Strandvandring 2024 fra Reve havn til Orre.

Vi var noen som også tok turen tilbake.

Etter feber, sår hals og ikke helt klar for en langtur i nesten en uke, var det muligens tid for å prøve seg på en liten tur. Hvor skulle jeg i så fall ta turen.?

Nå har Bestyrerinnen i noen år gått en tur sammen med folk fra Klepp Frivilligsentral, og de har hatt en årlig Strandmarsj. Jeg har vært med på noen, men turene har vært korte og det har tatt tid, så jeg har ofte funnet andre turer.

Nå var det nettopp en slik Strandmarsj Bestyrerinnen skulle ut på denne dagen. De ville gå fra Reve havn til Orre Friluftshus. En tur på omtrent 5 kilometer. Hele turen ville gå i strandsonene, og store deler på sandstrand. Revestranden og Orrestranden.

Om jeg ble med på denne turen, så ville det bli en helt grei tur, men uten en bakke og antakelig i et rolig tempo. Det kunne passe etter å har ligget hjemme med Corona i noen dager.

Denne gang fikk vi bruk for begge bilene, selv om det bare er noen få kilometer til Reve havn. Bestyrerinnen ville gå en vei og måtte ha bil i begge ender. Hun hadde avtalt med andre. Jeg planla å gå både frem og tilbake og hadde bare behov for en bil.

Nå har Strandmarsjen vært noen år. Noen ganger har vi hatt med ganske mange på turen , mens andre ganger har det helst vært få andre. Jeg ble overrasket over hvor mange som ville på tur denne dagen.

Vi ble 24 stykker denne gangen, og faktisk var det ganske mange kjente blant de som møtte opp på Reve Havn.

Det gikk greit sørover fra havna, selv om stien var tråkket godt opp av ungdyr. Jeg bruker denne turen stort sett bare på vinteren og da er det ikke dyr ute.

Forbi Brennevinskulå og Skarstein og videre sørover, kan det ofte være vanskelig å gå på stranden. I vinter var stranden der helt full av stein og grus, og virkelig tung å gå. Det ble helst turer oppe sanddynene det første stykket.

Nå var det – igjen – flott sandstrand, selv om det lå en grus haug inne ved sanddynene. Vi fikk en grei tur, og da sola kom skikkelig fram ble det virkelig kjekt.

Ved Jærens rev holdt folk på å ringmerke fugler, og vi fikk en liten innføring i hvilke fugler de holdt på med i denne omgangen. Det betød også en liten tur rundt området som var merket med en tau.

Det ble også en liten nokså uhøytidelig konkurranse med spørsmål rundt Reve og Orre. Et av spørsmålene gjaldt vraket som det fortsatt er rester av ved Sørnes. Vi gikk senere rett forbi vraket og videre mot Friluftshuset.

Oppe i sanddynene på vei mot bilene, var vi fem som også ville ta turene tilbake. Det ble en skikkelig hyggelig tur i godt følge. Nå holdt vi oss innenfor stranden den første halvparten, og det gikk antakelig litt fortere enn ute på selve stranden.

I godt selskap går det greit, og selv om vi måtte gå rundt ute ved revet, så tok det ikke lang tid vi fem sto ved bilene og sa takk for turen.

Det hadde vært en kjekk tur med mange i følge sør til Orre, og bare fem på tilbaketuren. Vi som gikk begge veien fikk en tur på omtrent en mil den dagen. Noe som er absolutt godkjent.

En flott og enkel tur rundt Engjavatnet med broderen.

Fin tur, flott vær og en god pause.

Det var lenge siden sist det ble et innlegg på bloggen. Først kom en tur til «syden» i veien, og så ble det en omgang med Corona. I tillegg hadde jeg ikke lagt inn et innlegg fra den siste turen jeg og broderen tok før «ferien». Ting tar tid.

Dette er derfor en litt forsinket rapport fra en enkel tur rundt Engjavatnet, men siden den var sammen med broderen, så er det likevel en tur jeg ønsker å huske.

