En tur rundt Lifjellet.

Standardturen og en vår tur jeg ser fram til.

Det er nesten vår. Krokusen i hagen er avblomstret. Det er knopper på buskene og sola står høyt på himmelen – i forhold til midtvinter.

En av mine faste vårturer er rundt Lifjellet. Det er et lavt bjørketre som blir grønt nok så tidlig, og jeg liker å følge med på nettopp dette treet. Nå er turen rundt Lifjellet en flott treningstur med mye opp og ned, og til og med litt klyving i tillegg. Det er et par plasser lagt ut kjetting og tau for å gjøre det litt enklere og komme fram, men fortsatt er turen «krevende».

Det som tidligere gikk unna på noe over to timer, blir i dag til en tur på godt over to og en halv time. Likevel vil nok turen rundt Lifjellet fortsatt være en god «treningstur» noen å fremover.

Det var likevel med en viss «respekt» for turen jeg satset på en gjentakelse. Problemet var bare at mange av de andre litt lengre turen alt var «brukt» og siden det fortsatt blåste både stikker og strå, måtte det bli en tur der sørøsten ikke fikk skikkelig tak.

Slik sett er denne turen ganske grei. Det skal mye til at vinden hindrer, selv om jeg har krøpet over svabergene øverst i en storm en gang. Det er heldigvis ikke snakk om mange meter.

Det var ikke mange andre på Dale denne dagen, og ikke så jeg andre heller, før jeg igjen omtrent var på Dale. Nok en gang en ensom tur rundt Lifjellet.

Jeg startet utover i bra tempo. Tørre, fine forhold, og lite igjen av alt vannet vi har fått nedover oss tidligere. Jeg gikk ganske fort forbi bjørka jeg var ute for å sjekke. Det var ikke antydning til grønt der i gården.

På nordsiden fikk jeg en overraskelse. Her lå det fortsatt is i stien, og bakken var hard. Vinteren henger litt i på nordsiden.

Det gikk i et jevnt tempo opp bakken mot toppen. Den er så pass lang at jeg deler den opp i mindre enheter. Noen små flate stykke brekker opp strevet med å komme oppover, og gir meg litt tid til å finne igjen pusten. Den mistet jeg antakelig alt i starten av bakken.

Det ble ingen stopp på toppen. Vinden var svinkald, og jeg fortet meg nedover mot varmere steder. Med is i stien på nordsiden av Lifjell, var det ikke en stor overraskelse at det også lå is i «den fordømte bakken» mellom Lifjell og Dalevatn.

Turen hadde gått som vanlig, men jeg merker at mange og litt lange turer har gjort meg mer stiv og støl enn før. Det er ikke like lett å ta det ekstra lange steget nedover, eller komme like kjapt opp den lille kneika.

Jeg kom i hvert fall ned den lange bakken mot Dale i fin form. På parkeringsplassen var det ikke mange flere biler enn da jeg startet. Det var en flott dag for tur, og jeg forstår ikke helt hvorfor folk hold seg hjemme. Muligens på grunn av vinden – som ikke var et problem for meg.