Synesvarden og Steinkjerringå fra Tovdal.

Flott vær og flott tur.

Endelig kom finværet YR hadde meldt. Fredag var det sol og blå himmel, både på framsiden av huset og på baksiden. Det var ikke mulig å sitte inne i slikt vær. Jeg måtte på tur.

Nå hadde Sigbjørn og Anne Lise nevnt noe om en litt lengre tur på lørdag. Jeg kunne godt begrense meg litt på turen fredag. Hvor finnes det en «begrenset» tur? Høgjæren selvsagt.

Med flott vær og mange på tur, kunne jeg finne en rute uten trengsel mon tro. Fra Holmavatn var det antakelig omtrent 17. mai tog. Det pleier ikke være fullt så mye folk fra parkeringsplassen i Tovdal.

Bilturen opp mot Høgjæren gikk gjennom et landskap i full vår. Det er vårblomster langs veien, og lam på markene. Noen marker er grønne, mens andre er nypløyde og svarte. Det lukter også vår – hevdalukt.

På parkeringsplassen i Tovdal var det ikke trengsel. En bil utenom min, men det kom en kar fra Karten og satte kursen mot Synesvarden.

Selv med sol og blå himmel fra morgenen av, så hadde det ikke tørket opp mye i stien. Enkelte plasser er det sorpe og spesielt en plass måtte jeg ta noen lange steg.

Synesvarden er et flott utsiktssted, men det er etterhvert blitt en skog av vindmøller omtrent hele horisonten rundt. Til å begynne med var det greit med møllene på Hellandsmyrane, men så mange som det nå er mulig å se fra toppen, blir det vel mye.

Fra parkeringsplassen til Synesvarden hadde jeg ikke møtt et eneste menneske. Fra toppen kunne jeg se folk på vei fra Holmavatn, men ingen på stien mot Steinkjerringå.

I det fine været var det fristende å ta mot Holmavatn for å gjøre en litt lengre tur ut av det. Jeg kom heldigvis på det gamle ordtaket: "hold deg til planen"...

Det var flere folk enn jeg hadde ventet på vei mot Synesvarden fra Steinkjerringå. Siden det omtrent er mulig å se nedover til statuen hele veien, virket det ikke som det var mange folk der fra Synesvarde.

Selv da jeg startet på det siste stykket utover mot «Mor Norge» så jeg ikke folk. Plutselig dukket det opp en hel familie. Antakelig hadde de sittet bak en stein i le for trekken og mot sola.

Som så mange ganger før, hadde jeg sagt til meg selv at denne gangen – denne gangen – skulle jeg ta det med ro. Oppover bakkene mot Synesvarden gikk det greit. Jevnt bra tempo, med pust og puls under kontroll. Nedover mot Steinkjerringå gikk det i høyt tempo. Her er det så pass flatt og såpass god sti at det er mulig å presse litt.

Hjemveien ble på samme måten. Det gikk i et bra tempo, ikke full fart, men i det tempoet jeg kan holde et par timer.

Høgjæren er en hyggelig plass i godt vær. Denne dagen var det strålende, med nesten ikke vind og temperatur over null. Det var kjekt å gå tur denne dagen. Når sikten i tillegg er god blir det til at jeg ser meg rund også. Og får øye på vindmøllene....

To timer og omtrent en mil, begynner etter hvert å bli det vanlige, slik var det også denne gangen.

Fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Med broderen på "treningstur".

Etter noen spennende og litt utfordrende turer i det siste, så var det tilbake til mer kjente trakter. Med kjente trakter mener jeg den vanlige turen til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Den er nok litt mindre utfordrende enn ruta bratt opp til Vårlivarden, og mindre spennende en å gå på totalt ukjente trakter – uten kart, og i yr/tåke på Høgjæren. Eller opp og ned haug og hammer i Brekkå.

Yr var raus med finvær, både for torsdagen og fremover. Ganske langt fremover faktisk, så det blir antakelig en del turer den kommende uken. For Torsdag var det snakk om blå himmel og sol, selv om det ville blåse litt.

Broderen var selvsagt villig til å bli med på denne standard turen. Vi har fortsatt til gode å ta oppom Dalsnuten på disse turene. Det får utstå denne gangen også. Det blir litt for mange andre mot og på Dalsnuten – for tett med folk – for oss over 70 i risikogruppen for korona.

