Bynuten, en våt lørdag.

Regn og sludd - vinteren er her.

Jeg burde jo egentlig ha forstått at det beste hadde vært å holde senga denne dagen. På vei hjem fra heia søndag klarte jeg å falle skikkelig, med vond rygg som følge. Onsdag kom det brev fra myndighetene, som ville ha penger, mange penger, bare fordi jeg hadde fått noen kroner for mye i lønn - hver måned.
Og da jeg skulle ta dagens første foto, så hadde kamera sagt takk for seg.  Og dagens elektronikk er selvsagt ikke lønnsom å reparere.

 

Alt i alt burde jeg heller holdt meg hjemme, men da hadde det ikke blitt tur. (Selvmotsigelser er mote...).

Med fredagen fri for tur, mente jeg det lå til rette for en lørdagstur til Bynuten. Passe lang tur og ikke så mye kjøring at det gjør noe. Nå er det en hel del bakker opp mot toppen, og det må trening til for å holde formen ved like, så...

Værmeldingen tidlig i uka var ikke helt gal, men jeg sto opp til skikkelig regnvær. Og Yr hadde ombestemt seg. Det ville bli regn og bare mer regn. Selvsagt fikk Yr rett denne gangen.

Pisseregn fra start til jeg var tilbake ved bilen.

Til min overraskelse var det en bil utenom min på parkeringsplassen. Var det virkelig andre halv (eller hel) galne som skulle på tur denne dagen?

Det var ikke spor oppover, og jeg så ikke en kjeft på hele turen. Med andre ord ensom og helt gal.

Nå er ikke regn ukjent, selv i mange timer sammenhengende, så jeg trodde nok at det ville la seg gjøre å komme opp til toppen. Regnet gjorde det skikkelig sleipt, både i sorpa og på fjellet. Med en rygg som hadde fått seg en killevink, måtte jeg ta det med ro og sikre hele tiden. Jeg tok ikke risken på nok et fall.

Et stykke fra toppen kjente jeg at ryggen begynte å trøble, litt vondt kan ikke skade og toppen er jo bare rett der borte, eller mer korrekt opp noen bakker over noen hauger og bort.
Kort fortalt, ryggen ble ikke bedre, men heller ikke værre, den holdt ned. Om den er brukbar for en søndagstur får vi se på.

Men vått var det.
Jeg har den siste tiden brukt ull med tynn fleece over og så jakken i regnvær. Dette er bedre enn det jeg tidligere har forsøkt - det føles tørrere. Jakken er selvsagt Gore-Tex, de som sverger til softshell eller bomull bør forsøke dette i pissevær, slik jeg hadde i dag.
Denne gangen VAR det vått,  alt fra innerst til ytterst. Den eneste plassen jeg var tørr var i skoene. Gore-tex er en fin oppfinnelse.

Øverst var det sludd/snø og nesten null utsikt. Skyene lå under toppen og dekket hele utsikten.
Det ble ikke lange stoppen, men varm saft smaker godt og varmer opp en kald skrott.

Det gikk greit nedover, i hvert  fall uten fall eller andre ulykker, men sent. Dette var ikke dagen for å sette fartsrekord.

Det er selvsagt først på slutten av turen at fuktigheten og kulden virkelig kjennes, og det er alltid de siste meterene som er værst.  Men jeg kom da både opp og ned - heldigvis.

Oppsummering av 2013 i heia.

Turåret i heia.

Det er på tide med en liten oppsummering av året så langt. Bakgrunnen for dette er at jeg ikke tror på flere turer innover heia til før årsskiftet.

Alt i alt har jeg hatt 31 overnattinger på Blåfjellenden og i tillegg 5 dagsbesøk. Det har stort sett – nei alltid, vært kjekke turer. Gjennom året har jeg truffet mange kjekke folk. Det har vært noen kvelder med ”den gode samtalen” og med mye latter og moro. Selv i sludd om motvind, som nå i november, er det kjekt å ta turen innover heia. Det er uansett bedre enn å sitte på jobb å glo ut vinduet.

