Ulvarudlå for andre gang denne våren.

En flott men kort tur.

Det ble en tur til Ulvarudlå en gang til denne våren. Turen er egentlig litt for kort til å bli med i loggen. Den går også unna på nesen to timer, og jeg har som regel at turen bør være på over to timer,

Det som «redder» turen er bakken opp mot toppen. Det er omtrent 250 høydemeter opp til toppen fra parkeringsplassen ved Tjåland. I tillegg er de siste bakkene opp til varden ganske bratte. Så pass bratte at jeg i hvert fall får litt høy puls, med bratt bakke ned på den ene siden og skrent opp på andre.

Det er en dl folk som går runden fra Tjåland om Ulvarudlå, ned til Aurenes og tilbake til eller mot satt. Noen starter også runden fra Aurenes. Det er en flott runde, som oppe i høyden går i nydelig heienatur, og selvsagt er det fin utsikt fra selve toppen.

Til å være en så pass flott runde, med en god del folk som tar turen, er parkeringsplassen ved Tjåland liten og litt «vanskelig» å finne. Det er ikke plass til stort mer en 7-8 biler inne i Bergavadalen.

Når det gjelder å finne fram, så går det en vei inn mot Tjåland fra Sikvalandsveien mellom Undheim og Edlandsvatnet ved Ålgård. (Vei 4410). Det er grønt skilt der Tjålandsveien tar av fra Sikvalandsveien, som viser retningen. Videre er det litt kronglet, men skiltene viser veien.

Det var nesen fullt da jeg kom. Det var andre på tur denne dagen. Det var i grunnen ikke så rart, for fortsatt har vi et skikkelig flott turvær, med sol og tørr bakke, selv om vinden fra nord kan gjøre det litt kjølig.

Den første delen av turen går på god traktorvei, opp gjennom Trongjo og videre over gjerdeklyver og videre nesten til enden av veien. Oppe ved «Roligheta» tar stien av bortover myrene mot Butjønene og bakken opp mot toppen.

Bakken oppover er langt fra så bratt som den bratte veien til Vårlivarden, men den er antakelig litt lengre og for meg ser den bratt nok. Det er heldigvis så pass flott utsikt bakover at det passer med en stopp eller flere.

Denne dagen satt det tre stykker helt øverst. Jeg benyttet anledningen til å spørre om noen av de kjente til hva muren rett borti bergveggen var til. De viste heller ikke hva den har vært brukt til. En eller annen gang kommer vel svaret.

En grunn til at jeg valgte denne turen, var at myrene nå var tørre – eller nesten tørre. Dette er en tur det lønner seg å ha høye sko – om det er vått i bakken etter mye nedbør. Denne dagen hadde det vært mulig å gå i lave sko.

Nedover mot Aurenes er det igjen traktorvei, som gjør bakken nedover grei å gå. Etter et lite stykke på asfalt går turveien gjennom tunet på gården og langs Tjålandsvatnet på flott opparbeidet gammel «stølsvei».

Det siste stykket går opp Bergavadalen, med bekken på den ene siden. Det er lett å se hvorfor dalen har fått det navnet.

Det var flere biler da jeg kom tilbake enn da jeg startet. Ulvarudlå var et populært turmål denne dagen.

Tur på Høgjæren med gjengen fra Gran Canaria.

En kjekk tur i godt selskap.

Det hender at min svoger Sigbjørn samler gamle venner og bestyrerinnen og jeg blir med på laget. Det har blitt fast tradisjon å gå tur etter en slik sammenkomst.

Dette er også gjengen vi går tur sammen med på vårt etter hvert årlige opphold på Grand Canaria. Edvin og Anne Margrete bor i nordfylket, og det er derfor ikke så ofte vi får anledning til å gå sammen.
Det blir mange turer alene for meg, så jeg setter pris på følge, og denne gangen ble vi fem på tur. Bestyrerinnen var opptatt med turn og kunne ikke være med.

Det har etter hvert blitt en del turer sammen også i vårt område, og Sigbjørn forsøker alltid å finne en ny og litt interessant plass. Denne gangen mente han det ville passe å ta rundturen på Høgjæren. Fra Holmavatn til Synesvarden og så ned til Steinkjerringå og tilbake til Holmavatn.

