Broderen og jeg rundt Engjanevatnet

En treningstur og en flott tur.

Broderen satser på å trene seg opp for turer til Blåfjellenden. Den turen er på 8-9 kilometer og tar oss 2 1/2 time. Det går litt senere enn «vanlig» på grunn av litt tyngre sekker enn det vi normalt drar på.

Jeg mener han alt har formen inne for turen inn – og tilbake neste dag. Det er jo ikke en «skikkelig» dagstur på 5-6 timer vi snakker om. Det var hva vi gikk for noen år siden. Frem og tilbake på dagen.

Nå er det to-tre timers turer som teller, og da kan vi velge mellom Lifjellet eller en tur ut fra Sælandsskogen. Broderen har fått sansen for turen om Blåfjell, Bjødnali, og rundt Engjanevatnet. En passe lang tur. Den er forholdsvis enkel å gå, men med noen bakker som får pulsen opp.

Det er også en tur der det er lett å gjemme seg for vinden. Det blåser ofte på våre kanter, en strandtur er nesten ikke mulig når vinden når 20 m/sek.

Det var ikke snakk om vind denne dagen. Likevel ville broderen ta runden rundt Engjanevatnet. Eller mer korrekt, han ville vurdere turen der veien til Skogen og Breilia tar av.

Nå har vi holdt på med turer noen år, og har etter hvert funnet ut av fart og utholdenhet. Broderen kommer mye fortere enn meg i form, mens jeg holder koken mye lengre på tur. Antakelig fordi jeg trener langt flere ganger i uka enn broderen.

Han har hatt en del «brekk» i sin trening den siste tiden, men i løpet av noen uker har han – igjen – kommet i form, nok til å holde mitt tempo, eller bedre, opp de første bakkene mot Blåfjell.

Nedover bakkene mot Moldtjørn, går vi like forsiktig begge. Det er noen år siden vi småløp nedover bratte bakker. Heldigvis har vi igjen fått sko som henger selv på sleipt underlag. Når skoene i tillegg holder vannet ute, selv etter mer en to års bruk, må de få brukbar karakter.

Med gore-tex sko, er det også greit å gå over myrene på vei mot Bjødnali. På den måten slipper vi å gå oppe i stien, som er både steinet og vond å ta seg fram etter. Det går noe kjappere over myra også.

Som vanlig må broderen oppom gården for å få tatt bilde av treet. For første gang etter vinteren måtte vi gå «forsiktig». Det var saueskitt i masser på veien opp mot gården. Sauene var kommet opp siste uka.

Det var mange sauespor, men ingen spor av andre turgåere. Vi var nok ikke alene på tur denne dagen, men vi så ingen andre på vår runde.

Det ble til at vi tok veien om «Skogen» og Breilia. Og som alltid lurte vi på hvor høylandsfeet ville stå. De var ikke på marka ved «Skogen», men da vi kom videre mot Skogsånå, kunne vi både høre å se dyra. Som selvsagt flyttet seg da vi kom i mot.

Denne dagen virket det som om det meste stemt, så selv om vi ikke tok i for å holde farten oppe, men gikk «på det jevne», kunne vi sjekke klokka og se at det tross alt hadde gått ganske kjapt.

Det hadde vært en flott tur. Vi kom rundt på bare litt over to og en halv time. Vi har brukt lengre tid.

Både broderen og jeg var god fornøyd med turen, som hadde gitt god trening og flotte opplevelser.

Rundtur i Madlandsheia

En virkelig flott heiatur.

En av for-sommerturene jeg ser fram til hver år, er Madlandrunden. Nå har vi alt gått til Vådlandsnuten, men ikke tatt runden rundt Rolighetsvannet og Maribakken.

Dette er en tur som i mange år har stått høyt på listen over de flotteste turene jeg går. Den er fullt på høyde med turen ned Fidjadalen, men er helt annerledes. Dette er en tur i høyden, men lite trær og busker store deler av turen.

Turen går i åpent heielandskap med mange kulturminner, og ikke langt vekk fra stien ligger det nylig restaurerte støler.

For noen år siden var dette en tur jeg vandret ganske ensom. Det hente jeg traff folk, men som oftest var det bare mellom parkeringsplassen og Vådlandsnuten. Stien videre nedover mot Rolighetsvatnet, var utydelig og forsvant i myra enkelte plasser.

