En tur rundt Lifjellet.

Standardturen og en vår tur jeg ser fram til.

Det er nesten vår. Krokusen i hagen er avblomstret. Det er knopper på buskene og sola står høyt på himmelen – i forhold til midtvinter.

En av mine faste vårturer er rundt Lifjellet. Det er et lavt bjørketre som blir grønt nok så tidlig, og jeg liker å følge med på nettopp dette treet. Nå er turen rundt Lifjellet en flott treningstur med mye opp og ned, og til og med litt klyving i tillegg. Det er et par plasser lagt ut kjetting og tau for å gjøre det litt enklere og komme fram, men fortsatt er turen «krevende».

Det som tidligere gikk unna på noe over to timer, blir i dag til en tur på godt over to og en halv time. Likevel vil nok turen rundt Lifjellet fortsatt være en god «treningstur» noen å fremover.

Det var likevel med en viss «respekt» for turen jeg satset på en gjentakelse. Problemet var bare at mange av de andre litt lengre turen alt var «brukt» og siden det fortsatt blåste både stikker og strå, måtte det bli en tur der sørøsten ikke fikk skikkelig tak.

Slik sett er denne turen ganske grei. Det skal mye til at vinden hindrer, selv om jeg har krøpet over svabergene øverst i en storm en gang. Det er heldigvis ikke snakk om mange meter.

Det var ikke mange andre på Dale denne dagen, og ikke så jeg andre heller, før jeg igjen omtrent var på Dale. Nok en gang en ensom tur rundt Lifjellet.

Jeg startet utover i bra tempo. Tørre, fine forhold, og lite igjen av alt vannet vi har fått nedover oss tidligere. Jeg gikk ganske fort forbi bjørka jeg var ute for å sjekke. Det var ikke antydning til grønt der i gården.

På nordsiden fikk jeg en overraskelse. Her lå det fortsatt is i stien, og bakken var hard. Vinteren henger litt i på nordsiden.

Det gikk i et jevnt tempo opp bakken mot toppen. Den er så pass lang at jeg deler den opp i mindre enheter. Noen små flate stykke brekker opp strevet med å komme oppover, og gir meg litt tid til å finne igjen pusten. Den mistet jeg antakelig alt i starten av bakken.

Det ble ingen stopp på toppen. Vinden var svinkald, og jeg fortet meg nedover mot varmere steder. Med is i stien på nordsiden av Lifjell, var det ikke en stor overraskelse at det også lå is i «den fordømte bakken» mellom Lifjell og Dalevatn.

Turen hadde gått som vanlig, men jeg merker at mange og litt lange turer har gjort meg mer stiv og støl enn før. Det er ikke like lett å ta det ekstra lange steget nedover, eller komme like kjapt opp den lille kneika.

Jeg kom i hvert fall ned den lange bakken mot Dale i fin form. På parkeringsplassen var det ikke mange flere biler enn da jeg startet. Det var en flott dag for tur, og jeg forstår ikke helt hvorfor folk hold seg hjemme. Muligens på grunn av vinden – som ikke var et problem for meg. 

Bjødnali og Engjanevatnet i sterkt vind.

Sammen med broderen.

Det har vært tett mellom turene den siste tiden. Med sol fra blå himmel er det vanskelig å sitte hjemme å se ut vinduet. Selv om det har vært sol, så har det ikke vært skikkelig vårvær. Det har blåst ganske sterkt og temperaturen er fortsatt så lav at det er frost om nettene.

Med frost i bakken og is i stien, er det lett å ty til Sælandsskogen for tur. Vinden får i hvert fall ikke ødelegge turhumøret. Meste parten av tuen går i skog eller godt beskyttet mot vind enten den kommer fra øst eller vest, eller nord for den saks skyld.

Broderen har den siste tiden gått for seg selv. Med sykdom i heimen har han holdt seg unna folk. Likevel mente han at det ville gå greit om vi gikk tur sammen. Nå er vi begge så pass negative av natur at selv testene for covid ikke blir positive. Vi fikk ta en tur.