Det ville likevel bli en god treningstur. Det er en del bakker opp og ned på denne turen. En vanlig torsdag. Hvor mange biler ville det være denne dagen? En hel del viste det seg. Det kom noen i mot i det vi steg over gjerdeklyveren, men det var ikke mange spor oppover. Kunne det tenkes at det ville være greit med folk?

Det var et jevnt sig av folk. De fleste goldt god avstand. Vi på en side av stien og de andre på andre siden, men noen brydde seg ikke i det hele tatt. Eller hadde glemt hele koronagreia.

Tidligere i uka mente YR at vi ville få bra vær. Godværet kom ikke onsdag, men torsdags morgen var det blå himmel i sør. Jeg trodde – som yr hadde meldt – at været vill endre seg ut over dagen.

Det ble endring i været- til mindre bra en stund. Oppover bakken fikk vi regn i hodet, heldigvis bare et kort øyeblikk. Det ble ikke nødvendig å ta på gore-tex`en.

Når jeg planla turen, trodde jeg på yr og at det skulle bli en tørr uke. Det slo ikke til, og oppover bakkene var det mye sorpe. Og det skal ikke mye til for å skli – nedover – eller ut i «Spagat».

Heldigvis ble det ikke stort sorpe over knærne på buksa, men nedenfor knærne var det vanskelig å se den opprinnelige grønnfargen.

Det og ble ikke lange oppholdet på toppen. Noen bilder, og så bar det nedover. En skikkelig kald vind, gjorde det utrivelig.

Det var ikke snakk om å gå direkte mot bilen da vi var nede på veien. Vi satte kursen mot Fjogstadnuten og videre mot Kvitemyra og Revholen.

Det lille stykket med «hei» går fort å komme over. Nedover mot Kvitemyr, kom det en gjeng jenter. De prøvde nok å unngå sorpehullen, men akkurat i den bakken er det vanskelig.

Heldigvis er det mulig å skylle av det verste i Gramstadtjørnet, slik at jeg kunne sette meg i bilen uten ett lass med myr og sand på buksa.

Vi har gått denne turen kjappere, men med sleipt underlag går det alltid noe lengre tid. To timer på turen rundt for oss.

Karten og rundtur om Bruraberget fra Tovdal.

Søndagstur over stokk og stein, over haug og hammer.

Det ble søndagstur – en litt utenom det vanlige søndagstur. Bestyrerinnen var klar på at hun gjerne ville være med denne dagen. Det var ikke helt lett å bestemme hvor turen burde gå.

Værmeldingen var egentlig ganske bra, men det skulle blåse en del. Helt opp mot kuling. Da faller en tur langs stranden kjapt vekk. En topptur er heller ikke noe riktig sjakktrekk.

Sigbjørn og Anne Lise – svoger og svigerinne – skulle også på tur, og ville til Ulvarudlå. Om vi ville være med? Det ble fort avtalt at vi skulle møtes på Tjåland.

Det gikk ikke lang tid før Anne Lise ringte. Hun hadde sett ut vinduet og oppdaget svarte, sinte skyer med regn over Ulvarudlå i øst. Det var langt fra hva YR hadde meldt, men det var uansett litt sent å klage....

Hvor skulle vi da ta ut. Jeg foreslo Høgjæren, og ingen andre kom med noe bedre forslag. Vi ble enige om å møtes på parkeringsplassen ved Tovdal.

Da vi kom dit og parkerte, ristet bilene i vinden. Temperaturen var heller ingen ting å skyte av. Jeg var glad jeg hadde på – og med – vinterklær. Det kjentes ut som det ville bli nødvendig med både «lang under» og vinterlokk.

I det vi gjorde oss klar til å ta ut, kom Sigbjørn med forslaget om å ta mot Karten i stede for mot Synesvarden. Det ville i hvert fall være mindre folk den veien.

Det syntes vi andre var et godt forslag. Det ble likevel litt diskusjon rundt hvor vi skulle etter Karten. Det er tross alt ikke stort mer enn en kilometer opp til toppen.

