Lifjell og nesten vårtur.

Flott vær og mye folk rundt Dale.

Lørdag har vært tur-dag i mange år. På høsten, vinteren og vår, gikk turen ofte rundt Lifjellet. Det var en passe tur når det også ble en søndagstur i tillegg. Med NAV som lønnsutbetaler, er det anledning til å gå tur nesten hver dag.

Det har blitt færre turer rundt Lifjellet og flere tur i andre områder. Turene her også blitt litt kortere. Det er egentlig ikke så rart. Med mange turer i uka blir det litt «mye» om alle turene er lange.

Uansett så syntes jeg det var på tide med en ny tur rundt Lifjellet. Det er en bjørk, ute langs fjorden, som blir tidlig grønn. Jeg sjekket bloggen og fant at denne bjørka, som er blant de tidligste hos oss, vanligvis får «museører» rundt midten av april. Vi skriver fortsatt slutten av mars, så bjørka burde ikke ha grønne blader.

Enkelte lørdager er jeg omtrent alene på Dale. En gjeng fra «Redningshundene» trener på Dale, og har ofte noen biler parkert. Det var svært mange flere biler enn disse denne dagen.

Det er sannsynligvis «Søsterhytta» som drar folk. «Søsterhytta er Sandnes sin dagturhytte, og stå et stykke utover langs fjorden på en knaus, med utsikt over fjorden og videre mot Stavanger. Det kan ikke være mer enn en liten kilometer å gå for å nå hytta, og mange bruker denne som et mål for turen.

Det var egentlig en vårtur, men da jeg kom til Einerneset og inn i skyggen, var det fortsatt kaldt, og enkelte myrhull var fortsatt frosset. Vinteren henger lenge igjen på nordsiden.

Jeg tar den gamle stien oppover mot toppen. Den nye stien går på en rygg og ned en knaus før den igjen finner den gamle stien. Den gamle stien er enklere,spesielt om det er is og snø, noe det ikke var denne dagen.

Stien var sperret, men jeg tok oppover likevel. Det var et nytt gjerde mellom ny og gammel sti. Oppe på myra lå det mer materiel, og flere gjerdeklyvere. Noe er på gang.

Rett før bekken der stiene skiller lag, kom det et par løpende. De for forbi i god fart og tok den nye stien. Jeg gikk rolig og jevnt den gamle stien, og oppe i bakken kom paret løpende nok en gang. De var litt overrasket over meg som hadde kart å komme først oppe i bakken.

Nå er det en annen «snarvei» litt lengre oppe, men denne gangen klarte jeg ikke å komme foran paret. Det var tomt for folk oppe ved senderen. Ved varden var det folk, og nedover mot Dalevatn, kom det mer folk i mot. Og flere som løp forbi meg.

Ved vannet var det et par store gjenger med unger, hunder og voksne. Det kom også flere oppover. Selv om det var lørdag, så var det mer folk fra senderen og ned enn det pleier å være en god søndag. Finværet lokket mange på tur.

Nede på Dale var parkeringsplassen nesten full, og det kom fortsatt nye biler. Det var en skikkelig utfartsdag.

For egen del hadde det vært en grei tur. Jeg kunne nok ønske at det gikk kjappere, men selv om det går 20 minutter lengre enn hva det gjorde i «gamle» dager, så er det fortsatt en skikkelig grei treningstur. Jeg var god fornøyd med dagen.

Fire støler fra Sælandsskogen

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Breilia på en gang.

Enkelte turer er så flotte og kjekke at jeg ønsker å del opplevelsen med andre. En av disse, litt spesielle turene, er fra Sælandsskogen til Bjødnali, videre til Ristøl og Lauvlia og Breilia , før kursen setter mot bilen.

Broderen mener han ikke er i form til langturer, og da mener han turer på over tre timer. Han har ikke formen inne for slike turer, og sliter litt på våre vanlige turer når de blir over to timer eller så.

