Med broderen på noen topper fra Gramstad.

Jeg fikk god følge på deler av turen.

Denne dagen var det broderen som mente vi burde ta en tur fra Gramstad sammen. Gan mente det var på tide å utfordre formen noe mer enn bare en ny runde fra Sælandsskogen.

Det har vært sommer og sol i mange dager. Det er heldigvis slutt på vintertøy med lue og vanter, og mer et spørsmål om hvor lite tøy det er praktisk å ha på kroppen.

Vi stiller i kortbukse og bare en tynn ullbluse, selv om vi skal på en topp og to, - eller muligens tre. Broderen trenger trening, og ville opp på Bjørndalsfjellet. Det er en drøy bakke opp og burde gi trening godt nok.

Denne dagen var vi langt fra de eneste som ville på tur. Det var ganske mange biler på parkeringsplassen, og som vanlig ville de fleste mot Dalsnuten. Vi for vår del satte kursen opp bakken mot Bjørndalsfjellet.

Det er enklere og myr greiere å gå oppover i sommerklær og med tørr sti. Denne gangen var det ikke snakk om å ta inn Bjørndalsmyra og mot Mattirudlå, så jeg valgte korte sko, og ble ikke våt i det hele tatt.

Det var folk på vei, men ikke mange. Oppe på toppen var vi alene og kunne nyte utsikten i ro. Broderen mener det er utfordrende å komme opp til Bjørndalsfjellet. Han liker bratte og utsatte plasser enda mindre enn det jeg gjør.

Fra toppen er det mulig å se bortover Kulheia mot Mattirudlå. Som oftest kan jeg se folk enten på vei mot Bjørndalsfjellet eller Mattirudlå. Selv med mange biler på parkeringsplassen, så var det denne dagen ikke andre enn oss.

Det går mye lettere nedover bakkene, og det tok ikke lang tid før vi sto nede på veien igjen. Denne gangen ville broderen også videre mot Fjogstadnuten, men oppover bakkene mot toppen, ble det klart at formen ikke var inne for en tur til Dalsnuten i tillegg.

Vi kom oss greit over heia mot Revholstjørn og Kvitemyr, men vi skilte lag under Kjerkerindå. Jeg syntes det var en for flott dag til ikke å ta med noen topper til.

Broderen satset på å gå direkte tilbake til Gramstad, mens jeg tok fatt på bakkene mot Dalsnuten. Nedover svabergene mot stien fra Resasteinen, kunne jeg se broderen på den steinsatte stien langs Revholstjørn.

For meg ble det en umerket sti opp til den merkede stien fra Dale til Dalsnuten og videre opp til trappene. Jeg klarer ikke å komme opp trappen uten å bli skikkelig andpusten, så det passer bra å gå over sletta og mot «bestemorstien» på sørsiden.

Merkelig nok var jeg nesten alene på toppen av Dalsnuten også denne dagen. Det var bare to andre som satt innved varden og kikket ut over mot Stavanger. Det var andre på vei opp helt øverst, men på vei videre nedover traff jeg ingen.

Siden det hadde vært en ganske kort tur til da, bestemte jeg meg for å ta en ekstra runde mot Øvre Eikenuten. Det passet i grunnen bra, for det var skikkelig tørt, og greit å komme fram. Bakken ned mot Gramstad, er grei. Det går ganske kjapt å komme med til Gramstadtjørnet.

Selv med «omveien» om Øvre Eikenuten hadde det vært en tur uten for mange topper og heller ikke en spesielt lang tur. En flott tur i god selskap deler av turen.