På Blåfjellenden i fem dager.

Påsketuren – uten ski.

I mer en 25 år har Bestyrerinnen og jeg hatt påskeferie på Blåfjellenden. Ikke mye ferie å snakke om. Det blir helst jobbing hver dag, men heldigvis ikke hele dagen.

Blåfjellenden er en ubetjent Turistforeningshytte i Frafhjordheiene, og ligger virkelig flott til, med utsikt nedover Fidjadalen mot Mån og Månafossen.

Det er omtrent 8 kilometer inn til hytta, men de siste årene har det blitt snøscooter transport for oss. Bestyrerinnen mener folk i vår alder ikke har noe på ski å gjøre, og i hvert fall ikke med store tunge sekker på ryggen.

Det passer egentlig ganske greit å komme inn til hytta litt tidlig på dagen. Turen inn tok oss ofte nesten tre timer, og etter turen var vi ikke helt klar for mer fysisk jobbing. Med snøscooter, får vi nesen en dag ekstra – til jobbing.

Det er en del ting som må gjøres på en Turistforeningshytte. Det må skiftes sengetøy på alle sengene – og madrasstrekk på de som ikke har dyne og pute. På Blåfjellenden er det 50 sengeplasser , og 45 med dyne og pute. Bare den jobben tar oss nesten to dager. Yngre folk klarer nok dette kjappere enn oss, men jeg for min del får lange armer av den jobben.

I tillegg skal både hovedhytta og annekset støvsuges, hyller og benker skal rengjøres og vaskes, og i skut og uthus må det ryddes og rengjøres. Doen er selvsagt en historie for seg – og krever sitt.

Nå er det ikke bare arbeid som står på planen på vårt påskeopphold. Vi får tid til å snakke med gjestene som kommer på besøk. Både de som bare er på dagsbesøk og de som kommer for å overnatte.

Det blir noen timer på terrassen sammen med nye besøkende og folk som har besøkt oss før. Det er alltid hyggelig å prate med fjellfolk, og mange har gode historier å fortelle.

Dette året fikk Bestyrerinnen og jeg også noen hyggelig frokoster sammen. Det er liksom kjekkere å spise frokost med heia og snø som bakgrunn utenfor vinduet. Dette året ble vi overrasket av en rødrev like uten for vinduet. Selvsagt var kamera ikke helt tilgjengelig, og vi fikk bare tatt bilde av reven da den ruslet langs elva ett stykke unna.

Også dette året kom det folk opp Fidjadalen – på beina – uten ski eller truger. Denne gangen var det to danske gutter. De hadde utstyr, og hadde vært på fjelltur før, og kom opp i god form, men Fidjadalen er ikke plassen for tur på våren. Der er skredfaren stor, etter tinvær på dagen og frost på nettene.

Ellers fikk vi besøk av kjentfolk. Far og sønn, som kom inn for å bli et par dager – komlemiddagen på skjærtorsdag fristet. De så også fram til å besøke oss og hytta neste år.

Fredag kom det inn en gjeng ungdom. De fleste «utlendinger» fra forskjellige land. Noen fra USA, andre fra Tyskland og Sveits. Ikke alle – eller mer riktig – nesten ingen, var vandt med bortoverski. De første kom i firetiden, de siste rundt syv. Jeg tror de startet rundt ett....

Heldigvis var det hard skare, og mange kom spaserende med skia i hånden. 6-7 timer på 8 kilometer er ikke helt vanlig.

Det er kjekt å være på Blåfjellenden, selv om det betyr en del jobbing. Dagene gikk fort, og i det flotte påskeværet vi hadde, ble det likevel noen timer i solveggen utenfor hytta. Lørdag kom Inge Marton, og det ble en kjapp og grei tur tilbake til bilene – nesten 25 minutter...