Tur til Reasteinen, Dalevatn og Dalsnuten.

Det gode sommerværet mangler fortsatt.

Etter en tur til Blåfjellenden så jeg for meg en rolig og grei tur dagen etter. Det trengte ikke å være en dag med mye og lange bakker og helst bare en kjapp og kort tur.

Siden det alltid er et spørsmål hvor turen skal gå, fikk jeg virkelig tenkt meg om denne gangen. Helt til jeg kom på at det var ganske lenge siden jeg hadde gått fra Gramstad til Dalevatn.

Jeg har en gang gått fra Gramstad om Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg gikk over Løemyr og opp til Resasteinen og videre til Dalevatn . Og til slutt Dalsnuten. Det var en skikkelig langtur på opp mot fem timer.

Denne dagen var planen å gå direkte mot Resasteinen og Dalevatn fra Gramstad. Jeg var heller ikke sikker på om det ville bli en tur oppom Dalsnuten. Uten denne avstikkeren ville turen antakelig bli på litt over to- og en halv time.

Det var andre som også ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen var langt fra full, og selv om det var en del folk, så var det langt fra så mange som på en god tur-dag. For meg hørtes det ut som om mange var «utlendinger» og på ferie i Norge.

Yr mente det skulle være opphold hele dagen. Alt på vei opp bakken mot Gramstad fikk jeg regn på ruta. Det ble kjapt opphold, men det var fuktig og sleipt i stien da jeg kom bort til Kvitemyr og gikk mot Resasteinen.

Jeg kunne se en jente oppe ved Sørdalsleitet, og etter å ha gått forbi Resasteinen traff jeg jenta et stykke oppe i lia mot flyvraket. Hun ville ned mot Skjørestad og til «Skaret». Jeg skulle over småtoppene og videre nedover mot Dalevatn.

Det er etter hvert blitt sti nedover og mot veien som kommer fra Midtskar. Noen har i tillegg kuttet grantrærne slik at det er helt greit å komme fram- Det var vått nedover det første stykket, og i lia der jeg tidligere merket veien med rød tape, hadde dyr nesten laget sti.

Stykket videre mot STF-stien, var tydelig oppgått av dyr, og det var helt greit – og enkelt, å komme tilbake til merket sti. Det tok likevel tid nedover bakken mot Dalevatn. Det var sleipt, og jeg gikk forsiktig.

Dalevatn lå blankt og flott. Det frister med et bad, men sola gjemte seg bak tunge skyer, og det kom noen dråper. Badet fikk utstå til en annen dag.

Det gikk kjapt nedover bakken til Kjerdal og videre bortover mot Dale. Jeg så egentlig ikke fram til bakken opp mot Dalsnuten. I begynnelsen av bakken var jeg sikker på at det ikke ville bli en topptur, men at jeg ville ta kjappeste vei tilbake til bilen.

Det er omtrent 300 høydemeter til toppen og der stien tar av mot toppen, ble det til at jeg tok videre oppover. Jeg var alene i trappene på nordsiden, men så snart jeg kom bort til sørsiden og «bestemorstien» så var det andre på tur.

For meg ble det en kjapp runde rundt varden og god fart tilbake til stien på nordsiden av Revholstjørn. Jeg synes det går lettere å ta veien tilbake til Gramstad enn å gå over myrene, selv om det er lagt ut mye planker og stein.

Tilbake på parkeringsplassen – i solskinn, sjekket jeg klokka og turen hadde denne dagen tatt meg omtrent tre og en halv time. Det hadde ikke vært en skikkelig langtur, men en grei tur likevel. Selv om jeg var skitten til lang opp på lårene...

På tur til Blåfjellenden med rypemor langs stien.

En virkelig flott morgen og tur tilbake.

Bestyrerinnen mente jeg måtte pakke sekken og komme meg avgårde, om jeg skulle få en tur inn til Blåfjellenden i litt bra vær. Værmeldingen for resten av uka var dårlig, med mye regn.

Det hadde vært greiere med en tur litt senere i uka, man når både Bestyrerinnen og Yr er på lag, så er det bar å komme seg avgårde. Jeg hadde ikkeplaner om å gjøre noe spesielt inne på hytta, men det hender jeg finner noe som burde vært gjort.

