Vårlivarden fra Øvre Hetland til Lundekvam, Myrland og toppen.

En tur med bakker og utsikt.

Siden forrige tur til Vårlivarden hadde jeg lurt på hvor langt det ville være å gå mot toppen, men med en rundtur om Myrland.

Det har bare blitt en tur fra Øvre Hetland til toppen og tilbake siden jeg sluttet å gå den bratte veien mot toppen. Sist ble det en test opp direkte mot toppen. Det fristet ikke til gjentakelse.

Stien mellom Myrland og opp til der «klatringen» mot toppen begynner, kan jeg heller ikke huske. Jeg tror jeg gikk ned denne veien en gang i fjern fortid, men jeg husker ikke noe av hvordan stien er.

Det kunne kanskje passe å sjekke ut denne stien. Det ville også gi meg en peiling på hvor lang tid rundtur ville ta. I motsetning til turen opp og ned, som er litt kort, håpet jeg denne omveien ville gi en tur på over to timer.

En torsdag, med bra vær, hvor mange andre ville jeg møte på denne dagen? Det viste seg å ikke være mange. Det var andre biler på parkeringsplassen ved Øvre Hetland, og en del biler på Myrland, men folk?

Jeg traff bare 4 stykke på tur, og merkelig nok traff jeg alle fire samtidig. Ikke folksomt akkurat.

Værmeldingen var bra, men YR fulgte ikke opp. Inne i skogen var det helt greit. Stor sett tørt og fint, og litt sol inne i mellom. Flott turvær i flott terreng.

Jeg visste jo det var mange høydemeter mellom Myrland og den vanlige stien fra Øvre Hetland, men ble overrasket over hvor bratte bakkene var. Det gikk rett opp et par plasser. Selv om det var bratt, hadde jeg ikke noe problem med høydeskrekk. Ingen plass var bakken «eksponert» mot stup, det var busker og trær langs stien.

Det er litt merkelig, men turen opp til Vårlivarden, var engang ganske grei. Det var en tur jeg ofte gikk, og hadde ikke problemer med å komme opp. En tur med regn og is, gjorde meg skeptisk til de bratteste partiene, og jeg gikk heller andre plasser. (Og turen er jo ikke spesielt lang.)

De siste årene har det blitt noen turer mot denne toppen. Jeg er aldri «sikker» oppover bakkene, - eller nedover. Det henger nok litt sammen med at balansen etter hvert ikke er som den en gang var. Alderen gjør nok sitt.

Denne gangen gikk det forsiktig oppover. Jeg gikk egentlig og kikket etter en unnskyldning for å snu. Skyene over toppen så svarte og stygge ut. Kunne det bli regn?

Jeg kom opp – og ned. Denne gangen var det helt greit å klatre nedover det bratteste stykket. Selvsagt tok jeg det med ro og sikret enkelte plasser. (Det viser ikke på buksebake....) Det gikk greiere ned enn opp.

Nå er ikke turen rundt på mer enn 8-9 kilometer. Det er en god del høydemeter opp (og ned). Det tok meg rundt to timer.

En skikkelig kjekk tur, og godt turvær. Selvsagt ble det ikke noe av regnet jeg gikk og kikket etter.

Synesvarden og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Nesten vinter i mai.

Onsdag har jo etter hvert blitt fast tur dag. Nå er det nok slik at nesten hver dag er fast tur dag i disse koronatider, men onsdagen var blitt turdag før pandemien.

Som oftest blir det en kort tur. Rundt Gruda eller nede å stranden, på høgjæren eller en annen plass. Ikke mer enn godt og vel en times tur, eller 6-8 kilometer. Uten sekk, men om broderen er med, blir det vanligvis full fart. God trening.

Det blir sjeldent jeg går alene, enten blir Bestyrerinnen med, eller så er det broderen som stiller opp. Nå i pandemiens tid, har det blitt litt andre turer, også på onsdagene. Som oftest en noe lengre tur.

Denne onsdagen passet det for broderen. Bestyrerinnen var opptatt på annet hold. Hagen må holdes i orden. Broderen og jeg ble fort enige om at det ville passe med en tur på høgjæren.

Den vanlige turen er «trekanten», hvor vi starter ved Holmavatn (godt merket avkjørsel opp av Varhaug – på riksvei 504 – Bueveien.) Turen går normalt først til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. 7 kilometer og for oss omtrent 1 1/2 time.

Litt kort mente broderen denne dagen. Hva om vi startet ved parkeringsplassen i Tovdal og gikk til Steinkjerringå, og så samme vei tilbake?