Det har i tillegg blitt noen langturer.  Over Stutaheia og Strålaus i solskinn er vel verdt å ta med. Opp og ned Fidjadalen er fortsatt en opplevelse.   Det har ikke blitt så mange turer fra Blåfjellenden til Flørli dette året, men turen er i hvert fall med på årets oversikt. 

Den letteste og korteste turen – inn til Børsteinen, er muligens den jeg husker med størst glede. Det å få lov til å ta med barnebarn på tur, er en stor gave. Bør prøves og bør så avgjort forsøkes.

I tillegg var jeg igjen hyttevert på Nilsebu en uke. Det ble ikke så mye tur, men til gjengjeld skikkelig hyggelig å få lov til å være sammen med diverse familie medlemmer på en hytte.

Det er vanskeliggere å skille fra hverandre alle dagsturene. Det blir en del. De som jeg husker klarest er de jeg har hatt sammen med andre. Turer alene, blir lett glemt, selv om de på sin måte er fine. Jeg kaller ofte disse alene turene for ”treningsturer”.

Og det er litt vemodig at nok et turår i heia er over. Det er nå i ettertid jeg får igjen for å ha skrevet noen små notater fra turene. Lettere å huske slik.

Siste turen innover i år. Blåfjellenden fredag til søndag 1. til 3.11

Novembertur innover heia.

Nok en tur til Blåfjellenden. Noen vil muligens si at det må da finnes andre plasser som også er verdt et besøk, men for meg er det som å komme ”hjem”. Og når det blir anledning til å ta av gårde å bli på hytta i to dager, da er det ikke mye tvil om hva jeg foretrekker.

Men denne helga skulle jeg bare ta det med ro.

Det er sent i sesongen. Det er ikke så veldig mange år at det har vært mulig å ta turen innover i november. Normalt er det både frost og snø på denne tiden, og selv om frosten og snøen forsvinner inne i mellom, kan en aldri være sikker på forholdene. Denne helga var værmeldingen noenlunde klar på at det ikke ville bli mye fros, og derfor forhold til å komme seg innover. I fjor, kom jeg ikke innover etter 21. oktober.

Turene innover heia i november kan lett bli våte. Er det opphold og tørt vil det normalt være is og glatt.  Denne turen var våt.

Og, noe overraskende, det var et par på vei innover fredagen. Jeg hadde nesten trodd at jeg ville bli alene, men så spor i sorpa alt fra start. 

Egentlig er var forholdene som normalt ved regn. Det lå riktignok en del snø oppover, men nesten ikke noe nede i stien. At det er vinter viser bare på gradestokken.  Likevel blir det litt spesielt så sent på året. Noe av dette skyldes nok lyset. Det blir liksom ikke riktig dagslys. Og det lir mot kveld før jeg er nede i hytta. Ikke det at mørket kommer på, men mer at det blir kveldslys.

Det hadde ikke vært noen på hytta siden jeg gikk søndag. Det tyder i hvert fall på at sesongen går mot slutt.

Lenge etter at det hadde blitt mørkt, men fremdeles med bare rundt 16 grader i hytta, smalt det i døra, og det kom tre karer. De hadde gått fra Hunnedalen etter det hadde blitt mørkt og brukt lykter hele turen.  Det er ikke vanskelig å gå i mørket, men det tar tid.

Det ble en kveld som vanlig med raddel og prat.

Både paret og de tre karene fra Egersund ville til Langavatn og for karene muligens videre til Sandvatn.

Det blir en lang dag, om jeg ikke finner på et eller annet. Denne gangen tok jeg en runde på hytta.

Vask av vindu og gulv, rydding av hyller og bod, og litt arbeid med bosset, får tiden til å gå.

Det kom folk på lørdagen. Vi ble 14 stykk på hytta. Dette er bra så sent. En gjeng på 4 hadde tatt turen over heia fra Flørli. De var svinheldige med været. En kjempetur i sol og nesten vindstille.

