Synesvarden og Steinkjerringå.

En liten smak av vår.

Det var snakk om bra vær. 6 -7 varmegrader og sol med skyer inne i mellom. I tillegg skulle vinden holde seg vekk. Bra turvær, og det burde være mulig å unngå stranden. Til natten skulle det bli frost og mer vinter.

Som vanlig måtte jeg finne et turmål Det var riktig lenge siden jeg hadde vært på Høgjæren. En liten titt i loggen viste at det faktisk var omtrent et halvt år siden sist jeg tråkket stiene der oppe. Det var på tide med et nytt besøk.

Det er mulig å starte fra flere steder for å gå i området. Det er vanligst å starte fra Holmavatn, men en del bruker også å gå fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Fra der er det sti mot Synesvarden og videre inn i området.

Jeg velger som regel å starte fra Tovdalsveien, og da jeg kom opp denne gangen var det faktisk fire andre biler på parkeringsplassen. Det var andre på tur denne dagen. Det er ikke ofte jeg ser så mange biler på en vanlig hverdag.

I nordskråningen rundt, lå det fortsatt snøflekker. Det er ikke så veldig høyt over havet, som ligger ute i vest. Likevel er det et litt annerledes klima. Nede ved Undheim, var det gule tupper på påskeliljene, og nesten grønne marker.

Det kan ikke være lenge til de første lammene hopper rundt på markene, og bøndene er i gang med våronna. Først må all snøen bort, og det er fortsatt litt tele i bakken.

Siden det ikke var dyr på beite, tok jeg snarveien oppover og på nedsiden av Kartakalven. Det sparer noen høydemeter og gjør turen litt kortere, som om det er viktig. Bakken oppover mot Synesvarden er lang men ikke bratt. Den får opp pulsen, og svetten kommer fram.

På toppen traff jeg to glade turgåere. De var på tur for «å gå opp» en fellestur for Turistforeningen. Jeg hadde truffet damene før, og vi fikk en hyggelig prat., før jeg fortsatte videre nedover mot Steinkjerringå.

Selv med sol, var det ikke direkte tørt i marka. Enkelte plasser var det sleipt, og jeg måtte gå litt forsiktig. Heldigvis hadde «noen» gjort litt for å gjøre det lettere å komme tørrskodd fram til Steinkjerringå.

Det var lagt ut flere gangveier over de våteste strekkene på vei inn mot statuen. Det nok myrsøkk igjen for flere gangveier, men det som er gjort er bra. Takk til de som på denne måten gjør en innsats.

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå. Jeg tok videre etter en liten pittstopp. Nå kunne jeg velge å gå samme vei tilbake, Noe som gir en tur på et par timer og er på omtrent en mil. Eller jeg kunne gå om Holmavaten og så opp til Synesvarden.

Det blir en tur på mellom to og tre timer, og på omtrent 12 kilometer. Denne dagen, med flott vær og nesten tørre forhold, var det ingen grunn til å ta rett tilbake til bilen. Jeg gikk mot Holmavaten.

Det er bedre sti mellom Steinkjerringå og Holmavaten, og det gikk greit å komme ned til Holmavaten. Videre tilbake mot Synesvarden er det en god del bakker – oppover, og den siste opp mot toppen ble ikke tatt i kjapt tempo.

Fra Synesvarden kunne jeg se nesten tilbake til bilen. Det var ingen andre på tur, og da jeg kom ned til parkeringsplassen var det bare min bil tilbake.

Det hadde vært en flott tur, og jeg håper det vil bli flere turer i dette virkelig fine terrenget. Det ble 12 kilometer på 3 timer denne dagen.

En grei runde fra Sælandsskogen

Sol og flott vårvær.

Etter 14 dager og 12 turer i «syden» var det en skikkelig overgang å komme hjem til 10 grader, sol og vind. En skikkelig kald vind, som gjorde at det virket som vinter på tross av høy temperatur. Eller var det meg som var mer vant til varme?

Selv om det kjentes kaldt, så var det «vårlys» Litt diffus sol, som laget pastellfarger. Jordene var ikke skikkelig grønne, men de hadde heller ikke vinterfarge. Det var så avgjort vær for en tur.