En litt kortere versjon av denne turen, var en stund fast onsdagstur for meg og broderen. Vår tur var akkurat for kort til å bli med i loggen. Turen Sigbjørn ville ha oss med på ville antakelig ta over to timer og være nesten 8 kilometer.

Vi tok tidlig ut, og det var alt noen få andre som ville på tur denne dagen. Parkeringsplassen ved Holmavatn er stor, og denne dagen var det så vidt noen få andre biler. Det er antakelig søndag som er den store utfluktsdagen her.

Nå har vi i en lang stund hatt skikkelig bra turvær. Denne dagen var ikke noe unntak. Det var snakk om sol og lite vind og bra temperatur. Nedbør er noe bare bøndene snakker om. Det er tørt i marka. Selv de vanlige myrsøkken var omtrent tørre.

Jeg hadde kledd meg for sommer med kortbukse og lett ullbluse. De andre hadde på langbukse, og lurte på om det ikke ville bli kaldt med kort. Det var nok sommerklær som var det rette denne dagen.

Broderen og jeg gikk alltid først mot Steinkjerringå før vi tok videre mot Synesvarden. Bestyrerinnen velger å gå med klokka, og få utsikt mot sjøen nedover fra Synesvarden mot Steinkjerringå. Det var ikke snakk om retning – vi tok rett mot Synesvarden.

Det er bakker oppover mot toppen. Vi tok det rolig og kom opp til Synesvarden, og fikk beundret utsikten. De andre benyttet også anledningen til å skrive seg inn i protokollen på toppen, før vi fortsatte nedover mot Steinkjerringå.

Det var andre nede ved Steinkjeringå, nå hadde hytte-eieren ordnet benken i le av grantrærne, så vi gikk bort der for å ta en liten pause. Hytteeieren spurte om vi hang fast på den nye malingen. Heldigvis var malingen tørket.

Det er omtrent like langt mellom de tre plassene. Så etter en god pause kunne vi ta fatt på den siste tredjedelen. Det er to-tre ganske bratte kneiker på denne delen av turen. Heldigvis var det denne veien nedoverbakker, og de gikk helt greit.

Turen hadde tatt noe over to og en halv time. Omtrent som forventet. Det hadde vært en kjekk tur i godt vær, og det var hyggelig å gå tur med gjengen fra Gran Canaria igjen.

Tørre og flotte forhold innover mot Blåfjellenden.

Som vanlig en kjekk tur i heia.

Det var igjen tid for en tur til Blåfjellenden. Jeg hadde en liten jobb å gjøre. Det er noe med enten aggregatet eller støvsugeren, og en liten sjekk med et måleinstrument ville antakelig gi svar. Det krevde at jeg ført fikk tak på måleinstrumentet, men også kom meg inn til hytta.

De solgte «greier» hos T Hansen., og det var ikke vanskelig å pakke sekken. Værmeldingen var egentlig den aller beste, og været ville holde seg bra fremover. Nå holder ikke alltid YR det de lover...

Det er litt uvanlig å gå innover i heia i begynnelsen av mai, og omtrent ikke se snøflekken. Det er alt lenge siden jeg startet på turene innover i heia, og jeg er ikke alene som nytter muligheten til en fjelltur.

Stien mellom Hunnedalen og Blåfjellenden går i bakker oppover fra parkeringsplassen på 600 moh til en bratt bakke ned til hytta, som også ligger på 600 moh. Det høyeste punktet på stien ligger like under 900 moh.

Selv oppe i høyden er mesteparten av snøen vekk. Det ligger fortsatt noen få flekker med snø, men ikke mer enn det kan være i august enkelte år. En uvanlig tidlig sesongåpning på et uvanlig snøår. Det passer i grunnen greit med litt global oppvarming.

I lavlandet er tulipanene avblomstret, og rosene så vidt på vei. Sommerblomstene begynner å vise seg. Oppe i høyden er bjørkene grønne og det begynner å vise grønt på bakken. Normalt finner jeg grepplyng i blomst på min første tur innover heia. Om sola skinner og det er varmt dukker de opp på bare rabber omgitt av snø.