En liten sjekk på nettet, viste at jeg ikke ville bli alene på hytta natt til tirsdag. Vanligvis er det få folk som tar ut på tur helt i begynnelsen av uka, men muligens værmeldingen fikk andre også på tur.

På parkeringsplassen tok jeg på både mellomlag og jakke. Det småregnet. Ikke langt oppe i bakken ble det opphold, og selv om temperaturen ikke var høy, så ble det for varmt med jakke og mellomlag.

Det kom folk i mot. De hadde overnattet på hytta og de første jeg møtte var omtrent ferdig med turen tilbake. Vi sto og snakket litt sammen – på vått fjell. En av de jeg snakket med skled nedover berget. Så glatte sko ville ikke jeg gått med. Jeg er glad for at mine ALFA Impact henger på vått fjell.

Innover heia var det greit med bare ullblusen, men oppe i høyden, måtte jakken på. Det var egentlig vinden som gjorde det kaldt.

Ett lite stykke før Saftbekken halvveis innover mot Blåfjellenden, hoppet rypemor med kyllinger over stien et lite stykke foran meg. Rypemor ville selvsagt beskytte kyllingene og hadde en «opptreden» foran beina mine Hun gikk og slepte vingene etter seg omtrent som om hun var skadet – vekk fra ungene. Jeg har sett slik skuespill før, men ikke så ofte.

Jeg var langt fra alene på hyttene. Det kom 16 andre denne kvelden. Selv om det antakelig er mange som alt har ferie, og gjerne vil på fjellet, så er det ikke vanlig å treffe så mange folk på en mandagskveld i juli.

Det ble mørkt den natten. Skyene hang lavt, men ut på morgenen ble det klart, og da jeg var ute en tur i tretiden, viste termometeret fire grader.

Morgenen kunne knapt være bedre. Temperaturen steg raskt i sola, og da jeg startet å jobbe, måtte jeg hive av blusen. Det ble varmt. Det ble et par timer med jobbing og en lang pause før jeg tok avgårde mot Hunnedalen i tretiden på dagen.

Innover hadde vært langbukse og jakke. Tilbaketuren ble adskillig varmere. Opp bakken i sola, og uten vind, ble det hett. Oppe i høyden og med litt vind i mot ble det litt kaldt, men hele turen gikk i et lett sommerantrekk. Lett treningsbukse og kortarmet ullbluse. En kjekk tur i flott vær.

Det ble ikke stopp for bading denne dagen. Da jeg kom ned til Fossebekken, kom det skyer fra sør, og det ble kaldere.

Nesten nede ved parkeringsplassen kunne jeg igjen se gravemaskin og utstyr på tomta til den nye hytta til STF. Det ser ut til at de bygger en stor hytte.

Både turen inn og turen tilbake gikk på omtrent to og en halv time. Det ser ut som om dette er standardtiden etter hvert. Jeg får nok bare finne meg i at ting tar tid.

Fra Tomannsbu til Hunnedalen etter dugnad.

En lang dag med jobbing - og så tur. 

Det var snakk om dugnad på Tomannsbu inn av Hunnedalen. Hytta har fått nye vinduer, og slikt krever en skikkelig omgang med både støvsuger, kost og filler. I tillegg var det en hel del varer som skulle inn og masse verktøy, gamle vinduer og liknende som skulle ut.

Nå ville det bli helikoptertransport inn, men en spasertur tilbake til bilen. Meningen var vi skulle innover på torsdag, og gå tilbake på fredag. Været satte en stopper for det.

Nå ville været tillate helikopteret å fly på lørdag, og for de andre og meg, passet dette. En titt på værmeldingen – for søndag, gjorde at jeg sa fra at jeg kom til å gå tilbake lørdag. Det skulle – i følge YR - regne i bøtter og spann hele søndag.

Av en eller annen grunn ble det på lørdagen klart at alle ville ut samme dag. Ingen syntes det ville være kjekt å gå tilbake i skikkelig regnvær på søndag.