Nå ville det passe best med en helt vanlig og ordinær tur i kjent område. Jeg hadde egentlig ikke bruk for en lang og tung tur. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt mange – og noen lange – turer i «Syden».

Jeg tok mot Sælandsskogen og det var igjen turen rundt Engjavatnet jeg så for meg. Det betydde den lange bakken oppover mot Stølssletta og videre til toppen av Håfjell. (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.)

Jeg møtte folk på Håfjell. Det var mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og jeg burde ha møtt eller i det minste ha sett andre folk .Det var i tillegg til de jeg traff på toppen også et par nede ved Bjødnali. Etter det møtte jeg ikke folk før helt nede ved Sjelset, men dag traff jeg til gjengjeld på kjentfolk.

Som så mange ganger før, overrasket naturen og landskapet rundt Bjødnali og Engjavatnet. Nå er det alltid flott med sol, men denne gangen fikk jeg med meg siste rester av is på Engjavatnet og Bjødnalivatnet. Det er virkelig et flott område.

For en gangs skyld var det bil ved hytta ved «Skogen», ikke folk, men to biler. Jeg kunne ikke gå den vanlige veien gjennom tunet, men måtte rundt hytta.

En gang i november, sa jeg til meg selv at det antakelig ikke ville bli tørt i marka igjen før til våren. Nå er det vår med krokus og nesten grønne marker, men fortsatt er det skikkelig vått i marka.. Det var ikke mange dagene siden frosten slapp taket, og i myrene kunne jeg enkelte steder kjenne at det fortsatt var hard.

Det hadde gått greit oppover bakkene mot toppen av Håfjell. Nedover mot Bjødnali var det bløtt og jeg gikk forsiktig. Det kom som en overraskelse at jeg kom opp til treet ved Bjødnali på nøyaktig samme tid som vanlig. Oppholdet i «Syden» må ha gitt litt bedre kondisjon.

Bakken oppover mot Jærbuskaret er ikke bratt, men ganske lang. Det ble tunge bein og høy puls opp den enkle bakken. Selv om formen muligens var blitt bedre, var noe av overskuddet borte. Det kommer vel tilbake.

På veien mellom Sjelset og Kleiva, møtte jeg kjentfolk. Per fra Turistforeningen var på joggetur med kona. De ville til Bjødnali og ned Urdådalen. En flott rundtur, men antakelig glatte steiner nedover dalen.

Jeg kom meg tilbake til parkeringsplassen, som denne dagen var full. Jeg hadde ikke møtt mange rundt, så de fleste gikk antakelig bare til bålplassene i vannkanten.

For meg hadde det vært en helt grei tur. Som vanlig hadde jeg brukt to og en halv time på 11 kilometer.

"Våres plass" og Rigmors Plass på siste turen.

En flott tur - som alle turene denne gangen.

Det er både litt trist, og noe bra, å se fram til den siste turen i denne omgang. Det har blitt 12 turer i løpet av de to ukene vi har vært i Puerto Rico. Alle turene på mellom 1 og to mil og de har tatt to og en halv time til nesten fem timer.

Litt trist fordi det ikke blir flere turer i virkelig flott turvær, med 20 grader og sol, og som oftest litt vind for å ikke gjøre det for varmt. Antrekket er heller sparsomt. Kortbukse og sko, og en bluse hengende i belte.

Det er på en måte også bra å se fram til å kunne reise hjemover. Været hjemme kan ikke sammenliknes med det vi har hatt, men det skal også bli kjekt med turer i 10 grader og vind. Det er i hvert fall med «normalt».

I tillegg har jeg antakelig godt av en litt roligere periode. Det har tatt litt på å gå ganske lange turer i mange dager i trekk. Heldigvis har det denne gangen ikke blitt noen skader, og jeg har ikke hatt antydning til gnagsår.

Siste turen ville bli en tur uten følge, og jeg var litt usikker på hvor turen skulle gå. Det måtte jo bli et besøk på en eller plass eller to, som jeg hadde vært på alt flere ganger.