Dette året fant jeg en enslig blomst på min fjerde tur innover heia. Ikke alt får med seg at det dette året er tidlig vår. Blomster er en ting, men denne gangen fikk jeg med meg både tårnfalken som sto stille oppe i lufta og ørna som føy inn mot bergveggen borte på Blåfjellenden.

Det så ut som om den landet på en hylle, og det er mulig den har reir der borte. Jeg får følge med videre fremover. Det er uansett kjekt å se både rovfugl og småfugler i gang med årets arbeid. Selv om det fortsatt er tidlig i mai.

Nede på hytta ble det ikke annet enn en kjapp pause i solveggen, før nordavinden jaget meg innendørs til en varm ovn. I hovedhytta med sola inn store vinduer vardet varmt. Jeg ble ikke alene på hyttene den natta.

Det kom folk som var på fjelltur, og ikke bare inn og ut mellom Hunnedalen og Blåfjellenden. Det kom folk ned Blåstøldalen og fra Tomannsbu. Mange ønsker en tur i det flotte været.

Sola som Yr hadde reklamert med, var godt skult i tåkehavet neste morgen. Heldigvis hadde jeg noen småjobber å gjøre, og da jeg tok ut i tolv-tiden, var det sol – og nesten sommer. Det ble i hvert fall varmt oppover bakkene fra hytta.

Med sola i mot og vinden bakfra, ble det en grei tur mot Hunnedalen. Vinden ble etterhvert ganske sterk. Det blåste mer enn hva Yr hadde ment. Bakfra kom det i tillegg mørke skyer, og jeg mente å kunne kjenne noen små dråper i lufte et lite øyeblikk. Det var i hvert fall ikke sommer.

Vinden blåse meg kjapt sørover, og denne dagen gikk turen ganske fort og greit. Det var tungt å gå innover, og jeg brukte lang tid. Lengre enn vanlig, mens tilbaketuren gikk fortere en det har gått tidligere i år. Jeg var igrunnen godt fornøyd med både opphold og tur denne gangen.

En kjapp rundtur på Høgjæren.

Flott vær og flott tur.

Planen var å dra til Blåfjellenden dagen etter. Det måtte likevel bli en tur denne dagen også. Jeg tenkte det ville være greit med en litt enkel tur, to dager frem og tilbake til hytta, krever litt krefter. Det kunne være greit å spare litt.

Etter litt fundering, ble det til at jeg satset på en rundtur på Høgjæren. Planen var å starte fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og så gå over Synesvarden og ned til Steinkjerringå. Fra der ville jeg ta mot Holmavatn og opp til Synesvarden og videre til bilen.

Siden terrenget oppe på Høgjæren ligger høyt, og det ikke finnes noe le, er det kjekkest å gå her i fint stille vær. Helst med sol. Det var nettopp slik vær denne dagen. Det var snakk om 2 m/sek, og stort mer vindstille enn det tror jeg ikke jeg har opplevd der oppe.

Flaggene hang rett ned ved handlesentrene og vindmøllene ved Hellandsmyra sto stille. I tillegg var det tørt i bakken, bare i de dypeste myrsøkkene var det vann å se. Det ville bli en flott turdag i flott vårvær. Det var ingen andre på parkeringsplassen ved Tovdalsveien, men det stoppet en bil på veien og slapp av en turgåer. Han tok oppover den merkede turveien. Jeg startet litt etter, men tok traktorveien oppover.

Da jeg kom opp på kanten og kunne se mot Synesvarden, var karen oppe i bakken et lite stykke bak. Jeg har lurt på hvor mye som jeg sparer på å ta snarveien. Her fikk jeg anledning til å sjekke det. Antakelig går det et par minutter fortere. Det er noen høydemeter mindre.

Jeg syntes jeg holdt bra tempo videre mot bakken opp til Synesvarden. Jeg var – før i tiden – ikke vant med at noen tok meg igjen, og selv om det går senere nå, så var jeg overrasket da karen kom innpå bakfra.

