Skitur i Brekko

På ski helt i starten av vintersesongen.

Det er så vidt snø i hagen, og veiene er dekket med is og snø. Det er ikke nok til ski hjemme, men oppe i høyden er det omtrent 10 cm snø. Egentlig ikke nok for ski, men på vei er det akkurat nok.

Jeg har de siste åren omtrent ikke hatt ski på beine. Med snø i stiene i lavlandet, ville det passe bra å prøve skiene. Litt trening med ski, er ikke helt feil.

Det har ikke blitt turer inn til Blåfjellenden de siste årene. Jeg er ikke sikker på om det er helt riktig og forsvarlig å ta innover i snøhaugen alene i vinternatten. Alderen får ta skylden.

I følge mine notater har det ikke blitt mange skiturene helt i begynnelsen av desember, men Brekko har lagt ut på sin facebookside at det er nok snø i løypa. Ikke mer snø enn at det ble anbefalt å ikke bruke de beste skiene.

En skitur ville passe bedre enn en ny tur i sjøkanten. Spørsmålet var bare om jeg fortsatt var i stand til å komme meg rundt i Brekko.

Hjemme var det så vidt kuldegrader. Termometeret utenfor kjøkkenvinduet viste rett over null, men bilene var kald. Oppover mot Madland, forbi kirka viste termometeret i bilen minus 8 kalde grader.

Mandag var nok en mye bedre dag å ta turen til Brekko enn søndagen. Det ville være færre folk som kunne sjekke ut mine manglende skiferdigheter.

Slik det så ut på parkeringsplassen og i løypa, må det ha vært ganske mange folk på søndagen, men fortsatt var det – så vidt – spor ¨gå i.

Forrige gang jeg var på ski var det nesten varmegrader, og den gamle skismøringen hang fortsatt på skiene. Denne dagen var det kaldt, og jeg hadde på smurning som passet for temperaturen. Av en eller annen ble det rett. Skiene hang i bakkene og jeg hadde glid på flaten.

Den første runden hadde jeg sekken på ryggen. Det ble ikke lettere å holde balansen med vekt på ryggen, og den første bakken nedover ble det ploging – bakken var ikke bratt....

Etter en liten runde var jeg ikke sikker på hvor lang skituren ville bli. Hvor lang må turen egentlig være for å være en skitur? Tilbake på parkeringsplassen etter en halvtime, ble det til at jeg heiv sekken i bilen og tok fatt på nok en runde.

Det måtte holde med tre runder, da kunne jeg kjenne det i beina. Jeg var ikke vandt med ski. En liten pause gjorde det mulig å ta nok en runde. Nesten 2 timer med ski på beina er offisielt en skitur.

Det gikk selvsagt lettere etterhvert. Det ble til at jeg slapp meg litt løs i bakkene og sto på ski stede for å ploge. Turen ble litt kjekkere av slikt.

Jeg fikk faktisk anledning til å se meg om og få med meg den flotte dagen. Nå går mesteparten av lysløypa i Brekko inne i skogen, men enkelte plasser er det litt åpent. Her var det lav sol og blå himmel, men kaldt var det. Jeg kunne kjenne i ansiktet at det nok var kaldere enn det jeg er vant med.

Fra Friluftshuset på Orre med eldste arving.

En flott tur med fint følge.

Fra Friluftshuset mot stranda

Som vanlig var planen å gå en skikkelig langtur. Været var bra og selv om det fortsatt var frost og litt is eller snø, så ville det være mulig å ta en tur i sjøkanten.

Nå har jeg nesten «brukt opp» alle strendene i nærheten. Det måtte bli en tur på gamle trakter, men etter en liten runde med meg selv fant jeg ut at jeg ikke hadde gått fra Friluftshuset og sørover så langt denne vintersesongen.

Nå blir det så avgjort ikke en langtur av å gå sørover mot Orreånå. Fra Friluftshuset og til ånå er det neppe mer enn en og en halv kilometer, men om jeg legger turen langs stranden til Revtangen og muligens videre er det mulig å få til en skikkelig tur.

