En grei runde fra Sælandsskogen

Sol og flott vårvær.

Etter 14 dager og 12 turer i «syden» var det en skikkelig overgang å komme hjem til 10 grader, sol og vind. En skikkelig kald vind, som gjorde at det virket som vinter på tross av høy temperatur. Eller var det meg som var mer vant til varme?

Selv om det kjentes kaldt, så var det «vårlys» Litt diffus sol, som laget pastellfarger. Jordene var ikke skikkelig grønne, men de hadde heller ikke vinterfarge. Det var så avgjort vær for en tur.

Nå ville det passe best med en helt vanlig og ordinær tur i kjent område. Jeg hadde egentlig ikke bruk for en lang og tung tur. Jeg kunne kjenne at det hadde blitt mange – og noen lange – turer i «Syden».

Jeg tok mot Sælandsskogen og det var igjen turen rundt Engjavatnet jeg så for meg. Det betydde den lange bakken oppover mot Stølssletta og videre til toppen av Håfjell. (Hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.)

Jeg møtte folk på Håfjell. Det var mange biler på parkeringsplassen da jeg kom, og jeg burde ha møtt eller i det minste ha sett andre folk .Det var i tillegg til de jeg traff på toppen også et par nede ved Bjødnali. Etter det møtte jeg ikke folk før helt nede ved Sjelset, men dag traff jeg til gjengjeld på kjentfolk.

Som så mange ganger før, overrasket naturen og landskapet rundt Bjødnali og Engjavatnet. Nå er det alltid flott med sol, men denne gangen fikk jeg med meg siste rester av is på Engjavatnet og Bjødnalivatnet. Det er virkelig et flott område.

For en gangs skyld var det bil ved hytta ved «Skogen», ikke folk, men to biler. Jeg kunne ikke gå den vanlige veien gjennom tunet, men måtte rundt hytta.

En gang i november, sa jeg til meg selv at det antakelig ikke ville bli tørt i marka igjen før til våren. Nå er det vår med krokus og nesten grønne marker, men fortsatt er det skikkelig vått i marka.. Det var ikke mange dagene siden frosten slapp taket, og i myrene kunne jeg enkelte steder kjenne at det fortsatt var hard.

Det hadde gått greit oppover bakkene mot toppen av Håfjell. Nedover mot Bjødnali var det bløtt og jeg gikk forsiktig. Det kom som en overraskelse at jeg kom opp til treet ved Bjødnali på nøyaktig samme tid som vanlig. Oppholdet i «Syden» må ha gitt litt bedre kondisjon.

Bakken oppover mot Jærbuskaret er ikke bratt, men ganske lang. Det ble tunge bein og høy puls opp den enkle bakken. Selv om formen muligens var blitt bedre, var noe av overskuddet borte. Det kommer vel tilbake.

På veien mellom Sjelset og Kleiva, møtte jeg kjentfolk. Per fra Turistforeningen var på joggetur med kona. De ville til Bjødnali og ned Urdådalen. En flott rundtur, men antakelig glatte steiner nedover dalen.

Jeg kom meg tilbake til parkeringsplassen, som denne dagen var full. Jeg hadde ikke møtt mange rundt, så de fleste gikk antakelig bare til bålplassene i vannkanten.

For meg hadde det vært en helt grei tur. Som vanlig hadde jeg brukt to og en halv time på 11 kilometer.