Nå skulle det regne på lørdagen også, men langt mindre enn på søndagen. Det var opphold da vi sto på parkeringsplassen under Tveidebrekka og så på en masse storsekker og et billass med utstyr og varer.

Alt var på plass da helikopteret kom brummende over fjellet i nord. Det er jo kjekt med en helikoptertur, men de 7-8 kilometerne inn til Tomannbu gikk kjapt. Knapt 3-4 minutter, så var vi ved hytta.

Det ble mange tunge tak den dagen. Vi skulle gjøre mest mulig av det som var planlagt på to dager på bare en. Det ble lite tid til å spise. For egen del grabbet jeg noen matbiter inne i mellom å lempe vedsekker.

De andre var unge og friske, og jobbet på. Jeg, som antakelig var dobbelt så gammel som de andre frivillige, klarte ikke helt å holde følge ut over ettermiddagen, og vi skulle fortsatt gå tilbake...

Det ble sen middag og først i syv-tiden gjorde vi oss klar for å ta mot Hunnedalen. Nå hadde heldigvis YR tatt feil når det gjaldt nedbør, først da vi startet på tilbakeveien kom det noen dråper.

Det ble mer regn etterhvert, men aldri så mye at det ble skikkelig regnvær – bare vått. Nå var bakken også våt. I den oppgåtte stien var det sorpe og søle til langt opp på skoene. Jeg valgte å gå over myrene, som fortsatt var harde, men det var litt overvann, uten at det gjorde meg våt på beine. Gode sko hjelper.

Turen fra Tomannsbu til Hunnedalen er ikke mer en 7-8 kilometer, men det går ganske mye opp og ned. Skaret ned mot Øyarvatnet er både langt og bratt, og med stor – og små steiner i stien. Etter å ha gått opp og ned noen ganger, så står bakken opp fra Øyarvatnet for tur. Her er det ganske bratte bakker og kneiker. Det lagt ut kjetting enkelte plasser, men for meg er det ikke mulig å komme opp bakken uten å bli skikkelig andpusten.

Bakker opp og ned, bratte skar og lange myrer, er en ting, men sorpa er noe annet. Tilbake mot Tveidebrekka vasset vi i sorpe. Jeg pleier å ta turen innover til Tomannbu et par ganger i året, men alltid i tørt vær. Det går lettere da.

Etter et par timer på beina, kunne vi se bilene langt nede i Tveidebrekka. Den bakken er bratt , lang og våt med store steiner og utydelig sti. Det tar alltid tid å komme ned til brua. Jeg går, på slike plasser, ekstra forsiktig. Det skal så lite til for oss uten god balanse – og gode knær, før vi – i beste fall - havner på rompa.

Jeg kom ned denne gang også. Skitten til knærne og ganske våt, både av svette og regn. Det ble en lang dag med mye kjøring og jobbing. Jeg var ikke hjemme før halv ti.

Fire topper fra Gramstad i regn.

Den vanlige turen, men denne gang i regn.

Det hadde vært dårlig vær noen dager, og værmeldingen for fredagen var så avgjort ikke bra. Det skulle regne omtrent hele tiden, men med en liten mulighet for litt opphold midt på dagen.

Det var ikke vær for en lang tur oppe i heia. Det måtte bli en av de vanlige turene i lavlandet, men gjerne med noen bakker. Siden jeg nettopp hadde vært på Bjødnali, ville det passe bra å gå fra Gramstad.

Jeg kunne tenke meg den vanlige turen opp til Mattirudlå via Bjørndalsmyra og videre til Bjørndalsfjellet. Fra der ville det være mulig å ta mot bilen direkte, eller ta over Fjogstadnuten.

Nå ligger jo Dalsnuten lagelig til for en ekstratur til toppen, men med så pass dårlig værmelding, mente jeg det ville være nok med tre topper (om ikke bare to...)

Det var tydelig dårlig væremelding på gang. Det var omtrent ikke biler på parkeringsplassen, og oppover mot Bjørndalsmyra så jeg ikke spor av folk. Det ble en ensom tur denne dagen også.