Dette er en tur på omtrent en mil, og den tar oss nok så nøyaktig to timer. Lang nok til å bli notert i loggen, som en grei tur...

Nå vil «noen» muligens mene det er alt for flatt, og for kort, til å være «tur». Det er ikke bakker nok, og midt på Jæren kan vel en tur ikke være spesielt utfordrende. Dette er nok korrekt – om været og naturen ikke blir for ekstrem.

Det er ikke mer enn 100 år siden dette var villmark så godt som noe. Med rovdyr og skikkelige utfordringer i dårlig vær. Nesten en dagsmarsj fra folk.

Synet på bakkene oppe på høgjæren har muligens endret seg opp gjennom årene. Tidligere var det «flatt», etter hvert har det blitt bakker og kneiker – av en eller annen merkelig grunn.

Der det går oppover – tidligere bare en liten åsrygg, kan det være en utfordring å holde pust og puls i sjakk. «Bakkene» er seige. For oss pensjonister er det god trening med langintervaller.

Vi startet fra parkeringsplassen og tok fatt på bakken opp mot Kartakalven. Nesten 80 høydemeter lengre oppe. Bare for å gå de samme høydemeterne nedover. Så er det de samme høydemeterne opp til Synesvarden. Og sånn går jo turen...

Nede i Anisdalsheia står statuen av «Mor Norge». - stein-kjerringå, som et greit turmål. Jeg kan ennå huske hvor øde jeg synes det var ved Steinkjerringå første gang jeg var der. Nå er det godt opparbeidet sti fra Holmavatn, og stedet blir besøkt av mange. Det viser på marka rundt statuen.

Det ble ikke lange stoppen for oss, denne gangen. Selv om det er mai, så hadde vi på vinterklær. Vinden var så pass kraftig at det ble kaldt. Selv hetta måtte opp en stund, og det uten at det var nedbør.

Med vinden bakfra på vei tilbake, ble alt så meget bedre. Det ble en grei tur og bakken gikk kjapt. Vi var tilbake ved bilen litt i underkant av to timer etter vi startet. (1 minutt under...) En helt grei tur, og ikke bare når det gjelder trening, Området er kjekt å gå i.

Med Bestyrerinnen til Blåfjell og Bjødnali.

Mandagstur med Bestyrerinnen.

Etter å ha «oppdaget» turen fra Sælandsskogen til Bjødnali over Blåfjell, har det blitt til at vi velger denne ruten fram for å gå Urdådale. Fordi det er mer høydemeter – og bedre utsikt fra toppen.

Urdådalen er flott på sin måte. Det er rene trollskogen, og det er ikke vanskelig å se for seg tusser og troll her, men det er mye stein. Det blir tråkking i stede for gåing over lange strekk, og i regn er mange av steinene svinglatte.

Bakken opp til Blåfjell, eller mer rett til skaret mellom Blåfjell og Sælandsfjellet, er godt opparbeidet sti/gammel vei. Det er ikke problemer med å komme opp, men enkelte plasser er den gode stien vasket vekk og ny sti lagt utenom.

Fra toppen av Blåfjell er det mulig å se ned til Bjødnali. Det er et stykke ned og første delen er helt grei. I det stien kommer inn i granskogen, er det ikke like bra. Her er det mye stein og det blir litt hopping og frem og tilbake. Bratt er det også.

Nede på stien i Urdådalen er det å ta fatt på et steinet stykke før markene ved Bjødnali dukker opp.

Resten av turen fra Bjødnali til Sjelset og videre tilbake til Sælandsskogen er ren plankekjøring.

Nå er det mulig å forlenge turen ute i terrenget. Både ved å ta en gammel sti nordover mot «Skogen» direkte fra Bjødnali, eller følge veien rundt Engjavatnet til «Skogen» og videre rundt til veien mot Sjelset.

Eller ta over fjellet til Ristøl og videre til Lauvlia og tilbake til «Skogen». Det en bratt og ganske dryg bakke opp til skaret mellom Ristøl og Bjødnali, men det er ikke stort mer en en kilometer.

Fra Ristøl og nordover til Lauvlia er det under en kilometer direkte. Fra Lauvlia til «Skogen»er det omtrent 2 kilometer.

Denne dagen var vi – Bestyrerinnen og jeg, på tur. Vi hadde god tid, men det gikk likevel i et greit tempo. Pausen på Bjødnali ble kort. Det blåste kaldt, og vi tok ganske snart fatt på veien mot Sjelset.

Det er litt trist å gå på vei, selv om den er uten asfalt. Nå er det faktisk en liten kilometer med asfalt mellom Sjelset og Kleiva. Det går greit, for det leder til den siste delen av turen langs ånå.