For meg som synes åpent heia-landskap er virkelig flott, er dette den nærmeste heia som er lett tilgjengelig. Det blir likevel helt en tur jeg tar på for-sommeren eller litt sent på høsten – i flott vær. I regnvær liker jeg ikke helt all steinen, som blir glatt og sleip. Det kan gå i godt selskap, men alene, er det bedre å sikre seg.

Denne dagen var YR raus med både sol og varme. I tillegg skulle det ikke blåse noe særlig. Perfekte forhold for en rundtur i Madlandsheia. Her var det bare å komme seg avgårde.

Jeg var ikke alene som tenkte på tur i Madlandsheia. Selv om jeg startet forholdsvis tidlig hjemmefra, var det alt en god del biler på parkeringsplassene. Det var andre som startet samtidig med meg, og jeg møtte tidlig folk med store ryggsekker om hadde overnattet ute den natten.

Siden Madland er et gammelt turområde, på Fisketjønnbu måtte det bestilles plass, så er stien godt opparbeidet det første stykket, og ned langs Fossebekken er det god stølsvei.

Det tar ikke så lang tid for å komme opp de første bakkene til sletta under Bjødnanuten. Her var det tidligere åpent landskap med god sikt ned mot Fisketjønnbu og inn mot Høylandsskaret. Nå er det tett bjørkeskog, og det er bare så vidt mulig å få øye på den nye Fisketjønnbu – dagturhytta til Gjesdal.

Det er virkelig flott langs Fisketjønnvatnene innover mot Høylandsskaret. Det er bare vanskelig å løfte hode for å se seg rundt. Stien er steinet og det krever litt konsentrasjon å komme seg fram. Likevel går det greit å komme seg opp over lia til skaret. Det er flott utsikt tilbake mot Fisketjønnene, og bakken er så pass lang og bratt at det passer som oftest bra med en stopp eller tre.

Nå er Vådelandsnuten synlig fra mange plasser, men på denne turen viser den vei fra stien. I skaret viser nuten med varden godt. Det er fortsatt en del bakker igjen før toppen. Stien går i sving oppover, og så mellom toppene (Vådelandsnutene) og rundt. Fra «baksiden» er det god utsikt nedover mot Raseurolighetene og stien videre.

Fra toppen er utsikten virkelig god, både utover mot Jæren og havet, men også innover mot Ryfylke og «heiene».

Nedover mot Raseurolighetene, går det nå grei sti, som er lett å følge. Over ura, er det ikke spor av folk på steinene, men varder met rød T, viser hvor stien starter på andre siden.

Stykket mellom Rolighetsvatnet og Maribakken er virkelig flott. Stien, eller drifteveien - for her gikk sauedriftene mot Sirdal før i tiden, er lett å følge og litt opp og ned, rundt knauser og knatter og langs myrer. Et flott terreng. Her ligger også Løedal, men jeg har ikke funnet spor av noen løe.

Maribakken er bratt ned, og nede ved Kvitlabekken er det, i hvert fall for meg, tid for en pause. Denne gangen var det varmt, og det passet å fylle opp drikkeflasken. Midt i bakken står det et skilt som viser vei mot Vådlandnuten og mot Dirdal. Skiltet viser også at det 2,8 kilometer tilbake til bilen.

Under tre kilometer burde være lett, men selv om det er flatt og greit å gå, er det tungt sånn på slutten av dagen og etter nesten en mil i fjellterreng. Jeg bruker nesten en time på resten av turen.

Ned langs Fossebekken til parkeringsplassen er det stølsvei. Lett å gå og greit å kommefram. For meg som parkerte på den nederste parkeringsplassen er det en bratt kneik med grus i stien. Jeg går forsiktig...

Nesten 12 kilometer og litt tre og en halv time var dagens tur. En virkelig flott opplevelse.

Fra Blåfjellenden til Hunnedalen i flott turvær.

Første sommerturen i 2022.

Vanligvis blir både turen inn til Blåfjellenden, og turen tilbake omtalt i samme blogginnlegg. Denne gangen gikk turen tilbake etter et par dager på hytta, og det var et helt annet vær på tilbaketuren enn innover. Det ble en helt annen opplevelse.

