Engjavatnet rundt fra Sælandsskogen.

En tur med mye vær.

Det måtte bli en litt lengre tur før påske. Hvor turen skulle gå, var avhengig av været. YR var raus med både vind og nedbør, men mente det ville være litt bedre vær på lørdagen.

Lørdag ville heller ikke være en dag med strålende vær, men det skulle bare komme «litt» nedbør, og vinden ville holde seg under stiv kuling. At de meldte vindkast på 18 m/sek får så være.

Siden det tross alt ville blåse, var en tur i skog antakelig det beste, og da blir det ofte til at jeg drar til Sælandsskogen. Nå er det flere turer som tar utgangspunkt i parkeringsplass i Sælandsskogen.

Den «vanlige runden» - Blåfjell, Bjødnali, Sjelset og tilbake til bilen, er ikke på mer en godt 7 kilometer. Siden en god del av turen går på god sti eller vei, bruker jeg – eller vi – godt under to timer. Denne dagen ville den turen bli for kort.

Jeg tenkte å gå den vanlige turen til Bjødnali og så legge turen om Skogen/Breilia og rundt Engjavatnet. Det forlenger det hele med et par – tre kilometer og da går det lett godt over to timer.

Det er ikke mer enn godt tre år siden jeg første gang tok turen rundt Engjavatnet. Da var dette en lang og litt strevsom tur. Jeg husker godt (muligens en overdrivelse) at jeg med vilje lot være å gå opp til toppen av Blåfjell, fordi jeg skulle gå rundt vatnet. Opp og ned Blåfjell er 400 meter...

Det var få andre ute og gikk denne dagen. Været hadde muligens skremt vekk de fleste. Jeg satset friskt på å komme rundt i god stil, men sekken var tyngre enn vanlig. Jeg hadde hevet opp i litt ekstra for å få trening med tyngre sekk. Det kjentes oppover bakkene mot Blåfjell.

Jeg skulle ikke høyt opp i bakken før det ble hvite flekker. Snøen dekket ikke marka, men i søkk lå det fortsatt litt igjen. Vinden YR snakket om kunne jeg ikke kjenne noe til, men oppe på toppen blåste det nok 8-9 m/sek .Helt ordinær vind.

Nedbøren YR hadde nevnt kom som hagel – i første omgang. Etter en tid gikk det over til sludd. På vei mot Breilia smalt det over meg. Et tordenskrall, det hadde yr ikke nevnt i det hele tatt. Med lyn og torden kom det snø. En skikkelig snøbyge, og vinden fikk det hele til å minne om snøstorm.

Inne i mellom alt dette været skinte sola. Det var hagel, torden, snø og vind, og sol, alt i løpet av fem minutter. Jeg har vært med på mye av skiftende vær opp gjennom årene, men så mye «vær» på så kort tid, kan jeg ikke huske å ha opplevd før.

De siste turen har det vært hoggorm og ørn å se. Denne gangen var det en canadagås som spankulerte på et gjorde og laget lyd. En gås, ganske alene. Nå er vel ikke Canadagås et helt vanlig syn på våre kanter, så det kan jo være en fugl som er blåst ut av kurs.

Jeg kom meg rundt Engjavatnet, men i bakkene oppover mot veien til Sjelset, kunne jeg kjenne at sekken var tyngre enn vanlig. Turen krevde mer, og jeg kunne kjenne sekken på ryggen. Antakelig god trening.

Resasteinen fra Fjogstadfjellet.

Flere stier til Resasteinen.

Den siste tiden har Bestyrerinnen og jeg gått til Resasteinen fra forskjellige startsteder og på forskjellige stier. Det har vært kjekt å gå slik på oppdagelsesferd i det lille området mellom Skjørestadfjellet og Fjogstadveien.

Den vanlige turen går fra Gramstad og videre innover veien mor Revholen og så T-merket sti videre mot Resasteinen. Denne har jeg gått nok så mange ganger, og har liksom ikke tenkt på andre muligheter.

En eller annen snakket om stien på nordsiden av Skjørestadfjellet, og etter litt arbeid med kartet, fant jeg en rute fra Resasteinen til Skaret og videre tilbake til Gramstad. En flott, men kort tur.