Med vind opp mot 20 m/sek var det ingen stor overraskelse at broderen foreslo Bjødnali. For egen del ville denne turen være helt greit, spesielt siden broderen forrige gang også ble med rundt Engjavatnet. Det ville muligens bli en slik tur denne gangen også.

Det var ikke mye vindt som møtte oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen, men sol fra blå himmel. Nå er det alltid kaldt i starten av en tur – før kroppen har blitt varm, men denne dagen gikk det ikke lang tid før vi kom i godt turhumør.

Vi gikk ganske rolig opp bakken mot Blåfjell. Bakken er både lang og litt bratt enkelte plasser. Det er ikke vanskelig å få puls og pust i rød sone i den bakken, men vi kom opp. Det ble ingen topptur i vinden. Det ville holde som tur om vi tok med Engjavatnet.

Ingen andre var på tur denne dagen. Vi så en enslig kar på andre side av Bjødnalivatnet da vi kom til gården. Det var omtrent det hele. Siden vi ikke hadde vært på tur sammen på en stund, hadde vi nok å snakke om. Vi savnet ikke andre.

Broderen fikk med seg treet oppe ved garden denne gang også, og det ble ingen diskusjon da vi sto ved porten inn mot «Skogen» og Breilia. Det var litt is på vannene, så vinteren har ikke helt sluppet taket.

Heldigvis sto dyra ute på gjordet denne gang også. Selv om det var et par hundre meter til der dyra lå, reiste de seg og fulgte med oss helt til vi forsvant bak hytta ved «Skogen».

Det er litt spesielt å gå gjennom gårdsanlegget fra gamle dager. Store steiner danner murene i gjeilen mot utmarka. Det er bygget opp vei gjennom myra, og det er fortsatt mulig å se hvor de har skåret torv.

Både broderen og jeg synes den lille biten av natur mellom «Skogen» og traktor veien opp av Engjanemyrane er vel verdt strevet. Det er et lite stykke natur som det er til å komme i godt humør av.

Det tar likevel ikke lange stunden til vi igjen stå på veien mot Sjelset, og ser nedover bakken. Med vinden i ryggen – ganske sterk – gikk det fort nedover.

Det var laget ny fin sti langs ånå over jordet. Noen hadde gjort en innsats. Vi kom greit tilbake til bilen, og kunne denne gang konstatere at turen hadde gått i et jevnt greit tempo. Vi hadde brukt mindre tid enn forrige gang. En flott tur, selv om det blåste.

Fem topper fra Gramstad.

På tide det ble noe av denne turen.

Rundt Gramstad i Sandnes ligger det 5 topper. Ingen er spesielt høye, men alle er turmål for turfolket i området. Det kan på en god dag, være mange biler på parkeringsplassen og fullt av folk på alle stien mot de forskjellige toppene.

Toppene ligger i en sirkel rundt Gramstad. Mattisrudlå ligger i syd og er 346moh. Bjørndalsfjellet ligger mot sydøst, og er 362 moh. Fjogstadnuten ligger mot nordøst og er 289 moh, og er mer en kolle enn en nut, Dalsnuten i nordvest, og dominerer ut mot fjorden, den er 323 moh og det mest vanlige turmålet. Antakelig det vanligste turmålet i hele fylket. Mot sørvest, ligger Øvre Eikenuten med «bare» 239 moh.

En av mine faste – og vanlige turer er Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, gjerne med Dalsnuten til slutt. Dette er en tur på omtrent en mil og det går fort 2-3 timer.

Denne mandagen var planen å ta for meg disse toppene. Hvor mange var ikke bestemt, men jeg så for meg i hvert fall 3 aller helst 4. Vi fikk nå se....

Alle fem toppene på en gang har vært et «mål» siden jeg begynte å gå fra Gramstad. Det er egentlig ikke så mange årene siden jeg gikk her for første gang. Den gangen ble det opp til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten. Det virket langt nok, den gangen.