Vi tok følge oppover bakken mot toppen. Det viste seg at vi hadde truffet hverandre før – noen ganger – omtrent på samme sted. Jeg har problemer med å kjenne igjen folk. Vi fikk en kjekk samtale om hei og tur, oppover.

Han skulle bare til toppen, men jeg skulle videre mot Steinkjerringå. En gang før i verden, før jeg var jevnlig på tur, sto jeg på samme plass og så nedover mot statuen, snudde og gikk tilbake til bilen ved Tovdalsveien. Det ville bli en for lang tur den gangen.

Nå, mange år senere, et det bare en liten spasertur nedover og selv ved Steinkjerringå, er jeg ikke engang halvveis på dagens tur. Nedover bakkene, med sola i mot og nesten ikke vin – og med tørr bakke – var det kjekt å være på tur. Det er slike turdager som bør huskes, men det er lettere å huske den andre sorten, med regn, vind og kulde.

Det var merkelig få andre ute, denne dagen. Jeg gikk stor sett alene,. Ned ved hytta, før stikkveien ut til Steinkjerringå, hold hytte-eieren på å ordne benken i solveggen foran hytta. Den trengte en fornying, og står nå klar for flere besøkende.

Resten av turen gikk i bra tempo og bakkene var denne dagen ikke spesielt tunge. Jeg for forbi Holmavatn og opp over Synesvarden, og videre tilbake mot bilen. Selvsagt ble det «snarveien» nedover også.

Turen gikk unna på omtrent to og en halv time. Lengden er antakelig 13-14 kilometer, og jeg var godt fornøyd med dagens utflukt.

Ristøl og Lauvlia.

En flott tur over myr og hei.

Det er alltid kjekt å være på tur. Nesten alltid, selv i skikkelig dårlig vær blir jeg glad over å kunne være ute i naturen. Jeg kjenner liksom at jeg lever, - og har det bra. God kondisjon er et ekstra gode.

Noen turer synes jeg er virkelig flott, og ser alltid fram til å kunne gå turen en gang til. Det er oftest litt lengre turer enn de «vanlige på to og en halv time. Rundturen i Madland om Vådlandsnuten og Rolighetsvatnet er en slik.

Litt nærmere og ikke fullt så¨lang, er turen fra Sælandsskogen til Bjødnali, opp og over til Ristøl og videre til Lauvlia og om «Skogen» tilbake til bilen. Jeg har alt gått denne turen et par ganger denne våren, men den er så pass flott at jeg gjerne går en ny runde.

Været denne dagen var bra. Yr mente det ville være opphold og sol, men fortsatt en kald vind. Vinden var en grunn til at jeg denne dagen valgte å starte fra Sælandsskogen. Med opp mot 15 m/sek, kan vinden være ubehagelig, og tung å gå i mot.

Rundturen til Ristøl og Lauvlia, er i grunnen godt beskyttet mot vind fra nord og vest. Det kunne bli vind i Vindskaret og Jærbuskaret, men ikke mer enn at det ville gå greit. Jeg har jo gått i sterkere vind noen ganger.

Det var andre biler enn min da jeg kom til parkeringsplassen. Folk ville på tur i vårværet. For min del startet jeg oppover mot Håfjell og møtte ikke andre før nede ved Bjødnali. Der var det to gjenger. Bare jenter – eller mer riktig damer.

Jeg måtte opp å ta bilder av treet, og det er etterhvert blitt et sjekkpunkt for farten på turen. Denne dagen hadde jeg brukt en time – helt som vanlig. Fra parkeringsplassen og opp til treet, bruker jeg nok så nøyaktig samme tid på alle turene. Det er ikke store avviket.

Oppover mot gjerdeklyveren i toppen av bakken mot Ristøl, er det nå både nødlinger og synlig sti. Spesielt på våre før det er kommet nytt gress, viser stien bra. Jeg hadde i hvert fall ikke problemer med å finne stien.

Bakken nedover mot Ristøl er både bratt og våt, og her «forsvinner» stien. Det er likevel ikke tvil om hvor ferden burde gå – nedover..

Nå følger jeg bare traktorveien fra Ristøl et stykke, og før porten tar jeg direkte mot Lauvlia. Her finner jeg – inne i mellom – et greit tråkk til steinmuren og fra den blir det rett over myra mot Lauvlia. Et gjerde stå i veien, men på andre siden er det faktisk god sti mot gården.