Etter et gjorde kommer stien inn på traktorvei mot parkeringsplass. Den bringer oss ganske greit tilbake til bilen.

For Bestyrerinnen er dette en kjekk og grei tur, passe lang og med passe utfordringer. Siden den ikke er mer enn 7-8 kilometer, og tar under to timer, blir det en grei tur for meg også – inne i mellom de noe lengre turene.

Denne dagen var vi velsignet med mye sol og blå himmel, selv om det for noen skyer forbi. Vinden var det som gjorde det kalt. Jeg var glad for «vinterklær» da vi fikk vinden rett i fleisen.

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Søndagstur med broderen.

Bestyrerinnen ville ikke på søndagstur. Hun hadde oppgaver hjemme, og ville bare ta en kort tur. Broderen stillet som vanlig velvillig opp. Det ble selvsagt litt frem og tilbake før vi ble enige om hvor turen skulle gå.

Broderen er ikke helt klar for de lange turene for tiden. Et kne i ulage gjør det vondt å gå nedoverbakker. Oppover går greit, men her sliter vi begge med kondisjonen....

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten har lenge vært en fast tur. Dette er ikke en lang tur bare rundt 8 kilometer. Den har likevel en del høydemeter - opp og ned.

Ikke minst er det et stykke rundt Fjogstadnuten med «hei» Bart fjellområde uten trær og busker, men med myr og svaberg. Nettopp slik vi liker det. Her er det høy himmel og god utsikt.

Eneste ulempen er at dette lille stykket «hei» ikke er mer enn en liten kilometer, og «heia» går unna på omtrent 10 minutter.

Søndag og korona vil si mange på tur. Det var omtrent fullt på parkeringsplassen ved Gramstad da vi kom. Det var det også da vi igjen sto ved bilene, men i mellomtiden hadde nok mange både kommet og kjørt.

De fleste som går tur fra Gramstad er ikke ute mer en en time og litt. Den mest populære turen – til Dalsnuten – er ikke mer enn 4-5 kilometer – og 150 høydemeter. Det er nok for mange.

Det er heldigvis ikke så mange som tar mot Bjørndalsfjellet. En del starter på Gramstad og går mot Paradis-skaret og opp Rinda mot Mattisrudlå før de stikker bortom Bjørndalsfjellet.

Det var ikke trengsel opp over bakkene mot toppen. Det er tydelig populært å gå tur. Det var mange familier med små unger på vei. Oppe på toppen var det få folk.

Mangel på folk skyldes nok været. Det var kaldt og det blåste. YR hadde lovet bra vær. Både sol og blå himmel. Den blå himmelen så vi lite til, og sola var for det meste godt gjemt bak skyene.

Yr hadde ikke nevnt nedbør med et ord. Det var hva vi fikk servert et lite stykke oppe i bakken. Ikke mye, men det fløy noen dråper gjennom lufta. Det var så pass lite at vi ikke stoppet for å ta på jakke.

Det ble heller ikke den kjekke ti-minutters turen over en åpen hei, vi hadde sett fram til. Overskyet og vind, tok seg av det.

Det ble mye folk etter hvert. Vi kunne se at det var folksomt på toppen av Dalsnuten. Det var også mye folk på vei mot Revholen og antakelig Dalsnuten.

Heldigvis er turveien så pass bred at det var mulig å holde avstand fra folk flest. Noen unger klarte selvsagt ikke å huske å holde seg vekk fra oss gamlinger, men jeg tror ikke det egentlig er spesielt farlig.

Det var en helt grei tur, for meg litt kort, men for broderen var det akkurat nok. Han kunne kjenne det i kneet, men det var ikke spesielt vondt.

En grei tur, selv om været ble dårligere enn meldt.

Bynuten i Sandnes.

En vår-tur i godt vær og med godt humør.

Lørdag morgen var det flott vårvær. Værmeldingen for resten av dagen var ikke like god, men det var ikke snakk om dårlig vær, bare mindre bra enn «flott».

Jeg kunne tenke meg en litt lengre tur enn «vanlig». Ingen andre hadde lyst på en lenge tur denne dagen, så jeg fikk planlegge en solotur. Hvor skulle turen gå. Ingen av de vanlige turen fristet.

For noen år siden var Bynuten et vanlig turmål. Det ble ofte en tur til topps Sandnes en gang i uka. Det ble til at jeg gikk til Blåfjellenden for en overnattingstur og så en søndagstur med Bestyrerinnen. Turen til Bynuten er litt lang – for bestyrerinnen tidligere, men også for meg etter hvert.

