En kjapp rundtur på Høgjæren.

Flott vær og flott tur.

Planen var å dra til Blåfjellenden dagen etter. Det måtte likevel bli en tur denne dagen også. Jeg tenkte det ville være greit med en litt enkel tur, to dager frem og tilbake til hytta, krever litt krefter. Det kunne være greit å spare litt.

Etter litt fundering, ble det til at jeg satset på en rundtur på Høgjæren. Planen var å starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. Fra der ville jeg ta mot Holmavatn og opp til Synesvarden og videre til bilen.

Siden terrenget oppe på Høgjæren ligger høyt, og det ikke finnes noe le, er det kjekkest å gå her i fint stille vær. Helst med sol. Det var nettopp slik vær denne dagen. Det var snakk om 2 m/sek, og stort mer vindstille enn det tror jeg ikke jeg har opplevd der oppe.

Flaggene hang rett ned ved handlesentrene og vindmøllene ved Hellandsmyra sto stille. I tillegg var det tørt i bakken, bare i de dypeste myrsøkkene var det vann å se. Det ville bli en flott turdag i flott vårvær. Det var ingen andre på parkeringsplassen ved Tovdalsveien, men det stoppet en bil på veien og slapp av en turgåer. Han tok oppover den merkede turveien. Jeg startet litt etter, men tok traktorveien oppover.

Da jeg kom opp på kanten og kunne se mot Synesvarden, var karen oppe i bakken et lite stykke bak. Jeg har lurt på hvor mye som jeg sparer på å ta snarveien. Her fikk jeg anledning til å sjekke det. Antakelig går det et par minutter fortere. Det er noen høydemeter mindre.

Jeg syntes jeg holdt bra tempo videre mot bakken opp til Synesvarden. Jeg var – før i tiden – ikke vant med at noen tok meg igjen, og selv om det går senere nå, så var jeg overrasket da karen kom innpå bakfra.

Vi tok følge oppover bakken mot toppen. Det viste seg at vi hadde truffet hverandre før – noen ganger – omtrent på samme sted. Jeg har problemer med å kjenne igjen folk. Vi fikk en kjekk samtale om hei og tur, oppover.

Han skulle bare til toppen, men jeg skulle videre mot Steinkjerringå. En gang før i verden, før jeg var jevnlig på tur, sto jeg på samme plass og så nedover mot statuen, snudde og gikk tilbake til bilen ved Tovdalsveien. Det ville bli en for lang tur den gangen.

Nå, mange år senere, et det bare en liten spasertur nedover og selv ved Steinkjerringå, er jeg ikke engang halvveis på dagens tur. Nedover bakkene, med sola i mot og nesten ikke vin – og med tørr bakke – var det kjekt å være på tur. Det er slike turdager som bør huskes, men det er lettere å huske den andre sorten, med regn, vind og kulde.

Det var merkelig få andre ute, denne dagen. Jeg gikk stor sett alene,. Ned ved hytta, før stikkveien ut til Steinkjerringå, hold hytte-eieren på å ordne benken i solveggen foran hytta. Den trengte en fornying, og står nå klar for flere besøkende.

Resten av turen gikk i bra tempo og bakkene var denne dagen ikke spesielt tunge. Jeg for forbi Holmavatn og opp over Synesvarden, og videre tilbake mot bilen. Selvsagt ble det «snarveien» nedover også.

Turen gikk unna på omtrent to og en halv time. Lengden er antakelig 13-14 kilometer, og jeg var godt fornøyd med dagens utflukt.