En skikkelig langtur fra Gramstad.

En virkelig grei sesongstart.

Værmeldingen var ganske bra. Det skulle bli opphold, med muligheter for litt sol, og best av alt, det skulle ikke regne. Vinden, som i noen dager har vært sterk, skulle også holde seg på et akseptabelt nivå. Med andre ord bra turvær.

Det hadde ikke blitt noen tur dagen før, og siste turen var sammen med broderen. Den var heller ikke av de lengste. Det burde ligge tilrette for en grei lørdagstur.

Selv om det bare var et par dager siden jeg broderen var på Gramstad og tok oss opp til Bjørndalsfjellet, så var den turen jeg tok sikte på. Jeg satset på å komme opp til Mattisrudlå før jeg tok mot Bjørndalsfjellet, og videre.

Som vanlig var turen innover Bjørndalsmyra kjekk. Det går ikke så mye folk der, slik at det minner litt om «villmark» og ensomhet, selv om jeg ofte hører folk oppe på fjellet. Det siste stykket opp mot skaret under Mattisrudlå er ganske bratt, jeg kommer ikke opp der uten å få høy puls.

Borte ved bakken opp mot toppen av Bjørndalsfjellet, var det folk. Ikke mange, og jeg vekslet noen ord med et par. De hadde ikke lagt merke til elglorten.

Det ble en kjapp tur ned til veien, og det var aldri snakk om å ikke legge turen om Fjogstadnuten. Jeg var likevel ikke helt sikker på hvor jeg skulle videre. Jeg kunne ta til Dalsnuten, eller mot Resasteinen.

Jeg tok mor Resasteinen over Løemyr og mot Sørdalsbakken. Det satt en hel gjeng oppe ved Resasteinen. De manglet fyrstikker, og jeg hadde heller ikke. Jeg har pakket ned en eske i sekken....

Uten at jeg hadde tenkt noe særlig over det, så var det den «vanlige» turen jeg så for meg. Opp til Skjørestadfjellet mot flyvraket og ned bakken mot «Skaret og tilbake mot Revholstjørn og veien mot Gramstad.

På vei opp bakken tenkte jeg på om det ville være mulig å legge turen om Dalevatn og Dale – og opp bakken tilbake mot Revholdtjørn. Det ville i så fall bli en skikkelig langtur denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å ta ut på en så pass lang tur, men beina kjentes greie, og så langt var det ingen problemer med å fortsette.

Det ble til at jeg gikk over småtoppene videre innover mot skaret i nordre enden av Jubemyr, og skogsveien som starter der. Som vanlig fulgte jeg denne veien til jeg traff på en annen skogsvei som går nedover mot Dalevatn.

Denne gang fant jeg sti – dyretråkk omtrent hele veien nedover til den T-merkede stien ned fra Kjerdalsfjellet. Nå har jeg gått her så pass mange ganger at det vil være greit å merke dette strekket med noe.

Denne gangen tok jeg veien ned til Kjerdal og videre til Dale. Jeg så ikke fram til bakken opp, men tok et skritt om gangen, og kom opp i god stil. Det gikk ikke spesielt fort.

Oppover bakken hadde jeg følge av en polakk, som også var på tur. Han var nok i mye bedre form enn meg, men holdt seg bak og vi kom opp til stidelet mot Gramstad og Dalsnuten.

Skulle jeg ta med den toppen også? Det ville i så fal bli en tur med mange høydemeter - i tillegg til mange kilometer i terreng. Det var kjekt å være på tur, beina hold bra, men det var ikke lenger snakk om kjappe steg opp bakkene. Det ble Dalsnuten, i «rolig» tempo,men med høy puls.

Det var noen timer siden jeg startet mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Selv i rolig tempo, er jo ikke bakkene opp til toppen av Dalsnuten helt «umulige». Jeg kom opp – i selskap med mange andre. Det var nesten fullt av folk oppe mot toppen.

Ned mot Revholstjørn gikk det greit og det siste stykket innover mot Gramstad går mye nedover. Noe jeg var glad for denne dagen.

Tilsammen ble det fire og en halv time på beina, men antakelig ikke mer enn 15-16 kilometer. Høydemeter har jeg ikke kontroll på, men det ble noen bakker denne dagen. Det var lenge siden jeg hadde hat en så pass lang og tung dagsetappe. Det var kjekt å få bekreftet at kroppen fortsatt tillater slike turer.