Vårlivarden

En kort, men bratt tur.

Det har vært mange turer inn til Blåfjellenden, og tilbake – selvsagt. Det ble også en ekstra dag for å få på plass hytta til sommersesongen. Nå er endelig Blåfjellenden klar for sommeren og det bør bli mindre jobbing , og mer tid til å skrive blogginnlegg fremover.

Det er faktisk ganske lenge siden forrige gang jeg gikk turen til Vårlivarden. Den dagen passet det med en kjapp og kort tur. Det hadde blitt mange turer i det siste og jeg kunne kjenne at det var på tide å ta det litt med ro.

Bare litt med ro, det er jo en bakke opp til Vårlivarden, og turen opp til toppen vil kreve høy puls nesten uansett. Den bakken er ikke en bakke jeg gleder meg til å ta fatt på. Den utfordrer min svakhet for høyde og eksponerte steder.

Jeg burde muligens ha tatt det med ro den dagen, men fortsatt er været så flott at det ville være synd å sitte hjemme. Det passet derfor med en litt kort tur, og siden jeg hadde vært på Ulvarudlå nok så nylig, ble det Vårlivarden.

Til å begynne med, for mange år siden, ble det den korte og greie veien fra parkeringsplassen ved Øvre Hetland og opp til Vårlivarden. Det er ingen lang tur. Så gikk det noen år, ganske mange, før jeg igjen på ny begynte å ta denne turen.

Etter hvert fant jeg ut at det var en flott runde å ta mot Lundekvam før jeg tok bakken til toppen. Det gjør at hele turen nå er på mer enn 8 kilometer og siden det er mye opp, bruker jeg over to timer.

Denne dagen var det sommer og sol, og virkelig flott å vandre innover i skogen mot Lundekvam. Det står et skilt i første krysset etter parkeringsplassen og viser vei. Det er også et skilt med Myrland, og det er der parkeringsplassen på andre siden ligger.

På toppen av bakken opp av Lundekvam er det lett å få øye på Vårlivarden. Den viser godt igjen, uten andre topper i nærheten. Nå er det noen myrsøkk nedover mot veien inn til parkeringsplassen, men denne dagen var det tørt, og lett å komme fram.

Den direkte veien opp til toppen fra Myrland er ikke lett. Den er bratt. Så pass bratt at jeg ikke her helt sikker på om jeg bør gå der. At dette bare er tull og tøys, er lett å si, men for meg er det litt alvorlig.

Denne dagen startet jeg nede ved veien sammen med en kar, som hadde med seks gutter på - antakelig – ti år. De hadde ingen problemer i bakken og for oppover som 10 års gutter. De som kom løpende nedover hadde heller ingen problemer med høyden, mens jeg klatret forsiktig oppover.

På toppen var det mye folk. Jeg fortsatte bare videre nedover på den andre siden. Fortsatt veldig forsiktig og med god bruk av staven. Jenta med hund som kom løpende . Så litt rart på meg, men for meg er det bratt...

Det ble bare en kjapp og grei tur denne dagen, men det var virkelig flott gå gjennom skogen med blomster og grønt rundt meg. En flott, men kort tur.

Dugnadstur til Blåfjellenden.

To lange arbeidsdager i heia.

Etter en tur over heia tilbake til Hunnedalen, var det en times kjøring før jeg kunne pakke ut etter turen – og ta en rolig kveld hjemme – trodde jeg. Det er ikke alltid planene holder. Noe kommer i mellom.

Bestyrerinnen sto i døra og sa at Per hadde ring. Per er ansvarlig for fjellhyttene til STF, og er den jeg snakker med når det gjelder Blåfjellenden. Per er en grei kar, og siden jeg hadde spurt om han kunne ordne helikopter innover, så ordnet han det i en fart.

