Bjødnali og Engjanevatnet i sterkt vind.

Sammen med broderen.

Det har vært tett mellom turene den siste tiden. Med sol fra blå himmel er det vanskelig å sitte hjemme å se ut vinduet. Selv om det har vært sol, så har det ikke vært skikkelig vårvær. Det har blåst ganske sterkt og temperaturen er fortsatt så lav at det er frost om nettene.

Med frost i bakken og is i stien, er det lett å ty til Sælandsskogen for tur. Vinden får i hvert fall ikke ødelegge turhumøret. Meste parten av tuen går i skog eller godt beskyttet mot vind enten den kommer fra øst eller vest, eller nord for den saks skyld.

Broderen har den siste tiden gått for seg selv. Med sykdom i heimen har han holdt seg unna folk. Likevel mente han at det ville gå greit om vi gikk tur sammen. Nå er vi begge så pass negative av natur at selv testene for covid ikke blir positive. Vi fikk ta en tur.

Med vind opp mot 20 m/sek var det ingen stor overraskelse at broderen foreslo Bjødnali. For egen del ville denne turen være helt greit, spesielt siden broderen forrige gang også ble med rundt Engjavatnet. Det ville muligens bli en slik tur denne gangen også.

Det var ikke mye vindt som møtte oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen, men sol fra blå himmel. Nå er det alltid kaldt i starten av en tur – før kroppen har blitt varm, men denne dagen gikk det ikke lang tid før vi kom i godt turhumør.

Vi gikk ganske rolig opp bakken mot Blåfjell. Bakken er både lang og litt bratt enkelte plasser. Det er ikke vanskelig å få puls og pust i rød sone i den bakken, men vi kom opp. Det ble ingen topptur i vinden. Det ville holde som tur om vi tok med Engjavatnet.

Ingen andre var på tur denne dagen. Vi så en enslig kar på andre side av Bjødnalivatnet da vi kom til gården. Det var omtrent det hele. Siden vi ikke hadde vært på tur sammen på en stund, hadde vi nok å snakke om. Vi savnet ikke andre.

Broderen fikk med seg treet oppe ved garden denne gang også, og det ble ingen diskusjon da vi sto ved porten inn mot «Skogen» og Breilia. Det var litt is på vannene, så vinteren har ikke helt sluppet taket.

Heldigvis sto dyra ute på gjordet denne gang også. Selv om det var et par hundre meter til der dyra lå, reiste de seg og fulgte med oss helt til vi forsvant bak hytta ved «Skogen».

Det er litt spesielt å gå gjennom gårdsanlegget fra gamle dager. Store steiner danner murene i gjeilen mot utmarka. Det er bygget opp vei gjennom myra, og det er fortsatt mulig å se hvor de har skåret torv.

Både broderen og jeg synes den lille biten av natur mellom «Skogen» og traktor veien opp av Engjanemyrane er vel verdt strevet. Det er et lite stykke natur som det er til å komme i godt humør av.

Det tar likevel ikke lange stunden til vi igjen stå på veien mot Sjelset, og ser nedover bakken. Med vinden i ryggen – ganske sterk – gikk det fort nedover.

Det var laget ny fin sti langs ånå over jordet. Noen hadde gjort en innsats. Vi kom greit tilbake til bilen, og kunne denne gang konstatere at turen hadde gått i et jevnt greit tempo. Vi hadde brukt mindre tid enn forrige gang. En flott tur, selv om det blåste.