En vårtur fra Gramstad - Fjogstadnuten, Resasteinen, Dalevaten og Dalsnuten.

En flott tur i fint vær, men fortatt med is i stien.

Vinteren vil liksom ikke helt slippe taket. Det har vært snø i hagen,og selv om den forsvant i regnet, så ble det frost så snart det klaret opp. De siste dagene har det vært frost om nettene og tinvær på dagen.

Det betyr at det fortsatt vil være is og enkelte glatte partier i nordhellingene, der sola ikke kommer til, selv midt på dagen. I heia, litt lengre inne, er det fortsatt snø og skikkelig vinter. Det begrenser litt hvor jeg ønsker å ta på tur.

Denne lørdagen mente YR det ville bli sol og blå himmel. Det skulle til og med bli lite vind. Fortsatt var det snakk om frost på morgenen. Med et par tørre dager, burde det likevel være mulig å gå tur i det vanlige terrenget rundt Dale og Gramstad.

Forrige uke var det vårtur rundt Lifjellet . Uten spesielt mange vårtegn. Jeg gikk runden fra Gramstad til Resasteinen og vider ned til Dalevatn og tilbake til bilen - om Dalsnuten, i midten av februar. Det var på tide å ta denne runden en gang til, og forhåpentligvis finne noen vårtegn.

Planen var altså å kjøre til Gramstad, å ta over Fjogstadnuten og videre mot Resasteinen. Det går en sti videre rett bak Resasteien mot «Flyvraket» på Skjørestadfjellet, og den fortsetter til østsiden av fjellet. Derfra Går det en sti nedover mot «Skaret», men også en sti videre nordover, over noen småtopper til Skaret på østsiden av Kjerdalsfjellet. Fra der går det skogsvei nedover mot Dalevatn – med en sleng østover først...

Da jeg kom til Gramstad var det masse bil allerede. Det var mange som ville på tur denne dagen. Ikke så mange som ville mot Fjogstadnuten og nesten ingen videre mot Resasteinen.

Det hadde vært frost om natten, men likevel var myrene ikke skikkelig harde. Oppover mot Resasteinen var det enkelte plasser is, men det gikk greit å komme fram.

Ved steinen var det selvsagt folk. Familie på tur. I kleiva opp mot steinen kom det også folk løpende nedover. Det virket litt farlig – på meg som gikk forsiktig oppover.

Så snart jeg la Resasteinen bak meg, var jeg alene i stien. Jeg traff ikke et menneske før jeg kom ned til demningen ved Dalevatn.

Stien fra østsiden av Skjørestadfjellet og mot Dalevatn ovenfor Djupamyr, er nå godt merket med varder på småtoppene og stien er godt synlig – uten om på bare berget. Noen hadde også jobbet med skogsveien i det lille skaret under Kjerdalsfjellet. Det var lett å komme fram.

Sist jeg gikk her fant jeg en grei vei ned til STF stien. Denne gangen fant jeg omtrent samme vei, og bare et stykke nedover i lia, havnet jeg på stien – dyretråkket – som jeg hadde gått sist. Det tok ikke lange tiden å komme ned til Dalevatn. Selv om det nok er en «omvei», så går det ikke mange minuttene ekstra i forhold til å følge den vanlige merkede stien fra Resasteinen til Dalevatn.

Jeg fant ikke mange vårtegn nede ved Dale, selv om det var grønne blader på noen busker langs veien. Bakken opp mot Dalsnuten var i hvert fall fortsatt lang og bratt, og denne gang med noe is.

Jeg la veien om Dalsnuten denne gagn også. De siste kneikene oppover gikk ikke kjempefort, etter tre timer, skulle det lite til for å få puls og pust opp.

Det var mye folk på Dalsnuten. Det satt folk rundt hele toppen. Mangel på vind, sammen med sol og blå himmel, hadde får svært mange på lørdagstur.

Både fleecen og ull-blusen var ganske gjennomsvett da jeg skiftet ved bilene. Selv om temperaturen ikke var mange gradene over null i skyggen, ble det varmt i bakkene. En flott tur.