Nesten uansett måtte det bli en tur inn til Norskeplassen. For oss som bor øverst i «Nyedalen» blir det liksom feil å gå nedover for å starte turen, selv om det blir et par turer ned til Balito for å gå opp til Korset over Arguineguin.

Denne gang ble det opp den bratte bakken, som også er den kjappeste veien mot Norskeplassen. Bakken er så pass bratt at det ikke er mulig (for meg) å holde stor far, men litt lengre oppover, er det greit å kunne gi på.

Det ble en kjapp tur innover denne dagen. Jeg sjekket tiden da jeg kom ned, og jeg hadde ikke brukt mange minutter over en halv time. Det kunne jeg kjenne på vei oppover mot sukkertoppen. Det var liksom ikke helt den samme spruten i bakkene.

Innover mot «Våres plass» gikk det trått. Jeg var usikker på om det ville bli en tur lengre innover. Etter en liten pause, gikk jeg tilbake, og uten å tenke over det, tok jeg stien videre oppover mot Karpedammen og Rigmors plass.

Nå var alle problemer glemt. Det var kjekt å være på tur i god vær, og med sommertemperatur. Ved stidelet mot Karpedammen ble det stien rett fram og jeg gikk videre til Rigmors plass. Det er ikke langt videre til «Treet» og Børres plass, men jeg valgte å snu ved Rigmors plass.

På vei tilbake fant jeg ut at det også ville passe med en liten tur innom Karpedammen. Det var det ingen andre, og jeg for bare forbi og opp på veien. Det er langt og litt kjedelig tilbake til Sukkertoppen og ned til Norskeplassen. Heldigvis er det nedoverbakke, og mulig å gå fort.

Rett før Norskeplassen ble det stopp for en prat med Sigmund, som også denne dagen dukket opp. Han hadde tenkt seg på omtrent samme tur som meg, bare i motsatt retning.

Siste dagen hadde jeg det ikke travelt. Jeg satte meg ned på en benk på Norskeplassen og fant fram drikke og en mandarin. Da dukket Edvin opp. Vi hadde ikke avtalt å møtes. Han hadde gått Miljøløypa opp fra Arguineguin etter først å ha tatt turen ned Balitobakken og så langs sjøen til starten på Miljøløypa.

Vi tok selvsagt følge nedover, og det var ikke vanskelig å bli enige om at siste dagen ville det passe å ta «Dalen» tilbake til hotellet. I tempo for å beundre utsikt og natur. Det gikk rolig i de mange svingene ut og inn i dalen. Sola skinte, det var varmt innerst i svingene, og vinden kjølte i yttersvingene. En perfekt turdag.

Vi endte opp ved bassengkanten i godt humør, etter en flott tur, - og så fram til å komme hjemover dagen etter. Det hadde vært et skikkelig bra opphold denne gang.

Eivinds plass.

Nest siste tur.

Vi ble en hel gjeng som ville på tur denne dagen. Petter og Hilde tok turen opp Balitobakken fra ANFI og tok følge med Anne Margrete, Edvin, Bestyrerinnen og meg innover mot Norskeplassen.

Som under hele oppholdet, var forholdene virkelig flotte, med sol og litt vind, og de vanlige 20 gradene. Stort bedre turvær er vanskelig å tenke seg. Det er selvsagt en viktig grunn til at vi tar til Puerto Rico i februar.

Det var Bestyrerinnen som bestemte dagens turmål. Hun hadde ikke vært på Eivinds plass denne gangen, og nå var det på tide. Bare et par dager før vi skulle reise.

Det ble som vanlig opp bratte bakken fra «Huledama» og videre inn over mot Norskeplassen. For Petter og Hilde ble det en fortsettelse oppover. Det tar oss omtrent en time å gå fra øverst i Nyedalen og inn til Norskeplassen. Hadde vi valgt å gå Dalen innover, så hadde vi antakelig brukt 15 minutter mer.

Vi var ikke alene på Norskeplassen, og denne gangen passet det med en skikkelig mandarinpause før vi fortsatte videre oppover mot Sukkertoppen. Den ligger omtrent en kilometer og 100 høydemeter lengre oppe.