Det har liksom ikke blitt til at jeg har forsøkt meg på fem topper. Det hele begynte nok så forsiktig med bare en topp – Bjørndalsfjellet opp og ned. Så ble turen utvidet med Fjogstadnuten, og av og til Dalsnuten. Det ble en del turer etter hvert med fire topper, men da var jeg stor sett alene på tur. De to siste årene har det blitt tre topper (Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten) ganske ofte, og etter hvert ble Dalsnuten tatt med som dessert. Da ble turen nesten en mil og tok 2 – 2 1/2 time.

Denne dagen var det sol og lite vind. Fortsatt var det en del is i stien, men det var delvis tørt. Det har vært mange døgn med frost om natten og varmegrader på dagen – i sola.

Jeg lurte litt på hvor mange topper det ville bli denne gangen. I bakhodet hadde jeg med muligheten for alle fem. Det hadde jo passet bra og det var på tide.

Oppover mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet måtte jeg kjempe med meg selv. Det gikk ikke spesielt fort, og jeg følte meg litt sliten. Kunne det ha blitt for mange turer i det siste.

Det for en kar forbi meg mellom Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet. Det gjorde ikke saken bedre. Heldigvis hadde jeg vett nok til ikke å prøve å henge på.

Nedover var en god del av isen forsvunnet og det gikk greit å komme ned til veien. Jeg vurderte hva jeg skulle gjøre, men klokka var jo ikke 12. Jeg fikk kjempe meg over Fjogstadnuten også.

Fra Fjogstadnuten og nedover mot Kvitemyr og Revholen, ligger Dalsnuten midt i mot. Det ville være ergerlig å ikke ta med den toppen også på en flott turdag.

Bakkene opp mot toppen var ikke lette, men det er de aldri. Jeg kom opp, og det ble en liten stopp for saft. Rett nedenfor toppen hørte jeg ei kråke opp i lufta, og kikket opp. Kråka forsøkte å «plage» ei ørn. Det så ikke ut som ørna tok det så veldig alvorlig. Den seilte nok så verdig videre rundt toppen, ikke mange meterne over hode på en kar.

Nedover fra toppen bestemte jeg meg for å ta med Øvre Eikenuten – alle fem på en gang. Det var alt for flott vær til å ikke fortsette.

Det ligger en liten haug mellom Øvre Eikenuten og Gramstad. Den siste bakken før jeg kunne se bilen langt der nede. Pulsen kom kjapt opp i rød sone...

Nedover bakkene kunne jeg kjenne at jeg hadde gått noen høyde meter og at det var en stund siden jeg startet. Jeg var godt fornøyd med meg selv da jeg sto ved bilen. Endelig ble det fem topper fra Gramstad.

Med Bestyrerinnen på poengjakt i sanddynene.

2 kjappe og en litt lengre tur samme dag.

Det har blitt en del lengre turer i det siste. Det vil si turer på godt over to timer og over en mil. Noen av turen har vært lengre enn dette også. Det var egentlig tid for en liten kapp tur. Selv om det var søndag.

Bestyrerinnen ville på tur, og hun var for så vidt enig i at vi burde holde oss til nærområdet og gjerne en kort tur.

Nå var været passe bra, med sol og blå himmel og bare så vidt litt vind. Fortsatt var det rundt null, men nede på stranden ville det antakelig likevel være tørre og fine forhold.

Nå har Bestyrerinnen en app, som samler poeng. Vi kunne jo kombinere en kjapp og grei tur med å sanke poeng på Bestyrerinnens telefon. Pluss for oss begge.

Det har blitt en del strandturer. Det er ikke de turene som krever mest, men med snø og is og kuldegrader, er stranden grei å ty til. I tillegg er det ikke lang kjøretur til stranden. Det kunne bli en grei ettermiddag på divanen etter en kjapp tur

Vi kunne jo ta til Orre, foreslo jeg. Der går vi vanligvis nordover til Reve havn før vi snur og går tilbake til bilen. En tur på omtrent en mil. Denne gangen kunne vi jo ta til elva. Hvor Bestyrerinnen kunne glede seg over poeng, og jeg kunne glede meg over en 1,5 kilometer flat tur.