Spørsmålet var om jeg kunne klare å få med broderen på denne turen. Han var med til toppen av Ristølnuten, og det gikk grei. Turen rundt Ristøl og Lauvlia, er ikke så mye lengre.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått den samme turen, men siden det er få andre turer over det jeg kaller «hei», så var jeg likevel klar for en ny akkurat likedan tur, og turen er jo virkelig flott.

Det ble snakket om denne turen, og da jeg foreslo «å prøve» turen, var broderen straks med. Han kjørte likevel egen bil til Sælandsskogen, og hadde på den måten mulighet for å snu om det ble nødvendig.

Som forrige gang ble det til at vi tok opp Urdådalen istedet for over Blåfjell. Det er omtrent samme avstand, men opp Urdådalen har nok ikke så mange høydemeter.

Nå er likevel Urdådalen verdt å få med seg. Det er en spesiell tur oppover. Stien, eller nærmest veien er bygd av en mann, og er lagt flott oppover langs elva. Selv om det er godt opparbeidet sti, så er det likevel mye «villmark»natur med skog og elvebrus.

Når det i tillegg er vår med knopper på trærne og fugler som synger og sol – fra blå himmel, er det så nær perfekt som det kan komme. Vi måtte stoppe opp et par ganger bare for å få med oss naturen på sitt beste.

Oppe ved gården måtte broderen få med seg treet sitt før vi begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Nå skulle vi ikke til selve toppen .men over gjerdeklyveren ett stykke før toppen.

På Ristøl var det folk, og vi fikk en liten prat. Det er alltid kjekt å høre om stedet vi er på, og her fikk vi en innføring i historien og litt til.

Vi valgte å gå direkte mot Lauvlia, og ikke om traktorveien som kommer fra Snorestad. Myra var forholdsvis tørr, og siden jeg hadde gått her tidligere, hadde vi ikke problemer med å finne fram. Nå er det å gå fra Ristøl til ovenfor Lauvlia temmelig enkelt og rett fram. Vi gikk inne imot lia og holdt oss unna myrene, helt greit.

Det var en virkelig flott tur i marka, over myr og langs en nesten usynlig sti. Her oppe er det foreløpig ikke noe grønt å se. Våren er et stykke unna. I sollyset ble markene og myra nærmest gylden.

Litt lengre mot Breilia, ble det stopp. I sol og i le for den lille trekken, ble det varmt. Med varm te og kjeks, var det skikkelig hyggelig å sitte slik midt i naturen og stillheten. Det ble en lengre stopp enn det vi vanligvis tar oss tid til.

Nede ved «Skogen», ble det til at vi også tok med turen rundt Engjavatnet, i stedet for å gå veien mot Sjelset. En flott tilleggstur, og på en så fin dag ville vi ha med så mye av naturen som mulig.

Ved bilen var både broderen og jeg fornøyd med en tur vi begge ville huske. Det var en tur som jeg gjerne kunne gjøre flere ganger. Med pauser og stopp ble det 4 timer på tur. Vel anvendte timer.

Bestyrerinnen og jeg på Høgjæren.

Flott tur i bra vær.

Det har blitt en del turer i det siste, og det er ikke alltid like lett å finne et fristende turmål. Denne dagen var det Bestyrerinnen som ville på tur og som også ville på Høgjæren.

Det er et flott tur-område, men er temmelig flatt. Det er likevel så pass med bakker at det er en flott treningsrunde. De kjappe rundene på Høgjæren blir normalt ikke med i loggen,

Bestyrerinnen går vanligvis motsatt vei av det jeg og broderen bruker å gjøre, i tillegg går turer med Bestyrerinnen også alltid om Steinkjerringå. En liten ekstra avstikker, som fort blir noen meter, og som gjør turen akkurat så lang at den kan bli med i loggen.

Det var overskyet hjemme, men vinden var bare en laber bris, og det var noen grader over null. Egentlig er godt vårvær for tur. Det beste var jo at marka var stor sett tørr. Det var greit å gå.