Fra Lauvlia er det traktorvei til Snorestad, men jeg følger en merket sti mot «Skogen». Den tar meg over myrer og hei til bakken ned mot Engjavatnet og Skogen.

Hele turen fra Bjødnali og «tilbake» til Engjavatnet er flott med god utsikt øverst og flotte partier innover myrene mot Lauvlia. Ved Dabelen – et lite tjørn øverst i bakken ned mot Skogen, er det et minnesmerke over far og datter som omkom en vinterdag for omtrent hundre år siden.,

Nede ved Skogen, er jeg ikke ferdig med turen. Det gjenstår en liten runde mot Engjamyra og videre opp til Jærbuskaret. Hvor fet fenne dagen blåste kaldt imot. De siste to-tre kilometerne mot bilen går på vei eller god sti, og går fort.

Tilbake ved bilen kunne jeg bare takke meg selv for en virkelig flott tur, som denne dagen hadde tatt tre og en halv time.

Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Overskyet og hagl.

Det blir ofte de samme turene flere ganger i måneden. Det gjelder selvsagt også turen til Blåfjellenden, som jeg forsøker å få til en gang i uka. Det blir ofte 4 slike turer i måneden, og siden turen går over to dager, blir det lite tid til andre turer.

Etter en vanlig tur til Blåfjellenden, lurte jeg på hvor jeg skulle ta ut denne lørdagen. Det var snakk om delvis skyet og muligheter for noen småbyger med regn. Vinden ville være grei og det burde egentlig ligge til rette for en skikkelig tur.

Problemet var at jeg ikke var helt klar for en langtur. Selv om det «bare» ble en tur inn til Blåfjellenden og så tilbake dagen etter, så kan jeg kjenne at det har tatt på. Antakelig har dette selvsagt ikke noe med alder å gjøre, men med hvor mange turer jeg eller også har tatt,

Jeg var derfor ikke klar for en langtur denne dagen, og fant ut at en helt grei tur fra Gramstad ville passe. Jeg kunne jo ta opp mot Mattirudlå og Bjørndalsfjellet, for så å se hvordan kroppen fungerte. Det kunne jo vær at det passet med en tur oppom Resasteinen.

Det hadde regnet ganske bra på natta. Likevel var det ganske tørt i stien oppover mot Bjørndalsmyra. Nå var det øverste laget fuktig og sleipt, så det gikk litt forsiktig. Myra innover var nesten tør

Det var ganske grønt. De fleste bjørkene sto grønne, og på bakken tittet nye grønne skudd opp. Det er fortsatt tidlig vår, men alt nå er det omtrent sommerfarger. Våren er en virkelig flott tid, men den går så alt for fort.

Det var andre på tur denne dagen. Jeg kunne høre og se folk på vei mot Bjørndalsfjellet. i stien oppe på Kulheia. Innover myra var jeg alene, og med en nesten usynlig sti, blir det en liten smak av «villmark», med utsikt til Stavanger og fjorden.

Etter en snarvisitt bort mot Mattirudlå, og en grei tur over Kulheia, ble det en litt tung tur opp bakken mot toppen av Bjørndalsfjellet. Jeg hadde sett folk på toppen hele veien bortover småtoppene, men det var ingen andre da jeg kom opp.

Nede ved veien var det ikke snakk om å ta mot bilen. Det måtte bli en tur mot Fjogstadnuten, og da ville det også bli en tur til toppen av Dalsnuten. Jeg kan liksom ikke ta rett mot Kvitemyr og bilen etter å har krysset den lille heia.

Jakken hadde kommet på oppe i høyden, og jeg fikk nedbør på meg etter å ha krysset veien. Ikke regn, som yr hadde nevnt, men hagl – så det smalt i hetta. Det var langt fra sommervarme uten sol. Heldigvis ble det igjen opphold oppover mot Dalsnuten.

Det var folk på vei nedover trappene på sørsiden, og jeg traff flere oppe i stien. En god del «utlendinger» hørtes det ut som. Merkelig nok var jeg ganske alene helt oppe på toppen. Det var andre et stykke under toppen, men på min runde rundt varden så jeg ikke folk.