Det regnet så vidt da jeg startet, og inne i mellom mot Mattirudlå kom det noen skikkelige byger. Det ble en tur oppover med hetta over hodet. Det surklet under skoene inn Bjørndalsmyra, og stien – det som viste – var mer en bekk enn en sti.

Det var surt – til jeg snudde opp ved Mattirudlå. Da jeg satte kursen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet fikk jeg vinden bakfra og alt ble så meget bedre.

Det ble en grei tur, men da jeg nærmet meg den siste bakken opp mot toppen forsvant varden i skodda. På toppen var skodda igjen borte.

Rundt meg hang tunge og mørke skyer. Det var regn både ved Stavanger og Sandnes, og Jæren kunne jeg knapt se i regnskodden. På Bjørndalsfjellet var det lett regn...

Det hadde gått litt senere enn vanlig til toppen, og det ble ingen kjapp tur nedover lia mot veien. Det var sleipt i sorpa, men heldigvis holder skoene meg både tørre og på beina på våt stein.

Nede ved veien var jeg klar for en topp til. Oppover bakkene mot Fjogstadnuten regnet det skikkelig, og jeg begynte etterhvert å bli våt. Selv med det beste utstyret, så blir jeg våt av svette under jakken og buksa.

Som så mange ganger før, det er bedre å være våt og varm med Gore-tex enn våt og kald med annet ytterplagg. Vanntett regntøy blir fortere vått på innsiden, og det er kaldere.

Bortover den lille heia mot Dalsnuten kunne jeg se en lysning, men med svarte skyer bak. Jeg bestemte meg egentlig å bare ta mot Gramstad nede på Kvitemyr – om det ikke ble opphold, og lysere.

Nede på myra ble det lett regn og helst opphold og i sør var det lyst. Det ble til at jeg tok oppover mot Dalsnuten. Jeg traff et asiatisk par som var på vei nedover. Oppe på toppen av Dalsnuten var det ikke en kjeft.

Det er ikke ofte jeg er alene her. Selv på dager med frost og is finner folk veien til Dalsnuten, men i regnvær holder folk seg hjemme.

Nede på parkeringsplassen var det mindre biler enn da jeg kom. Selv om det var en del folk ved Gramstad, var ikke dette en dag med mange på tur.

Taumevatn 2024

Fortsatt vått og kaldt i juli.

Værmeldingen for dagen var ikke helt bra. Det var snakk om litt vind og regn, men også sol inne i mellom. For å finne disse forholdene måte jeg inn i landet, og hvor skulle jeg i så fall fra dra.

Jeg pleier å prøve å komme inn til omtrent ti forskjellige hytter tilhørende STF. Så langt i år har det blitt 6. Noe som er bra så pass tidlig i sesongen. Muligens kunne det passe å besøke Taumevatn.

Den ligger i hvert fall langt nok inne i landet til at væremeldingen ikke var helt ille denne dagen. Til gjengjeld ligger den så pass langt fra flate Jæren at det lett tar nesten to timer å komme inn til parkeringsplassen ved Holmavatn.

Det er en tur på 100 kilometer, og det er en bom i veien. Nå har jeg for mange år siden klart å få tak på en nøkkel som gir adgang til en nøkkel til bommen. Litt komplisert, men greit nok.

Heldigvis kjenner jeg veien oppover mot Sirdal godt. Mange år til Blåfjellenden har gjort at det er ikke er mange gangen jeg trenger å bruke bremsene – om ikke andre biler kommer i veien.

Denne dagen sto bommen oppe da jeg kom til Flatstøldalen og kunne derfor kjøre direkte opp til Holmavatn. Det var en del andre biler, så andre var også på tur denne dagen.

Jeg hadde regn på ruta store deler av turen oppover mot Sirdal. Der var det sol og skyer, men inne i dalen var det mørke og tunge skyer.

Da jeg gjorde meg klar for turen, tok jeg på, mellomlag og Gore-tex jakken. Det var ikke mer en så vidt 7-8 grader da jeg startet. Det ble fort varmt. Hun som kom i mot hadde startet fra Taumevatn hytta den morgenen og det var ingen andre på vei innover.