Bestyrerinnen ble kjent med «prosjektet» og ble med for å finne stien som skulle gå fra veien mellom Fjogstad og Skaret, og til Resasteinen. Vi fant først en sti som gikk over myra. Den var litt for «bløt» til å være brukenes utenom i spesielt tørt vær. En sti litt oppe på veien mellom Fjogstad og Skaret, var løsningen om startpunktet er parkeringsplassen ved Fjogstad. Dette er i så fall en kort tur på omtrent 5 kilometer.

Vi har gått noen ganger over Fjogstadnuten, som regel en tur der vi starter fra Gramstad og gått via Bjørndalsfjellet, over Fjogstadnuten og tilbake til Gramstad. Noen ganger med en liten ekstra-tur om Dalsnuten. På flyene fra Fjogstadnuten og mot Kvitemyr og Revholen, er det god sikt mot Resasteinen. Jeg har alltid lurt på om det ikke burde være en grei sti fra den T-merkede stien mot Resasteinen.

I noen omganger har jeg gått innover fra Fjogstad for å sjekke om det var mulig å finne veien opp mot Fjogstadnuten fra nede på myra. Jeg har kommet fram, men uten å finne en god sti.

Bestyrerinnen ville på en kjapp og grei tur, og tenkte da på Resasteinen. På vei mot Gramstad, fant vi ut at vi ville forsøke å gå over Fjogstadnuten og så forsøke å finne en sti direkte mot Resasteinen.

Vi parkerte på en liten åpen plass, med plass for 7-8 biler, i toppen av bakken fra Gramstad, og gikk opp mot Fjogstadnuten og videre. Omtrent der stien begynner å gå nedover i på svaberg, et lite stykke før, er det en vid slette som heller nedover mot nord og myrene.

Vi fant en utydelig sti, som endte ut i mer tydelig sti, som kom fra retning Fjogstadnuten. Denne stien var merket med noen «nødlinger», og endte ut på myra rett ved en stolpe. Stien var helt grei å følge, og da vi fulgte denne , litt i svinger, endte vi opp i bakken under Resasteinen.

Oppe i bakken er det et par plasser der stien «forsvinner» på svaberget, men det er bare å fortsette opp bakken. Det går et gjerde som den T- merkede stien går langs – på vestsiden. Piggtråden på toppen er tatt vekk mellom to stolper, og her er det lett å komme over.

For vår del ble det lett klatring opp til Resasteinen og så videre til Skjørestadfjellet. Her fulgte vi stien mot flyvraket og rett før dette fortsatte vi bare videre mot nord og havnet på den godt opparbeidete stien nedover mot Skjørestad og «Skaret».

Fra «Skaret» er det i fag god vei tilbake til Fjogstad og så er det en liten kilometer tilbake til bilen på asfalt. Totalt ble turen på omtrent 7 kilometer med grei sti hele veien. En flott tur. Vi brukte litt over to timer.

Orre til Reve Havn - en vintertur.

Snø hjemme, bart ved sjøen.

Jeg hadde planer om en skikkelig tur, og så for meg en dag med både bakker opp – og ned. Det var bare å komme seg tidlig avgårde og holde på lenge.

Morgenen var hvit, til min store overraskelse. Hagen var dekket av snø, og veien utenfor var fortsatt hvit. Værmeldingen var likevel optimistisk og melde fint vær og høyere temperatur ut over dagen.

Vintertur var ikke det jeg hadde sett for meg. Det ville antakelig ikke være mye is, men siden det var frost i nordhellingene, kunne det være enkelte floer dekket av snø. Det ville være best å holde seg i lavlandet.

Det betyr en strandtur. Eller en tur i sjøkanten i det minste. Og det er mye strand og sand å velge blant. Jeg satset på en strandtur, og da kunne jeg like så godt velge en uten for lang kjøring.

Orrestranden ligger lagelig til for en tur, og en fast tur i mange år har vært å gå fra Reve havn til Friluftshuset på Orre og tilbake. Hva med å snu litt på «flisa» og gå turen fra Orre.