Bak sanddynene på vei sørover

Det var klart at broderen ikke ville være med på tur denne dagen. Bestyrerinnen foreslo at jeg skulle ringe til min eldste arving, som denne dagen burde ha anledning til å være med på tur.

Min sønn som er en sprek ungdom på 40+ burde ikke ha noe problem med å følge sitt opphav. Pål ville gjerne være med denne dagen. Vi ble enige om å gå fra Friluftshuset som planlagt og ta mot ånå og så nordover til vi fant tiden inne for å gå tilbake.

Fra stien oppe på sanddynene mellom marehalmen

Det var noen skyer aller lengst i sør, men vi fikk sol i ansiktet, for ikke å si i øynene. Sola var bare så vidt over horisonten og skyggene bak oss var lange da vi gikk sørover.

Vi kom greit til orreånå, på hard og fin sti. Stien sørover går på innsiden og slynger seg langs sanddynene. Paddeflatt, men en flott strekning likevel.

Lange skygger på sanddnynene

Ute på stranden traff vi på to karer med lange telelinser. Det er ganske mange fugleinteresserte som holder til i området og spesielt ut mot Revtangen. Her var det den siste tiden observert en sjelden fugl. Karene vi traff kunne opplyse at det var en vannpipelerke, og som lyder nesten lik heipipelerka.

Vi verken så eller hørte fuglen på vår vei nordover. Denne dagen var det mulig å gå helt ute i sjøkanten på fast og fin sand. Det gikk lett og selv om det var omtrent 5 kilometer på sandstrand ned til der vi snudde, så gikk det ganske fort.

Revesanden sydover

På tilbakeveien holdt vi oss litt inne i landet. Først i sanddyner – opp og ned. Det er til og med noen ganske bratte bakker underveis. Det er heldigvis ikke mer en noen få meter opp og ned, men – som sagt – bratt. Stien eller går langs jorder og inne mellom sandynene.

Det er flott og greit å gå og med utsikt utover havet på vei sørover, passer det greit å få vidt syn ut over flate Jæren med fjellene i synsranden på vei nordover.

Mot Friluftshuset

Sandkulene opp og ned løste antakelig opp noen litt stive muskler, for da vi kom ut på det siste flate stykket gikk det greit inn mot Friluftshuset.

Det ble omtrent en mil denne dagen, i flott vintervær og med en sol som kom nærmere og nærmer horisonten og som vi derfor fikk rett i øynene. En flott men kort vintertur.

Fra Hellestø og sørover med broderen

I flott vintervær.

Det kalde og flotte vinterværet bare fortsetter. Det er vanskelig å sitte inne og se på praktfullt turvær. Det er ned mot 4-5 kuldegrader og nesten ikke vind. Mot sola og i god fart blir det likevel varmt nokk til at svetten kommer fram.

Siste turen var en langtur på tre og en halv time, og selv om det er forholdsvis flatt mellom Hå og Varhaug så er turen likevel en utfordring.

Med en dags hvile var jeg egentlig klar for å ta ut på nok en litt lengre tur, og siden det fortsatt var snø og is, ville det også bli en tur i sjøkanten. Vi gamle travere, holder oss unna glatte og vanskelige partier. Balansen er ikke hva den engang var, og selv en liten tue kan velte gamle folk.

Nå dukket det opp en liten hindring, jeg fikk ordre om å kjøre barnebarn. Thor skulle hentes litt over to, og det gjorde at alle planer om en skikkelig langtur måtte legges på hylla. Det fikk bli en vanlig to-timers tur.

Nå viste det seg at broderen også hadde tenkt seg på tur denne dagen. Han mener fortsatt at formen ikke er god nok for å følge meg på mine «langturer» men ville gjerne være med.

Vi ble enige om å treffes på Hellestø og vandre med freidig mot sørover. Enten til broderen mente det ville være langt nok å gå tilbake, eller til jeg måtte snu for å kunne gjøre mine plikter denne dagen.

