Fire støler fra Sælandsskogen

Bjødnali, Ristøl, Lauvlia og Breilia på en gang.

Enkelte turer er så flotte og kjekke at jeg ønsker å del opplevelsen med andre. En av disse, litt spesielle turene, er fra Sælandsskogen til Bjødnali, videre til Ristøl og Lauvlia og Breilia , før kursen setter mot bilen.

Broderen mener han ikke er i form til langturer, og da mener han turer på over tre timer. Han har ikke formen inne for slike turer, og sliter litt på våre vanlige turer når de blir over to timer eller så.

Spørsmålet var om jeg kunne klare å få med broderen på denne turen. Han var med til toppen av Ristølnuten, og det gikk grei. Turen rundt Ristøl og Lauvlia, er ikke så mye lengre.

Nå var det ikke lenge siden jeg hadde gått den samme turen, men siden det er få andre turer over det jeg kaller «hei», så var jeg likevel klar for en ny akkurat likedan tur, og turen er jo virkelig flott.

Det ble snakket om denne turen, og da jeg foreslo «å prøve» turen, var broderen straks med. Han kjørte likevel egen bil til Sælandsskogen, og hadde på den måten mulighet for å snu om det ble nødvendig.

Som forrige gang ble det til at vi tok opp Urdådalen istedet for over Blåfjell. Det er omtrent samme avstand, men opp Urdådalen har nok ikke så mange høydemeter.

Nå er likevel Urdådalen verdt å få med seg. Det er en spesiell tur oppover. Stien, eller nærmest veien er bygd av en mann, og er lagt flott oppover langs elva. Selv om det er godt opparbeidet sti, så er det likevel mye «villmark»natur med skog og elvebrus.

Når det i tillegg er vår med knopper på trærne og fugler som synger og sol – fra blå himmel, er det så nær perfekt som det kan komme. Vi måtte stoppe opp et par ganger bare for å få med oss naturen på sitt beste.

Oppe ved gården måtte broderen få med seg treet sitt før vi begynte på bakken opp mot Ristølnuten. Nå skulle vi ikke til selve toppen .men over gjerdeklyveren ett stykke før toppen.

På Ristøl var det folk, og vi fikk en liten prat. Det er alltid kjekt å høre om stedet vi er på, og her fikk vi en innføring i historien og litt til.

Vi valgte å gå direkte mot Lauvlia, og ikke om traktorveien som kommer fra Snorestad. Myra var forholdsvis tørr, og siden jeg hadde gått her tidligere, hadde vi ikke problemer med å finne fram. Nå er det å gå fra Ristøl til ovenfor Lauvlia temmelig enkelt og rett fram. Vi gikk inne imot lia og holdt oss unna myrene, helt greit.

Det var en virkelig flott tur i marka, over myr og langs en nesten usynlig sti. Her oppe er det foreløpig ikke noe grønt å se. Våren er et stykke unna. I sollyset ble markene og myra nærmest gylden.

Litt lengre mot Breilia, ble det stopp. I sol og i le for den lille trekken, ble det varmt. Med varm te og kjeks, var det skikkelig hyggelig å sitte slik midt i naturen og stillheten. Det ble en lengre stopp enn det vi vanligvis tar oss tid til.

Nede ved «Skogen», ble det til at vi også tok med turen rundt Engjavatnet, i stedet for å gå veien mot Sjelset. En flott tilleggstur, og på en så fin dag ville vi ha med så mye av naturen som mulig.

Ved bilen var både broderen og jeg fornøyd med en tur vi begge ville huske. Det var en tur som jeg gjerne kunne gjøre flere ganger. Med pauser og stopp ble det 4 timer på tur. Vel anvendte timer.