Det ville bli transport innover neste dag – fredag 16. mai. For å kunne fly på fredagen, måtte ting være på plass – pakket i storsekker og stroppet, på torsdag. Onsdagskvelden, som jeg hadde tenkt å tilbringe i stolen med en bok, ble nesten for kort.

Jeg måtte skaffe nytt aggregat, nye tørkehåndklær, ny mopp, og en del ting i tillegg. Jeg hadde også varer hjemme, som måtte pakkes å gjøres klar for transport. Det ble en time i godstolen før jeg stupte i seng, etter en lang dag.

Torsdag morgen hentet jeg sengetøy på vaskeriet. Møtte Per på Turistforeningen og var ute og lastet opp lemmer på tilhenger, som andre skulle kjøre til Hunnedalen. Hvor jeg måtte være med å gjøre klar lass til dagen etter.

For å kunne gjøre klar returlast på fredags morgen måtte jeg være på hytta torsdag.  Av erfaring vet jeg at ting tar tid - dobbelt så lang tid som det ser ut som. Jeg regnet ikke med å være klar for å gå fra Hunnedalen før rundt fem på ettermiddagen.

Klokka kvart på fem tråkket jeg i vei oppover bakken mot Oleskaret etter en omtrent full arbeidsdag. Det tar nesten to og en halv time inn til Blåfjellenden, hvor jeg også fikk gjort litt – etter å ha spist middag i åttetiden. Det ble en tidlig kveld.

Morgenen ble like travel, som dagen før. Siden det var tidsfrist for å få ut ting, måtte jeg få samlet alt som skulle legges i storsekker for transport. Sekken kom selvsagt ikke inn før med første lasset.

Første post på programmet var likevel å få av sengetøyet på nesten femti senger. Slikt tar tid. Da siste lasset med ved kom inn hadde jeg returen klar. Omtrent som elektrikeren som hadde anlegget klar da det ble sagt «bli lys». Et under.

Nå manglet det bare å få på sengetøy. Jeg klarte nesten halvparten av sengene, før jeg i tretiden var helt ferdig. Det ble halvannen time på benken før jeg var klar til å ta ut mot Hunnedalen i femtiden. Etter to og en halv time på beina, i flott vær med vind bakfra og sol i ansiktet, kunne jeg pakke bilen med det som var kommet ut, og kjøre hjemover.

Det ble noen skikkelig lange dager. Jeg tenkte ikke en gang på styrketrening de dagene, armene var lange nok. Ellers var jeg i fin form. Det ble nok en tidlig kveld.

Mange vil vel mene det er litt vel mye dugnad på to dager, men for min del syntes jeg det er kjekt å kunne bidra. Jeg fikk jo et ekstra opphold på Blåfjellenden ut av det. Og nytt aggregat på plass.

En flott tur til Blåfjellenden.

Ingen jobbing denne gangen.

Jeg er jo egentlig heldig som har en plass som Blåfjellenden å gå til. En tur i uka inn til hytta er det vanlige. Selv om det ikke var en hel uke siden sist, fristet det veldig med en ny tur. Været er jo fortsatt fantastisk.

Det har vært null nedbør i mange dager. Bakken er skikkelig tørr og snøen fra i vinter er stor sett forsvunnet. Det er noen få fenner rundt omkring, men det er helt greit å gå nesen overalt i heia, Bare helt øverst over 1000 moh er det snø av betydning.

Forrige gang jeg gikk innover møtte jeg en hel gjeng som var på vei tilbake etter en overnatting. I tillegg var det fem andre som overnattet. Sesongen er godt i gang, og jeg håper det blir et år med mange gjester på Blåfjellenden.

Det var ikke så mye jeg skulle gjøre inne på anlegget. Denne gang ble det en fjelltur, med overnatting. Det er noe jeg gjør ganske mange ganger i løpet av et år, som oftest på Blåfjellenden, men også på noen andre STF-hytter.

