Fire topper fra Gramstad - to med tåke.

En litt annerledes tur enn tenkt.

Det hender værmeldingen ikke helt har taket på tingene, og melder et annet vær enn det vi får. Slik var det denne dagen. Yr meldte opphold, selv om det skulle være skyet deler av dagen.

Alt på vei innover mot Gramstad, måtte vindusviskerne i gang. Nå var det egentlig ikke regn, mer yr. Innover mot Sandnes var det litt lysere. Jeg håpet at det ville være tørrere og bedre vær der.

Det var samme været, så her var det bare å hive på jakken trekke glidelåsen helt opp og gå i gang oppover bakken mot Bjørndalsfjellet.

Planen var opprinnelig å gå en skikkelig langtur. Først opp til Bjørndalsmyra, så inn og opp til Mattirudlå for å fortsette over Kulheia til Bjørndalsfjellet. Etter det så jeg for meg å ta mot Fjogstadnuten og over Løemyr til Sørdalsleitet og Resasteinen, før jeg tok tilbake over Skjørestadfjellet og Løemyr og til Dalsnuten.

Dette er en skikkelig langtur med 5 topper og en god del høydemeter. Tilsammen bruker jeg vanligvis omtrent fire timer på denne turen. En ganske lang og krevende tur.

Med mye regn var Bjørndalsmyra ganske bløt. Det ble litt vassing innover, men det gikk greit å komme opp til skaret under Mattirudlå, og inn i tåka.

Det var ikke mulig å se Bjørndalsfjellet på vei over Kulheia, og det var tett tåke da jeg kom bort til varden. Utsiktene manglet helt. På vei nedover traff jeg to jenter som var på vei opp, og vi snakket litt sammen. Av en eller annen grunn sa jeg da vi gikk videre, at de sannsynligvis ville få bedre utsikt fra toppen enn det jeg hadde. Fortsatt var det tett tåke øverst...

På vei oppover mot Fjogstadnuten kikket jeg meg bak, og kunne se Bjørndalsfjellet – uten tåke. Av og til får jeg rett når jeg sier noe om været.

Bortover Rinnane kunne jeg se mot Resasteinen. Nå var været blitt mye bedre. Til og med sola tittet fram. Det var likevel vått og bløtt i stien. Jeg valgte å ta mot Dalsnuten. Det ville bare bli fire topper denne dagen. Resasteinen fikk jeg besøke en annen dag.

Den vanlige stien går nedover mot Kvitemyr, men det går en merket sti opp til Kjørkjerringå, og videre er det mulig å ta over steingarden og gjerdet og ned til en ny umerket sti opp til trappene mot Dalsnuten. Det var noen folk på vei over Fjogstadnuten, men etter det var jeg temmelig alene.

Selv oppover mot Dalsnuten var det lite folk, og da jeg kom opp under toppen og kunne se stien nedover mot Gramstad, kunne jeg ikke se et menneske. Helt oppe mot toppen var det en far med to unger og en annen turgåer på vei mot toppen. Det er ikke ofte jeg er nesten alene på toppen av Dalsnuten.

Det var nok ganske mange som hadde kikket ut vinduet og sjekket været og latt være å ta på tur denne dagen. På vei tilbake mot Gramstad etter å ha besøkt toppen, kom det en del folk imot. Da var været blitt mye bedre.

Det ble ingen fire-timers tur denne dagen. Det fikk holde med en tre-timers tur. Noe som egentlig var greit. Det var en våt tur til å begynne med, og det var sleipt og glatt hele turen. Det ble en grei treningstur.

En grei tur til Bjødnali.

Med broderen på treningstur.

Det var ikke lenge siden jeg hadde vært på parkeringsplassen i Sælandsskogen, men da broderen foreslo en ny runde til Bjødnali, passet det godt å bli med. Planen var å gå den helt vanlige runden.

Fra parkeringsplassen og om Stølssletta, Håfjell, Bjødnali og Sjelset er det så vidt 8 kilometer, og det tar oss nesten to timer. Så vidt innenfor for å bli med i loggen. Om det er med folk på turen, hender det jeg laget innlegg selv om det er fra en kortere tur og tar mindre enn to timer.