Nå hadde vi ikke kart med, men vi hadde tidligere gått til Karten noen ganger før, og opp dit ville det ikke være problem å finne fram. Vi satte kursen mot toppen – 421 moh - 60-70 høydemeter over Synesvarden.

Etter bare en hundre meter over myra støtte vi på en traktorvei. Den gikk riktignok i «feil» retning. Rett nord, mens vi skulle omtrent rett øst. Etter bare noen nye hundre meter, gikk det en vei østover – sånn noenlunde.

Vi fulgte veien til den begynte å gå nedover igjen, og satte så kursen mot toppen. Det er ikke mulig å ta feil her, for toppen er godt synlig. I dårlig vær er det bare å holde mot nordøst og da treffer du uansett veien mot toppen.

Etter å ha skrevet oss inn i protokollen, valgte vi å følge veien tilbake og ned mot Kartavannet. Her er det nok en traktorvei som leder til sti mot Brusanuten. Vi fulgte stien gjennom skogen, opp bakkene til østsiden av Bruraberget.

Der ble det tatt en sjefsbeslutning om å gå mot sør for så å svinge mot vest tilbake mot Karten. Det var et lite problem. Vi måtte enten rundt eller gjennom den samme granskogen vi hadde gått i, nede ved Kartavannet.

Det var jo selvsagt også en bakke ned først. Og det var fint lite sti å finne rundt toppen av Bruraberget. Vi gikk mot «kanten» og kikket nedover. Nederst i bakken begynte skogen, men det så – tilsynelatende – ut til å bare være noen få meter med skog....

Et stykke nede i bakken dukket det opp et tråkk. Her hadde det gått folk før oss. Nede i skogbrynet var det et mer tydelig tråkk. Det var mulig å følge dette tråkket gjennom skogen og ut i kanten av en liten pytt. Vi valgte å følge et utydelig tråkk videre inn i skogen – i retning Karten. Dette tråkket snirklet seg gjennom skogen rundt trær over bekken og grøfte og over steiner. Det krevde litt konsentrasjon å holde seg på stien - «tråkket», men vi kom greit gjennom skogen.

Under en liten pause inne i skogen, kom det regn og yr og tåke. Vi var vel helst inne i skydekket og nedbøren var dråpene inne i skyen. Det ble riktig surt da vi kom ut av skogen og fikk været rett i ansiktet.

Vi var ikke i tvil om hvor vi var. Gjerdet til høyre var det samme som vi hadde krysset på veien opp mot Karten. Det var bare å følge dette til «toppen» og så ta til venstre mot veien vi fant på veien oppover.

Da jeg kom hjem, kunne jeg se på kartet at vi hadde gått parallelt med veien oppover og bare omtrent hundre meter til venstre for oss. Øverst oppe var det vind og nedbør. Nede ved bilen var det omtrent tørt.

En flott tur på 9 kilometer, selv om det ble litt surt på slutten. Et spesielt terreng, med store flytteblokker og enkelte bautasteiner. Nokså ulikt terrenget rundt Synesvarden.

Vårlivarden - den bratte veien.

Vårtur til Vårlivarden.

Det er flott vårvær enkelte dager. Yr meldte om bra vær for lørdag, og siden lørdag er turdag, måtte jeg planlegge en utflukt. Hvor, var spørsmålet.

De siste årene har det blitt en vårtur til Vårlivarden. Turen ble «gjenoppdaget» for et par år siden. Den er ganske kort (den veien jeg vanligvis går) og den er bratt.

Folk flest synes nok turen er helt grei. Ikke mer klyving og bratte og luftige partier enn hva som er helt i orden. For meg, som ikke liker bratte og luftige partier – en utfordring.

Siden det hadde blitt en del turer den siste tide, kunne det passe bra med en litt kort tur. Forhåpentlig var det heller ikke så mange andre på tur der oppe, denne søndagen. I disse korona- tider gjelder det jo å holde avstand til folk.

Bestyrerinnen mente det vill være mye folk, og hun hadde – som vanlig – nokså rett. Det var fullt på parkeringsplassen da jeg om, men jeg fant en plass langs veien.

Rett borte i veien er det et «stidele». Skiltene viste vei direkte mot Myrland – gården direkte under Vårlivarden. Det gikk også en sti mot Lundekvam og videre til Myrland. I tillegg kunne jeg jo velde den smale sti, direkte mot toppen.