Vi startet litt sent hjemmefra, men denne dagen hadde ingen av oss andre avtaler, og vi kunne ta det med ro. Siden turen er forholdsvis kort, måtte dette bli en tur og ikke trening.

Vi snakket om hvor mange andre det ville være på tur denne dagen. Været var ikke dårlig, og selv om det var midt i uka, mente både Bestyrerinnen og jeg at det nok ville være to-tre, muligens fem biler på parkeringsplassen.

Det var ingen andre biler. Det kunne være folk på tur likevel, men vi så ingen oppover mot Synesvarden. Toppen er synlig omtrent hele turen, og jeg kikket bort noen ganger. Ikke en kjeft å se.

Jeg har gått her i sludd og vind, med temperatur ned mot null og truffet folk. Riktignok, den gang, folk som ikke hadde peiling, og som jeg nærmest måtte fortelle at dette ikke var forhold for tur. Gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør...

Vi startet friskt oppover småbakkene mot Synesvarden. Det beste er å holde en jevn fart, helst uten at Bestyrerinnen får pust og puls helt opp. Bakken går greit nok, og farten kan holdes oppe på de flate strekkene.

Fra Synesvarden er det lett å se ned til Steinkjerringå, omtrent 2 1/2 kilometer lengre «nedover» mot sørvest. Ikke et menneske å se, selv om det kunne hjemme seg en og annen på de strekkene som vi ikke kunne se.

På vei «nedover» mot Steinkjerringå, kom sola igjennom. Det ble virkelig trivelig med sol i ansiktet og trekken bakfra. Det ble en vår tur, i hvert fall så lenge sola var fremme.

Fortsatt tomt for folk, og på vei tilbake mot Holmavatn gikk vi håpet at vi faktisk ikke ville treffe andre. Det er litt spesielt å gå slik på Høgjæren uten andre i stien.

Nå er det aldri «folkevandring» , men det kan være en god del mennesker, familier med unger og noen som lufter hunden, mens andre er på en rask treningstur. Denne dagen helt tomt.

Det holdt helt inn. Da vi kom tilbake til parkeringsplassen var det bare vår bil. Ingen andre på tur. Vi hadde hatt en flott tur på omtrent 8 kilometer, og vi brukte 2 timer. En passe tur midt i uka.

Den lange runden fra Gramstad

 5 nuter på tre timer.

Det er egentlig litt trist. Det at jeg ser på en tre timers tur som en langtur. Det hyggelige er at jeg synes det går greiere med slike turer nå enn for et par år siden. Det er så avgjort ikke en selvfølge at ting blir lettere etter fylte 70.

Siden det går litt lettere enn rett før Corona-en, så kunne jeg jo forøke meg på den «skikkelige» langrunden fra Gramstad. En ikke helt liten, utfordring. En tur jeg har tenkt på en stund, og hvor jeg gjennomførte mesteparten for en uke siden.

Denne gangen ville jeg gjennom føre turen som tidligere planlagt. Nå er det enkelt å planlegge turer. Det koster ingenting om det er lange og bratte bakker – på kartet.

Jeg opplever spesielt bratte og eksponerte bakker som «problematiske». Et lite snev av høydeskrek, sørger for det, så jeg forsøker å unngå slike steder. Det kunne jeg gjøre denne gangen også ved å gå inn Bjørndalsmyra mot Mattisrudlå.

Jeg har gått opp bakken fra Paradis-skaret og til Mattisrudlå mange ganger. Det har aldri blitt en helt dagligdags affære. Jeg sliter både fordi bakken er bratt og fordi det er langt ned bak meg. Noen utfordringer skal jeg ha, og jeg har jo aldri skadet meg i denne bakken....

Planen var å gå fra Gramstad mot Paradis-skaret og så opp Rindå til Mattisrudlå. Videre til Bjørndalsfjellet og ned til veien og opp igjen til Fjogstadnuten. Ny bakke ned til Kvitemyr og så bakken opp til Dalsnuten. Som avslutning ville jeg ha med meg Øvre Eikenuten.