Søndag var det ikke sol. Det regnet, eller mer presis nede ved hytta regnet det oppe på heia var det sludd.

Og det blåste. Nede ved hytta bare litt, men oppe på heia var det skikkelig vind.

Vind i mot og sludd, gir sure forhold.

Men selv om det både var dårlig vær og antakelig siste turen innover i år, så tok jeg meg i å småsynge på veien mot Hunnedalen.

Det er selvsagt mye takket være gode klær, at en tur i så pass surt vær, blir kjekk.

 

Oktobertur innover heia. Blåfjellenden fredag til søndag

Senhøsttur. 

Det er litt spesielt å gå innover heia og vite at det lett kan bli en av de siste turene innover for året.

Muligens også litt spesielt fordi andre plasser i landet snakker ski og snø, måtte det bli lenge til her.

En fottur i slutten av oktober er likevel ingen selvfølge. Det har vært år (senest i fjor) da snøen har lavet ned på denne tiden.  Denne fredags ettermiddag var det lite som tydet på at vinteren vil komme. Det var selvsagt høstfarger. Marka er dyp brunrød, det er ikke blader på bjørka og det finnes ikke blomster. En og annen småfugl finnes det nok, men det er ikke mange. Rypa har jeg snaut sett i år. Men opp mot 10 grader og ikke antydning til frost. Og når det i tillegg er forholdsvis tørt, og uten nedbør, må det bli en fin tur.

Det var ikke mange bilene på parkeringsplassen. Det var heller ikke spor etter hyttebyen.  Jeg regnet nesten med å bli alene. I hvert fall innover heia. Nå har jeg gått turen en del ganger, og denne gangen ble ”som vanlig”. Muligens med unntak i at sekken var litt tyngre enn normalt. Jeg hadde tatt med mat for to dager og litt ekstra.  Bestyrerinnen var på tur med venner, og jeg benyttet selvsagt anledningen til å ta noen dager på Blåfjellenden.

På hytta var det kaldt ned mot 5 grader, og det tok tid å få den gode varmen. Det er ingen god ide å tørke klærne på kroppen, selv innendørs, når temperaturen er under 5 grader. Det ble kaldt.

Fredagskvelden kom det folk. Og ikke så mange, men vi ble 8 til sammen. Og som vanlig ble det til at vi satt i peiskroken og pratet sammen hele gjengen.

Det blir trivelige timer av slik. Kan anbefales til alle som mener telt er bedre. Og helt som vanlig var det ro og alle hadde lagt seg i god tid før 11.

Lørdagen ble det jobbing. Underlig det der. At manuelt arbeid skal være så forbasket tungt.  Det gir respekt for de menneskene som i gamle dager ikke gjorde annet enn å løfte og bære – jobbet.

Lørdagskvelden ble jeg alene på hytta. Det er litt spesielt, Det burde liksom komme noen til – lørdag og alt. Men timene går fort i godt selskap med lesestoff, NRK på radio og soduko.

Søndagsmorgen var mørk. Jeg hadde lagt meg tidlig og morgenen kom før det egentlig hadde blitt lys. Og det var før jeg korrigerte for vintertid.

Egg og bacon smaker godt til frokost selv om jeg spiste i opphøyd ensomhet. Det ble en runde med kost og fille før jeg forlot hytta.

Søndagen begynte som omtrent hele lørdagen, med regn. Jeg hadde kledd meg for nedbør, men opp bakken og et stykke innover heia var det opphold.

Men vått var det. Det surklet og rant over alt. Bekkene gikk store og ved Fossebekken måtte jeg trekke buksa over skoene. Jeg var nok nede i vannet til over kanten på skoa, men uten å bli våt.

Nede ved bilen var klokka ikke blitt 12 en gang (ny tid), og jeg hadde god tid til en sedvanlig stopp på Byrkjedalstunet for  te og lapp med rørte jordbær.