Broderen er tilhenger av korte og kjappe turer. Det blir en del turer om Håfjelle og Bjødnali og tilbake til parkeringsplassen i Sælandsskogen, mens en slik tur blir litt kort for meg. Vi har funnet ut at rundt Engjavatnet er en grei tur for begge.

For broderen blir dette en langtur, mens for meg er dette en helt greit tur på 2-3 timer. Vi legger nesten alltid turen oppom Håfjell. Det er en god bakke opp til toppen og ned mot Bjødnali, og vi har begge godt av litt bakketrening.

Sommeren nærmer seg slutten, men denne dagen mente Yr det ville bli bra vær. Det var ikke diskusjon om kort eller lang bukse – kortbuksa var en selvfølge denne dagen. Broderen var i tvil om han burde ta fjellstøvlene eller de korte lette skoene. Jeg var ikke mye i tvil om at det ville være så pass fuktig i myrene at høye sko ville være riktig. Det ble litt vassing i myra inn mot Bjødnali.

Det er litt trist å se at markene har blitt mer brune enn grønne oppe i høyden og at det høye gresset alt er tørt. Nå er det siste egentlig ganske greit, for da viser plutselig stien ute i marka igjen.

Turen til Bjødnali blir antakelig ikke mye brukt om sommeren. Det går hester på beite, og mange er nok skeptisk til å gå forbi hester på den trange veien nedover mot Urdådalen.

Vi for vår del, så ikke hester denne dagen, men det kan ikke være lenge siden hestene la fra seg «spor». I veien.

Som vanlig var det bra utsikt fra Stølssletta og oppe i Vindskaret, og vi fikk tatt de vanlige bildene. Nede ved Moldtjørnet, måtte vi holde oss inne i stien og ikke ute ved vatnet. Det går antakelig et minutt ekstra, og det er jo viktig for oss pensjonister.

Etter å ha vært oppe ved Bjødnali og tatt bilde at treet til broderen, ble det den vanlig diskusjonen om vi virkelig skulle ta rundt Engjavatnet eller bare ta den kjappe turen opp til Jærbuskaret.

Som omtrent alltid fant broderen ut at det ville passe med en litt lengre tur denne dagen, og vi tok veien innover mot «Skogen». Det ble en grei tur innover, og da sola kom skikkelig fram, passet det også bra med en pause ved «Skogen».

Her er det stein å sitte på, og de gamle grunnmurene gir ly nesten uansett hvor vinden kommer fra. Te og Gjendekjeks er som alltid en god kombinasjon, og så passer det jo med en pause på en flott dag.

Som alltid er det kjekt å gå videre i terrenget mot Engjanemyrane og opp til Jærbuskaret. Som alltid går det kjapt og greit ned til Sjelset og de siste kilometerne inn mot bilene er også greie. Det meste på god vei,

En flott og kjekk tur med broderen denne gang også.

Til Blåfjellenden med brune myrer og grå himmel

En kjekk tur i heia.

Det ble selvsagt noen runder på Yr for å finne to dager med bra vær. Denne uka var det ikke lett. Igjen var det mandag og tirsdag værmeldingen mente det ville bli turvær. Ikke helt sommervær, men bra vær for tur.

Det ville være greit vær på mandag, men tirsdag ville det regne ut på dagen og blåse – i følge Yr. Storm mente det ville være regn på morgenen og bedre vær ut over dagen, men var enig i at det ville blåse.

Hverken Storm eller Yr fikk helt rett, men tilsammen dekket de omtrent det været vi fikk. Innover gikk det greit med kortbukse og ullbluse, selv om det ble litt kaldt helt øverst. Med vinden bakfra gikk det greit.

Forrige gang hadde jeg med klær for dårlig vær. Denne gang hadde jeg med sommerklær, og håpet det ville bli bedre enn meldt.

Innover heia var det tørrere enn på lenge. For første gang siden mai, var det ikke nødvendig å hoppe over Fossebekken. Den var så lav at det omtrent ikke rant vann.