Det burde bli en tur på noe over en mil, men med en del høydemeter. Alt i alt, ikke en tur uten at formen er inne, og helst ikke i dårlig vær.

Været var bra denne dagen. Så avgjort ingen hindring, med mye sol og tørt. Fortsatt er det litt kjølig, men det var et lite drag av vår. På vei opp mot Bjørndalsfjellet møtte jeg en jente som var på vei ned, - i bare blusen. Rett nedenfor toppen heiv jeg også fleecejakken og det ble en tur i ullbolen. Selv på toppen av Dalsnuten var det greit, men det ble et kort opphold.

Jeg kom opp til Mattisrudlå i god form. Denne gangen klarte jeg å holde passe tempo. Jeg fikk ikke problemer med puls og pust . Det hadde heller ikke de tre karene som bak meg. Med 14 kilo i sekken. De skulle bare «ta» to topper, og kikket litt undrende på meg som satset på 5 bestigninger.

Det ble en grei tur over Fjogstadnuten og over Kvitemyr mot Dalsnuten. Det gikk litt tyngre i de bratteste kneikene mot toppen, men selvsagt kom jeg opp. Jeg var ikke alene. Det lignet nærmest et fuglefjell med folk. «Alle» ville på tur i det flotte været.

Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle avslutte turen, og gå direkte mot Gramstad. I det fine været var det nesten synd og ikke legge turen om Øvre Eikenuten. Flyene bortover mot den siste toppen gikk greit, men fra Øvre Eikenuten om mot Gramstad er det en liten motbakke i veien. Noen burde ha ordnet opp i landskapet.

En flott vårtur. Fortsatt ikke mer enn litt over en mil, men med noen drøye bakker. Jeg var godt fornøyd da jeg kom til bilen nok så nøyaktig tre timer etter jeg startet.

Brusanuten og Karten.

4 i følge på en flott dag.

Enkelte turmål blir bare sjeldent besøkt. Ett av disse er Brusanuten. Å komme dit er ikke mye vanskeligere enn å kjøre til Holmavatn for å gå en rundtur på Høgjæren. Turen er ikke spesielt mye lengre heller, men blir med Karten i tillegg en tur på omtrent en mil.

Grunn til denne manglende entusiasme for Brusanuten, kan skyldes at vi har gått turen i dårlig vær noen ganger. Med god værmelding. Det har vært både regn og tåke på noen av turene.

Likevel viser loggen at jeg har besøkt toppen omtrent et par ganger i året de siste årene. Oftest på vårparten, da de andre turene i lavlandet er «oppbrukt» og det ligger fortsatt snø i høyden.

Bestyrerinnen ville gjerne være med på turen. Hun holder fortsatt på med poengsanking og både Brusanuten og Karten ville være greit å få med seg.

Været var usedvanlig bra, med sol og blå himmel, og YR mente det ville bli nok så varmt. Det beste var at vinden skulle holde seg vekk.

Med gode værutsikter lurte vi på om andre ville på tur. Broderen ble kontaktet, og etter en stund ble det klart at også Bjørg ville være med. Vi ble altså fire på tur denne flotte dagen.

Vi ble rimelig overrasket da det var fullt opp av bil ved den lille «parkeringsplassen» innenfor Mellomstrandsvatnet. Det var tydeligvis flere enn oss som ville på denne turen denne dagen.

YR mente det skulle være lite vind, men vi fikk en bris i mot oss oppover bakkene. Det var ikke dagen for å hive jakka, selv om sola skinte.

Vi valgte å gå med klokka på denne rundturen. Vanligvis begynner vi turen med å gå opp til toppen av Karten, denne gangen satte vi kursen mot Brusanuten. Det var heldigvis fortsatt tørt i myrene, og vi kom greit fram. Det kan enkelte ganger være temmelig vått på denne turen.

