7-nuts turen i Sandnes 2024

 En lang dagstur i flott turvær.

Det har blitt så pass mange turer i det siste at jeg har problemer med å finne en tur jeg virkelig ønsker å gå. Søndag morgen, etter å ha vært på Blåfjellenden fredag/lørdag, startet rolig og behagelig i stolen med en god bok.

Halv ni ble det fart i sakene. Jeg kom plutselig på at Turistforeningen hadde sin årlige 7-nuts tur denne dagen. Det var år og dag siden sist jeg var med på 7-nuts turen. Det kunne passe denne dagen. Det ble en hektisk halvtime for å få sekken klar og finne fram klær for dagen. Jeg valgte lave sko, og det gikk greit.

Været var ganske bra og det skulle ikke komme nedbør før på kvelden. Det hadde regnet litt på natten, og jeg håpet at forholdene ville være greie. Det ble egentlig en tørr og fin tur, selv om det fortsatt var vått på morgenen.

På Vatne skytebane var det fullt av biler. Jeg trodde jeg hadde startet tidlig, men det viste seg at mesteparten alt hadde startet før meg.

Turen startet oppover fra Skytebanen til Paradisskaret. Her har jeg bare gått en gang før, og husket ikke helt hvor bratt og lang bakken opp egentlig var. Eller, for den saks skyld, hvor bratt det var ned til Paradisskaret.

Fra Paradisskaret og videre er det for det meste velkjente stier. Først opp til Mattirudlå, så over Kulheia til Bjørndalsfjellet og videre til Fjogstadnuten. Fra der ble det den vanlige veien fra Svarthålsleitet til Sørdalsleitet og opp til Resasteinen og så til toppen av Skjørestadfjellet.

Inne i skogen oppover (og nedover) mot Paradisskaret, var det ikke mange andre å se. Oppover Rinda og på både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet var det fullt av folk. Det var egentlig flott å se folk på rekke og rad bortover mot Bjørndalsfjellet.

Fra Paradisskaret og resten av rundturen til opp på toppen av Dalsnuten, er en vanlig tur for meg, og stien er godt kjent. Her er jeg nesten ikke i tvil om hvor jeg skal sette føttene. Det går ganske kjapt å komme dette stykket.

Nå tok jeg en litt annen vei enn den som står i beskrivelsen til 7-nuts turen. Fra Skjørestadfjellet tok jeg mot flyvraket og videre nedover mot Skjørestad og så til Skaret.

På vei nedover traff jeg et par – som ikke var på 7-nuts turen, men som var godt kjent i området. De kunne fortelle at Skaramannen bodde i gardshuset. Han var til og med invitert til julemiddag hos familien til en av paret for mange år siden.

Fra Skaret ble det den vanlige veien rundt Skreppå og bort til stien ved Sørdalsleitet. Her fusket jeg igjen og tok rett ned til enden av Løemyr og videre mot Dalsnuten, nummer 5 av 7 nuter.

Jeg vet ikke hvor nøye arrangørene er på at deltakerne skal følge oppsatt plan, men for min del ble det den umerkede stien mot trappene oppover til toppen av Dalsnuten. Som denne dagen var full av folk. I tillegg til 7-nuts turen var det nok også andre på tur.

Det holder som oftest med «bare» 5 topper på min vanlige runde. Denne gangen skulle jeg også bortom Øvre Eikenuten. Det er ikke lange turen, og fra den toppen til Gramstad er det nesten bare en grei bakke nedover.

Ved Gramstad sto det noen ungdommer og delt ut saft. Vi var mange som spurte om det var mulig å ta to glass. Den saften var nesten verdt hele påmeldingsavgiften. Det var virkelig godt med noe å  drikke akkurat da.

Fra Gramstad sto bare Vassfjellet igjen av de 7 toppene. Fra Gramstad til Kubbetjørn er jo ikke lange biten – vanligvis. Det tok tid denne dagen.

Naturen rundt Kubbetjørn var virkelig flott, men ikke langt oppe i bakkene fra Kubbetjørn mot Vassfjellet var det helt slutt på å beundre naturen. Jeg fikk i hvert fall nok med pust og puls i bakkene oppover – og så ble det bratt.

Fra Kubbetjørn til Vassnuten er det ikke stort mer enn et par kilometer, men denne dagen tok det tid å komme til toppen. Nå var jeg nok ikke like pigg som ved starten noen timer tidligere, men de siste bakkene oppover ble tatt i et rolig tempo.

