Langtur på Høgjæren.

Ikke helt vår, og ikke vinter.

Etter en kjekk, men litt kort søndagstur, var jeg klar for en litt lengre tur på mandagen. Nå betyr været en del for hvor kjekt det er å være på tur, og denne dagen var det sol og blå himmel hjemme.

Værmeldingen var litt annerledes. Det ble meldt om overskyet være, men uten regn og med lite vind. Fortsatt godt turvær, men med sol hjemme, så håpet jeg YR hadde tatt litt feil. Det er lov å håpe.

Jeg hadde brukt – om ikke brukt opp – de vanlige langturene. Jeg hadde gått fra Sælandsskogen noen ganger, og det har også blitt noen langturer fra Gramstad. Jeg kunne ta en runde rundt Lifjellet, men den turen er i hver fall litt «oppbrukt».

Det slo meg at jeg ikke hadde vært på Høgjæren på en stund. En liten sjekk viste at jeg måtte tilbake til september for å finne forrige tur i dette området.

Nå er det mulig å gå turer med forskjellig lengde på Høgjæren, avhengig av startsted og humør. Denne dagen var det snakk om langtur, det vil si en tur på minst tre timer. Det betyr også start fra Tovdalsveien og over Synesvarden og ned til Holmavatn og videre til Steinkjerringå, og retur samme vei. En vei = 7,5 kilometer, og frem og tilbake 15 kilometer. Med tre timer betyr det 5 kilometer i timen, som er bra fart i terreng. Det forteller også at det er en forholdsvis flat tur, med god sti.

Det er bakker. Spesielt mellom Holmavatn og Steinkjerringå er det tre ganske grei bakker på rad. Noe som gir en intervall-effekt, og som antakelig gir bedre kondisjon.

Sola forsvant fort bak noen skyer på vei oppover mot Tovdalsveien, og på parkeringsplassen var det kaldt i trekken. Heldigvis er det bakke opp i starten, så jeg gikk meg fort varm.

Det er ikke ofte jeg treffer mye folk på veien mellom parkeringsplassen og Synesvarden . Denne dagen sto det en minibuss på parkeringsplassen sa jeg kom, og det kom i mot meg en gjeng med turgåere. Jeg lurte på om det var plass til alle i minibussen.

Utenom denne gjengen traff jeg en del folk denne dagen. Det var et par stykker som gikk den korte runden, og selvsagt et par som sprang forbi, i bakkene..,,

Jeg traff også kjentfolk. De kunne fortelle at på toppen av Gauleiksvarden var det tett tåke. Da jeg kom opp til toppen var tåka forsvunnet og erstattet av dis. Det er ikke langt mellom Holmavatn og Steinkjerringå, men det var likevel et tydelig skille- Ved Holmavatn var det tørt i stien, og nede ved Steinkjerringå var det fuktig.

Ute ved Steinkjerringå var det en familie, og disse folkene traff jeg igjen da jeg kom opp mot Synesvarden på vei tilbake til bilen.

Jeg var i god form da jeg snudde ved Steinkjerringå, men i bakkene oppover mot Synesvarden gikk det ikke fullt så fort som på vei nedover. 15 kilometer er en langtur etter hvert, og ting tar tid. Likevel var dette en tur jeg syntes gikk greit. Det går litt senere enn før, men fortsatt er det mulig å få til en skikkelig tur.