Før jeg tok fatt på turen mot Hunnedalen, fikk jeg en dag og to morgener i heia, av aller beste sort. Stor bedre vær er det ikke mulig å få. Det eneste som manglet var badetemperatur i vannet. 4-5 grader er langt fra hva jeg ønsker. Andre, derimot, hoppet uti – helt frivillig.

Det var sol på morgenen. Det var varmt alt tidlig. Sola kom fram så pass tidlig at på Blåfjellenden var det varmt alt klokka 8 på morgenen. Det lille tjernet utenfor hytta lå speilblank. Det var ikke et vindpust.

Det luktet sommer, og småfuglene hadde det travelt, det var likevel stillheten som dominerte. Siden jeg ikke hadde for mange ting som måtte gjøres, det var noen gass-slanger som måtte skiftes, brukte jeg tid på å ikke gjøre annet enn å sitte på trammen og nyte morgenen. Med en tekopp innen rekkevidde, var det helt greit å ikke gjøre noen ting.

Det tar tid å ikke gjøre noen. Jeg måtte hjem, og selv om jeg kunne brukt dagen på hytta, ble det til at jeg tok av gårde i 12 tiden. Da hadde det kommet en liten trekk, som antakelig ville gjøre det litt mindre varmt «over haugen» mot Hunnedalen.

På veien innover hadde hatt på mye av vinterutrustningen. Jakke og lang under, luen på hodet, og vanten – i lomma. Jeg hadde glemt sommertøy. En tynn ullbluse veier ikke stort, men den ble liggende hjemme. Sårt savnet, sammen med en kortbukse. Det var sommer i heia.

Jeg fikk litt bedre tid til å sjekke snøfennene i lia ned mot Blåfjellenden – på veien oppover. Det var egentlig mindre snø enn hva jeg pleier å ha i starten av juni. Noen år ligger de fenne jeg gikk opp til langt ute i juli. Med sommerværet på plass, ville det meste av snøen forsvinne i løpet av en uke eller to.

Jeg har noen faste punkter der jeg kan se hvor mye snø det er igjen, og sjekke snøsmeltingen. Som oftest sjekker jeg endringen fra uke til uke, men denne gangen var det tydelig forskjell på snømengden fra jeg gikk innover på fredagen og til tilbaketuren. Snøen hadde minket med neste 50 cm.

Sola midt i mot, blå himmel, og en liten trekk bakfra gir maksimale forhold for å bli solbrent. Uten faktor. Jeg hørte andre som alltid brukte faktor femti. Det er antakelig å overdrive, men det hadde gjort seg med faktor 20 i ansiktet denne dagen.

Med sommerlige forhold, og snøsmeltingen nesten over, ble jeg litt overrasket da en tysk dame spurte når det ville bli tørt. De skulle ligge i telt og ville gjerne finne en tørr teltplass. Jeg ble ikke helt trodd da jeg sa et det egentlig er tørt.

Uten om det tyske paret møtte jeg bare først en så en til som var ute på en løpetur. Det blir stadig flere som løper i terrenget.

Med flotte forhold var det virkelig en kjekk tur tilbake. Blå himmel, sol, og med snøfenner som lyser hvitt er det mye flott natur å se på. Det var en virkelig tur å få med seg.

Sommersesongen 2022 er i gang.

Første gang til Blåfjellenden på beina.

Dette året har en vond rygg skapt problemer, og selv om det nok hadde vært mulig å gå innover mot Blåfjellenden i forrige uke, så holdt jeg meg hjemme. Litt motvillig, men det var antakelig en riktig beslutning.

Det var selvsagt med en viss spenning jeg gjorde meg klar for turen innover mot hytta – for første gang i sommersesongen 2022. Jeg lurte virkelig på hvor mye snø det ville være igjen oppover.

Nede ved veien og oppover mot Oleskaret var det bare noen få flekker med snø. Det har hendt at jeg omtrent har tråkket i snø rett inn av veien enkelte år, men som sagt i år er jeg en uke forsinket.

Dette året traff jeg ikke snøen, men Sigmund. Han er sauegjeter, og har holdt til på Fidjastølen i mange år. De siste årene har han «flyttet» over dalen til andre siden. Vi hadde en del å prate om.