Tilbake til Vatne burde være greit å gå, men det var de samme bratte bakkene nedover som jeg startete oppover. For min del gikk også disse bakkene i et forsiktig tempo. Det kom folk bakfra som jogget nedover. Det var ikke helt min stil denne dagen.

Det var en flott tur i flott turvær, og med gode forhold. Hele arrangementet ble gjennomført av Stavanger Turistforening på en flott måte, og de frivillige skal ha stor takk for innsatsen. Slik jeg gikk turen ble den på omtrent 20 kilometer. En lang dagstur for meg.

Til Blåfjellenden med tett tåke på toppen.

Alene innover, i godt selskap tilbake.

Endelig er sommersesongen skikkelig i gang. Første gang innover mot Blåfjellenden, er alltid litt spennende og det er ikke helt sikkert at jeg kommer inn. Denne gang var det helt greie forhold – til å være første gang for sesongen.

Andre gang det blir tur mot Blåfjellenden for sesongen, er alt mye enklere. Da vet jeg hvordan forholdene er, og det er oftest ikke noe problem å komme innover, selv om det fortsatt er fenner og mye vann.

Jeg gleder meg selvsagt til nok en gang å få besøke Blåfjellenden, selv om væremeldingen ikke var fullt så god som forrige gang. Da ble det dårligere vær enn meldt, nå jeg håpet at været skulle bli bedre denne gangen.

Siden vi snakker om været: det hang tåke nedover dalsidene i Hunnedalen, men oppover så det bedre ut. Jeg håpet det ville klare opp. Tvert i mot. Tåka ble bare tettere og tettere jo lengre oppover jeg kom, og ved Saftbekktjørnet – halvveis innover – var det skikkelig tykk tåke. Det var ikke mulig å se mer enn omtrent ti meter.
Det er ikke ofte jeg har havnet i slik tett tåke. Som oftest er det omtrent 30 meter sikt, og det lager ikke problemer. Da viser varder og T-er ganske greit.

Bortsett fra at stien over ura fortsatt lå under snøen, og det var nødvendig å gå gjennom ura. Nå er det et mindre problem enn tidligere. Sauefolkene på Fidjastølen har laget en grei sti , som ikke er merket...

Det kom heldigvis en kar bak, som kunne vise 6 amerikanere veien gjennom ura. De hadde forvillet seg ut til høyre og hadde noen små problemer. Det er greit med kjentfolk i slik situasjoner.

Nå var det også andre i heia denne dagen. Jeg kunne høre ryper oppe i lia, mens de som kom etter meg, hadde sett og skremt opp flere ryper. Det er noen år siden jeg har hørt ryper på vei over heia på våren.

Nede på hytta ble det de vanlige tingene. Hente vann, lage te og så ta en pause før litt jobbing. Som denne gang besto i renhold.

Karen som hadde vist amerikanerne rett vei, kom ned i god tid før gjengen. Vi fikk en hyggelig stund på terrassen - med den flotte utsikten nedover Fidjadalen. Bare denne utsikten er verdt turen inn til Blåfjellenden.

Kvelden gikk ganske kjapt. Morgenen ble ikke helt slik jeg håpet. Det var overskyet og ikke for mange grader. Det ble ikke en kopp te og kjeks ute på trammen i sola. Innevær betydde lesing på benken, men fortatt med te og kjeks.

Jeg fikk selskap på tilbakeveien. Karen som kom, var kjent og vi hadde gått sammen noen ganger før. Det ble en hyggelig tur over heia, selv om det ikke ble noen sommertur. Det ble likevel en tur i bare ullblusen, og da er det egentlig en bra tur likevel.

Selv på et døgn hadde snøen smeltet merkbart. Det kan ikke være mange dagene til det er slutt på en del av snøfennene, og bare de vanlige blir igjen.

Med sommerforhold, blir det enklere og kjappere å komme innover i heia. Jeg håper også at andre også vil finne veien inn til Blåfjellenden. Det er hyggelig med selskap.

Med broderen og Einar på tur fra Hellestø.

Tre glade karer på tur.

Meningen var å bare ta en kjapp og kort tur. En tur som ikke skulle med i loggen, og som kunne glemmes ganske kjapt. Nå ble det ikke en lang og tung tur, men tross alt en tur.

Jeg spurte broderen om han kunne tenke seg en strandtur, og han var igrunnen klar for en slik tur. Det kunne på mange måter passe bra å bare gå noen flate og enkle kilometer denne dagen.