For å få til en tur på omtrent 8 kilometer om Bjødnali, må turen legges om Håfjell – hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet. I tillegg til denne 400 meter «omveien» med noen høydemeter ekstra, så må det også bli en tur oppom selve gården på Bjødnali. Med broderen som selskap, så sier det seg selv. Han må ha bilde av treet.

Den siste tiden, har det vært tørre dager, men med regn på kvelden og natte, Det var langt fra tørt i bakkene da vi gikk innover skogen mot stien oppover til Stølsletta. Den stien, antakelig en gammel stølsvei, er nesten et bekkeleie, og det var en del vann denne dagen.

Nå er ikke vann i stiene det største problemet. Myrene nedover mot Bjødnali er søkk bløte, og det er lite tørr sti. I bakken nedover, kan det lett være sleipt. Vi går forsiktig.

Fra Moldtjørnet og opp til brua over bekken fra Bjødnalivatnet, er det et valg mellom å gå i ura med glatte steiner, eller ute i myra som er våt. Vi velger som oftest å vasse i myra.

Oppover mot gården er det slutt på å gå ute i terrenget. Fra gården og videre er det enkelt å komme tilbake til parkeringsplassen. Det er vei, og med bare en bakke opp mot Jærbuskaret.

Som vanlig ble det også denne gangen en diskusjon på om vi skulle legge turen om Engjavatnet. Broderen mente han fortsatt var i en «oppkjøringsfase» og syntes det ville være nok om han ble med til toppen av Håfjell, og han ville vente med turen rundt Engjavatnet til senere.

Jeg for min del bruker mange timer i uka på tur. Det blir en tur omtrent hver dag, og selv om det blir en del to-timers turer på vinteren, så ble det også turer på tre og fire timer på høsten, og nå på våren.

Broderen har vært plaget av problemer med akillesen og andre ting som har hindret regelmessige langturer, og han har kommet litt ut av trening.

Det jeg anser som en kjapp og grei tur, mener han er en «langtur». Med trening framover vil nok dette gå seg til - om vi unngår skader og sykdom.

Nede langs ånå innover mot parkeringsplassen, holdt vi god gammel fart. Det gikk greit unna, og vi kom til bilene våte av svette, men i god form.

Det var kjekt å se at broderen – på tross av at det hadde vært en langtur for ham, kunne ta litt i på slutten.

Fra Dale rundt Lifjellet.

En ny runde på en gammel tur.

Det var lenge siden, riktig lenge siden, jeg hadde tatt turen rundt Lifjellet fra Dale. Tidligere en av mine vanligste turer, men som etter hvert ble en langtur og - mindre vanlig.

Den siste tiden har jeg gått flere langturer og da burde turen rundt Lifjellet være aktuell igjen. Turen vil antakelig ta nesten tre timer nå, mens jeg nok gikk den på to timer og tyve minutter tidligere.

Det virker som det er kortere og kortere tid mellom hver fødselsdag, men jeg bruker lengre og lengre tid på samme turen. Det er ikke helt lett å forstå.

Det må være langt over 30 år siden første gang jeg gikk turen rundt Li. Stien og turen er ikke helt den samme som i starten. Det har blitt noen omlegginger etterhvert, og jeg har funnet noen små «omveier» som i hvert fall gjør turen lettere.

Denne dagen la jeg inn et besøk på Søsterhytta – Dagturhytta et stykke fra Dale. Stien fra Dale til Søsterhytta er godt brukt, så det må være en del folk som tar turen utover langs fjorden. Denne dagen var det antakelig en skoleklasse med ni-ti åringer. Tingene gikk ikke lydløst for seg.

Turen rundt Lifjellet, som er nesen ti kilometer, går delvis i et «tungt» terreng, og for mange vil nok rundturen ta 5 timer – i godt vær. Nå er det ikke så mange som går rundt, men derimot en hel del som løper. De bruker antakelig ikke mer en en drøy time.