Litt senere traff jeg på to andre fra Fidjastølen. Alle tre hadde vært inne med sauer, og var nå på vei tilbake. Det var bare noen få sauer de hadde hatt med, mesteparten ville de drive innover den 18.

Det var noen få fenner, alle på de vanligste plassen, helt til jeg kom opp i høyden. Ølbakken ligger på omtrent 825 moh, og her lå den første skikkelige fonna – som alltid.

Innover var det fenner der hvor jeg hadde ventet, og de var omtrent så store som de pleier å være på de første turene innover. Ved vann 858,4 (Saftbekktjønnet) ligger det en ur og stenger. Her går sommerstien oppe i høyden over ura – i bratte lia. Med stien dekket av snø, og ur under, går jeg gjennom den storsteinede ura. Det tar minst 4 minutter lengre, eller muligens tre minutter.

Værmeldingen var god for dagene fremover, men på fredagen var det overskyet og litt mer vind enn meldt. Opp mot 10 m/sek – og da ble det kaldt i bare ullblusen. Jakken måtte på øverst.

Jeg møtte også en gjeng som ville til Fidjastølen i pinsen. Tre stykker med tre hunder. En gammel hund, og en helt ung. Vi hadde følge et stykke, til der stien mot Fidjastølen tar av.

Oppe i høyden, på vei mot Blåfjellenden for første gang for året på beina, ble det skikkelig kjekt å være på tur. Tenk å få oppleve dette eventyret nok en gang. Mine gamle venner grepplyngen lyste opp på rabbene, og ønsket meg velkommen til fjells. Jeg så ikke ryper, men det var fugl i heia.

Nedover lia mot Blåfjellenden stoppet jeg opp noen ganger bare for å få med meg utsikten. Selv om jeg har gått her i mer enn 30 år, så synes jeg fortsatt det er skikkelig kjekt å komme til Blåfjellenden.

Jeg hadde snakket med to karer som også var på vei inn mot hytta. Arne og Rune var det kjekt å bli kjent med. Nettopp slik det skal være på en ubetjent turistforeningshytte. Vi fikk en hyggelig kveld med mye kjekk prat. Vi ble heller ikke alene, det kom også to karer opp Fidjadalen, som også ble med i «selskapet». En virkelig fin kveld.

Skyene la seg nedpå ut over kvelden og skapte en litt trolsk stemning. Selv med skyer, ble det ikke skikkelig mørkt. Sola forsvant omtrent da vi skulle legg oss, og det er ikke mange timene den er vekk på denne tiden av året.

Jeg skulle være på hytta i tre dager, og så fram til oppholdet.

Ristøl, Lauvlia og Breilia.

En flott rundtur.

De.t tok bare noen dager før jeg igjen sto på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Denne gangen var jeg alene, og selv om noe av turen ville gå på stien og veien broderen og jeg hadde fulgt, ville jeg gå litt lengre og litt annerledes.

Jeg tok sikte på å gå opp Urdalen til Bjødnali, og derfra ta over til Ristøl, for så å gå mot stien som kommer fra Lauvlia. Fra der er det en bakke ned til veien og fra der ville jeg tråkke i egne spor forbi Breilia og rundt Engjanevatnet.

På turene rundt Ristøl og Lauvlia, har jeg ofte gått opp Urdalen til Bjødnali, og ikke over Blåfjell. Det er nesten 10 minutter kjappere opp dalen enn over toppen, nå er Urdalen så pass «spektakulær» at den fortjener å bli besøkt en gang i mellom.

Det er lauvtrær i Urdalen. Litt uvanlig på våre kanter. Det var vår, eller helst tidlig sommer i Urdalen Lyden av bekken fulgte meg oppover, og i det ganske flotte været var det virkelig kjempeflott å få oppleve eiketrærne med brun/grønne blader. Slik det bare er rett etter bladene er sprunget ut.

Oppe ved Bjødnali var markene grønne. Nytt gress hadde erstattet de gule tørre resten fra forrige år. Ikke langt oppe i bakken mot Ristøl var det igjen gult vissent gress som dominerte. Det skulle ikke mange høydemeterne til før våren ikke hadde meldt sin ankomst.

