Om Engjavatnet fra Sælandsskogen.

Håfjell - den bratte veien.

Enkelte dage passer det bra å holde seg i skog, eller i det minste litt i le av vinden. Denne dagen skule det blåse stikker og strå. Opp mot 20 m/sek fra sør. Så sterk vind kan gjøre at det blir litt vanskelig å holde rett kurs, eller å holde seg på beina.

Sælandsskogen og Bjødnali ligger lagelig til for tur når det blåser fra sør. Selv om det har blitt en del turer i det området i det siste, syntes jeg det fikk bli en til på grunn av vinden.

Nå stillet YR opp med regn i tillegg til vinden. Det skulle egentlig komme nedbør stor sett hele dagen. Ikke mye, men litt nedbør. Nå er selvsagt ikker nedbør noe uvanlig på våre kanter, og siden det bare var snakk om lett regn eller yr, mente jeg det ville være greit.

Jeg tok likevel på utstyr for regn, lang under og vanntette hansker og en tynn bluse over ullen. Det kan lett bli kaldt i regnvær selv om temperaturen er godt over null.

Det var andre biler på parkeringsplassen denne søndagen, men langt fra så mange som det ville vært – om været hadde skikket seg. Som vanlig hverken så eller hørte jeg andre. De holdt seg nok nede ved vanne

Forrige gang jeg gikk her, i selskap med Bestyrerinnen, Sigbjørn og Anne Lise, «klatret» vi opp til toppen av Håfjell – forbi Blåfjell. Den stien starter like bak informasjons skiltet ved veien.

Det tar antakelig omtrent like lang tid å komme seg til toppen av Håfjell den veien, som å ta veien om Stølssletta og Ragnhilds-stølen. Jeg valgte å ta samme sti som forrige gang.

Inne i skogen på vei oppover, kunne jeg omtrent ikke kjenne vinden, selv om jeg kunne høre den ganske godt. Vinden tok bra i trærne. På toppen, der vinden virkelig fikk tak, var det vanskelig å holde kursen.

Bare litt nedenfor Vindskaret, var det igjen bra å gå – nesten uten vind. Denne dagen var bakken ganske tørr og det gikk greit. Jeg savnet ikke den sleipe sorpa.

Det var fortsatt ingen andre ute og gikk ved Bjødnali, og heller ikke folk på veien mot Sjelset. Rundt Engjavatnet regner jeg ikke med å treffe andre, men det savner jeg ikke heller. Det er et flott stykke natur, og jeg har ingen ting i mot å ha det for meg selv.

Fortsatt kunne jeg høre vinden i trærne, men uten at det gjorde noe. Først oppover mot Jærbuskaret fikk jeg vinden på meg. Over Jærbuskaret på vei nedover mot Sjelset fikk jeg vinden bakfra, og da var nok kastene opp mot 20 m/sek.

Nede i le, langs ånå, tittet sola fram, og det ble varmt. Det ble en liten smak av vår. Enkelte av buskene hadde alt fått skikkelige grønne skudd, så det er ikke lenge før alt blir grønt – og nytt. Det er noe jeg ser fram til.

Det hadde vært en flott tur – på tross av vinden. Stien direkte opp mot Håfjell, er kjekkere å gå en den den vanlige veien. Det blir liksom litt mer en tur i terrenget. Den andre stien minner litt om vei – eller bekk.