På vei nedover mot orre, og det tar meg bare 12 minutter, så kom jeg på at det også ville være mulig å legge turen om Orre-elva. Noe som gjør at det tilsammen blir godt over en mils tur.

Det var alt smeltet en hel del da jeg tok ut, og nede på Orre var det bare så vidt litt sne enkelte plasser, likevel var plankene som danne sti mot stranden spinnglatte. Det ble til at jeg gikk litt forsiktig det første stykket.

Det var få folk ute på tur denne dagen. Likevel var det en jente som gikk bare et lite stykke foran meg. Jeg tok en litt annen sti så snart som mulig. Det er ikke sikkert at en enslig dame, med en enslig mann bak, synes det er «vanskelig», men for egen del prøver jeg unn gå slike ting.

Ved elvemunningen bar det ut på flate stranden. Denne dagen var sanden løs, og tung å gå i. Det går nå ikke spesielt fort uansett, men denne dagen gjorde sanden det ekstra tungt. Jeg trakk opp i dynene et lite stykke ut på selve Orrestrand. Det gir en litt lengre tur, men det er mye lettere å komme fram.

En grunn til at jeg ønsket å gå denne turen var at Revesanden, ble omdannet til en grushaug i stormen vi hadde. Broderen og jeg kjempet oss fram mot Reve havn, og gikk sanddynene tilbake.

Det kunne virke som om noe av grusen var forsvunnet, men fortsatt var det mye grus og stein. Jeg burde ha gått oppe i dynene, og spart meg en litt tung tur i grusen og steinene.

Jeg kom meg selvsagt gjennom, og ut på markene mot Reve havn. Etter en kilometer nordover, ble det ingen stopp ved Reve havn. Jeg startet på tilbaketuren uten pause.

Etter å ha gått den samme kilometeren i motsatt retning, tok jeg sanddynene tilbake. Det er en litt underlig opplevelse. Sanddynene er ikke flate, det går opp og ned noen meter, og enkelte av bakkene er skikkelig bratte.

Fra omtrent Revtangen og tilbake til Friluftshuset er det grei sti. Det er mulig å holde oppe i dynene, uten de bakkene som ligger innenfor Revesanden. Det kan være et problem å finne «rette» stien, men alle fører sørover, og det er ikke vanskelig å holde rett kurs.

Det ble omtrent 12 kilometer denne dagen. Normalt en helt grei tur, som denne gangen ble litt tyngre enn vanlig på grunn av løs sand og grus.

I godt selskap fra Ogna til Sirevåg - og retur.

En flott og innholdsrik tur.

En gang i blant, samles noen av gjengen som går tur sammen på Grand Canaria. Denne lørdagen ville Sigbjørn og Anne Lise, sammen med Edvin og Anne Margrete på tur. Vi var så heldige å få lov å bli med. Vi, i denne sammen heng, er Bestyrerinnen og jeg.

Ved disse anledningen forsøker Sigbjørn å finne en «ny» tur for Edvin og Anne Margrete. De holder til i Tysvær, og har derfor ikke hatt anledning til å utforske Jæren og området rundt på samme måte som vi andre.

Våre turkamerater fra Haugalandet har ikke mange sandstrender å boltre seg på, så for disse er det en  opplevelse å gå tur på sand. Sigbjørn inviterte derfor til en tur i sjøkanten.

Vi gikk, for ikke så lenge siden, fra Ogna til Sirevåg og tilbake. Halve denne turen gikk i sjøkanten, og noe langs sandstrand. Det var en flott tur forrige gang, så det kunne jo passe greit å ta denne turen en gang til.

Vi startet friskt fra parkeringsplassen ved Ogna Camping, 6 stykker i følge. Sigbjørn, Anne Lise, Edvin, Anne Margrete, Bestyrerinnen og meg. Vi gikk over haugen i stede for å følge sykkelstien mot sør.

Det er ikke lange «omveien», og det tok ikke lang tid før vi var nede ved sykkelstien og fulgte denne – noen meter. Vi gikk så over en bru og ut på Holmasanden og fulgte et tråkk videre sørover.

