Fra Sælandsskogen, rundt Engjavatnet til Bursfjell.

Sol, snø, sludd, hagel og en ny topp.

Det er en stund siden jeg bestemte meg for å legge turen opp om Bursfjellet. Det har liksom aldri blitt anledning til å ta den turen. På et eller annet tidspunkt må det bli noe av denne toppturen.

En grunn til at jeg har latt være å gå til denne toppe, er at det står 3 kilometer oppi Jærbuskaret, og at aldri har besøkt parkeringsplassen ved Eikeland skole, og vet ikke noe om veien mot toppen der i fra.

6 kilometer i tillegg til 7 kilometer rundt Bjødnali fra Sælandsskogen, virket langt da jeg sjekket turen på kartet. Etter hvert fant jeg en sti fra Engjamyra til «Den søta hålå» og den flotte marka.

På kartet så det ut som om det «bare» ville være litt over en kilometer til toppen. Det viste seg å være nesten to. Det måtte være mulig å ta til toppen av Bursfjellet fra Engjamyra.

Yr var ganske optimistisk når det gjaldt været. De mente det ville bli opphold og noe sol. Litt vind, men ikke for mye, var også med i varselet. La oss si at de fikk rett – en liten stund. Det var været som gjorde mye av turen spesiell.

På en vanlig ukedag er det ikke ofte mye folk på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var det bare et par biler utenom min – og ingen folk.

På vei innover skogen fikk jeg den første overraskelsen denne dagen. Det kom hagel, så det ble hvitt på bakken. Like etter skinte sola, før den ganske kjapt forsvant bak skyene.

Det er mulig å komme opp til Bjødnali over Håfjellet eller opp Urdådalen. Jeg, og sammen med broderen velger oftest å gå over Håfjell, denne gangen ble det opp den gode stien i Urdådalen.

Noe som var en flott tur, med bjørker som så vidt hadde fått grønne blader, elva som bruste på siden av stien, og småfugler som hadde det travelt.

Det ble også en liten tur opp til Bjødnali, før jeg fortsatte mot Engjavatnet og rundt dette. Heldigvis var høylandsfeet ute på jordet ved «Skogen», så jeg slapp å ta hensyn til dyra. Litt opp av Engjanemyra, tok jeg opp den lille dalen mot «den søta hålå» en flott slette under Bursfjellet.

Fra denne sletta går det god traktorvei omtrent helt opp mot toppen av Bursfjellet. Stedvis ganske bratt bakker, men helt grei å gå – bortsett fra at kondisen blir satt på prøve. De siste 5-600 meterne mot toppen var på god sti, men her var det noen ganske bratte kneiker, hvor jeg uten problemer kom greit opp.

Hele turen fra sletta under toppen og opp var merket med «fyrstikker» og det var helt uproblematisk å finne fram. Det var bare å følge sti og vei.

På toppen fik jeg igjen dårlig vær. Det ble skikkelig vinter med snø på bakken og vind så det holdt. Det ble ikke noe langt opphold øverst. Bakken ned var grei, og nede på sletta igjen gikk jeg litt lengre enn der jeg kom opp og tok en vei tilbake til den vanlige traktorveien.

Av alle ting, så møtte jeg først en kar da jeg gikk nedover bakken fra toppen, og i tillegg kom det et par i mot da jeg kom ned på slette. Resten av turen hadde gått uten å se folk i det hele tatt. Bursfjellet må være et populært turmål.

Resten av turen ble som vanlig på en tur fra Sælandsskogen. Ned bakken fra Jærbuskaret, videre langs ånå til skogen og tilbake til bilen.

Det hadde vært en innholdsrik tur værmessig, og en turtopp å kunne gå til er også bra. Tilsammen ble det ikke mer enn 12 kilometer, og jeg gikk turen på tre og en halv time. En flott tur i flott vær, sånn inne i mellom.

Mange bakker - både opp og ned, fra Gramstad

Både Bjørndalfjellet, Skjørestadfjellet og Dalsnuten på en dag.

