Fra Dale rundt Lifjell i sol.

En tur i virkelig flott vårvær.

Fra Dalevågen

Tidligere hendte det at jeg tok turen rundt Lifjellet både en og to ganger i uka. Det var liksom den «vanlige» turen. For 15-20 år siden var det en grei og kjapp tur som tok meg noe mindre tid enn i dag.

I tillegg er turen etter hvert blitt «tung». Dette er ikke en tur der det er lett å løpe kjapt, eller nesten å ta kjappe skritt. Det er ikke så mye klatring, selv om det er lagt ut tau og satt opp kjetting et par plasser. Det er mye tråkking, over steiner, rundt steiner, opp og ned småkneiker og gjennom skog og over myrer.

Turen er på omtrent 9 kilometer og for mange kan den ta 4-5 timer. Noe som gir 2 kilometer i timen, og som forteller litt om hvordan stien er. Det er likevel en kjekk tur, med utsikt over fjord og by – både Stavanger og Sandnes.

Etter hvert har det blitt enklere og greiere å gå vinterturene i strandsonene til Nordsjøen. Der er det enkelt å finne en tur som passer, selv om det er frost og snø. I tillegg er det greiere - og lettere å gå 2-3 timer langs sjøen enn opp og ned rundt Lifjellet.

Det betyr ikke at jeg glemmer gamle tradisjoner. Vårturen rundt Lifjellet har vært fast på programmet i mange år. Det er spesielt en bjørk – et stykke utover langs fjorden, som blir veldig tidlig grønn. Jeg prøver å få med med at det er en ensom grønn busk blandt alle bjørkene uten grønt i det hele tatt.

Jeg gikk turen for et par uker siden, og da var det så vidt grønne skudd. Med mye flott vær kunne det faktisk være for sent å få med seg at bare denne busken er grønn, men det kunne jeg jo sjekke.

En helt vanlig torsdag. Likevel var det masse biler på Dale. Jeg kan ikke huske å ha sett så mange midt i uka noen gang før. Det var selvsagt været som fikk folk på tur. Det hadde vært noen dager med sol og blå himmel, og nesten vindstille. Virkelig godt vær for tur.

Søsterhytta – dagturhytta i Sandnes -som ligger et stykke utenfor Dale, har blitt et velbrukt turmål for familier. Denne dagen var det flere familier på tur utover langs sjøen.

Jeg går utenom den T-merkede stien et stykke langs sjøen. For å unngå noen heng i stien opp forbi. Det tar antakelig litt lengre tid å gå «min» sti, men det tar jeg greit inn ved å ta den gamle stien oppover bakken mot toppen.

Sist jeg gikk her, var det fortsatt ganske bløtt i stien. Denne gangen var det tørt nesten over alt. Det gjør det lettere å ta seg fram. I tillegg så henger skoene bedre på tørt fjell og det gjør at jeg kan «korte» inn litt et par plasser.

Ute på Einernestet gikk jeg forbi to karer- pensjonister, og som nå hadde tid til å gå litt lengre turer. Omtrent som meg. Det var de enste jeg møtte på til jeg kom nedover mot Dalevatn.

Rett før jeg traff neste person – en jente med hund – møtte jeg huggormen. Den lå i stien, og jeg var bare centimeter fra å tråkke på dyret. Huggormen forsvant ganske kjapt ut i gresset, men jeg advarte likevel jenta med hund.

Under Dalevatn, møtte jeg også to damer. De hadde kommet opp stien i skogen, og spurte om det ikke var en enklere vei nedover. De kunne jo følge veien, selv om det nok er noe lengre.

Da jeg sto ved bilene, var blusen gjennomvåt av svette. Selv om det hadde vært kaldt å starte i kortbukse, så var virkelig turen en kortbuksetur. Det var varme og sol – en flott tur. Den første tur med en skikkelig smak av sommer.