Bynuten Søndag 20. oktober

Topptur

Hvem var det som fant på å ta en topptur etter trening torsdag og to dagers tur i heia?  Jeg har ingen andre å skylde på enn meg selv – bestyrerinnen var borte i helg.

Men det var ikke det greieste jeg har funnet på. Det ble tungt opp bakkene, og det er en god del bakker før toppen.

Det var så avgjort ikke samme gode været som tidligere i helgen. Både vind og litt regn, gjorde det utrivelig. Men det var helst fra bilvinduet. At jeg var eneste bil på parkeringsplassen gjør det også litt vanskelig å se fram til turen.

Men som så ofte før. Etter å ha gått en stund, tatt de første kneikene og når jeg står på toppen av lyseveien, så blir det kjekt.

Det er mye kronglete gåing innover langs vannene og over de førte haugene. Turen til Bynuten har aldri blitt enkel. Selv om det blir lettere litt lengre ut på vinteren – om det blir forhold til å gå her – så blir det nesten uansett en treningstur. Med høy puls og syre i beina.

Det er spesielt et par bakker, ikke lange men bratte, hvor jeg nesten uansett får pulsen helt opp. Og det blir å presse på oppover de mer slake partiene.

Jeg hadde vinden i mot, og det kom noe nedbør, men med hetta oppe og skyggen på lua nede, ble det til at jeg helt glemte været. Det ble neste steg som kom i fokus.

Utover mot toppen kunne jeg ikke glemme været. Vinden tok godt, og jeg måtte passe på for ikke å miste balansen – på kanten av stupet.

Det ble en kjapp stopp på toppen.  Det var mulig å se at det hadde kommet årets første snø på toppene innover, men ellers var det meste gjemt i disen.

Nedover er lettere, og når det også ”løsner” etter hvert, blir det som så ofte før både god fart og kjekt.

Det kom en del folk i mot. Men ingen så langt nede at de ville få problemer med dagslyset.

6 biler på parkeringsplassen, forrige helg var det antakelig 10 ganger flere.

Sol inn og barfrost tilbake - Blåfjellenden fredag lørdag

Oktobertur

Så langt ute i oktober er det ingen selvfølge å kunne gå til Blåfjellenden. Denne helga var værmeldingen egentlig klar på at turen burde tas fra fredag til lørdag. At dette også er den vanlige turen gjør det hele enklere. Nå skulle bestyrerinnen være vekke hele helga, men andre sosiale forpliktelser gjorde det vanskelig å være hele helga inne på hytta. Det ble en fredag – lørdagstur.

Det var meldt sol på fredag, og værmeldingen fikk rett.  Parkeringsplassen i Hunnedalen lå i skygge, og her var det så vidt over 2 grader. Litt oppe i bakken i sola ble det betydelig varmere, og det var ikke nødvendig med jakke.

Nå har det vært godt vær en del ganger innover i høst. Det som var spesielt denne gangen var at det lå litt is på de minste pyttene, og nå er det heller ikke mye grønt å se. Bjørka her oppe har også mistet mesteparten av bladene. Naturen gjør seg klar til vinteren.

Litt oppe i sekken gjør at det tar noen få minutter lengre innover enn normalt. Denne gangen gjorde det lite.  I skyggen, øverst, var det en kald trekk, men eller ble det en av de skikkelig bra turene innover.

Jeg så spor innover. Og det startet en kar rett før meg. På ganglaget kunne det se ut som Sigmund, og ganske riktig, han satt på en stein og tok en røyk oppe i bakken. Vi tok følge innover et stykke.  Det er hyggelig å få en prat med sauefolkene. Det er greit å få en liten oppdatering hvor mye sau som mangler, slik at jeg kan spørre de som jeg treffer om de har sett sau.