Toppene både på høgjæren og rundt Gramstad er alle på under 400 moh. Både Karten og Brusanuten er på godt over 400 moh. Det viste seg at det faktisk lå snø i nordhellingene, og vi måtte tråkke på snø for å nå opp til toppen av Brusanuten.

Utsikten over hav, hei og fjell er god fra begge toppene. Denne dagen var det i tillegg god sikt. Den kalde vinden gjorde at vi likevel valgte å gjøre oppholdene på toppene ganske korte.

Etter litt om og men i skogen ved Kartavatnet, fant vi rett vei og var endelig på vei mot bilen. Bestyrerinnen og jeg tok turen opp til Karten, mens broderen og Bjørg gikk strake veien ned mot parkeringsplassen.

For å komme opp til toppen på Karten, er det bare å følge vei. Nå går det mye oppover, så pust og puls får en gjennomkjøring. Nedover er mye greiere, og uten stopp på toppen ble det en kjapp avstikker.

Nede ved bilen, var vi omtrent alene. Alle de som hadde startet før oss, var ferdige med turen. Vi var godt fornøyd med en mil og tre timer på tur.

Med broderen på tre topper fra Gramstad.

Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Broderen og jeg har i mange år – svært mange år – gått minst en eller to turer i uka sammen. Det har ikke alltid vært de lange turene. En stund var det fast onsdagstur, men da bare 7-8 flate kilometer. Treningsturer mente broderen.

Det siste halve året har broderen av forskjellige årsaker ikke kunnet gå tur like ofte som meg, og har derfor heller ikke samme trening med turer på over 2 opp mot 3 timer. Jeg har for egen del gått så pass mye at jeg lurer på om knærne vil holde fremover.

For noen dager siden fikk jeg broderen med på å utvide en «vanlig» onsdagstur til å bli en «skikkelig» tur. Vi startet i Sælandsskogen og gikk rundt Engjavatnet. Den turen blir på omtrent en god mil.

Det var snakk om en ny tur. Denne gangen med utgangspunkt i parkeringsplassen ved Gramstad. Der er det muligheter for mange flott og kjekke turer. Den vanligste for oss er gå opp mot Mattisrudlå og så ta mot Bjørndalsfjellet og så avslutte med Fjogstadnuten. Turen er ikke på mer enn litt over 7 kilometer, men det er noen dryge bakker mot de forskjellige toppen, og vi bruker derfor opp mot to timer.

Vi har vært velsignet med et litt underlig vær den siste tiden. Enten har det vært regn og vind og lav temperatur, eller så har vi hatt solskinn med vind og lav temperatur. Det er fortsatt vind da vi bestemte oss for å ta ut, men mindre sterk enn tidligere, og sola skulle skinne.

Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Fortsatt tar vi hensyn til Corona. Broderen var klar for en kjapp tur, og startet friskt oppover bakken fra Gramstad.

Vi går en litt «uvanlig» vei mot Mattisrudlå. Opp til Bjørndalsmyra, følger vi den brede sti mot Bjørndalsfjellet, men vi velger å gå innover myra. Det er et tråkk innover på nordsiden av myra, og det går rundt innerst og over til sørsiden.

Der forsvinner nok tråkket for de fleste, men for oss som har gått denne turen noen ganger, så har vi ikke problemer med å finne fram til skaret under Mattisrudlå på stien mot Bjørndalsfjellet.

Det ble en kjapp tur opp mot toppen av Matisrudlå, før vi gikk tilbake og videre mot Bjørndalsfjellet. Selv om det blåste litt over toppene bortover, hadde vi ikke problemer med å komme fram. YR mente det ville blåse ganske bra – i kastene, men det kjente vi ikke noe til.

Det er noen bratte heng opp til Bjørndalsfjellet, men utsikten er vel verdt strevet. Det ble likevel ikke lange oppholdet øverst. Vi tok kjapt nedover mot veien. Ikke kjappere enn karen som kom løpende bakfra. I en fart som jeg aldri har gått i så bratt og steinet bakke. Det går som regel bra.