Nå kunne vi valgt å gå fra Sukkertoppen direkte mot Eivinds plass, men vi ruslet innover veien til krysset mot «Våres plass» - og mot Eivinds plass. I stede for å ta inn til høyre og innover, tok vi av til venstre, og fulgte sykkelløypa nedover.

Nesten ned i bunnen tar sykkelløypa av videre mot venstre, mens vi tok rett fram. Stien går over ganske steinet grunn, og den er av og til litt vanskelig å se, men med litt konsentrasjon er det greit å komme opp første bakken. Hvor varden som ligger litt ute på en kant ikke er Eivinds plass.

Stien går videre rett fram i det du kommer opp på første kanten. Her har jeg rotet en gang, og jeg har sett andre som har havnet på avveier her. Det er uansett ikke mulig å rote seg vekk.

På Eivinds plass, ble det tid til både å beundre utsikten og spise mat. I tillegg benyttet anledningen til å skrive oss inn i boka som ligger inne blant steinene.

Det ble en liten diskusjon om hvilken vei vi skulle ta tilbake mot Sukkertoppen. Vi valgte å gå korteste vei direkte mot toppen, men da opp en lang og seig bakke, og så en bakke til før vi var oppe på veien.

Nedover mot Norskeplassen går greit. Det er jo lettere å gå ned bakker enn opp. Nesten nede ved Norskeplassen, sa Petter og Hilde takk for følge og tok direkte mot Balito. De får en litt lengre tur enn vi.

Etter bare en kjapp pause tok vi fatt på den siste delen av turen. Vi kunne ha gått rett mot den bratte bakken, men valgte å ta Dalen tilbake. Nå er stien til Dalen og ut alle svingene ganske enkel å gå, og det er ingen bratte bakker utenom den siste ned mot hotellet, og den siste delen ville vi fått uansett.

Bestyrerinnen var godt fornøyd med dagens tur. Hun kunne krysse av for et besøk på Eivinds plass dette året også. Vi andre hadde også hatt en fin tur.... 

Hjermanns plass

En virkelig flott langtur.

Turen til Hjermanns Plass, regner både Edvin og jeg som en langtur. Den blir nærmere 20 kilometer slik vi går den. Begge var langt fra sikre på om vi ville ta turen innover til Dusjen for å gå tilbake om Hjermanns plass.

Etter å ha testet formen i godt over en uke, spurte Edvin om vi skulle forsøke oss på langturen. Turen er så pass flott og litt spesiell, at jeg var enig i at vi fikk gjøre et forsøk. Det kunne jo lett gå godt.

Det ble en tidlig start. Opp bakken fra Huledama, og videre innover mot Norskeplassen gikk det i et greit tempo. Formen hadde tydelig blitt bedre ut over oppholdet. Nå fikk vi hjelp av alle turene tidligere under oppholdet.

Forrige gang vi gikk turen, var jeg virkelig glad for vannflaskene på Hjermanns plass. Denne gang hadde vi begge nok vann, og heldigvis var det ikke så varmt som sist vi gikk denne løypa.

Nå var det også andre som ville på tur denne dagen. Norskeklubben skulle gå til Cortadores og videre ned til Tauro. Vi så en gjeng som startet fra Norskeplassen, og da vi kom opp til Sukkertoppen, var det en ganske god gjeng som ville på tur.

Vi tok inn mot «Våres plass» , men skar oppover og forbi stidelet mot Karpedammen og litt lengre inne, stidelet mot Rigmors plass. Det er et godt stykke oppover mot Dusjen. Oppe i bakken så vi oss tilbake, og kunne se gjengen til Norskeklubben komme over kanten et bra stykke nedenfor oss.

Det gikk merkverdig lett oppover mot Dusjen. Jeg mener det har vært tyngre i bakkene oppover. Det var ingen grunn til å snu.

Ved Dusjen var det folk. Det kom et par opp fra Hjermanns plass, og rett bak oss kom det en kar som ville videre innover. Da han hørte om våre planer, spurte han om veien og hvor han skulle gå.

Vi mente han greit kunne følge oss inn til Hjermanns plass, slik at han kom på rett sti videre nedover.