Det kom en gjeng dansker mot oss. De hadde vært inne på hytta, og da jeg kom ned, var det fortsatt varme i peisen. Men det var ikke en dråpe vann i bøttene.  Litt senere kom det en jente som også var på tur alene.  Dette var, nesten selvsagt kjente, og vi fikk noen hyggelige timer. Litt sent, rundt 20:30 kom det i tillegg to jenter. De hadde brukt tid innover og gått i mørket de siste to timene. På sin første tur i heia, var det godt gjort å holde stien i mørket. De fortalte at de hadde gått feil et par plasser, men hver gang snudd og funnet stien igjen.  Egentlig det helt rette å gjøre, men ikke alle gjør det ”rette”.

Vi fikk en kjekk kveld. Med fullmåne ute, litt frost og fyr på peisen, så ble det en hyttekveld slik den skal være.

Men plankene mellom hytta og doen ble spinnglatte…

Morgenen etter var det barfrost.

Men overskyet og grått.

Det er ikke ofte jeg har opplevd skikkelig barfrost.  Som oftest de siste årene har snøen og frosten kommet samtidig. Det er litt spesielt med barfrost. Marka blir hard og enkel å gå på det var lite vann i bekkene, sil at disse ble enkle å passere. Det var en del is i stien enkelte plasser, men helt greit å gå rundt ute i marka.

Selv om jeg gikk fort – det innbød forholden til – så ble det likevel en av de kjekke turene tilbake.  Det å gå slik over heia med frost i bakken og et par kuldegrader i lufta, er mentalhygiene. Spesielt når jeg er alene.

Det er slike turer som gir lyst til å fortsette å gå. Det er nettopp slike forhold som står nesten øverst på ønskelisten.

Men slike forhold er det bare senhøstes, og da er det normalt ikke anledning til særlig mange turer på beina i heia framover.

Denne gangen får jeg være takknemlig for det jeg fikk med meg. En skikkelig fin tur inn og en enda bedre tur tilbake.

Holmavatn – Steinkjerringå til Synesvarden

En kånetur.

Bestyrerinnen bestemte turen denne søndagen.  Været var fortsatt det aller beste. Sol, lite vind og fortsatt god temperatur.  Vi hadde vært ”ute” å lørdagskvelden, og hatt overnattingsgjester, så det ble ikke en helt tidlig start på turen. Litt ringing frem og tilbake, og plutselig var vi 4 som skulle på tur.

Gørild med venninne ble plukket opp på vei mot Holmavatn.  Det tar litt tid å komme seg opp til parkeringsplassen. I det fine været var det egentlig greit.

På parkeringsplassen var det biler, mange biler. I stien og overalt var det folk, mange folk.

Det manglet bare hornorkester og flagg for at det kunne gå for et 17. mai tog.

Nå gjør ikke det så mye. Det er god plass på høgjæren. Selv om vi måtte passere en del folk, var det aldri problemer. I bakkene mellom Holmavatn og Steinkjerringå var det ”mildt”, lettelse i antrekket var påkrevd.  Det var ikke nødvendig med stort mer enn sommertøy denne dagen.

Det ble ikke lange stoppen ved Steinkjerringå. Det satt folk over alt, og flere var på vei.

Vi tok et lite overblikk og noen bilder og startet kjapt på bakkene opp mot Synesvarden. Selv her, mellom Synesvarden og Steinkjerringå, var det masse folk. Her pleier jeg nesten ikke å se folk. En og annen som jogger rundt, men ikke ofte noe særlig mer.

Denne dagen satt det folk i bakkene og det kom hele tiden folk i mot. Det var en god del på tur til Synesvarden også.  Her ble det tid til en pause og litt mat. Det er ikke så ofte jeg tar meg tid til å koke opp vann for te. Det hadde jeg med denne dagen. (I heia teller vekten mer enn varmen fra termos-te.)

Et stykke nedover mot Holmavatn gikk det skikkelig unna. Høy fart forbi en del mennesker, som nok stirret litt undrene på oss godt voksne som småsprang nedover bakkene.

På parkeringsplassen ved Holmavatn var det nærmest litt kaos, men vi kom oss – heldigvis – greit ut.

Middag på Karlsbu, som er en ”opplevelse i seg selv”, avsluttet en perfekt kånetur.