Resasteinen, Dalevatn og Dalsnuten fra Gramstad.

En grei og flott langtur.

Plutselig kom det en dag med noenlunde bra turvær. Det skulle være overskyet, men helt uten nedbør – før sent på kvelden. Det ble varslet fare for enkelt solgløtt, og temperaturen ville være opp mot ti grader. Ikke over ti grader, det tror jeg ikke jeg har sett siden november.

Etter langturer ut fra både Sælandsskogen og på Høgjæren, mente jeg det burde bli en tur fra Gramstad eller Dale. Fortsatt er det snø og vinter lengre oppe i heia.

Fra Gramstad er det flere muligheter for en langtur. Rundturen med fire eller fem topper har jeg gått en del ganger, men turen om Resasteinen, Dalevatn og eventuelt Dalsnuten var det lenge siden jeg hadde gått.

Da jeg startet å gå turer fra Dale, gikk turen opp til Resasteinen og tilbake over Kjerdalsfjellet og ned til Dalevatn og videre tilbake til Dale. En ganske vanlig tur. En litt luftig og bratt tur, som jeg aldri ble helt fortrolig med. Jeg fant etter hvert en sti over Jubemyr og videre til midtskar og ned til Dalevatn.

I det siste har jeg startet fra Gramstad og lagt turen over Fjogstadnuten før jeg satte kursen mot Resasteinen. Det er ganske mange år siden jeg har gått stien ned fra Kjerdalsfjellet, og jeg har i stedet gått om Trongedal eller Rommedal for å komme ned til Dalevatn. Jeg fikk se hvor jeg tok ned mot Dalevatn denne gang.

Det var andre enn meg på Gramstad denne dagen. Det var faktisk ganske mange biler, men jeg så lite folk. Først et stykke etter at jeg hadde krysset Fjogstadnuten kom det folk i mot.

Da jeg startet over Løemyr, kunne jeg se en skikkelse som også var på vei oppover mot Resasteinen. Vel forbi Resasteinen og opp under Skjørestadfjellet rett før flyvraket, satt karen. Selvsagt kjentfolk. Helge sanker topper og hadde nettopp logget seg inn på Skjørestadfjellet og var nå på vei mot Dalsnuten.

Jeg fortsatte forbi flyvraket og tok stien forbi litle Risasteinen og videre gjennom skaret og veien/stien mot Midtskaret. Nedover mot Dalevatn valgte jeg denne gang å gå i lia over Trongedal, og fant noe som minnet om en sti, og kom greit ned til demningen ved Dalevatn.

Bakken ned til Kjerdal ble brukt til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten, og om jeg hadde «ork» nok til å ta turen oppom toppen. Bakken opp gikk i et greit tempo – langsomt...

Det ble til at jeg la turen om Dalsnuten. Øverst var det omtrent tomt for folk. Bare et par med to hunder satt under varden. Det ble ingen pause på meg. Jeg gikk rundt varden og fortsatte direkte ned mot trappene.

Som vanlig legger jeg turen til Dalsnuten rundt toppen og ikke opp den bratte veien. Det tar litt lengre tid, men stien på sørsiden er mye mer «grei» å komme både opp og ned.

Appen på telefonen viste 16 000 skritt og mente jeg hadde gått 13 kilometer denne dagen, da jeg sto ved bilen. Jeg hadde brukt noe over tre timer. Da ville jeg har gått litt over fire kilometer i timen. I det terrenget jeg hadde beveget meg i mener jeg det er litt snill fart. Avstanden er antakelig litt under tolv kilometer.

Likevel var det en flott tur, og da sola tittet frem, minnet det litt om en vårtur. Jeg var i hvert fall svett ved bilen.