Det var fortsatt godt vær og temperaturen var omtrent 20 grader. Det var sommer, og selv om det ikke var sol, så mente Yr det skulle bli en tørr dag. Det måtte jo bli tur på en slik dag.

Nå ha jeg en nabo som også synes det er kjekt å gå tur. Han har vært med på noen turter, og ville gjerne være med denne dagen også. Einar er ikke ynge enn oss, og han holder seg i god form – og klar for tur.

Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen ved Hellestø. Broderen ville kjøre ned selv, for da kunne han bestemme lengden på turen. Siden planen var å gå sørover fra Hellestø og så gå samme vei tilbake, kunne han snu når det måtte passe.

Det var tre glade karer som møttes på parkeringsplassen, klare for tur. For egen del i et svært lett antrekk. Kort treningsbukse og tynn ullbluse, omtrent samme antrekk som jeg bruker på våre vinterturer på Gran Canaria.

Det er ofte greit å gå på stranden – på vinteren. Da er sanden så pass fuktig at den ligger som asfalt. Det er lett å gå, og farten blir ofte ganske høy.

På sommeren er det vanskeligere. Sandens er tørr og løs, og det blir omtrent som å gå i løs-snø. Tungt og det krever krefter. Når det i tillegg – som denne dagen – også er høyvann, og ikke mulig å gå helt ute i sjøkanten, så blir det mer krevende enn vanlig.

Vi kom oss likevel greit til Sele havn og fortsatte mot brua over Figgen. Elva er lakseelv, og vi gikk forbi en gjeng som nok forberedte sesongen.

Ute på Boresanden kom vi ikke langt sørover for både Broderen og Einar kjente noe dråper. Det var enkelte sinte svarte skyer, og litt meget lett regn. Vi kunne ikke engang se bakken at det kom nedbør. Alt tørket opp med en gang.

Etter en liten stund fant broderen ut at det var på tide å snu. Einar var også egentlig klar for å ta tilbake til bilen. Det ble bare meg som fortsatte til Fuglingene.

For meg ble det en tur i bra fart, og siden jeg fikk trekken bakfra på tilbaketuren, ble det også en svett tur. Det er omtrent 7-8 kilometer fra Hellestø til Fuglingene, med andre ord en tur totalt på omtrent 15 kilometer.

Jeg har antakelig kommet litt ut av trening med å gå lang og flatt – omtrent som på vei. I hvert fall kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur da jeg nærmet meg bilen. Det hadde likevel vært en flott tur i sommertemperatur.

Fra Holmavatn til Steinkjerringå og rundt Vandavatnet sammen med Bestyrerinnen

Planen var en kort tur, det ble 14 kilometer. 

Denne gang var det jeg som ba bestyrerinnen med på tur. Det var en stund siden vi hadde gått tur sammen. Mine turer er etterhvert blitt ganske lange vanligvis, og bestyrerinnen foretrekker litt kortere turer.

Meningen var å gå den vanlige runden på Høgjæren. Fra Holmavatn til Synesvarden og nedom Steinkjerringå og så tilbake til Holmavatn. En tur på nesten 8 kilometer og som vi ville bruke litt over to timer på.

En helt grei «søndagstur – bortsett fra at det var 2. pinsedag og mandag. Det var selvsagt været som gjorde at vi begge ville på tur. Fortsatt var det sol og sommer, og høye temperaturer. Helst litt varmt der sola fikk tak i le av den lille trekken.

På vei oppover kom jeg på at vi kunne jo ta en litt annen rundtur. For en stund siden gikk jeg fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og så videre til Vandavatnet og opp til Gauleiksvarden (Som egentlig ligger litt lengre inne enn der skiltet står), og så tilbake til Tovdalsveien. Det var en ganske lang tur,

Om vi valgte å gå til Steinkjerringå og så ned til Vandavatnet og tilbake til Holmavatn om Gauleiksvarde, så ville det ikke være en så lang tur. Kjapt vurderte ville turen bli på 10 kilometer .(muligens 11- men det nevnte jeg ikke for Bestyrerinnen)

Det er jo temmelig flatt på Høgjæren, selv om det faktisk er noen drøye bakker mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Nå var ikke bakken så bratte og lange at ikke bestyrerinnen ville komme opp i god form.

Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta denne turen. Været var bra, og, ikke minst var det skikkelig tørt i bakken. En stor fordel på denne turen. Den går over noen myrer og gjennom våte områder, men som sagt – denne dagen var det tørt.

Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det alt mange andre biler, men ikke så mange som ville på tur. Vi var likevel ikke alene på stien mot Steinkjerringå. Det gikk mange samme vei som oss, men det kom også folk imot som nesten var ferdig med sin tur denne dagen. Da var klokka litt over elleve....

Det ble en liten pause ved Steinkjerringå, før vi fortsatte «nedover», først mot Litle Vandavatnet og så videre mot Vandavatnet.

Området rundt Steinkjerringå og nedover mot Vandavatnet, er fullt av fortidsminner. Det finnes stakktufter, og gårdsanlegg fra tidlig vikingtid, men først og fremst er det torvskjæringen som har satt merker.

Det er rester av mange torvløer og i myrene er det fortsatt helt greit å se hvor «skuren» har vært. Her må det ha vært torvproduksjon i ganske sto skala. Det måtte vel også til, da det var smått med annet brenne på Jæren i gamle dager. Det luktet sur torvrøyk fra de fleste husene.

Fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og mot Gauleiksvarden, er det først et drøyt stykke vei. Den går i et bølget terreng, men det er hele tiden mulig å se skogen vi skal til – langt der framme.

Borte i skogkanten traff vi bonden han lette etter en kvige som antakelig hadde stukket seg vekk i skogen. Det er både mørkere og kaldere inne i skogen, så det virket sannsynlig, men vi så ikke noe til dyr i det hele tatt.

Fra skogen følger stien tilbake til Gauleiksvarden ryggene bortover, i store slynger. På den måten er det mulig å komme fram sånn noenlunde tørr selv når marka er skikkelig våt. Denne dagen var det tørt.

Det er en ganske drøy bakke opp til Gauleiksvarden, og tilbake til Holmavatn er det fortsatt 3 kilometer fra toppen. Det begynte etterhvert å gå litt trått for bestyrerinnen og farten sank. Fortsatt var humøret på toppe, og selv om det gikk smått på slutten kom vi tilbake til bilen i god form.

Forklaringen på den manglende innsatsen på slutt var ikke vanskelig å finne. Turen vi hadde gått, var nesen 14 kilometer. Noe som er en lang tur. Bestyrerinnen var godt fornøyd med å ha gjennomført denne turen – selv om den i utgangspunktet skulle ha vært kortere.

Den første turen til Blåfjellenden for sommeren 2024.

Snø og sommer og flott vær.

I mer enn tredve år har jeg på vårparten, først talt måneder, så uker og tilslutt dager, til første gang jeg kan vandre innover til Blåfjellenden. Til å begynne med teller jeg måneder fram til månedskiftet mai/juni. Det er som oftest da første turen går innover. 

I mai blir det mer og mer klar hvor mye snø der ligger i fjellet og da begynner jeg å se etter tegn til snøsmelting. Da blir det telling av ukene, og når det er klart at det kan bli tur, teller jeg dager.

Snøsmeltingen kan skje fort, som i år, eller ikke komme i gang før helt i slutten av mai, som i 2015 og 2020. I 2019 gikk vi innover så tidlig som 13. mai. Vi, det vil si Bestyrerinnen og jeg, hadde da nysnø og frost, men ikke mer snø enn normalt på første turen.

Selv om første turen går tidlig som i 2019 eller virkelig sent som i 2015 (19. juni), så viser foto at det er omtrent like mye snø på omtrent de samme plassene. Det er litt forskjell nede i ved Blåfjellenden og ved parkeringsplassen. Noen år er det snø nesten ved veien, mens andre år er det ikke snø før mye lengre oppe.

Oppe i høyden er forskjellen liten. Slik var det på første turen innover for sommeren 2024. Det var lite snø nede, men ellers så ble det å krysse de samme fennene som alltid.

Vanligvis velger jeg å gå innover i bra vær om det er mulig. Dette året var det vanskelig å unngå strålende vær. Det har vært sol og blå himmel i en lang periode, og snøen smeltet kjapt.

Ulempen med slikt godvær, er at bekker og va blir store. Det er en skikkelig bekk mot Blåfjellenden. Fossebekken brysket seg dette året, men heldigvis så har jeg nytte av mange års erfaring, og kunne krysse tørrskodd over.

Jeg lurer på hvordan de andre, som tok turen innover, klarte seg akkurat her. Det var familier med unger og de minste måtte antakelig bæres over Fossebekken.

Det gode været hadde lokket folk på overnattingstur. Noen var nok ganske overrasket over all snøen som fortsatt ligger igjen. Nå ligger det ofte fenner helt ut i august, og september i 2015.

