Fra Bore til Reve havn med broderen.

Kjekk tur, med kjekk pause og godt selskap.

Broderen ville være med på tur. Det var lenge siden. Jeg måtte helt tilbake til oktober for å finne en tur der broderen var med. Nesten tre måneder. Antakelig virker det lengre for broderen, som har måtte nøye seg med småturer på vei eller flat strand.

For meg har det blitt mange turer uten følge. Det er jeg jo for så vidt vant med, og ensomme turer er også greit, men det er også kjekt med følge.

Broderen har slitt med akilleshælen. En skade jeg selv har opplevd noen ganger, og som så avgjort ikke er behagelig å ha med å gjøre. Nå ha broderen fått behandling med trykkluft og små støt, noe jeg fant alt for vondt til å bruke.

Det ville ikke være snakk om noen langtur. Siden vi har gått fra Sele til Hellestø noen ganger – en tur på omtrent 7 kilometer – på flate stranden og med god sti utenom, så håpet jeg å få dra med broderen en annen plass.

Jeg foreslo å gå fra Bore og sørover. De første kilometerne her er også flate, men på gressvoller og ikke i sand. Etter det der det sti, noe på gress og delvis på stein. Vi kunne jo snu når det måtte passe.

Med Bestyrerinnen blir det til av vi går sørover til Reve havn. Da blir turen frem og tilbake omtrent 9 kilometer og vi bruker omtrent to timer.

Nå var ikke planen min at vi skulle gå helt til havna. Jeg heiv likevel termosen mede varm te og en ekstra kopp i sekken. Det kunne jo hende at broderen var i så pass form at vi kom oss til havna.

Det var en vasskald dag nede på Bore, men det var likevel andre på tur enn oss. Broderen tok det litt med ro til å begynne med, men etter som vi ble varme i trøya, ble det mer og mer omtrent vanlig tempo.

Selv om det ikke var vind, var det fortsatt dønninger. Noe som surferene satte pris på, og det var mange ute i sjøen. Ikke alle behersket teknikken like godt, men det var likevel mange som imponerte.

Det er ikke så mange som går fra Borestranden og videre mot Reve havn. Det er sti innenfor strande, som her for en stor del er rullesteinsstrand. Det har likevel blitt mer og mer tråkk. Tidligere var det nesten ikke sti i det hele tatt.

Vi traff to karer som også hadde startet fra Bore. De var ikke kjent, og var godt fornøyd med turen så lang. Det er virkelig flott natur på den strekningen, etter min meningen.

Det gikk helt greit å få med broderen til havna. Her ble det pause med te og Gjendekjeks. Det er ikke så ofte vi tar pause på våre turer. Denne gangen var det skikkelig hyggelig, og broderens fot ble straks mye bedre – og klar for returen.

Etter pausen ble det jevnt trav tilbake mot bilen. Det hadde vært overskyet til vi var nesten framme, men svarte og tunge skyer kom etter oss nordover. I det vi satte oss inn, kom regnet. Nesten som «bestilt».

Nesten ni kilometer på to timer ble fasiten for denne dagen. Det var virkelig kjekt å ha selskap av broderen på tur igjen. Nå håper jeg bare det blir flere slike turer fremover.

Fire topper fra Gramstad.

Denne gang med hyggelig møte med gamle kjente.

Det har vært et lite «opphold» i vinterforholdene noen dager. Det har faktisk vært slik at det har vært mulig å gå litt i høyden. Snøen har smeltet vekk, og temperaturen har vært opp mot 5 grader.

Det er fortsatt kaldt til å være på våre kanter av landet, men selv 5 grader er nok til at det blir forhold for tur – uten ski eller piggsko. Slike dager må utnyttes, men det er jo begrenset hvor turen kan gå. Det ligger snø og antakelig is ikke så langt opp og vekk. Det er bare å dra noen mil lengre inn i landet eller noen hundre meter høyere opp så er bakken dekket av snø.

Det er jo alltid et spørsmål hvor jeg skal ta på tur. I «gamle» dager ble det ofte en og muligens to turer rundt Lifjellet på vinteren. Turen ble avløst av en tur på Høgjæren om været tillot det, eller en tur fra Hå til Varhaug om det lå snø og is andre plasser. Jeg har litt flere valg nå, i tillegg til disse.