Vi ble fort enige om at dette var en kjekk og grei start på dagen. I det flotte været var det kjekt å gå søndagstur. Vi spaserte nærmest bortover mot sørenden og elva. Bestyrerinnen fikk logget poeng og vi vandret helt greit tilbake til bilen. Turen varte ikke mye over en halv time.

Det ble en litt for kort tur. Vi satte kursen mot Bore og gjentok operasjonen. Først mot sør til Fuglingane, og så tilbake til bilen. Omtrent like langt som på Orre og det gikk muligens litt kjappere. Fortsatt i strålende søndagsvær.

Det hadde vært forholdsvis få folk på Orre, noen flere på Bore, og det kom ganske mange biler da vi startet på veien mot ...

Var vi ferdige med søndagsturen. Klokka var jo bare så vidt 12. Det var fortsatt lenge igjen ov en flott vårdag. Hva med å gjenta opplegget på Sele også.

Sele er plassen vi vanligvis nytter når det bare skal være en kjapp «treningstur». Egentlig en for kort for å være en «tur». Det er bare 3,5 kilometer til Hellestø. Tilsammen blir det 7 svært flate kilometer, og vi bruker ikke mer en og en halv time.

Nå ligger innsjekkingspunktet for bestyrerinnens app, bare halvveis mot Hellestø. Med andre ord en litt lengre tur enn de to andre, men fortsatt under fire kilometer – om vi velger å snu på kommunegrensen.

Vi valgte å fortsette til Hellestø før vi snudde og fikk sola i ansiktet. Det ble en skikkelig flott tur tilbake. Det var kjekt å være ute på en så flott dag.

Mellom Hellestø og Sele var det folk. Mange folk. Jeg tror ikke jeg har registrert så mange turgåere her noen gang tidligere. Rene 17. mai toget. Det manglet bare et hornorkester.

For oss ble det to og en halv time på tur, og likevel var vi tilbake i heimen før ett.

Resasteienen, Skjørestadfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

På tur med Bestyrerinnen.

Det var meningen at det bare skulle bli en kjapp og grei tur. Opp og ned til Skjørestadfjellet og Resasteinen, på østsiden og ikke opp den bratte bakken. Det ble ikke helt som planlagt.

Forslaget var å kjøre inn til Fjogstad et stykke lengre inne enn Gramstad, og gå til Skjørestadfjellet gjennom «Skaret» og opp bakken på østsiden. Meningen var å gå samme vei tilbake.

En helt grei liten tur på bare 4-5 kilometer og en lang bakke opp. Vi kom greit til den nye parkeringsplassen og veien videre mot «Skaret» er nå skikkelig flott etter at kommunen har utbedret denne.

Selv i strålende sol og flotte forhold så vi for oss bare en enkel tur denne dagen. På vei mot «Skaret» langs den flotte veien, måtte vi ned til myra før bakken opp til garden. På myra var det et tydelig tråkk direkte mot Resasteienen.

Hva om vi forsøkte den veien opp. Jeg har noen ganger forsøkt å finne en vei mot Resasteienen direkte fra Fjogstadnuten. Det har ikke vært helt lett. Det er noen bratte skrenter og gjerder i veien. I tillegg så må myra krysses.

Det så ut til å være mulig å komme noenlunde tørrskodd over myr nede fra bunnen av veien. Vi kom i hvert fall et godt stykke før vi ble stoppet av en liten bekk i myra, som vi måtte ovenfor for å komme forbi.

Det gikk en kar med en hund litt lengre oppe i bakken, og det kunne se ut som om det gikk en sti der. Vi kom likevel fram til en sti som gikk mot bakken under Resasteinen. Til og med gjerdet vi måtte over, gikk greit. Noen hadde fjernet piggtråden øverst.

Det kom to karer over myra fra Fjogstadnuten. De hadde heller ikke funnet noen god sti. Vi tok følge et lite stykke oppover.

Fra Resasteienen bar det opp til Skjørestadfjellet over toppene, forbi flyvraket og ned på østsiden. Der var stien igjen forbedret, og det var tatt vekk en del trær både i stien nedover og i skogsveien mot «Skaret». Videre var det meningen å gå kjappeste vei tilbake til bilen.

