Til Blåfjellenden med tett tåke på toppen.

Alene innover, i godt selskap tilbake.

Endelig er sommersesongen skikkelig i gang. Første gang innover mot Blåfjellenden, er alltid litt spennende og det er ikke helt sikkert at jeg kommer inn. Denne gang var det helt greie forhold – til å være første gang for sesongen.

Andre gang det blir tur mot Blåfjellenden for sesongen, er alt mye enklere. Da vet jeg hvordan forholdene er, og det er oftest ikke noe problem å komme innover, selv om det fortsatt er fenner og mye vann.

Jeg gleder meg selvsagt til nok en gang å få besøke Blåfjellenden, selv om væremeldingen ikke var fullt så god som forrige gang. Da ble det dårligere vær enn meldt, nå jeg håpet at været skulle bli bedre denne gangen.

Siden vi snakker om været: det hang tåke nedover dalsidene i Hunnedalen, men oppover så det bedre ut. Jeg håpet det ville klare opp. Tvert i mot. Tåka ble bare tettere og tettere jo lengre oppover jeg kom, og ved Saftbekktjørnet – halvveis innover – var det skikkelig tykk tåke. Det var ikke mulig å se mer enn omtrent ti meter.
Det er ikke ofte jeg har havnet i slik tett tåke. Som oftest er det omtrent 30 meter sikt, og det lager ikke problemer. Da viser varder og T-er ganske greit.

Bortsett fra at stien over ura fortsatt lå under snøen, og det var nødvendig å gå gjennom ura. Nå er det et mindre problem enn tidligere. Sauefolkene på Fidjastølen har laget en grei sti , som ikke er merket...

Det kom heldigvis en kar bak, som kunne vise 6 amerikanere veien gjennom ura. De hadde forvillet seg ut til høyre og hadde noen små problemer. Det er greit med kjentfolk i slik situasjoner.

Nå var det også andre i heia denne dagen. Jeg kunne høre ryper oppe i lia, mens de som kom etter meg, hadde sett og skremt opp flere ryper. Det er noen år siden jeg har hørt ryper på vei over heia på våren.

Nede på hytta ble det de vanlige tingene. Hente vann, lage te og så ta en pause før litt jobbing. Som denne gang besto i renhold.

Karen som hadde vist amerikanerne rett vei, kom ned i god tid før gjengen. Vi fikk en hyggelig stund på terrassen - med den flotte utsikten nedover Fidjadalen. Bare denne utsikten er verdt turen inn til Blåfjellenden.

Kvelden gikk ganske kjapt. Morgenen ble ikke helt slik jeg håpet. Det var overskyet og ikke for mange grader. Det ble ikke en kopp te og kjeks ute på trammen i sola. Innevær betydde lesing på benken, men fortatt med te og kjeks.

Jeg fikk selskap på tilbakeveien. Karen som kom, var kjent og vi hadde gått sammen noen ganger før. Det ble en hyggelig tur over heia, selv om det ikke ble noen sommertur. Det ble likevel en tur i bare ullblusen, og da er det egentlig en bra tur likevel.

Selv på et døgn hadde snøen smeltet merkbart. Det kan ikke være mange dagene til det er slutt på en del av snøfennene, og bare de vanlige blir igjen.

Med sommerforhold, blir det enklere og kjappere å komme innover i heia. Jeg håper også at andre også vil finne veien inn til Blåfjellenden. Det er hyggelig med selskap.