En liten sjekk på bloggen viste at det var nesten to uke siden sist jeg hadde gått tur fra Gramstad. Det kunne på mange måter passe med en ny tur fra Gramstad. Ikke nødvendigvis 5 topper, og jeg kunne muligens sløyfe Dalsnuten denne gangen. Det er jo en grei tur med bare tre toppe også.

Yr hadde egentlig meldt ganske bra vær. Det var snakk om både opphold og sol, men helst overskyet. Nedbør ble ikke nevnt. Nå har jo yr tatt feil før, så jeg kledde meg for regn.

Det var ikke mye regn på turen, men det kom noen dråper. Regnet stoppet omtrent med en gang, men selvsagt først etter at jeg hadde fått på meg jakken – som jeg tok av igjen etter bare noen minutter.

Det var ikke meningen at det skulle bli en «skikkelig» tur denne dagen. Jeg hadde tenkt på å bare gå Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og så ta turen over Fjogstadnuten.

Opp bakken mot Bjørndalsmyra gikk greit, men innover myra var ikke like lett som vanlig. Det var mer vassing enn tur. Heldigvis holder skoene meg tørr på beina.

Jeg kom opp til Mattisrudlå, men det var ikke mye blå himmel å se. Det lå mørke skyer ute mot kysten, men bak skyene var det klar himmel – med sol. Jeg fikk tatt noen bilder, men motlysbilder er aldri enkle å få gode.

Det var andre på tur. Rett under Bjørndalsfjellet traff jeg flere, både på vei opp og på vei ned. Etter det var det tomt for folk.

Som vanlig gikk det lett nedover til veien, men opp mot Fjogstadnuten ble det igjen høy puls. Jeg tok nok litt ekstra i, jeg skulle jo ikke til Dalsnuten.

På Kvitemyr ombestemte jeg meg og satte kursen mot toppen. Oppe i bakken, på sørsiden, den bratte veien fra Gramstad, kom det en kar klatrende. Jeg stoppet for å veksle noen ord. Den bakken er bratt og lang, og litt «utsatt». Så avgjort ikke noe for meg, men jeg har kommet opp – en gang.

Karen var 80, og en mann jeg hadde kjent for en del år siden. Vi fikk en god prat på vei opp til toppen, og ned tilbake til Kvitemyr. Der skilte vi lag, han tok mot Fjogstadnuten, og jeg mot bilen og Gramstad.

Det var jo noen år siden vi hadde snakket sammen, og da han fortalte at han hadde holdt på med orientering, så måtte jeg jo spørre om han (som karen jeg traff i Sælandsskogen) kjente Harry. Selvsagt kjente optikeren Harry.

Det hadde vært en kjekk tur, uten snø og is. Bare vinteren hadde holdt seg vekk til våren.

En våt tur til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet

Grønne marker og strie bekker.

Yr er ikke helt god til å treffe styrken på vindkastene i sine varsler. Denne dagen var det snakk om vindkast på opp mot 17 m/sek. Med slik vind passer det best å krype i skjul.

Rundt Håfjell og Bjødnali, er det mulig å komme seg på tur, selv i nok så sterkt vind. Det hadde blitt en del turer i det siste, og jeg var ganske stiv i beina på morgenen. Jeg tenkte derfor bare på en kjapp runde.

Regn har det ikke manglet den siste tiden. Det har stor sett regnet alle dager i lang tid. Denne dagen kunne det også lett komme regn, selv om YR menter det burde bli for det meste opphold.

Det var en bil utenom min, på parkeringsplassen. Det ville ikke bli trengsel i stien denne dagen. Jeg så spor oppover mot Stølssletta og vider opp mot Vindskaret og til toppen av Håfjell. De samme sporene gikk også nedover. Antakelig en som samler poeng og stikker en kjapp tur oppom Håfjell.

Oppover bakkene var jeg faktisk ikke helt alene. Det kom noen litt uvanlige låter, og da jeg kikket opp, fikk jeg øye på to ørner som forsvant innover i landet. Det er alltid kjekt å se ørn, og denne gangen ble det til og med to.