Rett før bunn av bakken gikk det en tydelig sti innover mot Resasteienen. Jeg fulgte denne, og det var helt tydelig denne stien vi hadde sett folk på da vi gikk nede på myra. Denne stien var langt fra «tørr», men det var helt greit å komme innover. Dette er altså en kjapp vei opp til Resasteienen.

Den flotte rundturen var litt kort. I fint turvær kunne vi ikke sette kursen hjem. Vi stoppet ved stien mot Fjogstadnuten og gikk innover og oppover. Det var hyggelig å krysse den lille heia. Dalsnuten var godt synlig der den ligger og stenger for utsikten mot havet.

Hva om vi la turen opp på toppen også. Bestyrerinnen var villig til å forsøke seg oppover. Midt i bakken ble det stopp for drikke og noen kjeksbiter. Det hjalp, og vi kom til toppen uten problem.

Nedover la vi turen rundt Revholen, og fikk en fin tur mot Gramstad i sol og varme. Turen rund Resasteienen og Skjørestadfjellet var kort, men med Fjogstadnuten og Dalsnuten i tillegg ble det en bra dagstur.

Fra Hå til Varhaug i flott vær.

Mange andre på tur denne dagen.

Etter en lang og kald natt var spørsmålet hvor turen burde gå. Jeg kunne godt tenke meg en tur i høyden. Noen bakker opp og ned, og gjerne i terreng – litt utenom vei eller god sti.

Det jeg ikke ville ha var sti og vei med is og glatte forhold. Med frost på natten ville det lett være glatt, selv sent på dagen. Kunne det igjen være tid for en strandtur.

Det er mulig å gå tur i sjøkanten uten å få sand i skoene. Den vanlige vinterturen fra Hå gamle prestegård og til Varhaug gamle kirkegård – og tilbake, er en tur over jorder, på god sti og litt på vei. Turen er temmelig flat, selv om det er en og annen bakke. Opp og ned Kommedelen som et eksempel.

Det er noen myrsøkk, og det er omtrent 9 kilometer hver vei. En dagstur på 18 kilometer er en bra tur. Med mye flat mark, blir jeg for min del ganske stiv etter hvert. Likevel var det den turen jeg tok sikte på.

Værmeldingen var svært bra. Sola skulle stor sett være framme. Null nedbør, og lite vind. Temperaturen var spørsmålet. Ville det være frost,eller vil det være greit å gå.

Det var andre som også ville på tur denne dagen. Jeg kunne se spor fra andre på min vei mot fyret ved Obrestad. Sporene var satt i den våte overflaten, og det viste at det hadde vært så vidt frost den natten.

Det ble ikke helt full fart på sopet underlag, men jeg håpet at sola kjapt ville tørke overflaten slik at det ble gode forhold. Det ble sol fra blå himmel, og omtrent ikke vind. En skikkelig vårdag på Jæren.

De vanlige merkene for vår, på våre kanter er hevdalukt (gjødsel) og vibå. (vipe). På denne turen fikk jeg med meg begge deler. Det er offisielt vår på Jæren.

Det var ikke direkte trengsel i stien mellom Hå og Varhaug, men i det flotte været hadde virkelig mange funnet ut at en strandtur var tingene. Det kom folk i mot, og jeg gikk forbi noen få som også var på vei sørover.

Jeg traff til og med kjentfolk. En kar jeg hadde litt med å gjøre i Turistforenings-sammenheng var også på tur. Med stor kamera og lang linse. Han håpet å få bilder av noen fugler.

Det var flere på tur denne dagen. Jeg gikk en stund sammen med to gutter som hadde gått samme rute som meg, men som fortsatte sørover fra kirka. De var på langtur.

Jeg stoppet ved Varhaug gamle kirkegård. Der blir det som regel en liten pause med drikke og noen kjekser. Det passet godt denne dagen.

Nå hadde jeg hatt sola i ansiktet, sammen med den lille vinden som var, på veien sørover. Da jeg snudde fikk jeg begge deler bakfra, og først da kjente jeg hvor kald trekken egentlig var.

