Viglesdalen

Dagsbesøk på turistforeningshytta.

De siste årene har jeg gått opp til hytta i Viglesdalen en gang på våren. På denne turen, som på de fleste av mine turer, vil jeg gjerne ha godt vær. Denne dagen var det ekstra flott.

På morgenen var det omtrent vindstille og vannene jeg kjørte forbi lå speilblanke. Med flotte vårfarger og blå himmel var det kjekt å kjøre innover mot Årdal og inn til Nes.

Det hadde blitt en tidlig start på dagen. Ikke mye over ni var jeg på vei, og det tok omtrent en time på de nesten 80 kilometerne inn. Jeg prover å holde en fart som ikke gir trøbbel i en eventuell kontroll. Siden det er motorvei og lange tunnel, blir gjennomsnittsfarten høy. Nå ble det likevel en stopp i kontroll. Denne gangen promillekontroll. Null utslag – selvsagt.

Det var andre enn meg som startet tidlig denne flotte dagen. Yr hadde lovet sommer, med temperaturer over 20 grader, og sol fra blå himmel. Det kom folk bakfra oppover,

Det er jo egentlig ganske fantastisk å starte turen med sommertemperatur og sol, med litt vind til nedkjøling. Det er slike morgener jeg gjerne vil ha.

Når var en av grunnene til å besøke Viglesdalen å oppleve – nok en gang – naturen og landskapet, Det passet det bra denne dagen.

Det er mange plasser nærheten av Stavanger som har flott natur, og landskap som fortjener et nærmere bekjentskap. Det er bare å vise til Prekestolen, Kjerag og Mån. Viglesdalen er godt kjent lokalt, men det er ikke mange utenfra nærområdet som tar turen inn til Nes for å gå 7 kilometer og 300 høydemeter for bli kjent med landskapet.

Det er som nesen overalt, isen som har formet landet, men mye er også gjort av vannet fra isen. Her er det dype juv og stor jettegryter, men også flater med disse rare forhøyningene som ikke er helt enkle å «forklare».

Det er Storånå som renner gjennom Viglesdalen. Det er samme elva som renner forbi Nilsebu mye lengre inne i landet. Selvsagt er elva regulert, som nesten alle elver her. Nå i snøsmeltingen er det likevel fortsatt fart og lyd i fossene.

Fosser i flertall. Både Sendingsfossen og Hiafossen, og litt lengre inne Granefossene, er imponerende når vannmengden er stor. Denne dagen var det mulig å høre fossene på lang avstand.

Det er laget stølsvei for å komme til fjells med sauene. Svenske slusker sto for arbeidet, omtrent som sjerpaer gjør i dag. Det er litt spesielt å gå på flott opparbeidet vei, med stabbesteiner mot juvet og elva.

Mellom Hiavatnet og Viglesdalsvatnet er det laget bru. En skikkelig bru for de tre bukkene bruse. Her er det obligatorisk stopp for fotografering.

På kartet kan det se ut som om «veien» går langs vatnet, men det er en god del opp og ned før flaten inne i selve Viglesdalen. For min del ble det noen små stopp innover. Her langs Viglesdalsvatnet var første gang jeg fikk se Bergfrue i full blomst, og selv om det antakelig er alt for tidlig på året, gikk jeg og kikket etter.

Jeg møtte en del som hadde vært inne i dalen med telt, og det var fortsatt et par telt da jeg kom inn til flaten i Viglesdalen. Her er det ikke vanskelig å finne en passe plass til et telt. Det et flatt og greit underlag for det meste. Det er faktisk så pass åpent og flatt et det kan være vanskelig å snike seg vekk for et nødvendig ærend.

Noe av vitsen med turen for min del, var å besøke hytta. Jeg pleier å besøke minst ti forskjellige turistforenings hytter i løpet av året, og nå fikk jeg krysset av en.

Det ble stopp med mat og drikke og en strekk på benken før jeg startet på turen tilbake.. Ulempen med denne turen er at det blir samme sti opp og ned, men det er likevel forskjell på å streve seg oppover bakker, eller gå – forsiktig, for mitt vedkommende -nedover de bratte kneikene.

Det var helt greit å komme ned til det åpne området en liten kilometer før bilen. Her var det fri sikt utover dalen og ned til parkeringsplassen. Jeg kunne kjenne at jeg hadde vært på tur – i noen timer, og så fram til pepsien i bilen.