Stien oppover lia mot Ristøl og Ristølnuten, er etter hvert blitt skikkelig merket. Det er et par år siden jeg la opp de første nødlingene, men andre har fulgt opp, og nå vil det være greit å finne stien.

Det må også være nok så mange flere som går nettopp her. Noen på poengjakt på Ristølnuten. Andre på samme rundtur som meg.

Bakken ned mot Ristøl er fortsatt like bratt som før, og det hullet jeg tråkket nedi i fjor, befinner seg nøyaktig på samme plass. Det hadde jeg glemt. Nå har jeg jo vært våt på beine før....

Etter å ha gått noen ganger over myrene mellom Ristøl og Lauvlia, vet jeg hvor «stien», er, og det går ganske fort. Her nede var det igjen blitt litt grønt.

I bakken ned mot den merkede stien, over myra dukket det opp en store mengder av en blå blomst jeg ikke kjente. Da dukket det også opp en kar, som hadde greie på blomster. Vi hadde en hyggelig stund, og det var ikke bare myrhatt (den blå blomsten) men også andre blomster jeg fikk navnet på denne dagen.

Jeg er sikker på at bakken opp fra Skogen til Dabelen, en gang var en flott stølsvei. Nå er mye rast ut og det er en «grushaug», enkelte plasser. Likevel er det greit å gå her, og det tar jo ikke lang tid – nedover.

Fra Skogen – Breilia, fulgte jeg denne gangen egne fotspor fra forrige gang broderen og jeg var her. Bakken opp til Jærbuskaret er fortsatt like tung å komme opp, men fra Jærbuskaret er det tre kilometerne tilbake til bilen, og disse er lett å gå.

Ved bilen ble det en liten oppsummering. Turen er omtrent 13-14 kilometer, og denne dagen hadde det gått unna på tre og en halv rime. En skikkelig flott tur i et virkelig fint terreng.

Bjødnali og Breilia med Broderen

Nytt og gammelt.

Broderen var klar for nok en tur. Som vanlig var det den som kjører, som velger hvor turen skal gå, og broderen synes turen rundt Engjanevatnet er ganske flott. Han mente vi skulle ta en ny runde her, selv om det ikke var lenge siden vi gikk runden.

Nå er turen en flott tur, og siden vi går om Blåfjell (som heter Håfjell), så blir det heller ikke stort mer enn et par kilometer på vei. Vår runde er på omtrent 10 kilometer og vi bruker nesten to og en halv time.

Turen begynner fra parkeringsplassen i Sælandsskogen og går på god «vei» mot stien opp til Blåfjell. Den gå i skog og er en flott tur selv for de som bare så vidt beveger seg vekk fra bilen.

Bakken opp mot Stølssletta og videre opp til Vindskaret og opp til toppen av Blåfjell er ikke bratt, men krever sitt uansett. Fra Blåfjell er det god utsikt over store deler av Jæren og «bakover» mot heia. Det er også lett å få øye på Ristølnuten, som også er et turmål i samme området.

Lia ned til Moldtjørn og stien videre mot Bjødnali er litt «trist» her er skogen tatt ut. Den besto av trær som er uønsket i norsk natur. Flathogst gir åpne områder med stubber stikkende opp. Ikke nettopp «pent».

Vår tur går oppom gården på Bjødnali og videre – på vei - til «Skogen» og Breilia. Begge plasser gårder som nå er nedlagt og ikke i drift, mens jordene blir brukt av beitende dyr.

For oss som er født i første halvdel av forrige århundre, er det lett å se for seg folk med hest, opptatt med pløying av jorder eller høy og hesjer. Alt, ting som jeg i hvert fall har opplevd selv.

Nå er det nye huser – hytter og bare steinmurene av løer og andre bygg, står igjen. De gamle steingjerdene er fortsatt på plass og skiller utmark og jordene. Noen plasser har skogen omtrent alt overtatt. Fra Skogen mot Skogsånå går stien på oppbygd vei over myra, og i myra er det fortsatt mulig å se hvor torven ble tatt ut. Ved Skogsånå ligger det rester etter kvernhuset.