Det er ikke så veldig mange årene siden jeg første gang gikk til toppen av Bjørndalsfjellet og ned igjen til bilen. Den lille utflukten var et resultat av vonde achilleser. Etter det har turen til Bjørndalsfjellet og videre, blitt en standardtur. Den har blitt mer vanlig enn turen rundt Lifjellet.

Når ble turen ganske fort utvidet til også å ta med Fjogstadnuten, og etter hvert også Mattisrudlå. De to siste årene har det blitt vanlig å gå opp Dalsnuten i tillegg. Noe som gjør turen – omtrent - like lang som turen rundt Li.

Tidligere i år fant jeg på å ta over til Resasteinen og videre opp Skjørestadfjellet, før jeg tok ned om Skaret og tilbake til Revholstjørn og Gramstad. Det gjorde turen til en nesten tre-timers tur, med en god del høydemeter.

Jeg mente dette lett kunne bli en ny «standard»tur, og det var på tide å ta en ny runde. Jeg pakket sekken og dro til Gramstad.

Selv om det var søndag, var det langt mindre biler og folk på Gramsad enn jeg hadde ventet. Det så ut som om det var mindre folk på tur denne dagen enn lørdag.

Godværet hadde tatt slutt. Det var en grå og litt trist dag, og temperaturen hadde sunket, slik at det også var kaldt. Det ble ingen tur i kortbukse og ullbluse denne dagen.

Som vanlig tok jeg opp veien og stien mot Bjørndalsfjellet, men inn Bjørndalsmyra og opp mot Mattisrudlå først. Til å være søndag, var det ganske ensomt.

Oppe på Mattisrudlå fant jeg det første lille røde flagget, som markerte ruta for ultraløpet. Det viste vei mot Bjørndalsfjellet, men tok av nede i bakken mot veien, og dukket ikke opp igjen før jeg var på vei oppover mot Fjogstadnuten.

Da jeg tok mot Resasteinen, forsvant flaggene, og de var ikke tilbake før jeg kom til østsiden av Skjørestadfjellet. Som vanlig gikk det ikke fort opp bakkene, men etter å ha klatret opp mot Resasteinen noen ganger i det siste, så har den bakken blitt mye enklere å komme opp.

Nedover mot Skaret, hadde jeg igjen følge av røde små flagg. Nede ved Restene av garden, tok jeg opp bakken og mot Sørdalsbakken og stidelet der. Det er ikke merket sti ned til stien mellom Dalsnuten og Resasteinen, men greit å finne fram.

Rett før stidelet, satt det en mann og kikket mot Fjogstad og lurte på om det var mulig å komme over myra. Der har jeg gått et par ganger, og kunne fortelle at det gikk en sti fra myrkanten til veien.

På vei mot Revholstjern kunne jeg se Dalsnuten foran meg. Skulle jeg prøve meg på den toppen denne gangen. Jeg var langt fra sikker på om det ville være lurt. Det hadde alt vært noen bakker både opp og ned.

Det ble til at jeg tok med Dalsnuten også. Det gjorde turen til en ganske tung og lang tur på omtrent 12 kilometer og det tok meg tre og en halv time.

Tilbake ved bilen, kunne jeg kjenne at det hadde vært mange timer på tur. Likevel var jeg overrasket over hvor lett det egentlig hadde gått. Bakkene gikk sent, men jeg hadde tross alt vært innom fem topper.

En flott tur, men jeg er ikke sikker på om Dalsnuten blir tatt med hver gang jeg tar ut på denne rundturen.

Vårlivarden

En kjapp og kort - men bratt tur.

Det var på tide å besøke Vårlivarden igjen. Jeg var langt fra sikker på om det var en rett beslutning. Turen til Vårlivarden er bratt og kort. Begge deler gjør at jeg ikke så ofte kjører innover mot Øvre Hetland.