Det ble en kjekk og grei tur nordover. Ved Grødaland var det folksomt. En hel barnehage var på tur. Jeg tror ikke jeg har møtt så mange folk på denne turen noen gang tidligere.

Det var tørrere i bakken på tilbakeveien. Det ble litt lettere å gå. Jeg var litt mindre redd for å skli ut. Bakkene ble likevel ikke lettere. Det ble litt «sakte i bakken» det siste stykket inn mot prestegården på Hå.

En langtur fra Gramstad.

En flott tur - midt i byen.

Mars har meldt sin ankomst, og på Jæren er dette en vårmåned. Nå er våren likevel ikke helt på plass. Det er kaldt – til å være i mars og på Jæren. Rundt null på natten, og selv om det blir varmt i sola, så blir det fortsatt glatt og iset enkelte plasser.

Det fikk meg til å tenke på en av mine faste vårturer. Fra Gramstad til Resasteinen, Dalevatn og tilbake til Gramstad. En ikke helt enkel tur, med en del stigning og noen utfordringer på vei ned mot Dalevann. Avhengig av stivalget og hvor heldig jeg er...

Det var meldt sol og opphold. Nettopp slik vær jeg liker på denne turen. Nå var det muligens noe våtere enn det burde være, men vanntette sko pleier å redde dagen.

Det var andre på tur denne dagen. Ikke like mange som på en god dag, men en del ville mot Dalsnuten. Veien og stien mot Resasteienen tar også innover mot Dalsnuten, men heldigvis ikke over toppen.

Første mål: Resasteinen. En drøy bakke opp, og litt «spennende» for meg som ikke liker høyde. Andre løper både opp og ned. Ikke forstår jeg det går godt, men jeg ikke hørt om noen som har skadet seg her. Jeg går likevel «forsiktig».

Den T-merkede stien fortsetter opp til Skjørestadfjellet og videre – ned og opp – til Jødestadfjellet og så skikkelig bratt ned til Dalevatnet. Opp gjennom årene, og det er blitt noen år etterhvert, har jeg forsøkt å finne beste måte å komme fra Skjørestadfjellet til Dalevatn.

Det er enkelt å unngå bratthenget på nordsiden av Jødestadfjellet. Det er bare å ta til høyre – mor nord – nede i dumpa på en liten myr og rundt en kolle. Rett over myra, som bare er 100 meter, går det god sti. Problemet er at denne stien , som går over i en skogsvei, svinger mot øst. Stikk motsatt retning av hva jeg skal. Jeg vil mot vest og Dalevatnet.

Jeg har noen ganger kjempet meg gjennom granskogen og kommet inn på den T-merkede stien oppe i lia. Etter hvert har jeg lært at det lønner seg å følge skogsveien til den treffer en vei som gå mot Dalevatn. Problemet er at veien forsvinner et stykke nede i lia.

Sist jeg gikk her holdt jeg mer mot nord rett etter at jeg hadde krysset en grøft, og kom ned til vannet ganske greit. Denne gangen fulgte jeg samme opplegg, bare mer mot nord og kom inn på en traktor»vei» som nedover. Og nede ved vannet var det ikke langt til stien.

Tidsmessig er jeg i tvil om dette stivalget går kjappere enn å ta rett over Jødestadfjellet og ned, men det er i hvert fall ingen bratte skrenter med fritt fall til venstre.

Problemet denne gangen var all sorpa i veien. Jeg måtte gå inn i krattet for å komme fram, og plutselig var brillene vekk. Det tok litt tid før jeg fant brillene, de hadde havnet et stykke fra meg.

Fra Dalevatn fulgte jeg veien ned til Kjerdal og videre ut mot Dale. Så var det stien opp mot Dalsnuten/Revholen. Jeg gikk og tenkte på om jeg skulle legge turen om Dalsnuten – 300 høydemeter lengre oppe.

Det ble til at jeg tok turen over toppen. Det gjorde turen til en «langtur» med en del høydemeter. Jeg var godt fornøyd med dagens tur da jeg sto ved bilene, mer enn tre og en halv timer etter at jeg hadde startet.