Det var en god del folk på parkeringsplassen. Denne dagen var det ikke mange som ville surfe. Til det var det antakelig ikke store nok bølger. Mange dager med østavind har lagt sjøen flat.

Med frost om natten, var sanden har, og uten bølger var stranden bred. Det var gode forhold for en rask spasertur. Siden det var kaldt om morgenen, ble det til at vi startet i bra tempo for å få opp varmen.

Uten bakker ble kondisjonen ikke spesielt utfordret, og det ble til at vi hold det høye tempo utover mot Sele, og selv om det ble litt roligere tempo langs elva og over brua, så¨ble det igjen bra tempo på Borestranden.

Etter en stund sørover på Borestranden, som er nesten 3 kilometer, måtte jeg sjekke tiden, og vi hadde alt vært på tur litt over en time. Det var på tide å snu.

Farten nordover ble ikke mye lavere enn på veien mot Bore. Det bar kjapt til elvemunningen og opp til brua og tilbake til Sele havn.

Med sola bakfra og den lille trekken delvis mot oss ble det kaldt i skyggen, og det var ikke noen grunn til å dempe farten. Vi kom oss greit til Hellestøstranden, som nok virket litt lengre enn da vi tok ut i starten av turen.

Ved bilene sjekket vi telefonene og tur appene. Vi hadde gått over ti kilometer på litt mer enn to timer. Det vil si minst 5 kilometer i timene, og for oss gamlinger virker det som god fart. (Det må og legges til av vi også går med sekk, selv om vekta av sekken ikke er allverdens.)

Vi var begge enige om at det hadde vært en fin tur, men etter mange dager og mange turer på flate stranden, savner vi muligheten til å komme opp i høyden og få litt bakketrening.

Vinterturen Hå til Varhaug og tilbake.

En flott men lang tur i godt vintervær.

Obrestad fyr

Skikkelig vinter i november er ikke helt vanlig. Normalt er det omtrent samme temperatur rundt jul som rundt St. Hans. Det er helt sikkert ikke -5 grader St. Hans, men det er hva termometeret viste denne novembermorgenen.

Kaldt men flott vær var meldt og det var også det jeg fikk. Det var meldt lite vind og ikke noe nedbør og helst sol fra blå himmel. Bort sett fra at sola bare kravlet seg et lite stykke over horisonten.

Mot Obrestad havn

En av mine vanlige vinterturer går fra Hå gamle prestegård til Varhaug gamle kirkegård – veien presten måtte ta i riktig gamle dager. Nå blir den kalt Kongeveien.

Første gang jeg gikk denne turen, må ha vært en gang på midten av nittitallet. I mange år prøvde jeg å utsette første turen på vinteren til over nyttår. Det tror jeg ikke jeg fikk til noen gang. Som regel ble det en tur før jul med snø og is andre steder.

Gammelt sjøhus under Kommedelen

En grunn til at denne turen ble en vanlig vintertur, er lengden. Det er omtrent 9 kilometer hver vei. en dagstur på 18-19 kilometer er jo egentlig ganske bra, men for 25 – 30 år siden var det ikke noe problem i det hele tatt. I dag er dette en langtur.

Jeg sjekket mine gamle opptegnelser, og sent på nittitallet hadde jeg gått turen både lørdag og søndag i flere uker. (Den gang gjorde jobben at jeg bare gikk tur to ganger i uka.)

Sør i Reimebukta

Selv om Jærkysten har mye sandstrand, så er dette stykket helt uten sandstrender, og stien (delvis vei) går et lite stykke inne i landet, innenfor strandsonen.

Dette året har det alt blitt noen strandturer – av forskjellige grunner. Selv om det har vært mulig å ta til Hå, så har jeg utsatt dette. Turen er etter hvert blitt en langtur.

