Synesvarden og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

Nesten vinter i mai.

Onsdag har jo etter hvert blitt fast tur dag. Nå er det nok slik at nesten hver dag er fast tur dag i disse koronatider, men onsdagen var blitt turdag før pandemien.

Som oftest blir det en kort tur. Rundt Gruda eller nede å stranden, på høgjæren eller en annen plass. Ikke mer enn godt og vel en times tur, eller 6-8 kilometer. Uten sekk, men om broderen er med, blir det vanligvis full fart. God trening.

Det blir sjeldent jeg går alene, enten blir Bestyrerinnen med, eller så er det broderen som stiller opp. Nå i pandemiens tid, har det blitt litt andre turer, også på onsdagene. Som oftest en noe lengre tur.

Denne onsdagen passet det for broderen. Bestyrerinnen var opptatt på annet hold. Hagen må holdes i orden. Broderen og jeg ble fort enige om at det ville passe med en tur på høgjæren.

Den vanlige turen er «trekanten», hvor vi starter ved Holmavatn (godt merket avkjørsel opp av Varhaug – på riksvei 504 – Bueveien.) Turen går normalt først til Steinkjerringå, videre til Synesvarden og så tilbake til Holmavatn. 7 kilometer og for oss omtrent 1 1/2 time.

Litt kort mente broderen denne dagen. Hva om vi startet ved parkeringsplassen i Tovdal og gikk til Steinkjerringå, og så samme vei tilbake?

Dette er en tur på omtrent en mil, og den tar oss nok så nøyaktig to timer. Lang nok til å bli notert i loggen, som en grei tur...

Nå vil «noen» muligens mene det er alt for flatt, og for kort, til å være «tur». Det er ikke bakker nok, og midt på Jæren kan vel en tur ikke være spesielt utfordrende. Dette er nok korrekt – om været og naturen ikke blir for ekstrem.

Det er ikke mer enn 100 år siden dette var villmark så godt som noe. Med rovdyr og skikkelige utfordringer i dårlig vær. Nesten en dagsmarsj fra folk.

Synet på bakkene oppe på høgjæren har muligens endret seg opp gjennom årene. Tidligere var det «flatt», etter hvert har det blitt bakker og kneiker – av en eller annen merkelig grunn.

Der det går oppover – tidligere bare en liten åsrygg, kan det være en utfordring å holde pust og puls i sjakk. «Bakkene» er seige. For oss pensjonister er det god trening med langintervaller.

Vi startet fra parkeringsplassen og tok fatt på bakken opp mot Kartakalven. Nesten 80 høydemeter lengre oppe. Bare for å gå de samme høydemeterne nedover. Så er det de samme høydemeterne opp til Synesvarden. Og sånn går jo turen...

Nede i Anisdalsheia står statuen av «Mor Norge». - stein-kjerringå, som et greit turmål. Jeg kan ennå huske hvor øde jeg synes det var ved Steinkjerringå første gang jeg var der. Nå er det godt opparbeidet sti fra Holmavatn, og stedet blir besøkt av mange. Det viser på marka rundt statuen.

Det ble ikke lange stoppen for oss, denne gangen. Selv om det er mai, så hadde vi på vinterklær. Vinden var så pass kraftig at det ble kaldt. Selv hetta måtte opp en stund, og det uten at det var nedbør.

Med vinden bakfra på vei tilbake, ble alt så meget bedre. Det ble en grei tur og bakken gikk kjapt. Vi var tilbake ved bilen litt i underkant av to timer etter vi startet. (1 minutt under...) En helt grei tur, og ikke bare når det gjelder trening, Området er kjekt å gå i.