I enden av Holmasanden er det en kilometer med et litt uvanlig landskap for oss som er vant med flate Jæren. Her er det svaberg og knauser som går ut i sjøen med dype bukter i mellom. Det er mulig å gå utover mot havet, men det blir som regel samme vei tilbake.

Stien går over noen hauger, og treffer en vei på siden av en bekk som renner mot Ognaelva. Vi tar over en bru og fortsetter rundt en liten høyde som heter «Lyptingen». Der går turen videre på sykkelstien over brua, og rett over brua bærer det ut i terrenget. Her er det igjen mye sanddyner med et tynt lag vegetasjon. Vi tok turen ut til selve stranden og fulgte en sti oppe på sanddynene mot skogen ved Sirevåg.

Vi hadde en ørn svevende over oss da gikk på sykkelstien. Nesten ved skogen før Sirevåg dukket det opp en huggorm i stien. Det er alltid kjekt å se store fugler, men ormen kom som en overraskelse. Den hadde i hvert fall ikke jeg ventet å se omtrent ute på sandstranden.

Det sto en pause på programmet da vi igjen sto ved sykkelstien. Etter mat og drikke, gikk vi tilbake til der vi hadde tatt av fra sykkelstien og gikk under jernbanen og over hovedveien.

Neste post var tunnelen – et hull gjennom et lite berg, som tyskerne etterlot seg. Mørkt som en sekk, og det var her Edvin nesen bokstavelig møtte veggen. Tunnelen svinger og det gjorde ikke Edvin – i mørket.

Fra tunnelen bar det over elva på bru, og videre til Ogna kirke, og så på sykkelstien langs hovedveien et stykke. Det var ny¨pløyde åkrer og svart jord på den ene siden og veien på den andre.

Vi fulgte sykkelstien tilbake til biene, og hadde da vært på tur nesten fire timer, selv om vi ikke gikk mer enn en god mil.

Vårtur til Vårlivarden

Mye bråk fra helikopter.

Turen til toppen av Vårlivarden er ikke lang. Fra parkeringsplass ved Øvre Hetland er det i underkant av tre kilometer til toppen. Og i underkant av 300 høydemeter. En drøy stigning og en god del kneiker som krever litt mer enn bare å bruke beina.

Det har så langt vært en heller grei vinter og vår. Ikke for mange dager har gått vekk i dårlig vær, og selv om det har kommet en del regn, har det vært vinden som har laget problemer.

Denne dagen så ut til å bli en helt grei dag, men sol og lite vind. Fortsatt er det litt lave temperaturer, men på dagen blir det opp mot 6-7 grader, og mer i sola og i le av vinden.

Tirsdag er en styrketreningsdag, men med dårlig værmelding for de neste dagene, ville jeg heller på tur. Det vanlige spørsmålet dukket opp. Hvor skulle turen gå. Det er mange muligheter men mange av de «vanlige» turen har jeg alt gått både en og to ganger, og i tillegg en del «nye» turer.

Det sto egentlig om Ulvarudlå eller Vårlivarden. Ingen av disse turene er gjennomført i 2022. Hvilken skulle jeg velge. Vårlivarden fra Øvre Hetland er den enkleste – og korteste. Jeg hadde behov for litt mindre krevende tur denne dagen og valgte å ta mot Hommersåk og Øvre Hetland.

Det var ikke mange biler på den ganske store parkeringsplass, men noen andre var også på tur til Vårlivarden denne dagen. Jeg møtte ingen før et stykke oppe i lia.

Nå begynner turen rolig – på vei, den første kilometer, og uten noe særlig stigning. Et stykke etter at veien er unnagjort, kommer den første bakken, som blir fulgt av flere, før stien tar av opp bratte fjellet.

Det er et stykke i starten av fjellet som jeg ikke synes er kjekt. Andre «spaserer» nærmest opp her, men jeg tar meg tid og bruker nevene. Det er flere korte stykker som også krever litt hjelp av hendene. Uansett kom jeg opp denne gangen også.

Jeg var helt alene på toppen, og tok ingen pauser. Det hadde gått litt under en time opp, og jeg regnet med ar det ville gå litt kjappere nedover. Det kom et helikopter rett mot toppen og svingte inn under stupet ned mot Vårli.