Vindskaret levde ikke opp til navnet denne dagen. Det var omtrent vindstille, og selv på toppen av Håfjellet var det lite vind. Nedover bakkene mot Urådalen, kom det regn. Ikke mye, men så pass at jakken måtte på.

Det er jo litt underlig, at selv oppe på Bjødnali, så er markene omtrent grønne. Det er lite som minner om vinter.

Alt regnet den siste tiden har gjort at det ikke er mulig å gå langs Moldtjørn, og det var så pass mye vann i bekken at det ble noen lange steg for å komme over. Denne gang tørrskodd.

Etter en tur opp om garden for å ta bilde av treet til Broderen, det er en stund siden han var her, så tok jeg fatt på veien mot Sjelset. Ved porten mot «Skogen» og Breilia, ble det igjen til at jeg tok turen rundt Engjavatnet.

Det blir liksom en litt for liten tur, og jeg bare tar den kjappe runden. Den tar mindre enn to timer, og selv med «forlengelsen» - turen om Engjavatnet, så blir det ikke mer enn 11-12 kilometer, så går turen unna på to og en halv time.

Det var ingen andre å se, og det fantes ikke spor av folk på runden rundt vatnet, men da jeg var midt i bakken opp mot Jærbuskaret, hørte jeg lyden av en traktor. Det var folk på vei inn mot «Skogen» med høyballer til høylandsfeet. Dyra vil i hvertfall ikke sulte.

Som alltid var det kjekt å gå det korte stykket mellom «Skogen» og til bakken over Engjanemyrane. Det eneste jeg kan klage på, er at det er et alt for kort stykke, jeg kunne tenke meg en lengre tur i et slikt flott landskap.

Fra toppen av Jærbuskaret, er det tre kilometer tilbake til parkeringsplassen. Det er hele tiden vei eller god skogsvei, og den første kilometeren av de tre, er det bakke nedover. Det går ikke stort over en halv time på strekningen.

Denne gangen ble det en liten stopp inne i skogen. En kar holdt på å gå opp orienteringskart, og da var han helt sikkert en kar Harry kjente. Vi pratet litt (Jeg fortalte at toppen het Håfjell og ikke Blåfjell), og jeg fikk selvsagt bekreftet at vi begge kjente Harry.

En grei tur jeg har gått mange ganger, men fortsatt en tur jeg synes er kjekk. To og en halv time på litt over en mil regner jeg som en god tur.

På kryss og tvers i Njåskogen

Søndagstur i vind og regn.

Det var en mørk og stormfull dag. En trist og regnfull søndag. Bestyrerinnen ville likevel på tur. For egen del hadde jeg tenkt en kjapp runde fra Sælandsskogen. Bestyrerinnen ville til Njåskogen.

Vinteren har forsvunnet og har blitt erstattet av lavtrykk fra vest. I en nesten endeløs rekke, og det betyr vind og regn hver dag. Heldigvis ikke hele dagen, det blir som regel opphold inne i mellom. Til og med litt sol enkelte dager.

Med kuling rundt ørene, og regn fra mørke skyer, er lysten til å komme seg på tur ikke helt overhengende. En kjapp tur burde gå, men en vanlig søndagstur på godt over to timer? Bestyrerinnen mente vi fikk komme oss ut i det minste.

Det var blitt langt på dag da vi bestemte oss for å komme oss ut. Bestyrerinnen ringte til Sigbjørn for å høre om de hadde tenkt seg på tur. De hadde planlagt en tur i Njåskogen som oss, men i følge med Kjell Einar og Rigmor.

De tok mot parkeringsplassen ved Gunnarsberget om ti minutter, og om vi ville være med., så var det greit. Det ble noen hektiske minutter, vi kom oss avgårde etter 12 -13 minutter. Denne dagen ble det ikke varm te i termosen, og jeg startet uten sekk.

Det er en kilometer på turveien fra bilen til «Midtgardsormen», brua over Frøylandsvatnet. For oss ble det en ekstra kilometer for å besøke «Frøya» - dagturhytta til Klepp.

Jeg hadde ikke vørt på denne hytta før, og det var kjekt å se at den var både ren og ryddig. Jeg mente en slik hytte, som står åpen hele døgnet, med ovn – og ved, ville blitt utsatt for hærverk ganske kvikt. Heldigvis tok jeg feil.