Jeg starter alltid fra Dale og går først langs fjorden utover. Den merkede stien går et stykke oppe i bakken, mens jeg følger en umerket sti nesten nede ved sjøen. Denne dagen var stien sperret av et tre som hadde blitt blåst overende i stormen. Det gikk greit å omme forbi.

Litt lengre ute langs fjorden, dukket det opp en liten bjørk som omtrent var grønn, og som var den egentlige grunnen til at jeg valgte denne turen denne dagen. Den lille bjørka har jeg tatt bilder av i noen år. Den er vanligvis den første bjørka som blir grønn i området. Nedenfor Lifjellet, nesten mot sør, er det både lunt og solrikt.

Det er kjekt med en ny vår. Det gir håp om nye turer i heia, og overnattingsturer til Blåfjellenden. Det er virkelig noe å se fram til.

En av mine «omveier» er en snarvei. Jeg tar oppover lia mot toppen på den gamle stien fra Bymarka. Den går i dalen nedenfor den nye stien, og er nok noe kortere, men har ikke samme utsikten som den merkede stien. Frans Olsen som la opp denne stien, var opptatt av utsikt.

Det var en hele gjeng på vei oppover langs berget ovenfor der jeg gikk. Jeg kunne høre pratingen, og etterhvert fikk jeg øye på folkene. Det gikk noe fortere der jeg gikk, og etterhvert forsvant de bak meg.

Fra et stykke oppe i lia (Det står en stolpe i «stikrysset») tar jeg også snarveien rett mot masten på toppen. Det sparer antakelig noen minutter, men stien er nå ikke helt lett å følge. Det er nok ikke mange andre som går her.

Det hadde vært en ensom tur omtrent hele veien etter at jeg gikk fra Søsterhytta. Nedover fra toppen var det mer folk. Det kunne merkes på stien som ikke er blitt «bedre» opp gjennom åren, selv om det lagt ut ganglemmer i myra nederst.

Turen var nok «tøffere» enn en del de turen jeg vanligvis går nå. Den tok meg i hvert fall godt tre timer – på tross av snarveiene. Det er likevel kjekt å møte våren og grønne bjørker.

Vårtur til Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Den vanlige runden.

Det var bare noen dager siden broderen og jeg hadde vært på tur til Bjødnali, og nå sto jeg igjen på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Den gang ble det en kjapp og grei rundtur på 7-8 kilometer.

Planen var å gå mye av samme tur, men med en ekstra sløyfe rundet Engjavatnet.

Det siste året har det blitt noen runder rundt Engjavatnet. Noen ganger har har det i tillegg blitt en tur oppom toppen på Bjursfjellet. Det gjør turen noen kilometer lengre, og det blir lett en tur på 3-4 timer.

Denne gangen hadde jeg ikke planer om å ta med Bjursfjellet. Det fikk klare seg med runden rundt Engjavatnet. Turen vill ei så fall blitt på omtrent 10-11 kilometer og den vil lett ta to og en halv time.

Det har hent tidligere at jeg har planlagt denne turen og sagt til meg selv at jeg ikke skal opp på Bjursfjellet – og ombestemt meg.

Jeg så ikke for meg at det ble en ny beslutning denne dagen. Det hadde blitt en del turer, også noen som ikke er med i loggen, og alt i alt kjente det ut som om jeg hadde gått nok. Jeg burde muligens ta en pause.

Det var ikke snakk om å holde meg hjemme denne dagen. Det var flott vær og lite vind. Det måtte bli en tur, men ikke en skikkelig langtur med mye bakker.

For å få noen høydemeter – det er ganske flatt rundt Engjavatnet – tok jeg turen oppom Håfjell (hvor det fortsatt står Blåfjell på skiltet.) Det er ikke lange bakken opp fra Vindskaret til toppen, men den får i hvert fall min puls.

Jeg tok også oppom Bjødnali. Det måtte bli et bilde av treet, selv om broderen ikke var med, men det ble ikke til at jeg satte meg ned. Fra parkeringsplassen til Bjødnali – om Håfjell, tar meg nok så nøyaktig en time. Jeg må gå litt lengre før jeg tar pause.