Det er mange år siden jeg fant ut at jeg og maskiner ikke går godt sammen. I tre-fire år har aggregatet fungert tilfredsstillende. Så ville ikke aggregatet mer. Det gav rett og slett ikke nok strøm.

Som vanlig tok det noen turer for å finne ut av hva som egentlig var problemet. Forrige gang hadde jeg med et nytt måleinstrument. Som jeg selvsagt ikke fikk bruk for. Ved å bruke sagen fant jeg ut at det ikke var støvsugeren som var feil.

Uten støvsuger er det lite som kan gjøres utenom vanlig renhold. Dette ville bli en tur uten arbeid. Bare tur. Det kunne jo passe bra med litt ferie. En dag i fred og ro kunne passe bra.

På vei innover kikket jeg på naturen rundt meg. Vi er i midten av mai, og det er alt grønt. Bjørkene nede ved Høgaleitet og ved Blåfjellenden, er helt grønne, selv om de har den lyse grønnfargen fortsatt.

Oppe i høyden er det bare noen få snøflekker igjen, og Fossebekken er liten. Snøsmeltingen er omtrent slutt. Det er sommer, og naturen likner mer på hva jeg vanligvis forbinder med midten av juli. Det kan bli en lang sesong dette året.

Jeg hadde sol bak et lett slør på turen innover. Yr mente det ville blåse 6 m/sek, muligens 10 m/sek i kastene. Jeg fikk motvind hele turen innover, og på Saftbekktjørnet gikk det hvitt. Vinden var nok på 10 muligens 11 m/sek.

Morgenen etter var det vindstille, og da jeg tok ut mot Hunnedalen hadde jeg vinden bakfra. Det går lettere med mindre i sekken og medvind. Sola skinte og det var flotte forhold. Det var ingen andre på tur denne dagen.

Ut fra appen på telefonen gikk turen over heia ganske kjapt på tilbakeveien. Nesten så fort som i gamle dager. Det var jo egentlig bra, men så var det også en tur med maksimalt gode forhold.

Ulvarudlå for andre gang denne våren.

En flott men kort tur.

Det ble en tur til Ulvarudlå en gang til denne våren. Turen er egentlig litt for kort til å bli med i loggen. Den går også unna på nesen to timer, og jeg har som regel at turen bør være på over to timer,

Det som «redder» turen er bakken opp mot toppen. Det er omtrent 250 høydemeter opp til toppen fra parkeringsplassen ved Tjåland. I tillegg er de siste bakkene opp til varden ganske bratte. Så pass bratte at jeg i hvert fall får litt høy puls, med bratt bakke ned på den ene siden og skrent opp på andre.

Det er en dl folk som går runden fra Tjåland om Ulvarudlå, ned til Aurenes og tilbake til eller mot satt. Noen starter også runden fra Aurenes. Det er en flott runde, som oppe i høyden går i nydelig heienatur, og selvsagt er det fin utsikt fra selve toppen.

Til å være en så pass flott runde, med en god del folk som tar turen, er parkeringsplassen ved Tjåland liten og litt «vanskelig» å finne. Det er ikke plass til stort mer en 7-8 biler inne i Bergavadalen.

Når det gjelder å finne fram, så går det en vei inn mot Tjåland fra Sikvalandsveien mellom Undheim og Edlandsvatnet ved Ålgård. (Vei 4410). Det er grønt skilt der Tjålandsveien tar av fra Sikvalandsveien, som viser retningen. Videre er det litt kronglet, men skiltene viser veien.

Det var nesen fullt da jeg kom. Det var andre på tur denne dagen. Det var i grunnen ikke så rart, for fortsatt har vi et skikkelig flott turvær, med sol og tørr bakke, selv om vinden fra nord kan gjøre det litt kjølig.

Den første delen av turen går på god traktorvei, opp gjennom Trongjo og videre over gjerdeklyver og videre nesten til enden av veien. Oppe ved «Roligheta» tar stien av bortover myrene mot Butjønene og bakken opp mot toppen.