Frøylandsvatnet gikk hvitt. Det blåste ganske bra da vi gikk over brua, men inne i skogen på andre siden var det nesten stille.

Sigbjørn og Anne Lise går turen i Njåskogen noen ganger i året. For meg var det vel tredje gangen jeg gikk denne turen. Avhengig av vær, og ikke minst hvor mye regn det har kommet, så legger Sigbjørn veien litt forskjellig.

Denne dagen holdt vi oss på vei og utenom de våteste partiene, men det ble likevel en tur på sti inne i skogen. Det ble mørkt inne i skogen av og til, og det kom litt nedbør inne i mellom. Helt på slutten av turen fikk vi en skikkelig regnbøye, og jeg var glad for ny jakke og vanntette hansker.

Selv om jeg har vært her et par ganger før, så får jeg ikke helt med meg hvor vi går. Det er ikke helt lett å vite i hvilken retning vi går hele tiden. Det virker som om det går litt på kryss og tvers.

Nå har Bestyrerinnen satset på en ny sesong med å samle poeng. På denne turen tror jeg hun fikk med seg fire poster, og en god slump poeng.

Det ble en skikkelig søndagstur av det. Vi tok det med ro, og med så pass mange ble det noen småstopp av og til. Alt i alt ble det for oss en tur på to og en halv time, og nesten ti kilometer. En tur uten lange og bratte bakker, selv om det går opp og ned. Her er i hvert fall vind ikke noe problem.

Om Gruda og Øksnevad.

En vintertur i regn.

Denne dagen var det snø i hagen da jeg sto opp. Heldigvis var det ikke frost, så snøen var smeltet på veien. I høyden var det mer snø enn nede på flate Jæren. Nok en gang var det ikke helt klart hvor jeg burde ta på tur.

Det var meldt vind – opp mot kuling i kastene, og regn. Ikke mye regn, men nedbør hele dagen. Ikke det kjekkeste været å gå tur i. Det ville bli en våt tur nesten uansett, denne dagen.

En runde rundt Gruda, måtte kunne være mulig. Jeg mente snøen ikke ville være noe problem, og vinden bare en hindring enkelte steder-

Gaten nedover mot Bore, var bare, og det var greit å gå. Det var spor av brøytekanter langs veien, men lite snø utenom. Vinden kom bakfra, og det kom så vidt litt regn. Ikke nok til at jeg ble våt, men nok til at jakken måtte lukkes.

Selv i nordhellingen, var det ikke frost, men mer snø. Det var spor i snøen, men ikke mange. Det er alltid noen som tar turen her, men denne dagen var det nesten folketomt.

Over Grudavarden blåste det godt i mot, men avgjort ikke noen kuling. Det var mindre vind en meldt, men mer nedbør.

Jeg hadde tenkt å ta en kjapp tur, men der turveien mot Øksnevad tar av fra Grudaveien, bestemte jeg meg for å gå om Øksnevad. Det ville gjøre turen omtrent en mil lang.

Bortsett fra at jeg fortsatte langs «Figgen» mot Jordbruksskolen. En liten omvei på nok et par kilometer.

Gangsteinene over «Figgen» var under vann denne dagen. Jeg hadde ikke gått over elva, under slike forhold om jeg ikke var nødt. I gamle dager var det ikke annet valg, og jeg tror nok at folk kom seg over selv med såpass mye vann og strøm.

Nedbøren gikk etter hvert over i skikkelig regn. Hetta på jakken kom på, og jeg krøp «i hus». Etter litt over en time på tur, og med regn, kunne jeg kjenne hvorfor jeg hadde hengt den gamle Norrøna Dovre jakken på spikeren i utstyrsbua. I heia bruker jeg en nyere jakke. Denne jakken var på sin siste tur.

Det trakk inn vann på skuldrene. Jeg ble våt og kald. Det var en stund siden jeg hadde kjent meg så våt og kald.

Nå var det heldigvis ikke så langt jeg skulle gå for å komme i hus. Den siste halve timen i regn gikk likevel greit. Etter hvert ble det til at jeg «glemte» at det var både vått og kald, og jeg kunne tenke på andre ting.

«Andre ting», var en kopp varm kakao, men først en dusj. Varmtvannet kjentes «kaldt» på hendene, mens det nesten «brant» ellers. Jeg må ha vært passelig nedkjølt.