Oppe i heia ble jeg også dette året møtt av gamle venner som Grepplyngen, og nede ved hytta fant jeg multeblomst. Det er virkelig kjekt å se at sommeren er på gang.

Rett før bakken nedover mot Blåfjellenden, fant jeg også spor av elg. Nå er det ikke første gang jeg ser elgspor nettopp her. Jeg har kommet over ferske spor her noen ganger. Engang så pass ferskt at jeg fortsatt kunne kjenne lukta fra elgen.

Nede ved hytta var det bare å få fylt opp bøtta i elva, før jeg igjen kunne sitte utenfor i hytteveggen med te og skoleboller – i sola, og med bare en lett bukse på kroppen. Det var sommer og sol. Mange varmegrader utenfor døra, men heller få varmegrader i elva.

I det flotte været var det andre som også ville på tur. Vi ble ganske mange etter hvert. 3 ungdommer kom til hytta ganske sent. De hadde startet fra Skåpet samme morgen og gått via Flødalen til Blåfjellenden. En skikkelig lang tur, og dagen etter ville de ned Fidjadalen, som heller ikke er noen kort tur.

Det ble ikke mørkt den natte. Månen lyste, og jeg hadde problemer med å finne stjernene på himmelen. Morgenen kom kjapt. Noen var tidlig ute og trakk opp gjøken. Den gol borte i lia slik at det var umulig å få sove.

Det ble litt jobbing ut over dagen, men i femtiden fant jeg ut at det var på tide å komme seg avgårde mot Hunnedalen. Jeg traff foreldre og unger på vei innover, og det ville bli mer folk denne natta enn forrige.

Siden jeg valgte å gå litt sent på dagen, var det løs-snø på fennene og elva var større enn dagen før. Snøsmeltingen er langt fra helt over. Det tar litt på å gå på slik våt snø, og jeg kunne kjenne at det hadde brukt litt andre muskler enn vanlig.

Det hadde vært en skikkelig flott og kjekk første tur innover for sesongen. Nå håper jeg bare sommeren fortsetter slik den har begynt – med flott være og gode forhold. 

Med broderen på noen topper fra Gramstad.

Jeg fikk god følge på deler av turen.

Denne dagen var det broderen som mente vi burde ta en tur fra Gramstad sammen. Gan mente det var på tide å utfordre formen noe mer enn bare en ny runde fra Sælandsskogen.

Det har vært sommer og sol i mange dager. Det er heldigvis slutt på vintertøy med lue og vanter, og mer et spørsmål om hvor lite tøy det er praktisk å ha på kroppen.

Vi stiller i kortbukse og bare en tynn ullbluse, selv om vi skal på en topp og to, - eller muligens tre. Broderen trenger trening, og ville opp på Bjørndalsfjellet. Det er en drøy bakke opp og burde gi trening godt nok.

Denne dagen var vi langt fra de eneste som ville på tur. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, og som vanlig ville de fleste mot Dalsnuten. Vi for vår del satte kursen opp bakken mot Bjørndalsfjellet.

Det er enklere og myr greiere å gå oppover i sommerklær og med tørr sti. Denne gangen var det ikke snakk om å ta inn Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå, så jeg valgte korte sko, og ble ikke våt i det hele tatt.

Det var folk på vei, men ikke mange. Oppe på toppen var vi alene og kunne nyte utsikten i ro. Broderen mener det er utfordrende å komme opp til Bjørndalsfjellet. Han liker bratte og utsatte plasser enda mindre enn det jeg gjør.

Fra toppen er det mulig å se bortover Kulheia mot Mattirudlå. Som oftest kan jeg se folk enten på vei mot Bjørndalsfjellet eller Mattirudlå. Selv med mange biler på parkeringsplassen, så var det denne dagen ikke andre enn oss.

Det går mye lettere nedover bakkene, og det tok ikke lang tid før vi sto nede på veien igjen. Denne gangen ville broderen også videre mot Fjogstadnuten, men oppover bakkene mot toppen, ble det klart at formen ikke var inne for en tur til Dalsnuten i tillegg.

Vi kom oss greit over heia mot Revholstjørn og Kvitemyr, men vi skilte lag under Kjerkerindå. Jeg syntes det var en for flott dag til ikke å ta med noen topper til.

Broderen satset på å gå direkte tilbake til Gramstad, mens jeg tok fatt på bakkene mot Dalsnuten. Nedover svabergene mot stien fra Resasteinen, kunne jeg se broderen på den steinsatte stien langs Revholstjørn.