Det ville altså bli en tur til Bynuten denne lørdagen. Tidligere var dette det høyeste fjellet i Sandnes med 672 meter. Etter sammenslåingen med Forsand er det vel Lysekammen med litt over 1300 meter som er høyest. Det høyeste fjellet i byen Sandnes ligger langt inne i heia -langt fra folk.

Det ble litt sent før jeg kom meg avgårde, og jeg lurte på om det ville være mange andre på tur denne dagen. Været var jo bra, og det er andre turmål som har samme parkeringsplass. Det var andre biler enn min. Mer enn det jeg var vandt med på en vanlig lørdag.

Det var tydeligvis en stund siden jeg hadde gått mot Bynuten. En ny parkeringsplass var under bygging et stykke oppe i Lyseveien. Nå har jeg gått opp den bakken i mer enn 30 år, og så bygger de parkeringsplass der oppe...

Stien var tørr og fin. Det var lett å gå. Jeg klarte å holde tempoet på et nivå som gjorde at jeg hadde «overskudd» omtrent til topps. Det var kjekt å være på tur.

Enkelte år har jeg klart en tur til toppen hver uke gjennom hele året. Etter hvert har det blitt en vår og høst tur. Det har nesten alltid vært snø i stien den første turen i året. Denne gang lå det bare en liten klatt et stykke oppe i lia. Jeg var sent i gang med Bynut-turene dette året.

Det var en hel del andre folk på toppen. For egen del ble det bare et kort opphold før jeg startet nedover igjen. Jeg hadde ikke møtt så mange på vei nedover, men det kom en hel del folk i mot på vei mot bilen.

Mange av de jeg møtte var ikke født med ski på beina. Og noen var nok litt uvant med fjelltur. I det flotte været kunne det ikke bli de store utfordringene, og jeg håper de fleste fikk en flott tur.

Det ble moro å være på tur denne gangen, skikkelig moro. Etter et par timer blir jeg som regel både trøtt i beina, og det gjør ofte litt vont både her og der. Denne gangen var det bare greit. En fin tur i flott vår vær burde da også gi godt humør.

Det var ikke blitt mindre biler på parkeringsplassen da jeg kom ned. Det var omtrent så mange som på en god søndag. Det er tydelig at folk tar ut, selv til Bynuten. Turen opp og ned tar omtrent 4 timer, og rundturen mot Selvikstakken omtrent en halv time ekstra.

Ulvarudlå.

1. mai tur.

Det er ikke så veldig mange år siden terrenget inn av Synesvarden, på østsiden av Tovdalsveien, var fullstendig ukjent område. Slik er det ikke lenger.

De siste årene har det blitt flere og flere turer nettopp i dette området. Og det er skikkelig kjekke turer. Det er ikke de høyeste toppene, men de blir over 400moh og alle gir storslagen utsikt over Jæren og inn i heia.

Det er et lite minus med en del av disse turene. De er litt korte. For Bestyrerinnen og broderen er dette ikke et problem, snarere tvert i mot. De synes det er helt greit om turen er på i underkant av en mil og ikke mer enn to timer.

Denne fredagen var det ikke Bestyrerinnen eller broderen som foreslo en tur på høgjæren. Denne gang var det Sigbjørn som sammen med Anne Lise spurte om vi var interessert i en tur til Ulvarudlå.

Bestyrerinnen hadde alt bestemt at vi skulle på tur denne dagen. Været var bra, og værmeldingen for dagen var sol og blå himmel, selv om det nok ikke ville være sommer temperaturer.

Forslaget var å gå til Ulvarudlå fra Tjåland og rundt til Aurenes og tilbake til bilene. Dette er en tur det passer å ta når det har vært tørke og fint vær en stund. Nå hadde det kommet litt nedbør de siste dagene, men fortsatt var det virkelig tørt i maka.

Det ville passe bra å ta en vårtur til Ulvarudlå. Det er faktisk blitt litt av en tradisjon å gå denne turen på våren, og tradisjoner må følges opp.

Årsaken til at denne turen passer best når det er tørt, er noen myrer hist og her i stien. Spesielt i fjellsiden ned mot Aurenes er det et par eller fire, plasser der stien krysser myrsøkk. Her passer det best med høye sko selv midt på sommeren.

Det er god vei et stykke oppover. Her gikk det greit unna, men Bestyrerinnen og Anne Lise godt i front. Den første myra var skikkelig tør, her var det bare å spasere over.