Sjøhus ved Varhaug

Da dette var «vinterturen» som jeg gikk når det var dårlige forhold for å gå rundt Lifjellet, så brukte jeg i underkant av tre timer. Nå blir det lett over tre og en halv time . Og avstanden er nøyaktig den samme. Mye skjer på 30 år, og ikke alt er liker greit.

Siden jeg har gått denne turen mange ganger, er det ikke mye nytt å se. Likevel er naturen flott, og denne dagen var det sol og blå himmel – bortsett fra at det var et gyldent skjær på himmelen da jeg kom tilbake til Hå gamle prestegård. Det var nesten solnedgang og fargene på himmelen ble fine.

Varhaug gamle kirkegård

Jeg hadde egentlig ventet å kjenne turen i nærheten av Varhaug. Ved kirkegården var jeg fortsatt i fin form, men det gjorde godt med en liten pause, litt drikke og de vanlige to gjendekjeksene – som sedvanlig ble til tre.

Jeg hadde den lave sola i ansiktet på turen sørover. På hjemveien fikk jeg sola bakfra og da jeg av og til fikk trekken i mot, ble det kaldt.

Kommedelen i bakgrunnen

Bakken var ikke skikkelig hard. Her helt ute i sjøkanten kan det ikke ha vært frost denne natta. Det var likevel nullgrader da jeg startet bilen. Jeg hadde vært heldig med været denne dagen.

18 kilometer er et drøyt stykke tur, selv om det er ganske flatt og god sti eller vei, Jeg var fortsatt i god form da jeg sto ved bilene, men hjemme heiv jeg innpå en god del drikke. Det hadde på tross av kulden vært en svett tur.

Obrestad havn

Orre - Reve en vanlig vintertur.

Lav sol, frost og vinter i november.

Vinteren kom tidlig dette året, og det blir for min del alltid en periode med mindre tur når det dukker opp snø og is. Antakelig kommer det en reaksjon på «hardkjøret» i slutten av sommersesongen.

Nå blir det mindre og mindre «hardkjør» etter som årene går, men denne høsten har jeg trappet opp turene og det har blitt mange flere turer på 3-4 timer.

Selv om været ikke egentlig har vært dårlig, så har det passet bra å ta litt kortere turer langs stranden, men en dag med mer snø og is enn de tidligere, valgte jeg å ta ut på den lokale runden rundt Gruda.

Dette er turen jeg går om jeg jeg ikke vil på «tur», men heller ikke holde meg hjemme. Etter hvert har jeg utvidet runden til å gå om Øksnavad. Noe som gir vel to timer på beina og omtrent 12 kilometer. Fortsatt «bare» en lokal tur, som ikke kommer med i loggen....

Dagen etter var det flott vær, og det måtte bli en skikkelig tur, som måtte med i loggen. Jeg snakket med broderen og han syntes det ville være helt greit å gå en av våre faste vinterturer fra Orre til Reve havn og tilbake.

Det er en tur på omtrent en mil, og tar omtrent to timer, men siden dette er en tur i terrenget, så kommer den med i loggen. Jeg er ikke helt sikker på om jeg forstår forskjellen på de to turene.

Vi ble enige om å starte litt senere på dagen enn vanlig, og vi kom i gang ikke mye før tolv. Selv om det omtrent var midt på dagen hang sola ikke langt over horisonten og det var ikke mye tinvære. Hjemme hadde det vært frost, emn nede ved sjøen så det ikke ut som om temperaturen hadde vært under null den natta.

Vi startet nordover med sola bakfra og en liten trekk i ansiktet. Det var kaldt, men det tok ikke lang tid før vi hadde fått opp dampen – og varmen. I kulde blir det vanligvis til at vi tar ut i «full fart».

Orresanden – som er lang – og området rundt Revtangen er et populært turområde. Selv om det er ganske mange på tur her, og denne dagen var det fler enn vanlig, så gikk mesteparten av turen omtrent uten å se folk. Vi kunne se folk et stykke foran oss og det var folk på Orrestranden rett ved Friluftshuset, men stor sett fikk vi sjøkanten for oss selv.

