Fra Holmavatn til Steinkjerringå og rundt Vandavatnet sammen med Bestyrerinnen

Planen var en kort tur, det ble 14 kilometer. 

Denne gang var det jeg som ba bestyrerinnen med på tur. Det var en stund siden vi hadde gått tur sammen. Mine turer er etterhvert blitt ganske lange vanligvis, og bestyrerinnen foretrekker litt kortere turer.

Meningen var å gå den vanlige runden på Høgjæren. Fra Holmavatn til Synesvarden og nedom Steinkjerringå og så tilbake til Holmavatn. En tur på nesten 8 kilometer og som vi ville bruke litt over to timer på.

En helt grei «søndagstur – bortsett fra at det var 2. pinsedag og mandag. Det var selvsagt været som gjorde at vi begge ville på tur. Fortsatt var det sol og sommer, og høye temperaturer. Helst litt varmt der sola fikk tak i le av den lille trekken.

På vei oppover kom jeg på at vi kunne jo ta en litt annen rundtur. For en stund siden gikk jeg fra Tovdalsveien til Steinkjerringå og så videre til Vandavatnet og opp til Gauleiksvarden (Som egentlig ligger litt lengre inne enn der skiltet står), og så tilbake til Tovdalsveien. Det var en ganske lang tur,

Om vi valgte å gå til Steinkjerringå og så ned til Vandavatnet og tilbake til Holmavatn om Gauleiksvarde, så ville det ikke være en så lang tur. Kjapt vurderte ville turen bli på 10 kilometer .(muligens 11- men det nevnte jeg ikke for Bestyrerinnen)

Det er jo temmelig flatt på Høgjæren, selv om det faktisk er noen drøye bakker mellom Holmavatn og Steinkjerringå. Nå var ikke bakken så bratte og lange at ikke bestyrerinnen ville komme opp i god form.

Bestyrerinnen kunne tenke seg å ta denne turen. Været var bra, og, ikke minst var det skikkelig tørt i bakken. En stor fordel på denne turen. Den går over noen myrer og gjennom våte områder, men som sagt – denne dagen var det tørt.

Da vi kom til parkeringsplassen ved Holmavatn, var det alt mange andre biler, men ikke så mange som ville på tur. Vi var likevel ikke alene på stien mot Steinkjerringå. Det gikk mange samme vei som oss, men det kom også folk imot som nesten var ferdig med sin tur denne dagen. Da var klokka litt over elleve....

Det ble en liten pause ved Steinkjerringå, før vi fortsatte «nedover», først mot Litle Vandavatnet og så videre mot Vandavatnet.

Området rundt Steinkjerringå og nedover mot Vandavatnet, er fullt av fortidsminner. Det finnes stakktufter, og gårdsanlegg fra tidlig vikingtid, men først og fremst er det torvskjæringen som har satt merker.

Det er rester av mange torvløer og i myrene er det fortsatt helt greit å se hvor «skuren» har vært. Her må det ha vært torvproduksjon i ganske sto skala. Det måtte vel også til, da det var smått med annet brenne på Jæren i gamle dager. Det luktet sur torvrøyk fra de fleste husene.

Fra parkeringsplassen ved Vandavatnet og mot Gauleiksvarden, er det først et drøyt stykke vei. Den går i et bølget terreng, men det er hele tiden mulig å se skogen vi skal til – langt der framme.

Borte i skogkanten traff vi bonden han lette etter en kvige som antakelig hadde stukket seg vekk i skogen. Det er både mørkere og kaldere inne i skogen, så det virket sannsynlig, men vi så ikke noe til dyr i det hele tatt.

Fra skogen følger stien tilbake til Gauleiksvarden ryggene bortover, i store slynger. På den måten er det mulig å komme fram sånn noenlunde tørr selv når marka er skikkelig våt. Denne dagen var det tørt.

Det er en ganske drøy bakke opp til Gauleiksvarden, og tilbake til Holmavatn er det fortsatt 3 kilometer fra toppen. Det begynte etterhvert å gå litt trått for bestyrerinnen og farten sank. Fortsatt var humøret på toppe, og selv om det gikk smått på slutten kom vi tilbake til bilen i god form.

Forklaringen på den manglende innsatsen på slutt var ikke vanskelig å finne. Turen vi hadde gått, var nesen 14 kilometer. Noe som er en lang tur. Bestyrerinnen var godt fornøyd med å ha gjennomført denne turen – selv om den i utgangspunktet skulle ha vært kortere.