Det er ikke stort mer enn 2,5 kilometer fra parkeringsplassen til toppen. Og det samme om jeg velger å gå samme vei opp og ned. Nå er det mulig å forlenge turen med litte granne, ved å ta om Lundekvam, men om jeg da velger å ta rett opp fra Myrland blir det likevel ikke mer enn en tur på 6-7 kilometer. Nesten 300 høydemeter ganske bratt gjør at turen likevel tar tid.

Det er flere veier og stier som går fra Øvre Hetland til Lundekvam og videre til Myrland. Jeg velger å ta stien og ikke bilveien. Stien, som er godt opparbeidet for det meste, går gjennom skog og opp bakker. Denne dagen var det vår, med nesten grønne bjørker og fuglesang. Tidlig vår i skogen er flott.

Nesten hele turen fra Øvre Hetland til Lundekvam og Myrland, viser Vårlivarden som et fjell i øst. Det gjør at jeg – igjen – kommer på hvor bratt det egentlig er opp, om jeg velger den direkte ruten.

Ved Myrland er det stidelet, og jeg må velge vei opp. Det ble rett opp – omtrent 150 høydemeter. En del av bakken opp er selvsagt helt grei å gå, men det er noen knatter og knauser der jeg må finne godt tak for komme videre. Det minner i hvert fall om klatring.

Denne gangen gikk det greiere enn jeg hadde ventet. Det var ikke brattere enn at det gikk greit oppover. Vel å merke gikk jeg sammen med noen jenter. En av disse bar en unge i bæremeis oppover. Det er en tung bør i den bratte bakken. De kom selvsagt opp uten problem i det hele tatt.

Oppe på toppen snakket jeg med en kar, og han syntes ikke det hadde vært noen stor utfordring å komme opp. Han var 81 år – og det er noen år eldre enn meg.

Det hender jeg er omtrent alene på lørdagsturene. Denne dagen var det masse folk ute og gikk. Opp bakken var det folk på vei både opp og ned, og på toppen satt det folk. Det kom også en del i mot da jeg gikk nedover. Det var mer folk enn jeg vanligvis treffer her.

Været var selvsagt grunne til at så pass menge valgte å gå lørdagstur. Denne dagen var det sol og blå himmel, med lite vind og bra temperatur. Søndag ville det bli dårligere vær, med mulighet for nedbør. Mange valgte å ta ut i finværet i stede for å vente til søndag.

Det må være langt flere som går denne turen enn før. Da jeg startet å gå her, var stien oppgått, men helt grei, nå er den mye bredere og det er en del stein i stien. Den er tydelig mer brukt.

Det var helt greit å skifte bluse nede ved bilene – i solskinnet. Det hadde vært en varm og svett tur. Det hadde tatt meg to timer å gå runden. Nå går det langt fra fort i de bratteste partiene, men selv med bra stigning så ble det en bra gjennomsnittsfart. Jeg var godt fornøyd med en kjapp tur denne dagen.

Broderen og Høgjæren

En flott treningstur.

Det blir mange nok av turer i eget selskap. Nå går det greit, men det er kjekt med selskap på tur, og broderen og jeg har tilbrakt mange timer sammen på tur. Når broderen gjerne vil på tur sammen med meg, er det bare å finne beste plassen.

Denne dagen så broderen for seg en helt vanlig tur på Høgjæren. En slik «vanlig» tur vil si start fra Holmavatn og en runde om Steinkjerringå og Synesvarden. Tilsammen 7-8 kilometer og ikke over en time.

Vanligvis blir det ikke et innlegg i loggen fra disse turene. Til det er den vanlige runden for kort, og det tar ofte under en og en halv time.

Oppover mot Høgjæren mente broderen av vi burde starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, og gå nedover mot Steinkjerringå. Det ville bli nesten samme tur som jeg hadde gått for bare noen dager siden, men siden turen denne gangen ville være i selskap med broderen, så blir det en litt annen tur likevel.

Broderen og jeg har alltid noe ¨prate om. Så turen fra Tovdalsveien til Synesvarden gikk ganske fort. Oppover bakkene ble det litt mindre prat, og med pust og pes, men bakken var egentlig en god grunnen til turen. Det er god trening.

