Vårlivarden fra Øvre Hetland til Lundekvam, Myrland og toppen.

En tur med bakker og utsikt.

Siden forrige tur til Vårlivarden hadde jeg lurt på hvor langt det ville være å gå mot toppen, men med en rundtur om Myrland.

Det har bare blitt en tur fra Øvre Hetland til toppen og tilbake siden jeg sluttet å gå den bratte veien mot toppen. Sist ble det en test opp direkte mot toppen. Det fristet ikke til gjentakelse.

Stien mellom Myrland og opp til der «klatringen» mot toppen begynner, kan jeg heller ikke huske. Jeg tror jeg gikk ned denne veien en gang i fjern fortid, men jeg husker ikke noe av hvordan stien er.

Det kunne kanskje passe å sjekke ut denne stien. Det ville også gi meg en peiling på hvor lang tid rundtur ville ta. I motsetning til turen opp og ned, som er litt kort, håpet jeg denne omveien ville gi en tur på over to timer.

En torsdag, med bra vær, hvor mange andre ville jeg møte på denne dagen? Det viste seg å ikke være mange. Det var andre biler på parkeringsplassen ved Øvre Hetland, og en del biler på Myrland, men folk?

Jeg traff bare 4 stykke på tur, og merkelig nok traff jeg alle fire samtidig. Ikke folksomt akkurat.

Værmeldingen var bra, men YR fulgte ikke opp. Inne i skogen var det helt greit. Stor sett tørt og fint, og litt sol inne i mellom. Flott turvær i flott terreng.

Jeg visste jo det var mange høydemeter mellom Myrland og den vanlige stien fra Øvre Hetland, men ble overrasket over hvor bratte bakkene var. Det gikk rett opp et par plasser. Selv om det var bratt, hadde jeg ikke noe problem med høydeskrekk. Ingen plass var bakken «eksponert» mot stup, det var busker og trær langs stien.

Det er litt merkelig, men turen opp til Vårlivarden, var engang ganske grei. Det var en tur jeg ofte gikk, og hadde ikke problemer med å komme opp. En tur med regn og is, gjorde meg skeptisk til de bratteste partiene, og jeg gikk heller andre plasser. (Og turen er jo ikke spesielt lang.)

De siste årene har det blitt noen turer mot denne toppen. Jeg er aldri «sikker» oppover bakkene, - eller nedover. Det henger nok litt sammen med at balansen etter hvert ikke er som den en gang var. Alderen gjør nok sitt.

Denne gangen gikk det forsiktig oppover. Jeg gikk egentlig og kikket etter en unnskyldning for å snu. Skyene over toppen så svarte og stygge ut. Kunne det bli regn?

Jeg kom opp – og ned. Denne gangen var det helt greit å klatre nedover det bratteste stykket. Selvsagt tok jeg det med ro og sikret enkelte plasser. (Det viser ikke på buksebake....) Det gikk greiere ned enn opp.

Nå er ikke turen rundt på mer enn 8-9 kilometer. Det er en god del høydemeter opp (og ned). Det tok meg rundt to timer.

En skikkelig kjekk tur, og godt turvær. Selvsagt ble det ikke noe av regnet jeg gikk og kikket etter.