Nede ved veien ble det til at vi også tok med oss Fjogstadnuten. Uten den hadde det blitt en kort opplevelse. På vei over flyene mot Revholen, nevnte jeg Dalsnuten for broderen, men han var helt klar på at det ikke var noe han ville forsøke seg på denne gangen. Jeg kunne gå, om jeg ville. Vi hadde jo to biler stående på Gramstad.

Vi satte kursen mot bilene begge to. Det hadde vært en kjekk tur og med tørre forhold gikk det greit å komme fram.

Bjødnali, Ristøl og Breilia.

En tur i lågheiene.

Det har blitt en del turer i det siste. I følge «boka» har jeg gått 10 turer i halve mars. Disse turene er på tilsammen over 100 kilometer. Det har vært mange flott og kjekke turer, og vi er jo ikke ferdig med mars ennå. Jeg var likevel klar for en tur på godt over 10 kilometer denne dagen.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg «oppdaget» turområdet rundt Sælandsskogen. Til å begynne med, ble det opp og ned til Bjødnali gjennom Urdådalen. Etter hvert ble den turen utvidet med å gå om Sjelset. Så kom «omveien» om Blåfjell. Turen ble også utvidet med en å gå rundt Engjavatnet og Breilia når det måtte passe.

I fjor kom Ristølnuten med som et nytt «tillegg», og det ble også noen turer over Ristøl til Lauvlia og så til Breilia – før turen avsluttes på vanlig måte langs veien til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen.

Den siste turen har vært kjekk og jeg har tenkt på denne turen som et godt alternativ til andre litt lengre turer. Det er et stykke «hei» mellom Lauvlia og Breilia, som er vel verdt å få med seg – på en fin dag.

Vi har hatt mange solrike, men blåsende dager. Marka er tørr og selv om det blåser og er kaldt, så har det vært gode forhold for tur. Det var samme været denne dagen også. Helst kaldt i starten, men jeg blir i hvert fall varm oppover bakkene.

Det var noen biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var andre som ville på tur. Denne gang valgte jeg å gå opp Urdådalen mot Bjødnali i stedet for over Blåfjell. I Urdådalen er stein, mye stein, som blir glatt i regn, og det er ikke mye bakke. Denne dagen var tørr, og bakke ville jeg få på vei mot Ristøl.

Det satt tre karer ved stien. Det ble en liten stopp og hyggelig prat. De skulle runden til Bjødnali og Sjelset. To ganger (av tre) har jeg møtt folk på turen til Ristøl og Lauvlia, og så tatt igjen de samme folkene på veien tilbake til parkeringsplassen. Jeg lurte på om jeg ikke ville se disse karene sener – på vei mot Sælandsskogen.

Siden det ikke var så lenge siden jeg hadde gått opp til Ristølnuten, hadde jeg ingen problemer med å finne fram til gjerdeklyveren øverst mot Ristøl. Stien er ikke god å se i myrene, men det er noen nødlinger som viser vei.

Bakken ned til Ristøl er fortsatt bratt, men jeg kom ned denne gang, uten å få vann i skoene. Videre mot Lauvlia har jeg tidligere gått i traktorspor mot reaktorveien fra Snorestad til Lauvlia – med en liten snarvei rett mot traktorveien.

Denne gang satte jeg kursen rett over myra. Det er under en kilometer fra Ristøl til Lauvlia – i luftlinje. I solskinn, selv uten kart, ville det ikke være mulig å rote seg vekk. Nå er det myrene som lager problemer. Det er ikke helt greit å krysse rett over våte myrer. Denne dagen var det tørt.

Jeg fant delvis sti og der stien ikke var tydelig, så var det «spor» etter sti. Jeg kom helt greit fram, men da jeg ikke så selve Lauvlia, da jeg kom over en kant, ble jeg litt overrasket.