Jeg så ikke syn på å ta ned bakken fra Øvre Eikenuten til Gramstad. Bakken var alt for sleip til at det ville være mulig å løpe nedover. Jeg tok trappen i Nord og veien tilbake til parkeringsplassen.

Denne dagen tok turen nesten tre timer. Jeg var likevel i god form da jeg sto ved bilen. Det kunne ha blitt en langtur...

Til Blåfjellenden i slutten av april på sommerføre.

Sol og regn, og lite snø.

Det var meldt bra vær på dagen, litt dårligere vær på kvelden, men igjen skikkelig bra vær neste dag. Jeg syntes det kunne passe med en tur til Blåfjellenden – igjen. Vi var fortsatt bare i slutten av april.

Normalt skulle det omtrent være skiføre. I hvert fall ville det i et vanlig år, men så pass varmt vær, være snøsmelting som gjorde det vanskelig å bevege seg i heia. Dette året er det omtrent ikke snø igjen og sommersesongen er i gang.

Jeg har ikke helt fått alt på plass for en tur til Blåfjellenden. Jeg må sjekke sekken og utstyret, og finne fram de tingene jeg vil få bruk for på hytta. Hodelykten blir likevel liggende hjemme. Det er alt lyst til over ti på kvelden.

Jeg skriver lapp for å huske hva jeg skal handle til turen, og glemmer selvsagt lappen hjemme på kjøkkenbordet. Denne gang fikk jeg ikke med meg noe av det viktigste – halvliter Pepsi Max, men jeg hadde kjøpt en fire-pakk med 1,5 liter. Det ble til at jeg tok med en stor flaske. Sekken ble litt tyngre enn vanlig.

Denne dagen var all snø forsvunnet på den første tredjedelen av turen. Selv de vanlige plassene var fonna vekk. Over 800 moh, opp Ølbakken kunne jeg gå rundt en liten fonn for å komme videre innover heia. Her ligger ofte snøen til ut i august.

Det var kjekt å¨være på tur i heia. Sola varmet og det var lite vind nede under 800 moh. I det jeg kom opp i høyden, forsvant sola og det kom rullende skyer inn fra nordvest. Det ble kaldt og jeg tok på jakken.

Det dårlige været yr mente skulle komme ut over kvelden, meldte sin ankomst tidlig. Jeg håpet å komme ned til hytta før regnet. Regnet kom ut på ettermiddagen. Det ble likevel tid til å se seg litt om. Jeg har jo gått her noen ganger, men finner fortsatt naturen flott.

Nede på hytta, hentet jeg vann, fyrte opp i ovnen og fant fram te og lunch. Jeg hadde håpet å kunne sitte ute i sola å spise, men det var for kaldt i vinden. Jeg trakk fort inn, og fyrte i ovnen. Det var 13 grader inne da jeg kom, men det ble ganske fort omtrent 20 grader.

Jeg ble ikke alene den natta. Det kom to tyskere vandrende fra Flørli i regn – uten skikkelig kart, men karene var vant med fjell og tur, og ville videre – utenom merket sti dagen etter. I tillegg kom det en kar opp Fidjadalen, med verktøy i sekken. Han hadde ryddet stien oppover. En skikkelig god jobb.

Det var overskyet og det blåste en kald vind på morgenen. Ikke langt ut på dagen, løyet vinden og sola kom fram. Det ble ikke en varm tur over heia, men med den kalde trekken bakfra, var det helt greit å gå i blusen.

Som vanlig – i godt vær – ble det en flott tur over heia tilbake mot bilen. Denne gangen ble det en stopp for å ta bilde av et par rype, som antakelig alt hadde reir med egg. De oppførte seg i hvert fall slik. Den ene fuglen stoppet opp bare noen få meter fra meg og sjekket hvor jeg gikk.

Jeg hadde det ikke travelt på veien mot Hunnedalen, men likevel kunne jeg se at det faktisk hadde gått kjappere enn «vanlig». Ikke så fort som i «gamle dager» for bare noen få år siden, men fort nok. En fin tur i flott vær.