Fra "Mannen med staven" til Veneguera og videre til Mogan.

Turen var ekstra flott denne gangen.

Det var ikke mye diskusjon rundt forslaget til å gå turen fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan. Forslaget ble enstemmig vedtatt.

Turen fra «mannen med staven» til Mogan, er etter hvert blitt en tradisjon. Det er så avgjort ikke den lengste eller tyngste turen, men muligens den kjekkeste.

En grunn til at jeg synes turen er skikkelig kjekk, er lengden. Den er ikke stort mer enn 8 kilometer lang. Nå gjør to lange nedoverbakker og en lang oppoverbakke sitt til at turen likevel tar på beina, og gjør det ganske greit å sitte ned ved buss-stoppet i Mogan.

Beslutningen om å gå fra «Mannen med staven» til Veneguera og videre til Mogan, etter en lunch i landsbyen, ble tatt av fire, men vi ble seks på tur. Den vanlige kjerne, med turleder Edvin, nest-turleder Anne Margrete, Bestyrerinnen - og meg var påmeldt, men i tillegg fikk vi følge av Jan Harald og Torill. Et par som Bestyrerinnen kjenner, og som flere ganger har bodd på Natural Park samtidig med oss.

6 stykker på tur betydde full drosje fra Natural Park og opp forbi Veneguera og nesten til Tasarte. Prisen for transport opp var 38 euro, men buss fra Mogan tilbake til Puerto Rico kom på omtrent halvparten.

Litt flaks kommer godt med. Edvin, som den samvittighetsfulle turleder han er, sjekket muligheten for stor drosje kvelden før, og fikk beskjed om at slikt måtte bestilles i god tid. Vi fikk drosje klokka halv elleve.

Turen opp til «Mannen med staven», tok omtrent 45 minutter, og med vel en time eller muligens halvannen time, ville vi være i Veneguera omtrent rundt lunch.

Vi har jo gått denne turen noen ganger de siste årene. Det har alltid vært en flott tur, men denne gangen var det ekstra kjekt å vandre nedover bakkene mot Veneguera. Det tok lengre tid enn normalt.

Hele veien nedover ble det små stopp for å se på blomster. Jentene forsøkte å finne navn og art, men mange av blomstene, som vi så for første gang, var totalt ukjente.

Vi har alltid syntes at naturen rundt Veneguera har vært flott. Det er mye mer planter og palme enn i terrenget rund Puerto Rico, og enkelte steder minner det om oase, mer enn fjellterreng.

Denne gangen var det første del av turen som var flott, terrenget rundt Veneguera, var «bare» som vanlig. Nedover mot landsbyen minnet det enkelte plasser mer om hage, med blomstrende tuer og busker med forskjellige blomster. Det ble en flott tur.

Vi gjorde lunchen i Veneguera ganske fort unna, og startet på veien mot Mogan. Selv om vi hadde startet sent, mente Edvin at vi enkelt kunne nå tre-bussen fra Mogan. Om vi hoppet over kaffen.

Det gikk greit å komme opp til passet over Mogan, selv om de av oss som ikke hadde gått turen før, slet litt i bakken opp. Den er grei å gå, men lengre enn hva det ser ut som.

Nedover er det også greit å gå. Den gamle «Caminoen» er vedlikeholdt, og det er laget trapper og rensket opp slik at «alle» har mulighet til å komme både opp og ned denne. Vi hadde i hvert fall ingen problemer, og måtte bare vente på bussen i ti minutter. Med bare noen minutter å vente i Porto de Mogan, var vi tilbake i Puerto Rico i god tid til «Happy Hour».