Bakken oppover er langt fra så bratt som den bratte veien til Vårlivarden, men den er antakelig litt lengre og for meg ser den bratt nok. Det er heldigvis så pass flott utsikt bakover at det passer med en stopp eller flere.

Denne dagen satt det tre stykker helt øverst. Jeg benyttet anledningen til å spørre om noen av de kjente til hva muren rett borti bergveggen var til. De viste heller ikke hva den har vært brukt til. En eller annen gang kommer vel svaret.

En grunn til at jeg valgte denne turen, var at myrene nå var tørre – eller nesten tørre. Dette er en tur det lønner seg å ha høye sko – om det er vått i bakken etter mye nedbør. Denne dagen hadde det vært mulig å gå i lave sko.

Nedover mot Aurenes er det igjen traktorvei, som gjør bakken nedover grei å gå. Etter et lite stykke på asfalt går turveien gjennom tunet på gården og langs Tjålandsvatnet på flott opparbeidet gammel «stølsvei».

Det siste stykket går opp Bergavadalen, med bekken på den ene siden. Det er lett å se hvorfor dalen har fått det navnet.

Det var flere biler da jeg kom tilbake enn da jeg startet. Ulvarudlå var et populært turmål denne dagen.

Tur på Høgjæren med gjengen fra Gran Canaria.

En kjekk tur i godt selskap.

Det hender at min svoger Sigbjørn samler gamle venner og bestyrerinnen og jeg blir med på laget. Det har blitt fast tradisjon å gå tur etter en slik sammenkomst.

Dette er også gjengen vi går tur sammen med på vårt etter hvert årlige opphold på Grand Canaria. Edvin og Anne Margrete bor i nordfylket, og det er derfor ikke så ofte vi får anledning til å gå sammen.
Det blir mange turer alene for meg, så jeg setter pris på følge, og denne gangen ble vi fem på tur. Bestyrerinnen var opptatt med turn og kunne ikke være med.

Det har etter hvert blitt en del turer sammen også i vårt område, og Sigbjørn forsøker alltid å finne en ny og litt interessant plass. Denne gangen mente han det ville passe å ta rundturen på Høgjæren. Fra Holmavatn til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn.

En litt kortere versjon av denne turen, var en stund fast onsdagstur for meg og broderen. Vår tur var akkurat for kort til å bli med i loggen. Turen Sigbjørn ville ha oss med på ville antakelig ta over to timer og være nesten 8 kilometer.

Vi tok tidlig ut, og det var alt noen få andre som ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn er stor, og denne dagen var det så vidt noen få andre biler. Det er antakelig søndag som er den store utfluktsdagen her.

Nå har vi i en lang stund hatt skikkelig bra turvær. Denne dagen var ikke noe unntak. Det var snakk om sol og lite vind og bra temperatur. Nedbør er noe bare bøndene snakker om. Det er tørt i marka. Selv de vanlige myrsøkken var omtrent tørre.

Jeg hadde kledd meg for sommer med kortbukse og lett ullbluse. De andre hadde på langbukse, og lurte på om det ikke ville bli kaldt med kort. Det var nok sommerklær som var det rette denne dagen.

Broderen og jeg gikk alltid først mot Steinkjerringå før vi tok videre mot Synesvarden. Bestyrerinnen velger å gå med klokka, og få utsikt mot sjøen nedover fra Synesvarden mot Steinkjerringå. Det var ikke snakk om retning – vi tok rett mot Synesvarden.

Det er bakker oppover mot toppen. Vi tok det rolig og kom opp til Synesvarden, og fikk beundret utsikten. De andre benyttet også anledningen til å skrive seg inn i protokollen på toppen, før vi fortsatte nedover mot Steinkjerringå.

Det var andre nede ved Steinkjeringå, nå hadde hytte-eieren ordnet benken i le av grantrærne, så vi gikk bort der for å ta en liten pause. Hytteeieren spurte om vi hang fast på den nye malingen. Heldigvis var malingen tørket.