For tredve år siden gikk jeg stien over Lundekvam. Kunne det være greit å ta den turen igjen? Det blir ikke mer enn et par kilometer ekstra, og turen rett opp og ned, er jo i korteste laget....

Jeg satte kursen mot Lundekvam og Myrland. «Stien» var åpenbart en gammel ferdselsvei. Litt vått enkelte steder, men det var ingen problemer med å finne fram. Dette var «den brede sti».

På Lundekvam var det folk som hadde overnattet i telt. Det hadde visst hvert en litt kald natt. Mot Myrland gikk jeg innpå en familiegruppe som hadde kommet fra Maudland skole. Vi gikk samme vei mot stidelet tilbake til Øvre Hetland/Vårlivarden.

Det gikk en gjeng oppover stien som går direkte mot toppen. En gang i fjern fortid, var dette den «vanlige»veien for meg også. Da jeg fant den andre veien – fra Øvre Hetland, ble det for til at jeg la om turen.

Den bratte veien er - bratt. Her stiger det 200 høydemeter på bare 400 meter. Enkelte plasser er det mer klatring enn tur. Og for meg er det bratt og eksponert. Jeg hadde egentlig sagt til meg selv «at her skulle jeg ikke opp flere ganger».

Kunne det være at jeg har fått mindre høydeskrekk med årene. Jeg tok følge med gjengen foran oppover lia. Det første stykket var bare bratt....

Det gikk egentlig greit et godt stykke, men etter hvert dukket det opp partier der det ble bruk for å holde godt fast. - og ikke se seg tilbake.

Jeg kom opp, med høy puls. Ikke bare på grunn av bakken. Så lenge det er tørr stein vil jeg - muligens – kunne komme meg fram denne veien. Jeg tror ikke jeg kommer til å gå ned denne stien. Det har jeg antakelig gjort for siste gang – for over 30 år siden.

Det var folk på toppen. Masse folk. Jeg for forbi, og fortsatte nedover mot Øvre Hetland. Den vanlige veien. Det kom mange oppover. Så pass mange at jeg lurte på hvor alle bilene fant plass. Parkeringsplassen var full da jeg kom.

Nede ved stidelet traff jeg igjen gjengen fra Myrland. De lurte på hvordan de skulle komme tilbake til bilen – som sto ved Maudland skole. Nå var det lenge siden jeg gikk der, men det står et skilt ved Lundekvam som viser vei. Jeg håper de fant fram.

Det ble ikke en spesielt lang tur, men bratt. Enkelte steder. Jeg brukte noe over to timer på de omtrent 7-8 kilometerne.

En flott tur i flott vær.

På jakt etter poster i Brekko friluftsområde.

Turorientering med Bestyrerinnen, Anne Lise og Sigbjørn

Det var snakk om å «ta noen poster i Brekko». Bestyrerinnen har investert i kart og utstyr for turorientering. I Brekko friluftsområdet. Sigbjørn og Anne Lise har «tatt noen poster» i mange år, og ville gjerne ha med seg flere – Bestyrerinnen og jeg.

Nå har Harry gjort en jobb med å få på plass disse postene. Han vil sikkert sette pris på at vi bruker postene han har satt ut. Det kunne jo også være artig å se hva dette egentlig går ut på. Jeg kunne så avgjort ha bruk for litt oppfrisking i bruk av kart.

Kartbruk hjemme, enten på PC eller papir, er greit. Det er vanskelig å gå seg vill der. Å stå med kartet ute i terrenget for å finne vei – eller retning, eller muligens hvor jeg befinner meg, er en helt annen øvelse.

Jeg har gjort noen tabber opp gjennom årene. De hopper vi stille over, og går inn for å friske opp kunnskapen. Det er antakelig en del ting som har gått i glemmeboken.

Det var snakk om å ta turen på skjærtorsdag. Værmeldingen var ganske god, selv om det skulle blåse litt og temperaturen ville ikke være mange gradene over null.

Vi avtalte å møtes på parkeringsplassen. Det holdt på å gå i vasken. Parkeringsplassen var nesten full da vi kom. Det var en masse andre som også ville på tur denne dagen.