Det er lagt ned mange meter med planker, plastikk-dekke og gamle jernbanesviller. De siste har ligget det lenge. Første gang jeg gikk innover, tidlig på 90-tallet var de alt ganske slitt.

Den gang – for mer en 30 år siden, gikk vi innover for å gjøre klar den nye hytta, og var antakelig blant de siste som overnattet på den gamle. Noen oppe på hemsen, som egentlig bare var et «hull» oppe på veggen.

Den gangen – sent i forrige årtusen, gikk vi mot Taumevatn sent på høsten, i mørke med dårlige lykter i forhold til dagens, og jernbanesvillene ble spinnglatte. Det går helst godt.

Denne dagen var det fuktig, men ikke glatt. Det gikk helt geit å komme inn til hytta. Nesten inn kom det en hel gjeng i mot. Småunger og voksne som hadde hatt en natt på en Turistforeningshytte, og sikkert hatt det kjempekoselig.

For min del ble det en kjapp pause med kjeks og te – innendørs. Klærne fikk tørke litt før jeg tok fatt på veien tilbake mot bilen. Det tok ikke lang tid før jeg passete gjengen som hadde startet da jeg kom.

Denne gjengen hadde brukt over fire timer innover. Riktignok med pauser. For min del brukte jeg en time og 20 minutter hver vei – uten pause. Det er ikke mer enn omtrent 7 kilometer, og det er ikke menge og lange bakker. En enkel og grei tur – med lang kjøring.

Søndag og strandtur med Bestyrerinnen.

Gnagsår gjorde turen kort.

Det har jo blitt noen søndagsturer på Bestyrerinnen og meg oppgjennom årene. Det ble oftest søndagen vi begge hadde tid til å gå tur, og alle går jo søndagstur.

Denne søndagen spurte Bestyrerinnen hvor jeg skulle på tur. På en slik måte at det gikk klart fram at hun ønsket vi skulle ta ut sammen. Det er i utgangspunktet helt greit, men hva hun mener med tur er ikke lenger helt det samme som jeg ønsker.

Bestyrerinnen går gjerne – og ofte, en ganske kjapp runde rett ut fra huset. Det blir som regel en tur på en time eller vel det, og uten veldig mange bakker. Helt greit, og i godt selskap, som hun ofte har med, så blir det en kjekk tur.

Det blir til og med trening ut av turen, selv om jeg personlig kunne ønske at turene ble både lengre og mer «krevende». Det hadde vært kjekt om Bestyrerinnen også kunne være med på turer til noen av hyttene jeg besøker – uten å ta seg helt ut.

Yr mente det beste været ville være ute langs kysten denne dagen. De meldte sol, men ute var det skyer. Til gjengjeld fikk de rett i at det var forholdsvis varmt med opp mot 17 grader, og lite vind.

Det kunne på mange måter passe bra med en tur i sjøkanten. Siden vi ikke er veldig glade i ungdyr på beite, ble det til at jeg foreslo at vi skulle gå fra Hellestøl og sørover til Bore. Vi kunne jo kjøre en bil til Bore og på den måten kunne Bestyrerinnen stå litt fritt med hvor langt hun ville gå.

Jeg planla å gå fra Hellestøl til Uglingene og tilbake. En tur på opp mot 15 kilometer, men selvsagt uten en bakke, og om stranden er fast og fin, en temmelig lett tur.

Sola, som YR mente skulle skinne, lekte gjemsel mellom temmelig svarte og mørke skyer. Inne i landet, og da ikke mere en en kilometer eller så, var skyene tette og de lå et slør under. Det regnet ikke langt vekke.

Det så en stund ut til at vi ville få regn på oss, men heldigvis gikk vi i en lysning mellom alt det mørke. På hjemveien – ikke langt inne i landet, gikk vindusviskerne.

Det gikk greit fra Hellestøl til Sele og videre mot Borestranden og sørover. På høyde med parkeringsplassen, kunne Bestyrerinnen ta inn og avslutte turen, men hun valgte å bli med videre til Uglingene.