En annen god grunn for en tur på Høgjæren, var været. Det er ikke ofte jeg har opplevd nesten vindstille forhold, sammen med blå himmel og sol. Dette var været denne dagen. Det var skikkelig flott turvær.

Nedover stien mot Steinkjerringå, gikk vi i le av trekken, og med sola i ansiktet ble det nærmest sommer. Nå er markene fortsatt gule og brune, og det er ikke mye grønt å se, men med sol og varme var det mulig å glemme at vi fortsatt er i midten av april.

Nesten nede ved Steinkjerring, er det en hytte med litt skog rundt. I solsiden mot sør er det til og med en benk for slitne turfolk. Nå var ikke vi spesielt slitene, men satte oss likevel ned og nøt sol og varme – sammen med te og kjeks. Det ble en hyggelig pause – som vanlig.

Forrige gang jeg var på disse kanter, tok jeg runden mot Holmavatn og opp til Synesvarden. Det gjør turen et par kilometer lengre. Broderen mente det fikk være nok å ta samme vei tilbake, men først ble det en tur helt ut til statuen.

På vei oppover mot Synesvarden, traff vi på et par, som var hyttenaboer til broderen. Det ble selvsagt stopp og prat. Paret var også mye på tur, så vi fikk en god runde med turprat.

Det er et stykke fra Synesvarden og tilbake til bilen. «Heldigvis» er det mye nedoverbakke, og uten sorpe eller is, gikk det ganske kjapt.

Broderen mener formen ikke er god nok til langturer ennå, men denne turen viste ganske greit at han i hvert fall er klar for de vanlige turene på to til to og en halv time. Da blir det antakelig flere turer utover våren og forsommeren.

Fra Dale rundt Lifjell i sol.

En tur i virkelig flott vårvær.

Fra Dalevågen

Tidligere hendte det at jeg tok turen rundt Lifjellet både en og to ganger i uka. Det var liksom den «vanlige» turen. For 15-20 år siden var det en grei og kjapp tur som tok meg noe mindre tid enn i dag.

I tillegg er turen etter hvert blitt «tung». Dette er ikke en tur der det er lett å løpe kjapt, eller nesten å ta kjappe skritt. Det er ikke så mye klatring, selv om det er lagt ut tau og satt opp kjetting et par plasser. Det er mye tråkking, over steiner, rundt steiner, opp og ned småkneiker og gjennom skog og over myrer.

Turen er på omtrent 9 kilometer og for mange kan den ta 4-5 timer. Noe som gir 2 kilometer i timen, og som forteller litt om hvordan stien er. Det er likevel en kjekk tur, med utsikt over fjord og by – både Stavanger og Sandnes.

Etter hvert har det blitt enklere og greiere å gå vinterturene i strandsonene til Nordsjøen. Der er det enkelt å finne en tur som passer, selv om det er frost og snø. I tillegg er det greiere - og lettere å gå 2-3 timer langs sjøen enn opp og ned rundt Lifjellet.

Det betyr ikke at jeg glemmer gamle tradisjoner. Vårturen rundt Lifjellet har vært fast på programmet i mange år. Det er spesielt en bjørk – et stykke utover langs fjorden, som blir veldig tidlig grønn. Jeg prøver å få med med at det er en ensom grønn busk blandt alle bjørkene uten grønt i det hele tatt.

Jeg gikk turen for et par uker siden, og da var det så vidt grønne skudd. Med mye flott vær kunne det faktisk være for sent å få med seg at bare denne busken er grønn, men det kunne jeg jo sjekke.

En helt vanlig torsdag. Likevel var det masse biler på Dale. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange midt i uka noen gang før. Det var selvsagt været som fikk folk på tur. Det hadde vært noen dager med sol og blå himmel, og nesten vindstille. Virkelig godt vær for tur.