På nordsiden av Revtangen, ligger Revesanden. Spesielt nord på denne stranden, har det skjedd store endringer opp gjennom årene. Sanddynene har blitt spist opp av sjøen og sanden har omtrent forsvunnet inn til sanddynene. Sanden har vært skikkelig bres, og flott å gå på.

Den siste tiden – det siste året – har det vær lite sand og mye stein. Nå var det omtrent bare stein. Vi måtte opp i sanddynene for å komme fram uten å ødelegge beina.

Vi kom likevel greit videre forbi Skipasteinen og Tangasteinen ute i sjøen og bort til Reve havn. Siden broderen var med, ble det en pause før vi tok fatt på tilbaketuren. Det er alltid kjekt med en stopp for te og kjeks.

Vi fikk sola i ansiktet og trekke delvis bakfra på veien sørover. Etter en time eller så på tur, og en liten pause, ble det et jevnt trav på flate stranden. Med den lave sola mot oss, heldigvis ha vinterlua god skygge.

Det gikk omtrent like kjapt å gå turen tilbake som turen nordover. Vi fulgte ikke helt våre egne spor, men gikk mer i sjøkanten på tilbakeveien. Bortsett fra på Orrestranden der sanden var løs. Der trakk vi opp i sanddynene. En flott tur på 10 kilometer og det tok oss denne dagen litt over to timer.

Bjødnali og rundt Engjanevatnet med broderen.

En kjapp og grei tur.

Ved Moldtjørn

Etter en høst med stigende form og mange og noen lange turer, måtte det komme en reaksjon. Det burde ikke være mulig å forbedre formen så pass mye som jeg har gjort den siste tiden. Jeg trente ikke lite før høsten og trodde jeg var sånn noen lunde i bra form. I det siste har jeg merket god forbedring.

Slik går ikke helt uten at det får konsekvenser. Først ble det vondt i foten, og da jeg tok det rolig noen dager, fant jeg fort ut at jeg egentlig var sliten. Overskuddet fra tidligere var borte. Det var ikke fullt så kjekt å ta ut på langturer som bare for et par uker siden.

Mot Bjødnali

Sist tur ble en kjapp strandtur i godt selskap. Noe som er kjekt og greit, men ikke helt en langtur. Det var muligens på tide å utfordre min vonde tå og sjekke om den var klar for tur.

Nå tok broderen kontakt, og siden vi ikke får anledning til å gå så veldig mange turer sammen, ble det til at jeg satset på en tur fra Sælandsskogen. Jeg så for meg en tur rundt Engjanevatnet og - muligens – en tur opp til Bjursfjellet.

"Skogen".

Jeg trodde ikke broderen ville være interessert i å ta turen oppom toppen på Bjursfjellet, men muligens han kunne tenke seg å være med til Engjanemyra. Der ville det være mulig for meg å gå opp til «den søta hålå» og videre mot toppen. Broderen kunne jo ta den vanlige veien mot Jærbuskaret og ned til Sjelset for å følge ånå tilbake til bilen.

Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen, og det var kun en bil utenom våre da vi startet innover skogsveien. Det pleier normalt å være en del andre på tur, men denne dagen var vi alene.

Mellom Skogsånå og Engjanemyrå

Som vanlig ble det til at vi tok veien oppover mot Stølssletta og Vindskaret. Denne gangen ble det ingen svipptur oppom Håfjelltoppen. Vi fortsatte rett fram i Vindskaret og tok nedover bakken mot Urdådalen og Bjødnali.

Det var broderen som mente vi bare skulle gå skaret denne gangen. Han ville på en litt lengre tur, og så for seg å bli med rundt Engjanevatnet.

Ved Engjanemyrå

Det var meldt ganske bra vær, og selv om det stor sett var overskyet, fikk vi noen solglimt inne i mellom. Til en forandring var det omtrent vindstille. Tilsammen var det godt turvær, og litt merkelig at ingen andre brukte anledningen til å komme seg ut.