Det ble likevel en tur denne dagen også. Elleve kilometer på nok så nøyaktig to timer. På flat vei, og nesen ingen hindringer, så ble det bare 5,5 kilometer i timen. Jeg hadde håpet på at jeg kunne holdt bedre fart denne dagen.

Vintertur med "fire topper fra Gramstad".

Det  ble en skikkeilg tur likevel.

Temperaturen utenfor kjøkkenvinduet var ikke mer enn 3-4 plussgrader. Det så ikke ut som om det hadde vært frost den natten, men med så lav temperatur kan det ha vært frost bare noen meter høyere opp.

Jeg var i tvil om jeg skulle ta en tur langs sjøen, eller våge meg på en tur fra Gramstad. Det var jo ikke mye is i stien da jeg gikk fra Sælandsskogen. Selv med en god del is i stien, har jeg kommet både opp og ned fra Bjørndalsfjellet. Det gikk riktignok sent, men opp og ned uten uhell, med glatte partier.

Det er ikke til å komme fra at etter som årene går blir jeg mer og mer skeptisk til vinterføre. Og årene går fortere og fortere. Likevel måtte det være mulig å utfordre vinterføret litt.

Det ble til at jeg tok mot Gramstad. Planen var å gå opp til Bjørndalsmyra, og innover og opp til Mattisrudlå, før jeg tok til Bjørndalsfjellet. Jeg var temmelig sikker på ,om jeg kom opp til Bjørndalsfjellet, vill jeg også ta om Fjogstadnuten, før jeg tok mot bilen.

Dalsnuten var ikke med i planene. Denne dagen var jeg innstilt på en kort og grei tur. Det ville antakelig være så pass med vann og muligens is at det uansett ville ta tid.

Det var andre på tur denne dagen, men langt fra så mange som på en god turdag. Jeg kunne se folk på toppen av både Dalsnuten og Bjørndalsfjellet. Kunne de komme seg til toppen, burde jeg også få til dette.

Asfalten var spinnglatt et stykke oppover bakken. Jeg ble skeptisk til hele prosjektet, men siden jeg nå var i gang, kunne jeg jo forsøke oppover.

Det var bare så vidt litt gammel is et par plasser, og noe ny is på pyttene, men steinene var egentlig greie å gå på. Jeg kom meg opp til myra uten problem. Det var ikke like lett å komme inn myra uten problemer. Den var våt og bløt, og jeg måtte vasse et par plasser. Heldigvis har jeg vanntette sko. De «nye» gamle ALFA Impact, var vanntette.

Det var god sti inn myra, men fra der og opp til skaret under Mattisrudlå, var det ikke mye å se av stien. Nå har jeg gått denne turen noen ganger, og har ikke problem med å finne veien.

Oppe ved Mattisrudlå, møtte jeg et par ungdommer med en hund. De hadde antakelig ikke vært i området før, for de spurte om veien videre, og hvor de skulle gå for å komme ned til veien.

Paret stoppet opp en liten stund, og jeg fikk et lite forsprang på veien mot Bjørndalsfjellet. De tok meg likevel igjen ganske greit. Vi møttes likevel på toppen av Bjørndalsfjellet, hvor jeg igjen fortalte litt om veien videre og om andre turmuligheter.

De fortale om sine planer. De ville opp på Dalsnuten, med andre ord «fire nuter fra Gramstad». (Å pokker, sa jeg til meg selv.) Jeg viste at den «utfordringen» kunne jeg ikke la gå fra meg. Kunne ungdommen ta fire topper denne dagen, så ville jeg også kunne få med meg dette.

Ungdommen tok en pause, men jeg gikk tilbake og fortsatte mot Fjogstadnuten. Det kom litt lett regn, men eller oppførte været seg bra. Det var ingen grunn til å gjøre turen «kort». Kunne ungdommen, så kunne jeg...

Det gikk ikke helt lett opp bakkene mot Dalsnuten. Høy puls og tung pust nesten hele veien. Det var ikke antydning til is eller snø, og skoene (De «nye» gamle.) hang på vått fjell – som før.