Søsterhytta – dagturhytta i Sandnes -som ligger et stykke utenfor Dale, har blitt et velbrukt turmål for familier. Denne dagen var det flere familier på tur utover langs sjøen.

Jeg går utenom den T-merkede stien et stykke langs sjøen. For å unngå noen heng i stien opp forbi. Det tar antakelig litt lengre tid å gå «min» sti, men det tar jeg greit inn ved å ta den gamle stien oppover bakken mot toppen.

Sist jeg gikk her, var det fortsatt ganske bløtt i stien. Denne gangen var det tørt nesten over alt. Det gjør det lettere å ta seg fram. I tillegg så henger skoene bedre på tørt fjell og det gjør at jeg kan «korte» inn litt et par plasser.

Ute på Einernestet gikk jeg forbi to karer- pensjonister, og som nå hadde tid til å gå litt lengre turer. Omtrent som meg. Det var de enste jeg møtte på til jeg kom nedover mot Dalevatn.

Rett før jeg traff neste person – en jente med hund – møtte jeg huggormen. Den lå i stien, og jeg var bare centimeter fra å tråkke på dyret. Huggormen forsvant ganske kjapt ut i gresset, men jeg advarte likevel jenta med hund.

Under Dalevatn, møtte jeg også to damer. De hadde kommet opp stien i skogen, og spurte om det ikke var en enklere vei nedover. De kunne jo følge veien, selv om det nok er noe lengre.

Da jeg sto ved bilene, var blusen gjennomvåt av svette. Selv om det hadde vært kaldt å starte i kortbukse, så var virkelig turen en kortbuksetur. Det var varme og sol – en flott tur. Den første tur med en skikkelig smak av sommer.

Ulvarudlå.

En kort og kjapp tur.

Fortsatt er vi velsignet med et fantastisk flott vårvær. Noe som betyr tur nesten hver dag. (En dag inne i mellom har jeg sosiale forpliktelser som hindrer tur – helt galt selvsagt...). Det har blitt noen langturer i det siste, og jeg planlegger flere slike, men da passer det med en litt kortere tur inne i mellom.

En slik kort tur er rundturen om Ulvarudlå. Hele turen er ikke stort mer enn 7 kilometer, og selv om turen går over toppen på 418 moh, så er ikke dette en krevende tur.

Den kan være våt. Stien går over noen skikkelige myrhull og småmyrer hvor det kan være vanskelig å komme over uten å få vann i skoene, - om det er bløtt. Med tørt vær og sol den siste tiden burde det være mulig å komme rundt - uten å bli våt på beina.

Det er ikke helt lett å finne fram til parkeringsplassen ved Tjåland. De fleste parkerer antakelig ved Aurenes, og siden dette er en rundtur, går stien uansett forbi.

Det enkleste er å kjøre Sikvalandsveien fra Undheim forbi Knudaheiå, og se etter skilt som viser «turvei». Parkeringsplassene er ikke store, så det kan være vanskelig å finne plass en fin turdag.

Det er ikke så ofte jeg tar denne turen, delvis fordi den er kort og delvis fordi den kan være våt. Jeg sjekket loggen, og det blir bare et par ganger i året det passe å kjøre til Tjåland.

Denne gangen var jeg helt alene på parkeringsplassen. Slik ble det hele turen rundt. Jeg så ikke folk før helt nede ved Aurenes, og da var folk som arbeidet. Det ble en ensom, men kjekk tur.

Tidligere gikk turen på traktorvei fra parkeringsplassen og mot «Roligheta» og Butjønna. Nå tok merkene meg rundt en eng og opp til veien. Antakelig for å unngå ungdyr som sto langs veien.

Det var en tørr dag. Det gikk greit å komme fram til Butjønna, men ikke like greit å komme opp bakkene mot toppen. Den ligger nesten 150 høydemeter lengre oppe, og det stiger ganske jevnt oppover.

På toppen er det flott utsikt. Denne dagen var det klar luft og lett å se langt til havs – og innover mot heia i øst. Det er fortsatt en del snø, og selv om det går folk på tur i Madlandsheia, så må det bli en del vassing i snø.