Helikopteret stoppet opp i lufta og firte ut line. Jeg var ikke helt sikker på hva som var på gang, men det så ut som en redningsaksjon. Uansett ble det til at jeg «fulgte med» på det som foregikk, og tok noen bilder. Helikopteret var på øvelse viste det seg.

To jenter kom joggende opp bakken og de lurte også på hva som foregikk. Vi snakket litt sammen før de fortet seg vider, og jeg fortsatte forsiktig nedover.

Som vanlig var jeg glad da jeg igjen sto nede i skogkanten for å ta fatt på det siste stykket mot bilen. Det ble en flott tur nedover gjennom skogen. Med sol og lite vind. Det minnet om vår.

Nede ved bilen traff jeg jentene fra toppen, som da hadde løpt rundt Myrland og Lundekvam. En litt lengre tur enn min.

En flott og tradisjonell vår tur, men det blir antakelig flere turer til Vårlivarden i 2022.

En lang runde på Høgjæren.

En gammel plan blir endelig gjennomført.

Det er enkelt å gå tur på kartet, og jeg har en stund fundert på om det ikke ville være en passe tur å gå fra parkeringsplassen i Tovdal og til Steinkjerringå og videre «nedover» mot litla og store Vandavatnet for så å returnere til bilen.

Jeg hørte om denne turen da jeg snakket med en kar, som også var på tur i området samtidig med meg. Det har liksom ikke blitt tid eller anledning til en slik tur. For et par år siden, gikk jeg fra Holmavatn og rundt Vandavatnene og tilbake til Holmavatn, og syntes det var en flott – og lang – tur. Det kunne i hvert fall passe med denne turen snart.

Brodere, Bjørg, Bjørg Marit og jeg, snudde oppe i bakken mot Synesvarden i uka. Vinden var en frisk bris og temperaturen under null. En dårlig kombinasjon.

Det var derfor på tide å tråkke opp den turen vi ikke fikk gått. Jeg tok derfor opp til parkeringsplass i Tovdal, og startet mot Synesvarden. Været var et helt annet denne dagen. Blå himmel og lite vind, men fortatt var det bare noen få grader over null.

Mot Synesvarden var det noen plasser der trekken ikke fikk tak. Med sola midt i mot, ble det varmt, og jeg vurderte å hive fleecen. Jeg var ikke i tvil om at fleecejakken måtte være på da jeg igjen kom ut i trekken.

På vei nedover mot Steinkjerringå, ble det til at jeg bestemte meg for å gå om Vandavatnene. Det var litt frost i bakken. Myrene var helst harde, og det var stor sett tørr overflate, og inne i skogen var det skikkelig frost. Nærmest perfekte forhold for denne turen. Det kan være en del våte partier, og inne i skogen er det ofte bløtt.

Ekstraturen er noen kilometer, og selv om turen går på god traktorvei et godt stykke, veier resten opp. Det er en flott tur i et terreng som nå nesen er borte. Stien slynger seg mot Gauleiksvarden. Her gjelder: følg rygg gå tørt. Stien går fra rygg til rygg, selv om det er en omvei.

Ved Gauleiksvarden måtte jeg bestemme meg for hvilken vei jeg ville ta tilbake til Tovdal. Det ville være kortest å gå mot Steinkjerringå og så mot Synesvarden og videre mot bilen.

Litt lengre ville det være å ta mot Holmavatn og så mot Synesvarden. En omvei på et par kilometer. Denne dage, og det var en flott dag, valgte jeg den lange veien. Det gikk ikke like fort oppover mot Synesvarden som da jeg småløpte nedover mot Steinkjerringå, men jeg kom da fram – i et jevnt sig.

Det underlige var at jeg ikke så folk. Det kom to jenter i mot tidlig på¨turen, og jeg så en kar som for mot Synesvarden i full fart. Ellers var det tomt. To biler på parkeringsplassen ved Holmavatn var alt. En ensom tur, men grei for det.

Det siste strekket fra Synesvarden mot Tovdal, gikk litt sakte. Selv om stien går i en slak bakke nedover, hadde jeg ikke mer å gi, og tok det ganske forsiktig for ikke å tråkke over.