For meg ble det en umerket sti opp til den merkede stien fra Dale til Dalsnuten og videre opp til trappene. Jeg klarer ikke å komme opp trappen uten å bli skikkelig andpusten, så det passer bra å gå over sletta og mot «bestemorstien» på sørsiden.

Merkelig nok var jeg nesten alene på toppen av Dalsnuten også denne dagen. Det var bare to andre som satt innved varden og kikket ut over mot Stavanger. Det var andre på vei opp helt øverst, men på vei videre nedover traff jeg ingen.

Siden det hadde vært en ganske kort tur til da, bestemte jeg meg for å ta en ekstra runde mot Øvre Eikenuten. Det passet i grunnen bra, for det var skikkelig tørt, og greit å komme fram. Bakken ned mot Gramstad, er grei. Det går ganske kjapt å komme med til Gramstadtjørnet.

Selv med «omveien» om Øvre Eikenuten hadde det vært en tur uten for mange topper og heller ikke en spesielt lang tur. En flott tur i god selskap deler av turen.

Rundt Lifjellet i sommer og sol.

Tur i skog er greit i sterk vind.

For bare noen få år siden ble det stort sett en tur rundt Lifjellet i uka i vinterhalvåret. Det var liksom den faste plassen for tur. I både sol og regn, og noen ganger i skikkelig dårlig vær med vindt opp mot storm.

Turen går for det meste i skog, og det er bare et lite stykke på toppen som er utsatt. Det har hendt jeg har krøpet over de mest utsatte stedene – i sterk vind.

Andre – og kortere turer overtok etter hvert. Jeg har den siste tiden – igjen – trent meg opp til å synes tre – fire timer på tur er helt greit. Turen rundt Lifjell var i mine glansdager en to til to og en halv times tur. I dag blir det nok nærmere tre timer fra jeg går utover sjøen til jeg igjen står nede ved Dale.

Denne dagen var det sol og sommer. Det ble meldt om temperaturer opp mot 25 grader, men også ganske sterk vind i kastene. Det ville passe å gå i skog, og det kunne jo passe med en ny tur rundt Lifjellet.

Det har jo skjedd noen endringer opp gjennom årene. Blant annet er det nå fast takst å gå en umerket sti nesten nede i sjøkanten. Den vanlige stien går over noen bratte svaberg, og på vinteren kunne det var is og glatt. Selv på sommeren blir det likevel stien i sjøkanten. Tradisjon er nå en gang greit...

Det er også andre plasser der stien er lagt litt om i forhold til hvordan den var i starten. Det blir jo til at folk finner den letteste veien. Det er selvsagt derfor jeg tar den gamle stien opp fra Bymarka og oppover mot senderen. Den T-merkede stien går over Ørnafjellet, med god utsikt inn over Strandalandet. Franz som la stien en gang i tiden, var opptatt av utsikt.

Inne i skogen mot Bymarka, ligger det noe «tømmer», som er restene av forsøk på å finne plass for «monstermaster» for ny kraftlinje inn til Stavanger. Det ble ikke noe av master rett gjennom dette turområdet heldigvis.

Det var skikkelig varmt i skogen, hvor vinden ikke fikk tak. Helst litt for varmt for tur, men som alltid det går jo greit. Bortsatt fra det der med drikking i varmen. Det er noe som må læres hvert år. Det ble for lite denne dagen.

Andre dyr hadde også tatt ut denne flotte dagen. Det lå en orm i stien. Det var bare så vidt jeg ikke tråkket på den. Hva slags orm det var, er jeg usikker på. Den hadde i hvert fall ikke noe mønster på ryggen og var brun – ikke stålgrå.

Det var også kommet fram blomster. Tepperoten var på plass og skogsfiolene sto flotte på enkelte plasser, Det er kjekt å se slike «gamle venner».

Det var folk på toppen. En mann satt i trappa og hadde pause. Jeg mente å kjenne igjen vedkommende, og det viste seg at han også holdt til i Hunnedalen og vi hadde snakket sammen en del ganger.

Det var snakk om bading i Dalevatn. Jeg har alt sett folk som har hoppet ut i vatnet, og karen ville også ta en dukkert. Ikke egentlig så underlig, med temperatur på opp mot 25 grader i lufta, men ikke helt for meg. Vannet kan ikke være mye over 13-14 grader.

Det gikk litt trått nedover lia mot Dale. Jeg tror helst det henger sammen med mange og ganske lange turer den siste tiden. Forme er på topp ellers synes jeg.