På vei tilbake mot Bore og parkeringsplassen, måtte vi over et stykke som var dekket med gule blomster – gulmure. Det er flott når blomstene dekker hele marker. Tre ganger har det skjedd denne våren/sommeren. Først med løvetann, så smørblomst, og nå gulmure. Flott.

Det gikk ikke fullt så greit for meg. Med nye sko og flat strand, så kunne jeg kjenne at det var noe som ikke stemte bak helen. Gnagsår...

Det var meg som denne gangen måtte hive inn håndkleet og stoppe opp ved parkeringen på Bore. Turen denne dagen ble derfor omtrent 5 kilometer kortere enn det jeg hadde planlagt. Bestyrerinnen var godt fornøyd med turen. Hun synes det var en grei tur på omtrent en mil.

En kjapp og grei tur rundt Engjavatnet.

Det gikk fort denne dagen.

Det skulle være en av disse mange dagene med mye vind, men eller ganske bra vær. Vinden ville være så pass sterk at det i hvert fall ikke var snakk om noen strandtur. En ny treningsrunde fra Sælandsskogen var det beste alternativet denne dagen.

Det har jo blitt noen runder der. Den vanlige turen fra parkeringsplassen opp til Håfjell fra Stølsletta og ned til Moldtjørn er i terreng, men fra Bjødnali og tilbake til bilen går det hovedsaklig på vei.

Turen rundt Engjavatnet begynte som en «langtur». Første gang hoppet jeg over å ta med Håfjelltoppen, og tok rett mot Moldtjørn fra Vindskaret. Vanligvis tar turen to og en halv time. En passe treningstur,

Etter en flott periode i mai med sol og høye temperaturer, har det nå blitt mer normale forhold. Denne dagen ville det ikke være mer enn omtrent 14 grader. Sommer, men ikke spesielt varmt.

Inne i skogen merket jeg ikke været, og det var ganske tørt i bakken. Det hadde antakelig ikke regnet mye her de siste dagene. Gode forhold og litt «vanlig» temperatur, fikk meg til å sette opp farten alt fra starten.

Oppover bakkene gikk det lettere enn for et år siden, og jeg lurte på om formen hadde kommet seg. Nå er det lett å sjekke farten. Det tar meg omtrent en time å gå fra parkeringsplassen, om Håfjelltoppen og opp til treet til Broderen på Bjødnali.

Med nesten tørr bakke, kunne jeg holde god fart nedover og bort til treet til broderen. Det satt en kar på trammen på huset. Han hadde framme termos, og så ut til å ta en god pause.

Jeg pleier ikke å treffe folk her på vanlige ukedager, men denne dagen var det i tillegg to karer som hadde pause ved huset på «Skogen». Også de med termos og matpakke.

Karene hadde kommet fra Eikeland om Bjursfjellet, og skulle videre opp mot Lauvlia, men ta toppenne bortover og til slutt ende opp på Undeheim. Jeg er ikke sikker på hvor lang turen er, eller hvor lang tid den ville ta, men detter er i hvert alle en skikkelig «langtur».

Denne dagen ble det bare en vanlig tur rundt Engjavatnet. Det har blitt en del turer her, og jeg burde nok ha tatt opp om Bjursfjellet, men med tanke på at jeg alt hadde hatt en tøff tur denne uka, ble det bare den «vanlige».

Kyrene på marka ved «Skogen» kan, og har skapt litt spenning av og til. Den siste tiden har de oppført seg helt greit og ikke gått i stien der jeg skal fram. Det pleier av og til å være storfe i veien ned mot Sjelset, de lager ikke problemer normalt, men denne gangen var det hester som sto i veien.

De sto med hode på gjerdeklyveren jeg skulle over. Tre stykker. Det ble en liten omvei på meg denne dagen. Hestene så ikke ut til å legge merke til meg da jeg gikk over jordet litt ovenfor dyra.

Da jeg la inn bildene fra turen sjekket jeg hvor lang tid jeg hadde brukt opp til Bjødnali, og denne dagen hadde det gått ganske kjapt. Fem -ti minutter raskere enn vanlig. Jeg må ha kommet i form etter hvert.