Naturen fra Dusjen og videre, helt ned til bakken mot Eivinds plass, er ganske annerledes enn rundt Norskeplassen. Det er mye mer planter og grønt. Vi fant en god del blomster, og lavendelen dukket opp flere plasser.

Stien nedover går over haug og hammer, langs fjellsider, med stup på ene siden og fjell på andre. Det er en gammel «camino» - oppbygget sti - og egentlig grei å gå. For meg er det et par steder der jeg går forsiktig.

Vi satte oss ned og pakket opp maten på Hjermanns plass. Det ble en god pause hvor vi fikk beundret utsikten. Som selvsagt er noe å få med seg.

Det første stykket videre går stien på greit fjell og det er mulig å holde bra fart. Det stopper fort opp i bakken ned mot dalbunnen. Det var likevel greiere å komme ned dette året i forhold til året før. Det var til og med litt vann nede bunnen.

Det er mulig å gå to veier videre. Opp tauet, som er godt synlig på andre siden, Folkene vi traff ved Dusjen, mente det var enkelt å ta opp tauet. Det så helt annerledes da vi kikket bort. Vi fortsatte videre ut dalen.

Et stykke utover dalen går stien opp og treffer stien som ender ut ved Eivinds plass. Det er egentlig en grei sti å følge, men det tar alltid lengre tid enn vi regner med, før vi står på Eivinds plass. Hvor det igjen ble en liten pause.

Fra Eivinds plass ble det beine veien opp til Sukkertoppen og videre nedover til Norskeplassen. Vi hadde egentlig god tid, og hadde noen timer på tur bak oss da vi gikk nedover mot Puerto Rico. Likevel ble det høyt tempo nedover.

Vi kom ned etter omtrent fire og en halv time på tur, og telefonen mente vi hadde gått omtrent 20 kilometer. Både Edvin og jeg var godt fornøyd med turen. Det hadde i grunnen blitt en mye bedre og flottere tur enn vi hadde sett for oss.

Korset og Lavendelstien med gjengen.

Sol og flott vær fortsatt.

Bestyrerinnen og Anne Margrete var enige om at denne dagen ville det bli tur. Edvin og jeg hadde selvsagt ingen innvendinger, Jentene ville ned Balitobakken og opp til Korset over Arguineguin. En grei begynnelse på en flott tur.

Av alle ting hadde det regnet tidlig på morgenen. Det var vått på plattingen utenfor og jeg måtte nærmes vasse litt for å komme til butikken. Vannet forsvant fort i sola, men det lå pytter i veien og i skyggene,

Nå laget regnet ikke noe problem for turen, annet enn at det var sleipt i den lille kneiken opp av rundkjøringen nede i Patalavaka. Videre oppover mot korset var stien tørr og grei. Nå er den bakken ganske bratt, og vi kom ikke opp uten å få pulsen opp. Det er god trening.

Det ble en pause på toppen. Selvsagt for å beundre utsikten ut over sjøen og nedover mot ANFI.

Det var så pass mange folk ytterst ved Korset, at det var vanskelig å få plass. Vi måtte vente litt for å få det tradisjonelle bildet av folk ved Korset med sjø og Argueineguin i bakgrunnen.

Vi skulle videre innover og fulgte stien til veien. Som etter en drøy bakke og en lang stund langs veien, ble fulgt av stien mot Lavendelstien. Det er lett å overse stedet der stien tar av, men den er merket med to små varder på hver side av stien.

Her går stien langs et rør, og stien kan være ganske smal enkelte steder. Det er faktisk vanskelig å passere andre som kommer i mot. Stien slynger seg inn og ut i buktninger og det hender folk kommer temmelig plutselig til syne.

Det var som vanlig ikke antydning til Lavendel langs stien da vi kom dit. Det må ha vært Lavendel en gang, men ikke så lenge jeg har gått her.

I bunn av bakken opp mot Norskeplassen ble det en liten stopp. Anne Margrete, Bestyrerinnen og Edvin gikk ut over og opp mot stien fra Norskeplassen og mot Dalen. Jeg tok en kjapp tur oppom Norskeplassen. Bakken opp er like bratt som alltid.