Litt lengre opp, og noen av bakken er ganske bratte, passer det med en stopp for å beundre utsikten. Det er langt til sjøkanten og enda lengre til horisonten, men ikke spesielt langt til vindmøllene på Hellandsmyrane, Det viser godt.

En kald trekk på toppen gjorde det litt utrivelig, så oppholdet øverst ble kort. Vi tok en skikkelig pause litt lenge nede i lia. I le av en mur, fast plass for pause på denne turen.

Så var det de små myrsøkkene nedover lia mot Aurenes. Selv om det egentlig var svært tørt, så var myrsøkkene fortsatt dype - og våte. Vi gikk utenom.

Det er kjekt med vår. Jeg kikker alltid etter vårtegn. Denne gangen var det sauer på beite oppe i heia, med lam. Og de var ikke mange dagene gamle. Det er kjekt å se dette sikre vårtegnet.

Fra Aurenes til Tjåland går stien langs vannet. En godt opparbeidet sti, som sikkert er brukt i mange år – før motorisert ferdsel. Turen brakte oss også gjennom tunet, og vi fikk en liten drøs med bonden.

I det flotte været, var det kjekt å være på tur. Slike vårturer kan det aldri bli nok av. Det gjelder bare å finne plasser å gå som ikke er «overbefolket». Det er ikke turen rundt Ulvarudlå.

Dugnad på turistforenings hytta Skåpet.

En kjapp tur opp og en lang dag på hytta.

Etter forrige tur til Skåpet, tok jeg kontakt med turistforeningen. Jeg ble fluksens invitert til å bli med på en dugnad – på Skåpet.

Det har jo blitt noen dugnader opp gjennom årene. Det burde ikke være noe i veien med å delta på en ny i 2020. Jeg synes det er greit at det også betyr litt tur når jeg skal på en dugnad. Det blir liksom ikke «fjellfølelse» om det ikke er med noe bakker og litt myr.

Nå er ikke turen fra parkeringsplassen i Vinddalen opp til Skåpet, spesielt lang, bare noe under 4 kilometer. En grei spasertur i et variert landskap.

Turen starter i skog før den kommer opp i bjørkebeltet. Her står trærne ikke så tett at det er skog, men mer åpent enn det. Åpne marker betyr som regel myr og fuktighet. Heldigvis har STF lagt ned mange ganglemmer i myrene bortover, så det er ganske enkelt å komme over de våteste partiene.

Det er et stykke hvor stien går gjennom et pass, med elv på den ene siden og fjell opp på den andre. Her er det mye stein, stor og liten stein. Rund og kantet stein, Sten. Her har også STF fått gjort en del. Det er laget flott opparbeidet «vei» et stykke.

Nå var vi, en gjeng fra Turistforeningen og en del frivillige, for å gjøre Skåpet klar for neste sesong. Og for å klargjøre for koronabruk.

Slik jeg forsto det, så vil folk kunne bestille halvparten av enkelthytten (3 av 6) med tilsammen 15 personer på anlegget. Det var og snakk om et opphold på 3 dager før neste gruppe kunne ta i bruk hytta. Noe tilsvarende skulle også gjelde for de andre hyttene.

Det vil, med andre ord, være gjester på hyttene, men bare inntil 5 samtidig, og med en 3 dagers periode mellom der hytta står tom.

Turen opp til hytta gikk kjapt. Vi var tre som startet omtrent samtidig fra bilene, og det ble litt tempo på tingene oppover bakkene. Jeg klarte ikke helt å henge med karen foran, men det var kjekt for en gang skyld å gi litt på.

Muligens kulle jeg holdt litt igjen, for på hytta ble det jobbing. Det var jo derfor vi kom. For egen del ble det løfting og bæring, og å få på sengetøy. Pute- og dynetrekk, er etter hvert blitt gamle kjenninger.

I 4-5 tiden var det egentlig nok jobbing. De andre ville spise middag før de avsluttet. Jeg tok fatt å turen mot bilene. Og brukte antakelig like lang tid nedover som på turen opp. Det er enklere ned enn opp, men jeg kjente på kroppen av det hadde vært en lang dag med en del jobbing.

På vei mot bilen ble det litt bedre tid til å kikke meg rundt. Snøen var nå omtrent forsvunnet. Bare helt oppe mot hytta lå det fortsatt noen små snøfenner.

Nederst var bjørkene grønne, og øverst hadde de så vidt fått «museører». Det kan virke som om sommeren alt er på vei. Det er likevel mye snø oppe i høyden, men med flott vær de siste dagene har det smeltet mye snø.

Sommersesongen kan komme tidlig, selv med mye snø i vinter.