Ved bilen fortalte klokka meg at jeg hadde vært på tur i omtrent fire timer. Det er litt mer enn det jeg vanligvis går. Jeg var likevel ikke helt tom. Det ville være mulig med flere turer i uka.

Turen var på omtrent 16-17 kilometer, og som langtur var den helt grei.

Den lange runden fra Gramstad.

Broderen var med på tre topper.

Etter å ha forsøkt meg på 5 topper fra Gramstad to ganger i mars alt, tok det likevel ikke lang tid før jeg igjen hadde lyst på denne «utfordringen». Det har blitt slik – igjen – at en tur på under to timer er noe kort. Selvsagt litt avhengig av høydemeter og bratte bakker.

De fem toppene rundt Gramstad: Mattisrudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten, Dalsnuten og Øvre Eikenuten er helt greie å komme opp på. Spesielt om turen går om Bjørndalsmyra for å nå Mattisrudlå og ikke opp Rindå fra Paradis-skaret. Og turen tar mer enn to timer, nærmere tre.

Nå er det fortsatt et par steg opp mot Bjørndalsfjellet som broderen har litt «problemer» med. Litt eksponert, og det kan være glatt – i regn.

Denne dagen var det tørt og kaldt. Sola skulle for det meste være framme, og selv om det ville være kaldt, så ville temperaturen komme godt over null i løpet av dagen. Det var frost på natta, og broderen var – som vanlig – skeptisk. Helt uten grunn – som vanlig.

Vi var ikke alene på parkeringsplassen. Det var en god del mennesker som ville på tur, selv om det var midt i uka. De fleste tok mot Dalsnuten – helt som vanlig.

Vi gikk veien oppover mot Fjogstad for å ta stien videre oppover. Ved Bjørndalsmyra tok vi innover og opp mot Mattisrudlå. Denne dagen var myra helt grei, ikke helt tørr, men det var greit å komme innover. En liten bratt bakke på slutten opp mot skaret under Mattisrudlå. Denne gangen kom vi opp uten å få pulsen helt opp.

Det ble en liten tur bortom toppen, før vi gikk videre mot Bjørndalsfjellet. Det var betydelig kaldere øverst enn nede i dalen, og oppholdet på toppen ble kort.

Vi tar det med ro nedover. Karen som kom i mot løp opp bakken vi «klatret» ned. Sterkt gjort, og det viser at noen har god kondisjon.

Det var aldri snakk om at vi ikke skulle legge turen om Fjogstadnuten. Broderen satte kursen oppover bakkene, og det gikk greit mot toppen. Nedover mot Revholen, ble det snakk om Dalsnuten.

Broderen hadde vært klar på at han ikke ville opp på Dalsnuten denne dagen. Jeg var langt fra sikker på om det var lurt å legge på Dalsnuten, men dagen var alt for flott til ikke å ta med så mye som mulig.

*
Broderen sa «takk for følget» nede på Kvitemyr og tok stien mot Gramstad. Jeg kikket på bakkene opp mot toppen av Dalsnuten og tok det rolig.

Etter å ha gått trappene opp til toppen av Dalsnuten noen ganger, går det lettere, og jeg klarer å holde en fart som gjør at jeg ikke trenger å stoppe opp. Det var andre enn meg på toppen, etter en runde rundt varden ble det bakken nedover, uten en pause.

Nesten nede ble det også til at jeg ville ha med meg Øvre Eikenuten. Tør fin bakke, sol og nesen varmt der sola sto på og trekken holdt seg vekk, gjorde turen fra Dalsnuten til Øvre Eikenuten kjekk.

Det gikk antakelig ikke kjapt, men det gikk greit. Fra Øvre Eikenuten og ned er det en grei jevn bakke. Med tørre forhold er det mulig å gå kjapt nedover. Det ble litt småspringing.

Nede ved bilen var det bare å konstatere at nok en lang runde fra Gramstad var gjennomført med stil. En grei runde, og med nok både opp og nedoverbakker til at den blir kjekk. Jeg tror nok dette blir en «klassiker» etter hvert.