På jakt etter turorienteringsposter på Sælandsfjellet.

Vi fant tilbake til bilen.

Planen var egentlig å ta en hviledag. Slik ble det ikke. Sigbjørn og Anne Lise ville på jakt etter poster. Turorienteringsposter i Sælandsområdet. Det har blitt mange turer rundt Sælandsfjellet, og for lenge siden ble det en fin tur tvers over heia til Bjødnali.

Det kunne passe å bli bedre kjent med området jeg har vandret rundt mange ganger. Bestyrerinnen var klar for en slik tur med en gang, men da det viste seg at vi antakelig ville være ute i terrenget mer en fire timer, ble hun noe betenkt. Hvordan ville det gå...

Nå er det Harry som har lagt ut postene på Sælandsfjellet, og siden vi alle kjenner Harry, var det også en anledning til å se hvor han hadde plassert postene.

Søndag betyr alltid mye folk i Sælandsskogen. Det var masse bil på parkeringsplassen da vi kom og det kom flere mens vi gjorde oss klar. Det ville nok bli folksomt på de vanlige stiene.

Første posten lå ikke langt fra veien og porten. Den var svært enkel å finne. Dette tegnet bra for videre tur. Det bar oppover stien med flere poster på vei mot Stølssletta, hvor vi også fant en post.

Oppe i Vindskaret tok vi mot nord og Sælandssfjellet. Her lå det noen poster bortover, men uten sti, og med litt lite kontroll på kartet, lete vi en stund etter flere av postene. Her hadde Harry laget noen utfordringer, men vi fant da postene etter hvert.

Nå var posten ved Rodatjørn lett å finne så der rotet vi ikke. Ved Bukkatjønna delte vi oss. Vi kunne omtrent se hvor neste post skulle være, men var ikke helt enige om hva som var best. Vi valgte å gå på hver vår side av tjørnet og myra.

Ved rester av en mur, lå neste post. Her helt i nordenden av heia kunne vi se ned på veien gjennom Jærbuskaret og videre mot Skogen og Engjavatnet. Selvsagt var det også god sikt innover heia, selv om Bukkanuten over oss ikke ligger på mer enn 256 moh.

Neste post laget litt problemer. Hva er en sadel, og vi lette lenge i en stor sadel, men oppe i høyden over oss var det en mye mindre, og der lå posten.

Det ble litt lettere å finne neste post etter å ha lært å kikke på kotene også. Det gikk likevel litt tid. Ny lærdom sitter langt inne...

Neste post lå høyt over Rodatjønndalen. Det var bratt ned til neste post, og her fikk jeg problemer med høyden og gikk en annen vei – feil vei, selvsagt. De andre gikk tilbake og fant vei ned mot Rodatjønndalen og videre, mens jeg rotet meg vekk. Nedover mot Moldtjørn. Gjennom ur nedover bratte lia.

Det tok tid å komme ned til stien som går nedover Urdådalen. Jeg kunne ha gått opp til neste post, som lå ikke veldig langt fra stien opp mot Vindskaret, men jeg valgte å tilbake mot bilen.

Det var en god stund siden jeg hadde gått nedover dalen. Vi velger vanligvis å gå rundt og ned til Sjelset. Urdådalen er flott, men det er mye stein, og det går ikke fort.

Jeg kom ned til bilen bare ti minutter før de andre som da hadde funne resten av postene på kartet over Sælandsfjellet. Det var kjekt å «oppdage» området over den vanlige rundturen. Naturen var flott og det var småtopper og vann og myrer – og lite sti. Likevel var det en kjekk tur.