Ofte blir det til at jeg hverken drikker eller spiser noe, selv om turen blir på tre og opp mot fire timer. Jeg burde nok stoppe opp en gang i blant, spesielt om det er varmt og jeg svetter mye. Det blir liksom ikke tid til å stoppe, og jeg glemmer faktisk å drikke. (Det påvirker lite fart og prestasjon, utenom på varme dager.)

Denne dagen var portene innover mot Skogen åpne, og det var spor etter traktor. Det tar vekk litt av spenningen med turen rundt Engjavatnet. Traktoren er inne for å levere for til dyra, og da står de og venter på å få komme til. De står ikke ute i stien der jeg skal gå.

Siden det er kalver blant dyra, går jeg heller rundt – eller tilbake – enn å gå mot flokken. De dyra «forsvarer» kalvene i flokk.

Som vanlig ble det en kjekk tur fra Skogen og opp til Jærbuskaret. Det er kjekker å gå i terrenget enn på vei og traktorvei. Det går kjappere, men er kjedeligere.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilen er det omtrent tre kilometer. Alt på vei eller god sti. Det tar litt tid, men denne dagen ble det noen småstopp nede ved ånå for å sjekke våren. Flere av buskene var omtrent grønne. Det er vår.

En kjapp og grei tur om Bjødnali.

Den vanlige rundturen.

Broderen ville gjerne på tur. Han er fortsatt ikke helt trygg på formen og selv om det var en dag med bra vær og det var forholdsvis tørt i bakken, så ville han ta en kjapp og grei tur.

Vi har noen forskjellige kjappe og greie turer. I vinter har det blitt en god del turer i sjøkanten, og det har vært sand i skoene mer enn en gang. Utenom strandsonen, blir det en del turer på Høgjæren. Den runden er på litt over 7 kilometer og tar oss godt under to timer.

En annen runde som har blitt mer og mer vanlig, er runden fra Sælandsskogen. De fleste tar opp Urdådalen til Bjødnali og ned samme vei. Noen – etterhvert ganske mange – starter i Kleiva, og går veien opp til Bjødnali og samme rute tilbake.

Det blir som oftest opp stien til Stølssletta, opp til Vindskaret og gjerne en tur til Håfjell, før vi fortsetter ned til Bjødnali. Hvor broderen må få med et bilde av treet sitt, før vi tar veien tilbake til Sjelset og Sælandsskogen.

Nå hender det vi også tar runden rundt Engjavatnet, men denne dagen var broderen ganske klar på at det bare ville bli den korte turen. Nå er det jo greit med litt kortere ture også, men for broderen så er han ikke helt enig i at det er en kort tur. Den tar tross alt omtrent to timer.

Bakken opp til Stølssletta og vider opp til Vindskaret er ganske lang og det er noen små bratte kneiker. Det krever ganske bra form å holde tempo oppe. Det hjelper så avgjort ikke å ha hatt fødselsdag 75 ganger.

Det er faktisk litt trist å se at ungdom på rundt 50 ta oppover bakkene i et tempo som vi ikke helt klarer å følge. Jeg får ofte høre at jeg er heldig som klarer å komme opp bakkene....

Nede i lia, var det et eller annet som beveget seg i kanten av en stein. Først trodde jeg det var orm, men det viste seg å være en firfisle. Det er ikke så ofte jeg ser firfisler på turene, men det hender.

Broderen fikk tatt bildet av treet, og vi fant en plass for en liten pause. Sola forsvant og det tok ikke lang tid før det ble litt kaldt, selv om gradestokken nede i skogen viste omtrent ti grader.

Det ble likevel tid til både en kjeks og to, og en kopp varm te, før vi fortsatte videre mot Sjelset. Ute i vannet fikk vi se et par kanadagås. Jeg så en slik fugl – alene , i fjor, og nå altså et par. Kan de ha reir i nærheten?