Værmeldingen hadde nok noe av skylda for oppmøtet. Nå kom finværet ned i form av snø, og vinden var virkelig kald der den fikk tak. Det var litt surt i vinden og snøen en stund.

Heldigvis var vi for det meste inne i skogen, og der merket vi ikke noe til vinden.

Første post lå et stykke opp av en vei – bak en stein. Første lærdom: sjekk målet på kartet. Bestyrerinnen hadde feil kart men det var 1:5000. Det riktige kartet – som Sigbjørn hadde med, var 1:10.000. Det gir litt «avvik» på avstandene.

Etter litt fomling fant vi nå posten. Neste post skulle ligge på en kolle et stykke vekk fra stien. Hvor høy skulle kollen være? Neste gang sjekket jeg høydekotene....

Erfaring er en kjekk ting. Det er stor sett å kunne gjenkjenne en feil jeg har gjort før. Det å se kjapt på kartet og så innbille seg at «dette vet jeg hvor er», har jeg gjort noen ganger. Denne gangen også...

Det var ikke den første veien vi skulle ta til venstre. Det var nummer to. De andre hadde selvsagt kontroll på dette.

Den tabben gjorde jeg ikke bare en gang men to. Egentlig godt gjort. Anne Lise hadde heldigvis full kontroll. Det tok litt tid å sjekke kartet for å sjekke – helt unødvendig selvsagt.

De siste postene lå ute i terrenget. Det er ganske tungt å klyve opp og ned over haug og hammer utenfor sti, men postene fant vi.

Ned mot siste post var det bratt. Det hadde gått folk eller dyr før. Jeg så spor av hjort lengre opp i bakken, men den nesten usynlige stien kan ha vært laget av folk.

Det var bra sti ned til skytebanen og vei til parkeringsplassen. Turen hadde tatt nesten 4 timer (med pause) men vi hadde ikke beveget oss mer en nesten 9 kilometer. Likevel hadde det vært en flott dag.

Til Bjødnali over Sælandsfjellet/Blåfjellet.

Med Bestyrerinnen og broderen.

En blåsende dag i april, men med sol og eller bra tur-vær, hvor bør turen gå? Det er mange flotte plasser i nærheten. Det er også et spørsmål hvor lang turen skal være – og om det skal være med en høydemeter eller 100.

Det er mulig å gå tur langs sjøen, men i vind blir det ofte oppoverbakke den ene veien. Det er også ganske vindhardt på Høgjæren. En tur i skog, gjerne med litt bakker. Det kunne på mange måter passe bra.

Turen som inneholder alt dette, går fra Blandingsskogen, over Blåfjell/Vestlandsfjellet, videre til Bjørndal og ned til Hjelset og tilbake til bilen. Siden turen inneholder alt det jeg ville ha, denne gangen, så var det ikke vanskelig å bli enig – med meg selv.

Bestyrerinnen kunne tenke seg å bli med. Turen er ikke for lang, og selv om det er en del bakker, så går det egentlig greit. En telefon til broderen, gjorde det også klart at vi ville bli tre på denne turen.

Vi møttes på parkeringsplassen i Blandingsskogen. Nå for tiden er det ikke snakk om å kjøre sammen. Hver for oss, selv om det koster noen kroner i bensin.

Broderen hadde aldri gått opp bakken mot toppene. Han hadde selvsagt sett skiltet som viser vei. Det er omtrent 150 høydemeter opp til toppene, og det er egentlig ganske bra sti. Et par plasser er det litt bratt, men helt greit å komme fram.

For å få utsikt, er det nødvendig å gå opp på enten Vestlandsfjellet eller Blåfjellet. De ligger på hver sin side av stien, og det er bare et par hundre meter til toppene.

Nedover på andre siden, er det et stykke kjekt stykke. Grasbakker, myrer, tuer og bekker. I sola, og i le for vinden var det en flott tur ned mot skogen.

Selv om Ur dalen er kjent for eikeskog, så er det planteskog – granskog over eikeskogen. Det vokser ikke mye annet en gran i slik skog, så bakken er grei å gå.

Nede ved stien mot Bjørndal, traff vi kjentfolk. Det ble en hyggelig stopp med snakk om turer. En av de vi traff, hadde kommet fra Snorstad og Lauv lia. Nesten samme turen som vi gikk for en stund siden.

