Karten og Brusanuten

Fire på tur i vinden.

Denne dagen slapp jeg å velge turmål. Sigbjørn ringte tidlig og spurte om vi ville være med på en tur til Karten og Brusanuten. Bestyrerinnen hadde alt bestemt at vi skulle på tur denne dagen. Det passet på mange måter greit å bli med på denne rundturen.

Vi ble fire på tur denne dagen. Det ble som vanlig Sigbjørn som kjørte, og han plukket oss opp hjemme. Det er nesten en halv time å kjøre opp til Mellomstrand på Buevegen.

Sola skinte, men termometeret viste ikke mange gradene over null, og det hadde vært ned mot null tidlig på morgenen. Det som ikke var så greit, var vinden. Det skulle blåse opp mot 12 m/sek i kastene. På vei oppover gikk det hvitt på småvatnene.

Første gang vi tok denne turen var det så vidt plass til 4-5 biler. I fjor var parkeringsplassen utvidet, og i år var den blitt enda større. Nå er det plass til mange biler. Nå var det ikke mer en 6 andre biler da vi kom, så det var god plass denne dagen.

Det var en skikkelig kald vind som møtte oss på parkeringsplassen. Heldigvis er det bakke oppover i starten, og vi ble fort varme. Bakken bringer oss helt opp til toppen av Karten. Det blåste på toppen....

Det er litt rart, men på denne turen har vi opplevd dårlig vær en god del ganger, og det er ikke så ofte vi tar turen. Det blir ikke mer enn en eller to ganger i året. Vi har opplevd sterk vind sterkere enn på denne turen. Vind og regn, tåke og regn og bare regn – i bøtter og spann.

Det kom andre oppover. Familier med små unger, som ikke hadde problemer med vinden – og vi som holdt på å snu. Familiene skulle antakelig ikke rundt til Brusanuten som oss. Det er en litt lengre tur enn opp og ned fra Karten.

I skogen ved Kartabekken var det stille. Til gjengjeld var det is i stien. Det hadde vært så vidt frost på morgenen. I toppen av bakken opp fra bekken,fant vi en lun plass for pause. I sola og i le for vinden var det riktig vårlig.

Så var det bakkene oppover mot Brusanuten. Det er noen bratte steg, men bakken er helst grei å komme opp. Det er jo også litt kjekt å gå rett oppforbi det høyeste punktet i Hå kommune. Kjekt å kunne se ned på alle i Hå.

På toppen blåste det, men det virket som om vinden hadde løyet litt og var ikke nå over 10-12 m/sek. Det var denne gang nesten tørt i øvra Skodamyrå, og litt lengre nede, la vi merke til nye røde merker. De tok oss over nedre Skodamyra og mot veien.

Det er fortsatt tre-fire kilometer til bilen, og veien er ikke helt bilvei, og myra ved Fjæratjødnet var våt som nesten alltid. Ved Kartaviga, har granene vokst slik at stien nærmest smyger seg mellom trærne. Første gang vi gikk her, var det omtrent åpent landskap.

Det var helt greit å komme ned til bilen. Det hadde tatt oss omtrent fire timer, men da med noen pauser. Vi hadde hatt en flott tur, kunne krysse av turen til Karten og Brusanuten i 2025 også.