Det er omtrent like langt mellom de tre plassene. Så etter en god pause kunne vi ta fatt på den siste tredjedelen. Det er to-tre ganske bratte kneiker på denne delen av turen. Heldigvis var det denne veien nedoverbakker, og de gikk helt greit.

Turen hadde tatt noe over to og en halv time. Omtrent som forventet. Det hadde vært en kjekk tur i godt vær, og det var hyggelig å gå tur med gjengen fra Gran Canaria igjen.

Tørre og flotte forhold innover mot Blåfjellenden.

Som vanlig en kjekk tur i heia.

Det var igjen tid for en tur til Blåfjellenden. Jeg hadde en liten jobb å gjøre. Det er noe med enten aggregatet eller støvsugeren, og en liten sjekk med et måleinstrument ville antakelig gi svar. Det krevde at jeg ført fikk tak på måleinstrumentet, men også kom meg inn til hytta.

De solgte «greier» hos T Hansen., og det var ikke vanskelig å pakke sekken. Værmeldingen var egentlig den aller beste, og været ville holde seg bra fremover. Nå holder ikke alltid YR det de lover...

Det er litt uvanlig å gå innover i heia i begynnelsen av mai, og omtrent ikke se snøflekken. Det er alt lenge siden jeg startet på turene innover i heia, og jeg er ikke alene som nytter muligheten til en fjelltur.

Stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går i bakker oppover fra parkeringsplassen på 600 moh til en bratt bakke ned til hytta, som også ligger på 600 moh. Det høyeste punktet på stien ligger like under 900 moh.

Selv oppe i høyden er mesteparten av snøen vekk. Det ligger fortsatt noen få flekker med snø, men ikke mer enn det kan være i august enkelte år. En uvanlig tidlig sesongåpning på et uvanlig snøår. Det passer i grunnen greit med litt global oppvarming.

I lavlandet er tulipanene avblomstret, og rosene så vidt på vei. Sommerblomstene begynner å vise seg. Oppe i høyden er bjørkene grønne og det begynner å vise grønt på bakken. Normalt finner jeg grepplyng i blomst på min første tur innover heia. Om sola skinner og det er varmt dukker de opp på bare rabber omgitt av snø.

Dette året fant jeg en enslig blomst på min fjerde tur innover heia. Ikke alt får med seg at det dette året er tidlig vår. Blomster er en ting, men denne gangen fikk jeg med meg både tårnfalken som sto stille oppe i lufta og ørna som føy inn mot bergveggen borte på Blåfjellenden.

Det så ut som om den landet på en hylle, og det er mulig den har reir der borte. Jeg får følge med videre fremover. Det er uansett kjekt å se både rovfugl og småfugler i gang med årets arbeid. Selv om det fortsatt er tidlig i mai.

Nede på hytta ble det ikke annet enn en kjapp pause i solveggen, før nordavinden jaget meg innendørs til en varm ovn. I hovedhytta med sola inn store vinduer vardet varmt. Jeg ble ikke alene på hyttene den natta.

Det kom folk som var på fjelltur, og ikke bare inn og ut mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. Det kom folk ned Blåstøldalen og fra Tomannsbu. Mange ønsker en tur i det flotte været.

Sola som Yr hadde reklamert med, var godt skult i tåkehavet neste morgen. Heldigvis hadde jeg noen småjobber å gjøre, og da jeg tok ut i tolv-tiden, var det sol – og nesten sommer. Det ble i hvert fall varmt oppover bakkene fra hytta.

Med sola i mot og vinden bakfra, ble det en grei tur mot Hunnedalen. Vinden ble etterhvert ganske sterk. Det blåste mer enn hva Yr hadde ment. Bakfra kom det i tillegg mørke skyer, og jeg mente å kunne kjenne noen små dråper i lufte et lite øyeblikk. Det var i hvert fall ikke sommer.