Det var noen folk på toppen, men jeg stoppet ikke opp. Det ble en runde rundt varden, før jeg gikk nedover mot Revholstjørn. Nede i bakken møtte jeg – igjen – ungdommen som da var på vei opp bakkene. Vi stoppet et lite øyeblikk. Nå var hunden ganske trøtt, men de mente de ville komme til topps.

Det ble fire topper fra Gramstad denne dagen, og ikke en litt «trist» tur på stranden. Jeg var godt fornøyd med turen. Jeg håper på flere slike turer, bare vinteren holder seg vekk.

Bjødnali og rundt Engjanevatnet i slutten av desember.

Siste turen i 2022.

Etter to dager med regn og temperaturer opp mot 7-8 grader, måtte mesteparten av snøen og , ikke minst isen, være smeltet. Det burde være mulig å få til en tur med en bakke – eller to.

Nå hadde Yr kommet med varsel om mye vind , så en tur der vinden ikke fikk skikkelig tak, ville muligens være best. Det var en stund siden jeg hadde vært på tur inne i landet. Det hadde blitt mange strand-turer. Jeg syntes det ville være kjekt med smak av fjell og hei.

Jeg hadde savnet hei og fjell en stund, men vet av erfaring at isen ligger lenge inne i skogen og i nordvendte bakker. Det ble derfor til at jeg mente en tur fra Sælandsskogen ville være best, i stede for å ta mot Gramstad. Håfjell er mindre enn 300 høyde meter over havet.

Den tur er ikke lang, snaut 8 kilometer, om den legges om Håfjell og turen opp til Bjødnaligarden tas med i tillegg. Det er bare noen få kilometer i skikkelig terreng, for det meste er det god vei, eller skogsvei.

Det er noen dype myrer og stien er sjeldent tørr. Nede ved Moldtjørnet er det ofte mulig å gå ute langs vannet, om det ikke er for mye vann, men myra som også kan krysses, kan være våt og dyp.

Det var ikke is eller frost i det hele tatt inne i skogen. Bakken var ikke tørr, men det var helt greit å komme fram. Selv i stien oppover mot Håfjell (som er merket med Blåfjell), var det greit å gå.

Det var virkelig kjekt igjen å stå oppe på stølssletta ved Ragnhildstølen å kikke tilbake over Jæren, men da hadde jeg igjen bakken opp til Vindskaret og videre opp til toppen på Håfjell.

Vinden YR hadde ment skulle komme, var bare så vidt mulig å kjenne helt på toppen over skogen. Det ble litt kaldt i trekken, men ikke langt nede i bakken mot Urddalen, ble det igjen ganske levelig.

Selvsagt var det mye vann i ånå, og selvsagt tråkket jeg på en stein som ikke lå «fast». Nå har jeg gått med våte sko før....

Jeg tok også opp mot garden. Det er et bilde broderen tar fra fast plass, og han her ikke vært i Bjødnali på en stund, så jeg stak oppom for å følge opp.

På veien langs Bjødnalivatnet,måtte jeg ta en beslutning. Planen var ikke å ta om Engjanevatnet, men bare den korte runden. Nå hadde været skikket seg. Sola kom igjennom til og med, og blå himmel for det meste.

Det var en alt for flott dag til ikke å ta ut på de to kilometerne ekstra. En halv time mer på beina kan ikke gjøre så stor forskjell. Jeg tok gjennom porten mot «Skogen» og Breilia.

Det var så pass lite vind, at skogen og fjellene speilet seg i vannet. Det ble til at jeg stoppet opp en del plasser for å få med meg naturen – og å ta noen bilder.

Turen rundt Engjavatnet var like fin som alltid. Det er kjekt å se hvor det i gamle dager var drift. Fortsatt ligger de gamle steingardene og viser hvor «veien» gikk. Det er lett å se hvor veien over torvmyra går, og markene ligger fortsatt flott til ned mot vannet.

Oppe i Jærbuskaret er det slutt på sti, og de siste tre kilometerne gå på vei eller god sti langs elva. Det går ganske fort nedover bakkene mot Sjelset, og det er lett å holde farten oppe resten av turen inn mot Sælandsskogen.

Dagens tur hadde vært en flott tur. Selv om det ikke er en «skikkelig» fjelltur, så ble det to og en halv time i flott natur. Jeg var godt fornøyd med dagen.