Det viste seg at jeg hadde kommet for langt og litt høyt, og rett på stien mellom Lauvlia og Breilia. Det var bare å fortsette mot Morstjørn og Dabelen og bakken ned mot «Skogen» og Breilia.

Jeg valgte å ta rundt Engjavatnet denne gangen. Det blir litt mer tur utenfor vei, og litt kjekkere. Rett etter «Skogen» møtte jeg igjen de tre karene fra Urdådalen. De var også på vei rundt Engjavatnet. (Jeg hadde anbefalt denne turen). Siden de ikke hadde gått der før, tok jeg følge med karene, og vi fikk en flott og hyggelig tur helt tilbake til Sælandsskogen.

Selv med «omveien» rundt Ristøl og Lauvlia, så er denne turen ikke mer enn vel 12 kilometer. Nå går en del av dette i bakker og ute i terrenget, og det går derfor noe mer tid en den vanlige runden. Det er likevel en virkelig kjekk og din tur. En tur i lågheia. En heiatur i midten av mars.

En ny vri på "gammel" tur - fra Fjogstad.

Resasteinen, Dalevatn og til Gramstad.

Tidligere i uka hadde Bestyrerinnen og jeg en runde fra Fjogstad til Resasteinen. Der gikk vi litt feil i myra, men fant en sti som antakelig går fra veien mellom Fjogstad og «Skaret» og til Resasteinen.

Den kunne jo på mange måter passe bra å få sjekket ut denne stien for å se om det var mulig å komme mot Resasteinen uten å bli våt på beine, når myra er bløt og ikke tørr som nå.

Siden det var søndag ville også Bestyrerinnen på tur. Da vi tok kontakt med Sigbjørn og Anne Lise, var de også klar for en tur. De hadde heller ikke noe problem med å finne noen nye stier, selv om vi også måtte inn på gamle spor.

Vi ble enige om å møtes på Gramstad, og der tok vi en bli videre enn liten kilometer til Fjogstad og den nye parkeringsplassen. Denne gangen rotet vi oss ikke ut i myra på vei mot Resasteinen, men tok inn den stien jeg hadde sjekket forrige gang. Det ble litt tråkking i myr, stien forsvant noen meter, men vi kom oss greit fram til stien opp mot Resasteinen.

Nå ville det være en for kort søndagstur å bare gå over Skjørestadfjellet tilbake til bilen. Vi måtte oppom, det er noe med noen poeng og Bestyrerinnen, men planen var å ta den T-merkede stien til Dalevatn.

Oppe til toppen gikk greit, og siden vi var på de kanter ble det til at vi også gikk bortom flyvraket. Da var vi jo nesten på andre siden av Skjørestadfjellet, og kunne like så godt ta den nye stien mot Dalevatn.

Stien er jo egentlig ikke ny, antakelig er det «rester» etter en traktorvei laget i forbindelse med skogplantingen. Stien starter «øverst» i bakken nedover mot Skjørestad, og er egentlig en fortsettelse av denne stien.

Det er noen trær og en grøft i veien, men 2. gangen jeg gikk her, var det lettere å finne fram. Vi fortsatte ned til «veien» mot Dalevatn, og holdt, som forrige gang jeg gikk her, til venstre over en liten åpen haug og nedover en traktorvei. Den fulgte vi egentlig helt ned til vannet og den T-merkede stien.

Det ble en skikkelig pause ved demningen. I le for vinden var det mulig å sitte ned, men ellers var det best å holde koken. Bestyrerinnen var skeptisk til bakken opp mot Revholen og Dalsnuten. Sist vi gikk her virket bakken bratt og tung.

Det er en grei tur å ta fra Fjogstad mot Resasteinen og det er god sti – helst traktorvei, fra Skjørestadfjellet og til demningen ved Dalevatn, men dette stykket er ikke merket.