Denne turen går forbi tre-fire rester av gamle bygninger. Antakelig er flere av disse høyløer, men den nærmest toppen kan godt være en bu for gjetere eller jegere. Det viser i hvert fall at lågheia var god bruk i tidligere tider.

Oppe i høyden var alt gult og vissent, litt lengre nede var det knopper på busker og trør, mens helt nede i solskinnet og i ly av kald trekk, vard et – så vidt – blader på bjørka. Våren er på vei.

Det hadde vært en solskinnstur over tørre myrer og det hadde vært lett å komme fram. Turen hadde ikke tatt mer enn to timer. Selv om dette er en kort og kjapp tur, er det likevel en flott tur. Utsikten på toppen er virkelig greit å ta med seg.

Ristøl og Lauvlia fra Sælandsskogen.

En virkelig flott vårtur.

Etter en overskyet dag, skulle det bli sol, lite vind, varme og vår. En virkelig flott kombinasjon. Det ville være helt umulig å sitte hjemme en slik dag, og med tanke på at jeg dagen etter måtte «jobbe», så ville jeg også på en litt lengre tur enn «vanlig».

Nå hadde jeg omtrent gått alle «vanlige» turer, både de lange og de litt kortere. Det ville lett bli en gjentakelse av en tur som jeg hadde vært på for ikke så lenge siden.

En tur jeg ikke så ofte går på vinteren, men som jeg synes er virkelig flott en tidlig vårdag med sol og lite vind, er turen fra Sælandsskogen om Bjødnali og over til Ristøl og forbi Lauvlia og Skogen/Breilia. Dette var en tur jeg gikk sammen med andre i slutten av mars. Da var det fortsatt vinter. Det kunne passe å ta turen i vårvær.

Den gangen tok vi opp lia mot Blåfjell og Håfjell, og jeg kunne tenke meg å prøve meg oppover den stien en gang til. Som en start på en grei langtur.

Jeg fant der stien starter denne gang. I grunnen ganske lett å finne. Det var bare å følge veien gjennom porten i Sælandsskogen og ta oppover lia. En helt grei og langt fra bratt start på stigningen oppover mot Blåfjell og Håfjell.

Det ble brattere etter hvert. Til og med litt klatring noen meter enkelte plasser. Stien er likevel flottere en veien om Stølssletta og Ragnhildsstølen og opp fra Vindskaret.

I det fine vårværet var det kjekt å gå oppover i lia. Det var småfugler som kvitret og det begynte så vidt å bli grønt på buskene. De krokete og ganske gamle eiketrærne sto uten grønt, og det var fortsatt lett å se Taksdalsvatnet et stykke nedenunder.

Det satt to jenter nesten øverst. De hadde skikkelig flott utsikt over Jæren, men jeg for min del var mer opptatt av å komme meg nedover mot Vindskaret og videre enn å se utover.

Jeg så ingen andre på turen før jeg kom ned til Sjelset og veien. Nå er det ikke mange som går opp bakken og ned til Ristøl for så å gå videre til Lauvlia. Jeg traff ingen, men stien er godt merket fra Lauvlia, og det er heller ikke problemer med å finne fram over myra.

Stykket fra Lauvlia og ned til Skogen, er flott. Det er skikkelig hei med småvann og myr. På denne tiden er alt gult og vissent, i sollyset ble det gyldent. Myra var likevel våt.

Det ble ikke stopp før jeg var forbi Skogen og Breilia og over Skogsbekken. Det var spor av dyra, og var ikke helt sikker på om de ikke sto innenfor Breilia. På andre siden av porten ved Skogsbekken, var jeg i hvert fall sikker.

Det var kjekt å sitte i skogen med bekken på siden. Småfuglene var opp tatt med sitt, lyden hadde fulgte meg denne dagen. Den enste fuglen jeg kjente var en gråspett som «sang» inne i skogen. Det var nesten ikke vind, og jeg trengte ikke å ta på mer klær. Det var en stund siden jeg hadde hatt pause i våt ullbluse.

