Steinkjerringå og rundt Vandavatnet

En grei langtur.

Et par av turen på Høgjæren går jeg ofte. Det blir ganske mange turer ut fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Opp og ned til Steinkjerringå eller en rundtur. Turer på to-tre timer eller der omkring. Det er flere muligheter.

Med utgangspunkt i Holmavatn, blir det som oftest bare en kjapp rundtur til Steinkjerringå og Synesvarden. En for kort tur til å bli med i loggen. I fjor ble det en rundtur til Steinkjerringå og Vandavatnet med bestyrerinnen. En langtur for hun.

Som vanlig lurte jeg på hvor jeg skulle gå. Høgjæren var et alternativ, men var det ikke mulig å ta litt andre plasser enn de vanlige? Rundturen til Steinkjerringå og Vandavatnet dukket opp. Det ville være en grei og ikke alt for lang tur.

For at denne turen skal være grei å gå, må det være tørt i marka. Det er noen skikkelige myrer, og selv traktorveien kan by på overraskelser – sånn plutselig. Det er dype spor og mellom sporene kan det være myrsøkk.

Nå har det vært tørt noen dager, men på søndagens tur fant vi likevel enkelte plasser der det fortsatt var bløtt. Jeg håpet at vinden og sola har tørket opp jorda etter hvert. Det var jo en stund siden bestyrerinnen og jeg gikk turen. Det var på tide å forsøke på ny.

Det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Sola skinte omtrent fra blå himmel, og det var noen få grader over null. Vinden fra dagen før hadde delvis forsvunnet, selv om det trakk godt enkelte plasser.

Turveien fra Holmavatn til Steinkjerringå er grei å gå, men det er en stund siden de oppgraderte fra sti til turvei, og den kunne trenge litt fornyelse enkelte steder. Det er også noen drøye bakker oppover, og her må jeg etterhvert ta ned tempoet for ikke å bli helt sprengt.

Nesten ved Steinkjerringå, var det stopp for å prate med eieren av hyttene rett ved stien. Han hadde gjort klar for brenning av gran, men ville ikke sette i gang før det ble mer fuktig. De lengre ned mot Brusali, hadde ikke ventet. Det steg opp røyk fra en ganske stor brann.

Det var ganske tørt ved Steinkjerringå, men bare et lite stykke videre mot litle Vandavatnet måtte jeg ta lange steg og gå litt rundt myrsøkkene. Litt lenger inne går stien langs myrer hvor det er tatt ut torv i generasjoner. Det er lett å se skuren etter torvskjæringen.

Her er det heldigvis lagt ut gangveier, og det gikk greit å komme fram tørrskodd. Nede ved store Vandavatnet er det store områder som er dyrket, og det går traktorvei nordover mot skogen og utmarka.

Det er rett i veien de største hindringen kom. Veien går rett over et myrsøkk og jeg fant ikke bunn med stokken. Det ble å tråkke forsiktig fra tue til tue ute i myra. Stien vider mot Gauleiksvarden går i krøll for å holde seg på de tørre ryggene.

Oppover mot det som er kalt Gauleiksvarden (Den ligger egentlig litt lengre sør for stien) er det ikke bratte bakker, men etter å ha vært på tur et par timer, kommer pulsen fort opp.

Videre er det samme vei som jeg kom. En helt grei turvei, men denne gang med bakkene nedover, Noe som er mye enklere.

Hele turen tok meg tre timer, og den er nok på omtrent 13 kilometer. En flott tur, men helst når det har vært tørt en stund.