Vi valgte å gå til Dale gjennom skogen og ned bakkene. Etter en lite tur nede i Dale, ble det bakken opp til Revholen. Ved å ta noen små pauser oppover, kom alle opp i god form. Det ble ingen tur oppom Dalsnuten denne dagen. Vi satte kursen mot bilen som sto på Gramstad. 10 kilometer og tre timer var status da vi sto ved bilen.

Blåfjell, Bjødnali og Ristølnuten

Sammen med Bestyrerinnen og broderen.

Turen fra Sælandsskogen over Blåfjell til Bjødnali og tilbake via Sjelset, er ikke spesielt tung eller lang. Den tar meg normalt bare så vidt over en og en halv time, og er ikke mer enn 8 kilometer. En god del av denne standardturen går faktisk på god vei eller god sti.

For kort og for enkel til å være med i bloggen – normalt, men det er ganske enkelt å utvide denne turen. I et par år har det blitt en del turer der en runde rundt Engjavatnet har kommet i tillegg.

Det gjør turen omtrent to kilometer lengre og da går det fort over to timer før jeg igjen står ved bilen. Det er en så pass lang tur at den må være med i min oversikt.

Det litt spesielle med turene fra Sælandsskogen, er at det er mulig å gå tur, selv om det blåser stikker og stå. Vind opp mot storm er ikke greit, men det er fortsatt mulig å ta rundturen selv i slik vind.

I tillegg til forlengelsen rundt Engjavatnet er det også mulig å ta en topptur fra Bjødnali. Ristølnuten er ikke langt borte, men ganske høyt over. Det er en lang bakke opp til toppen. Det går fort en halv time opp. Stien er ikke lett å finne, og i enkelte myrer forsvinner den helt.

Jeg og andre har lagt opp noen nødlinger oppover lia, men det er fortsatt slik at jeg går forskjellige veier opp og ned.

De siste dagene har det blåst. Vinden har vært opp mot stiv kuling ute i havet, og selv på land har det vært skikkelig vind. Nå er ikke vind på 10-12 m/sek noe problem, men når kastene kommer opp i 20 m/sek kan det være vanskelig å holde seg på beina. Det er i hvert fall ikke tiden for toppturer.

En tur til Ristølnuten vavr nettopp det Bestyrerinnen foreslo denne dagen. Det var egentlig meningen vi skulle ta en tur fra Gramstad, for å «gå opp» en tur som Frivilligsentralen skulle ha. Korona satte en stopp for det, og så ble det Sælandsskogen i stedet.

Broderen har vært i selvpålagt karantene, men nå var det en uke siden Bjørg ble syk, så han mente det ville være greit med en tur, og han ble gjerne med til Sælandsskogen.

Nå legger vi nesten alltid turen mot Bjødnali, over Blåfjell, og vi ville kjenne hvor mye det vind det egentlig var, før vi bestemt oss for om vi skulle ta videre mot Ristølnuten. Det blåste ikke spesielt mye på toppen av Blåfjell, og da vi sto nede ved Bjødnali var Bestyrerinnen og broderen innstilt på en ny bakke opp.

Vi fulgte mine egne varder oppover den første lia. Det lå en del is i kanten av myra over skogen, men heldigvis var myra fortsatt frosset. Vi kom oppover ganske greit. Det har tydeligvis gått en del folk mot toppen. Stien var mer oppgått enn det jeg husket fra sist.

I det vi fikk – så vidt – øye på gjerdeklyveren øverst (mot Ristøl) gikk vi over steingarden og innover myra, som denne gang var rimelig tørr. Vi kom inn og opp mot toppen, men i det siste skaret der vi ville opp mot varden, blåste det slik at jeg ikke så syn på å gå det siste lille stykket. Vi snudde og fant en vei ned til myra igjen.

Det er lettere å gå nedover enn oppover, og med en del nødlinger som viste vei, kom vi oss greit tilbake til Bjødnali. Etter en liten stopp, tok vi fatt på veien mot Sjelset.