Nede i Dalen ble det en appelsinpause før vi fortsatte utover mot «Huledama» og Natural Park. Stien kan virke uendelig lang sett ovenfra, på vei nedover. Den slynger seg også ganske flott, og havet lyser mer og mer ytterst.

Her er stien heldigvis mye bredere enn stien fra veien ved Korset og til Norskeplassen. Likevel har noen klart kunststykke å falle utenfor. Det gjelder å holde kontrollen.

Den siste bratte kneiken ned e3r bratt. Her går jeg ganske forsiktig, og bruker tid. Det er greit å få øye på hotellet over kanten og vite at det snart er tid for en strekk på solsenga. Jentene synes i hvert fall det er greit.

Hele turen – ned Balitobakken, opp til korset og videre til (nesten) Norskeplassen, er på omtrent 11 kilometer. Med pauser og stopp, brukte vi litt over tre timer. En grei tur for hele gjengen.

Rigmors plass og Bjartes plass - igjen

En tur uten følge til kjente plasser.

Vi ble ikke helt enige om hvor vi skulle gå denne dagen. Edvin hadde en avtale denne dagen og kunne bare ta en kjapp og grei tur, Siden han hadde det litt travelt ble vi enige om å ta ut tidligere enn vanlig, og halv ti var vi på gang.

Det er tre mulige veier til Norskeplassen fra Natural Park eller «Huledama». Vi går vanligvis opp den bratte bakken rett bak «Huledama». Jeg komme som oftest tilbake ned samme plass, men uten hele den bratte bakken, Jeg går «Dalen» som selvsagt også kan gås innover også.

I tillegg er det en lang og seig bakke rett opp av veien oppover mot hotellet. Denne bakken bruker vi bare en gang i blant, og det var her Edvin dro meg opp denne dagen. Det var et par som også sto klar i stien, men de snudde et stykke oppe i bakken,

I tillegg til av vi tok en litt uvanlig vei opp, ble det også en ny sti et stykke innover mot Norskeplassen. Det er kjekt å gå nye stier, og den vanlig – rett opp – går vi ofte.

Det var ikke mange andre på Norskeplassen da vi kom der. Vi hadde startet tidlig, og ikke mange andre hadde tatt ut. Det ble den vanlige veien opp til Sukkertoppen. Her sa Edvin takk for følge. Han måtte tilbake til sin lunchavtale.

Jeg fortsatte innover veien mot «Våres plass». Der ble det bare en kjapp stopp for å ta et bilde, før jeg snudde og fortsatte innover, Planen var «Rigmors plass» og «Bjartes plass». Jeg fortsatte rett fram i stidelet mot Karpedammen og tok til høyre i neste stidele, og sto ganske snart på «Rigmors plass».

Der var det et par, som også lurte på om de skulle videre innover. Stien videre mot «Bjartes plass» går over steiner og «svaberg», og viser ikke mye, men den følger høydedraget nordover, og blir mer synlig etter hvert.

Det ble til at paret fulgte meg mot «Treet» og «Bjartes plass», som jeg fant - selvsagt uten problemer, selv om det er litt kronglet å finne fram. Det ble samme vei tilbake, men ved stien mot Karpedammen tok jeg ned bakken.

Det passet godt med en pause ved Karpedammen før jeg fortsatte opp bakken på motsatte side og ut på veien. Det ble en lang og støvete tur nedover tilbake til Sukkertoppen. Jeg lurte på å stikke bortom Eivinds plass, for å gjøre det til en skikkelig langtur, men siden det ville bli flere turer fremover, ble det veien tilbake til Norskeplassen.

Det var adskillig flere folk på Norskeplassen enn da vi gikk innover. Det ble ingen stopp på meg, og selvsagt tok jeg mot «Dalen» på veien mot hotellet. Jeg tror ikke «Dalen» blir så mye brukt, selv om det er den enkleste veien innover til Norskeplassen. Den er nesen en kilometer lengre, men enklere, Det var i hvert fall få folk da jeg gikk utover mot sjøen,

Det ble en tur på 15-16 kilometer denne dagen også, En flott tur, mye i eget selskap, men da også i «egen» fart. Det gikk fort i nedoverbakkene, men nesten bråstopp i den siste bratte kneika ned til «Huledama».