Vinden blåse meg kjapt sørover, og denne dagen gikk turen ganske fort og greit. Det var tungt å gå innover, og jeg brukte lang tid. Lengre enn vanlig, mens tilbaketuren gikk fortere en det har gått tidligere i år. Jeg var igrunnen godt fornøyd med både opphold og tur denne gangen.

En kjapp rundtur på Høgjæren.

Flott vær og flott tur.

Planen var å dra til Blåfjellenden dagen etter. Det måtte likevel bli en tur denne dagen også. Jeg tenkte det ville være greit med en litt enkel tur, to dager frem og tilbake til hytta, krever litt krefter. Det kunne være greit å spare litt.

Etter litt fundering, ble det til at jeg satset på en rundtur på Høgjæren. Planen var å starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. Fra der ville jeg ta mot Holmavatn og opp til Synesvarden og videre til bilen.

Siden terrenget oppe på Høgjæren ligger høyt, og det ikke finnes noe le, er det kjekkest å gå her i fint stille vær. Helst med sol. Det var nettopp slik vær denne dagen. Det var snakk om 2 m/sek, og stort mer vindstille enn det tror jeg ikke jeg har opplevd der oppe.

Flaggene hang rett ned ved handlesentrene og vindmøllene ved Hellandsmyra sto stille. I tillegg var det tørt i bakken, bare i de dypeste myrsøkkene var det vann å se. Det ville bli en flott turdag i flott vårvær. Det var ingen andre på parkeringsplassen ved Tovdalsveien, men det stoppet en bil på veien og slapp av en turgåer. Han tok oppover den merkede turveien. Jeg startet litt etter, men tok traktorveien oppover.

Da jeg kom opp på kanten og kunne se mot Synesvarden, var karen oppe i bakken et lite stykke bak. Jeg har lurt på hvor mye som jeg sparer på å ta snarveien. Her fikk jeg anledning til å sjekke det. Antakelig går det et par minutter fortere. Det er noen høydemeter mindre.

Jeg syntes jeg holdt bra tempo videre mot bakken opp til Synesvarden. Jeg var – før i tiden – ikke vant med at noen tok meg igjen, og selv om det går senere nå, så var jeg overrasket da karen kom innpå bakfra.

Vi tok følge oppover bakken mot toppen. Det viste seg at vi hadde truffet hverandre før – noen ganger – omtrent på samme sted. Jeg har problemer med å kjenne igjen folk. Vi fikk en kjekk samtale om hei og tur, oppover.

Han skulle bare til toppen, men jeg skulle videre mot Steinkjerringå. En gang før i verden, før jeg var jevnlig på tur, sto jeg på samme plass og så nedover mot statuen, snudde og gikk tilbake til bilen ved Tovdalsveien. Det ville bli en for lang tur den gangen.

Nå, mange år senere, et det bare en liten spasertur nedover og selv ved Steinkjerringå, er jeg ikke engang halvveis på dagens tur. Nedover bakkene, med sola i mot og nesten ikke vin – og med tørr bakke – var det kjekt å være på tur. Det er slike turdager som bør huskes, men det er lettere å huske den andre sorten, med regn, vind og kulde.

Det var merkelig få andre ute, denne dagen. Jeg gikk stor sett alene,. Ned ved hytta, før stikkveien ut til Steinkjerringå, hold hytte-eieren på å ordne benken i solveggen foran hytta. Den trengte en fornying, og står nå klar for flere besøkende.

Resten av turen gikk i bra tempo og bakkene var denne dagen ikke spesielt tunge. Jeg for forbi Holmavatn og opp over Synesvarden, og videre tilbake mot bilen. Selvsagt ble det «snarveien» nedover også.

Turen gikk unna på omtrent to og en halv time. Lengden er antakelig 13-14 kilometer, og jeg var godt fornøyd med dagens utflukt.