Fra Jærbuskaret var det den vanlige veien om Sjelset og gjennom Sælandsskogen. Da jeg igjen sto på parkeringsplassen var det gått omtrent tre og en halv time og turen var på totalt 12 kilometer. En virkelig flott vårtur.

Høgjæren og Synesvarden

En kjapp og grei tur - uten vind.

Det hadde blitt en del langturer den siste tiden. Lørdagsturen fra Gramstad hadde blitt lengre enn jeg hadde tenkt, men likevel en skikkelig flott tur. Det hadde likevel blitt en kjapp tur sammen med broderen.

Jeg var egentlig klar for en «vanlig» tur. Omtrent to timer og gjerne med litt bakker. Det var en stund siden jeg hadde vært på Høgjæren, som tidligere var et svært vanlig turområde for meg.

Nå er det mulig å gå turer av svært forskjellig lengde fra enten parkeringsplassen ved Tovdalsveien eller fra Holmavatn. Jeg pleier normalt å gå ut fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien, og da blir det enten en tur direkte ned til Steinkjerringå eller mot samme turmål, men om Holmavatn.

Denne søndagen var det meldt overskyet, men lite vind. Det passer ganske godt å gå tur på Høgjæren om det ikke blåser. Vinden kan ruske bra der opp – uten spesielt mye som skjermer.

Det ble til at jeg tok til Tovdalsveien, og så tidlig på året, er det mulig å gå traktorveien opp over høyden mot stien til Synesvarden. Det sparer noen høydemeter og går kjappere. Noe som er viktig – når jeg er ute på tur – av en eller annen grunn.

Siden det var søndag, var det andre som også ville på tur. Det sto en del biler på parkeringsplassen, men det var andre gjester som hadde lagt igjen spor etter seg.

Antakelig – nok så sikkert – hadde det vært russetreff på parkeringsplassen, Det lå strødd med papir og plastflasker langs steingarden mot nord. Det var antakelig vinden som hadde ryddet, og samlet bosset. Det så ikke spesielt pent ut.

Det hadde antakelig vært greit for russen å bruke denne parkeringsplassen, langt fra folk, men da burde de ha ryddet. Nå var det lagt opp noen store steiner slik at busser ikke kunne komme til.

Stien mot Synesvarden var i hvert fall helt som før, men heldigvis noe tørrere enn tidligere på året. Likevel var jeg litt overrasket over hvor mye sorpe og hvor mange pytter det var.. Heldigvis tåler buksa litt søle oppover beina.

På vei fra Holmavatn mot Steinkjeringa, kom jeg på at jeg hadde sosiale forpliktelser denne dagen. Min yngste bror har hatt en alvorlig operasjon og jeg hadde lovet å besøke ham på sykehuset.

Det ble til at jeg kortet ned turen ved å hoppe over det lille stykket mot Steinkjerringå, og heller ta «snarveien» tilbake mot Synesvarden.

Det var en del folk på tur, og nedover mot Holmavaten kom en tidligere arbeidskollega i mot. .Det er alltid hyggelig å treffe folk fra jobben, og vi fikk en kjekk prat.

På vei mellom Steinkjerringå – som jeg ikke var nedom denne gangen – og Synesvarden, traff jeg også på kjentfolk. Turleder fra STF, som jeg hadde vært på tur sammen med på høsten. Det ble en ny kjapp stopp for en liten prat.

På toppen av Synesvarden sto det en kar og talte vindmøller. Antakelig er toppene rundt om på Høgjæren det stedet i Norge du ser flest vindmøller. Det er vindmøller stor sett hele horisonten rundt, og enkelte plasser står de tett som en skog. Jeg er ikke helt sikker på om det er «pent» eller stygt.

Det ble en kjapp tur denne dagen. Omtrent 12 kilometer på to timer. En grei søndagstur.