Alt minner om en verden som var svært annerledes enn det vi har i dag. For egen del er jeg glad for å kunne se alt dette, men for de som levde og jobbet her, var det tungt arbeid fra morgen til kveld, og kosten var ikke noe jeg hadde satt pris på...

Ikke langt unna er det en minneplate over to som omkom en vinternatt. Verden var hard i de dager. Vi har det adskillig letter dager og bedre år.

Vi hadde det ikke travelt denne dagen. Det gikk greit opp bakken og siden det hadde blitt noen lengre turer på meg i det siste, holdt vi et «langtur» tempo. Det var enkelt for broderen å holde følge denne dagen.

Helt på slutten av turen på god sti og nesten vei, fra Sjelset til Sælandsskogen, ble det «vanlig» tempo, og helt som vanlig var vi gode og svette sa vi sto ved bilen. Det hadde vært nok en kjempeflott tur.

Lifjellrunden i mai

På merked og umerked sti.

Med flott vær, var det klart at jeg måtte på tur. Sola skinte, og selv om det var noen skyer mente YR det ville bli en tørr dag, i hvert fall til ut på ettermiddagen. Jeg var klar, sekken var pakket, men jeg var ikke sikker på hvor turen skulle gå. Det vanlige problemet.

Det har blitt mange turer i det siste, og ikke de korteste heller. Jeg var likevel klar for en tur på mer enn to timer. De fleste av de «vanlige» turene hadde jeg gått nylig, men hva med turen rundt Lifjellet.

Denne turen gikk jeg nesten en gang i uka, og noen ganger to dager på rad. De to – tre siste årene har det blitt flere turer, men ikke alltid så lange. Det har i hvert fall blitt færre turer rundt Lifjellet. Det var kanskje det beste alternativet denne dagen.

Turen er ikke mer enn en mil, og den tar meg – nå – litt i overkant av to og en halv time. Det er i underkant av fire kilometer i timen. Jeg går fortere enn det i lett terreng. Lifjellrunden går i «tungt» terreng, med en drøy bakke opp mot toppen.

Selv om jeg har gått rundt Lifjellet i mange år og mange turer hvert år, blir det ikke helt samme runden nå, som første gangen. Jeg går nå sjeldent utover langs fjorden via den rødmerkede -T-merkede stien. Det går en sti lengre nede mot sjøen som ikke er fullt så bratt. Selv om det tar litt lengre tid, blir det enklere - for meg.

Stien har også blitt litt enklere å gå noen korte strekk. Noen små snarveier. Ute ved Bymarka, la Franz Olsen stien oppom Ørnafjell – for å få utsikt mot Usken, Jørpeland og Ryfylke.

Den gamle stien går i skaret oppover og møter den merkede stien litt oppe i bakken. Litt under snaufjellet står en stolpe som viser vei mot venstre. Her var det tidligere et stidele, for en sti mer rett mot toppen av Lifjell.

Den T-merkede stien går over toppen og har bedre utsikt, mens den andre, kortere stien, går mer rett mot toppen. I tillegg til å være kortere, er den umerkede stien bedre beskyttet mot vind, og det kan blåse på Lifjellet.

Jeg går den umerkede stien, men selv om denne stien er kortere og mer beskyttet mot vær og vind, så gror stien helt igjen. I dag vil folk ha problemer med å finne stien oppover, om de ikke er kjent.

Det viser at T-merkingen betyr mye for folk flest. De følger merkene, selv om det er stier som er kortere og bedre. Min snarvei er nå så pass gjengrodd at det tar tid å gå den, men fortsatt går det fortere.

Fra senderen og ned til Dalevatnet og videre ned til Dale og parkeringsplassen, følger jeg fortsatt samme sti som alltid. Og hver gang jeg går her, ser jeg ikke fram til «den fordømte bakken» - bakken opp fra Øksendalmyrå og opp til skaret over Dalevatn.

Jeg hadde ikke møtt noen andre på hele turen. Selv oppe ved senderen var det bare arbeidsfolk, ikke turfolk. Nede ved Dalevatn traff jeg de første som kom oppover. Det var flere på tur, men ikke mange.

Jeg brukte litt lengre tid på rundturen denne gang enn vanlig. Antakelig var det de mange turene i det siste som gjorde utslaget.