Det er mange på tur for tiden. Vi traff en del på veien over toppene, men oppe ved Bjørndal var det mye folk. Både familiegrupper og «voksne» folk. Alle er på tur for tiden.

Bestyrerinnen mente det ville passe med en pause, så vi slo oss ned i sola en stund. Det blir fort kaldt med svette klær. Det tok ikke lang tid før vi satte kursen mot veien og videre mot Hjelset.

De fleste går nok opp og ned til Bjødnali, om de ikke stopper ved Taksdalsvannet. Ikke mange tar turen helt rundt. Vi traff en god del folk da vi kom ned mot «ånå».

Turen over toppene og opp til Bjødnali, og videre rundt Sjelset er på omtrent 9 kilometer. Vi brukte litt over to timer, men da med en liten pause.

Vi fikk litt vind på oss akkurat over toppen, og i skaret ned mot Sjelset, men den var neppe over kuling. Det ble en helt grei tur.

Vårtur rundt Lifjellet i Sandnes.

Søndagstur i flott turvær.

Etter fredagens vintertur, virket det lite sannsynlig at været skulle bli annerledes på lørdag. Værgudene her i sørvest, tar ingen smålige hensyn, og leverte nærmest sommer dagen etter full vinter.

Temperaturen steg raskt på morgenen. Etter å ha vært nær null på natten var den nesten 10 grader da jeg tok ut. Værmeldingen for resten av dagen var oppholdsvær, mye sol og varmt. Det vil si over ti grader.

Med vår i luften, ble det fort et spørsmål om hvordan det sto til med bjørka i sjøkanten. Denne spesielle bjørka får blader veldig tidlig. Den står lunt og godt til langs stien fra Dale og rundt Lifjellet.

Jeg har hatt en vårtur her i mange år, og det var muligens på tide å sjekke om bjørka var grønn. Tenk om jeg dette året ville være for sen. Tradisjoner må tas vare på...

Med andre ord ville det bli en søndagstur rundt Lifjellet. Det var en stund siden sist. Nesten tre uker. Og med sol og varme, kunne det bli en kjekk tur.

Bortsett fra at det er koronatider, og jeg liker helst å holde meg på en viss avstand fra andre. Vi over 70 skal muligens være i «risikogruppen». «Andre» hadde ikke helt fått med seg dette ønske om minst mulig folk. Det var biler over alt da jeg kom til parkeringsplassen.

Heldigvis ikke mye folk, så det gikk helt greit å komme seg avgårde på turen. Det første stykket så jeg en familie et stykke borte. Etter det var det ikke folk før jeg kom opp til toppen. Helt alene på 2/3 deler av turen.

Til gjengjeld var det folk på toppen og videre nedover mot Revesdal og Dalevann. Fra Dalevann og ned til parkeringsplassen var det å holde ute i terrenget. Det var stor sett folk hele tiden. Jeg klarte ikke helt å unngå folk, men om avstanden kom under to meter, så var det bare for noen sekunder.

Det var våren jeg skulle sjekke. Bjørka hadde alt fått «museører». Nede ved bakken var det grønt. Våren er tydelig på gang, og det gir håp om noen fine turer fremover. Om bare korona hadde gitt seg...

Det nærmer seg påske. Normalt ville jeg i dagene frem mot palmesøndag har fartet rundt for å få med alt som skulle inn til Blåfjellenden. Denne gangen ble det en haste jobb tidligere. Det bli ikke det normale oppholdet på Blåfjellenden i påsken. Det blir heller ikke servert komler skjærtorsdag. Alle flotte og kjekke «tradisjoner» får utstå til neste år.

Gramstad og Dale må være et av de store utfartområdene i distriktet. Da jeg kom ned til Dale var det masse biler. Det var nesten ikke en parkeringsplass å oppdrive.

Det norske folk må komme i mye bedre form denne våren enn tidligere. «Alle» skal på tur. Ikke mange går likevel hele runden rundt Li. Det kan være at denne turen er litt for lang for de fleste.

For meg tok turen litt lengre enn vanlig. Det ble en del av og på med jakke, og stopp for å ta bilder. Nesten tre timer på omtrent en mil. En kjekk vårtur uansett.