Det ble ikke en tur rundt Engjavatnet denne turen. Broderen mente han trengte med bakketrening før nye utfordringer, men var egentlig fornøyd med hvordan vi var kommet opp til Bjødnali.

I Jærbuskaret var det kaldt. Her fikk vi vinden rett i mot og uten sol, minnet det mye om vinter, selv om vi kunne se grønne marker nede ved Sjelsetvannet, og kunne høre småfuglene.

Langs ånå var det skikkelig vår. Buskene langs elva var nesen grønne, og det er ikke mange soldager til de står helt grønne. Nå var det snø på bakken for bare noen dager siden, så alt kan skje.

Vi var i hvert fall god fornøyd med turen da vi sto ved bilen. Det er kjekt å være på tur i godt selskap, og selv om det for meg var en kort tur, så mente broderen at han hadde gått en skikkelig tur.

På hjemvei dukket det opp et skikkelig vårtegn. Vi fikk se sauer med lam ute. I sola, og i le for vinden,var det antakelig greit, men lammene så ut til bare å være timer gamle.

Synesvarden, Holmavatn og Steinkjerringå fra Tovdalsveien.

En grei langturtur.

Etter en lang tur dagen før var jeg egentlig klar for en litt kortere tur. Det var bare litt vanskelig å finne en tur jeg hadde lyst å gå. Jeg har gått de fleste vanlige turene, og det kunne godt være en litt uvanlig tur denne dagen.

Etter å ha fundert litt på hvor jeg skulle ta ut, kom jeg på at det tross alt var en stund siden jeg hadde gått tur på Høgjæren. Det kunne muligens passe med en tur med høy himmel og lite vinter.

De siste turene har vært fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien og over Synesvarden til Steinkjerringå. En tur på omtrent en mil frem og tilbake. Broderen synes dette er en lang nok tur, og har vært med på de siste turene.

For egen del har turen fra Tovdalsveien over Synesvarden og ned til Holmavatn og så til Steinkjerringå vært en fast vintertur i noen år. Det har bare ikke blitt en slik tur på en stund. Dette er en tur på omtrent 14-15 kilometer, og jeg har tidligere brukt nesten tre timer. Det var på tide med en ny langtur på Høgjæren.

Jeg sjekket loggen, men kunne ikke se at jeg hadde gått denne turen på en stund. Det må være mer en et par år siden sist. Det var nok en god grunn for å ta denne turen.

Mandag og 2. påskedag. Det var andre på tur denne dagen. Det var flere biler på parkeringsplassen ved Tovdalsveien enn vanlig og jeg kunne se folk i stien oppover mot «Litle Karten».

Etter en flott dag på søndagen, var det ikke like greit vær denne dagen. Sola var stor sett gjemt bak skyer og det blåste en litt kald vind. Det var likevel så pass tørt i bakken at det var greie forhold.

Denne gangen for jeg bare forbi Synesvarden og folkene som beundret alle vindmøllene, og fortsatte nedover mot Holmavatn. Det var en stund siden jeg hadde gått nedover mot Holmavatn, fant jeg ut.

Fra Holmavatn til Steinkjerringå var det andre enn meg på tur. Mange andre. Det ble til at jeg snek meg forbi en god del folk, men i bakkene ved bekken fra Romavatnet fikk jeg tre jenter foran meg.

De gikk småpratende oppover bakkene, mens jeg kom etter med høy puls og tung pust. Jeg hadde ikke mulighet til holde følge med ungdommen i bakkene.

Selv om jeg var ute på en litt lengre tur enn vanlig, ble det ingen stopp ved Steinkjerringå. Det ble bare så vidt tid til å ta noen bilder før jeg tok fatt på veien tilbake.

Det var folk på vei foran meg stort sett hele tiden, og selvsagt måtte jeg forbi. Det var ganske enkelt, de fleste var på tur med ungene. Et stykke før Holmavatn for jeg forbi en gjeng, og hørte da en kjent stemme. Det var kjentfolk, og det ble tid til en liten prat.