Broderen liker ikke helt de store dyra som holder til inne ved «Skogen». Denne dagen var de samlet ved en ny balle med for og laget ikke problemer i det hele tatt.

Ved ånå - rett under Steinhaugen

Vi kom oss rundt Breilia og videre over Skogsånå, som denne dagen var liten, nesten tørr. Ved Engjanemyra, ble det til at vi begge fortsatte oppover mot Jærbuskaret. Det ble ingen tur oppom Bjursfjellet denne dagen for meg.

De siste tre kilometerne går på vei og skgsvei, og som vanlig ble farten satt opp innover mot Sælandsskogen. Det ble omtrent god gammel stil over det den siste kilometeren. Turen er på omtrent 10 kilometer, og denne dagen gikk det to og en halv time.

Bore til Reve havn i godt selskap

En kjekk men flat tur.

Det blir mange turer alene, men det hender jeg klarer å få til turer sammen med andre. Oftest er det broderen som blir turfølge. Den siste tiden har han igjen slitt med undersåttene, og fikk et opphold som selvsagt ødela formen.

Nå har jeg også funnet ut at en del av mine naboer – som er i samme aldersklasse som meg, og som flyttet inn i nabolaget samtidig med oss, også gjerne vil på tur.

Jeg spurte derfor både Kåre og Einar om de kunne tenke seg en tur fra Bore til Reve havn. For Einars del var han opptatt med å passe barnebarn. En ikke helt ukjent oppgave for folk i vår alder. Kåre kunne tenke seg å bli med.

Da jeg sendte en melding til Broderen, ble vi kjapt enige om å treffes på Bore. En tur frem og tilbake til havna var omtrent en slik tur han så for seg denne dagen.

Det ble en litt senere start på turen enn vanlig. Nå har ingen av oss det spesielt travelt. Alle er pensjonister og skulle egentlig ha god tid.

Turen fra Bore til Reve havn er flat. Den følger stort sett sjøen hele veien, selv om dette stykket av Jærkysten faktisk ikke bare er sandstrand. Det er egentlig mulig å gå turen uten å gå helt i sjøkanten. Ut fra parkeringsplassen på Bore går det sti sørover på innsiden av sand-dynene.

Der er det virkelig flott terreng med perfekt matte å gå på. Det er gress og lav vegetasjon med et tynt lag jord over sand. Det skal lite til for at det blir hull i laget og sanden kommer fram. Det er egentlig et sårbart område.

Trafikken har økt de siste årene og stien sørover blir mer og med sand. For vår del ble det til at vi gikk der likevel, sammen med andre på tur.

Det ble en kjekk og flott tur sørover. Sola, som ikke var meldt, kom fram en stund og det ble varmt i ansiktet. I nordhellingene var det is noen plasser, men det var likevel helt greit å komme fram.

Det har regnet den siste tiden, men i små mengder. Noen plasser var det fuktig. Stor sett var det tørt og flott å gå.

Jeg hadde tatt med te og kjeks (hjemmelaget peanøtt-kjeks, laget av Bestyrerinnen), og vi fikk en hyggelig stopp ved havnen. Noen har vært så hensynfulle å sette ut stoler i en sjøbod. Det er mulig å ta en stopp i le og på en behagelig måte.

På vei sørover gikk vi og småpratet, og hadde en skikkelig kjekk tur. Da vi tok fatt på tilbakeveien, hadde sola gjemt seg bak skyene, og vi fikk en liten trekk i mot oss. Det ble fortsatt en grei tur, men det ble ikke fullt så mye prat som på veien sør.

Det ble 8-9 ganske flate kilometer denne dagen. Broderen var fornøyd med turen . Den hadde vært passe lang, en slik tur han mente han burde ta for å komme i form. For min nabo Kåre var det en dobbelt så lang tur som det han vanligvis går, men var likevel godt fornøyd med dagen. Alle hadde hadd en flott tur.