Det gikk greit til Synesvarden, men oppover den siste bakken mot bilen, kunne jeg kjenne jeg hadde vært på tur og at det denne dagen hadde gått i ett greit tempo - for meg. Det hadde vært en flott tur, selv om den egentlig ikke var noen vårtur.

En grei langtur fra Gramstad.

5 topper, og mye folk på Dalsnuten.

Etter nesten en uke med snø på bakken og regn i lufta, var det helt greit å komme hjem til dusj. Dårlig vær nesten helet frem til påskeaften og hjemkomst, gjorde det ekstra kjekt å se sola på påskemorgen.

Nå hadde vi skiftet til sommertid også, så jeg var tidlig oppe den morgenen. Det var ikke vanskelig å pakke sekk og gjøre seg klar for tur, men jeg var ikke helt sikker på hvilken tur jeg skulle velge.

Jeg hadde mest lyst på en litt lengre tur enn vanlig, og tenkte derfor å ta opp til Mattirudlå, videre over Kulheia til Bjørndalsfjellet og så over Fjogstadnuten til Resasteinen og Skjørstadfjellet. Til sist hadde det passet med en tur oppom Dalsnuten, bare for å få med de ekstra høydemeterne.

Jeg har gått denne turen noen ganger før og det tar meg omtrent fire timer på de 14-15 kilometerne. En god tur på en god dag, og etter en uke uten tur, måtte det bli en god dag.

Hjemme skinte sola, og tidlig på morgenen var temperaturen alt 7-8 grader. Værmelding ville ha det til at sola skulle skinne nesten hele dagen, og det skulle bli varmt.

Med en uke i snøhaugen, var det vanskelig å glemme vinteren. Lørdag var det full vinterhabitt, og da jeg kledde meg for tur, ble til at jeg hadde på meg mer vinterklær enn sommerklær. Det ble helt feil...

Det hang mørke skyer over Bjørndalsfjellet da jeg tok innover mot Sandnes og Gramstad. Jeg var så pass tidlig, at det ikke var mange biler, men med god værmelding ville det antakelig bli ganske fullt etterhvert.

Skyene som jeg så på vei innover, viste seg å ligge langt nedover fjellet. Oppe ved Bjørndalsmyra var det ikke mye å se av toppene rundt. Myra var skikkelig våt, det ble nærmest vassing innover mot bakken opp til Mattirudlå.

Over Kulheia, kom og forsvant tåka, og sola tittet gjennom enkelte ganger. Da jeg nådde toppen av Bjørndalsfjellet, var det fortsatt tåke, men den lettet fort, og det ble klar sikt utover mot havet.

Nedover mot veien, ble det varmt. Sola kom fram, og selv om jeg hadde den bakfra, så ble jeg svett – nedover bakkene. Nede på veien ble det lettelse i antrekket og resten av turen gikk i bare ullblusen. Jeg kunne godt har hevet av andre vinterklær også...

I bakken opp til Fjogstadnuten fikk jeg igjen opp pulsen, men holdt litt tilbake, med tanke å bakken opp til Resasteinen. Der traff jeg en jente som var på vei nedover bakken, og vi fikk en hyggelig prat.

Nedover den gode stien fra Skjørestadfjellet og ned til Skaret, traff jeg flere som var ute og trente til Sandnes ultratrail. 23 kilometer i det terrenget er tøft. De skulle over til Dalevatn og ned til Dale og opp til Dalsnuten.

Jeg «fusket» og tok til Skaret og opp til Sørdalsleitet og utenfor sti, ned til enden av Løemyr og inn på stien fra Resasteinen mot Revholstjørn. I nordre enden av Revholsmyra går det en umerket sti opp til trappene mot toppen av Dalsnuten.

Det var folksomt på toppen. Det liknet nærmest et fuglefjell. Mange folk var på vei tilbake til Gramstad, men og en god del folk på vei mot dagens turmål. Det må ha vært en stor utfluktsdag fra Gramstad.

Tilbake på parkeringsplassen ved Gramstad kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur. Det ble nesten 15 kilometer og jeg brukte omtrent fire timer. En godkjent langtur.