Innover var myrene tørre og det var mulig å gå der det vanligvis er sorpe og søle. Det burde gjøre turen lettere, og det burde gå fortere. Klokka viste at jeg gikk inn på nøyaktig samme tid som vanlig.

De to siste gangene innover har det vært tydelige tegn på at sommeren alt er over. Selv om det fortsatt er grønt gress, så er myrene brune og bjørnskjeggtuene er helt brune i tuppen.

Denne uka var det blitt mye mer brunt og grått i heia. Det var store endringer i forhold til forrige uke. Sommeren har som vanlig gått alt for fort. Heldigvis kan høsten by på flotte opplevelser, og med bra vær er det mulig å ta nye turer innover heia.

Denne gangen var det ikke noe spesielt som ventet på meg nede på hytta. At det likevel dukket opp noe, kom ikke som en stor overraskelse. Den kroken på døra til annekset, burde jeg jo ha ordnet for lenge siden.

Det er virkelig kjekt å kunne sette seg ned på hytta med te og et par skoleboller og bare slappe av. Kroken ved vinduet, passer nesten perfekt sammen med lesebrettet. Jeg har ofte hele annekset for meg selv, og slik ble det denne gangen. Jeg kunne gjøre som jeg ville.

Nå var det andre i hovedhytta. Det kom folk fra både Hunnedalen og Flørli. Dagen etter dukket det opp far med sønn på 10 år. De hadde kommet opp Fidjadalen. Like under Fidjafossen hadde de fisket, og sønnen hadde fått en flott øret. Det er flere som har fått stor fisk i dalen det siste året.

Det blåste stikker og strå neste morgen, og på natta hadde det regnet skikkelig. Vinden var sterkere enn det Storm mente vi ville få. Jeg ventet til ut på dagen med å ta ut, og stolte derfor mer på Storm enn på Yr denne gangen.

Temperaturen var bra, men selv med over 12-15 varmegrader ble det kaldt da jeg kom opp i høyden. Vinden var fortsatt så pass sterk at jeg måtte ta i for å komme fram. Heldigvis kom vinden rett fra sør – midt i mot, og jeg gikk derfor litt i le oppover bakkene.

Nedover mot Hunnedalen minket vinden, og det ble mye varmere. Ved bilen var det 17 grader og hjemme var det skikkelig sommer.

5 topper - en lang runde fra Gramstad.

Sola kom fram på slutten.

I følge værmeldingen tidligere i uka skulle det regne på søndag. Hele dagen. Søndag morgen ville Yr ha det til at sola skulle komme fram i Sandnes, mens det ville være opphold og skyer stor sett alle andre steder.

Med bakgrunn i værmeldingen tidligere, hadde jeg slått fra meg tanken på en tur i heia, og jeg vurderte å ta en hviledag. Siden YR hadde ombestemt seg, fant jeg ut at det jeg likevel kunne ta en tur.

En søndagstur ut fra Gramstad, omtrent som på vinteren, måtte kunne være greit. Det ville i hvert fall ikke bli så mye kjøring. Det hadde blitt noen kilometer den siste tiden.

Yr mente det skulle bli en tørr dag, men alt på vei innover fikk jeg noen dråper på ruta, og på parkeringsplass var det helst litt kaldt med bare kortbukse og ullbluse. Jeg fikk stole på YR, og tok oppover veien mot Bjørndalsmyra og stien innover mot Mattirudlå.

Sist jeg gikk her ble det nærmest vassing innover myra. Det var tørrere denne gangen, men fortsatt en del vann. Det som manglet var sti. Den var så vidt synlig på myra, men oppover bakkene mot skaret mellom Mattirudlå og Kulheia, var det bare fordi jeg har gått her mange ganger, at jeg fant stien.

Det ble et par våte opplevelser inne i skogen. Så snart jeg var borte i et tre, fikk jeg tunge dråper på meg. Oppe i høyden var det grått og skyene var mørke. Det var i hvert fall ikke antydning til sol.

Litt lengre mot Bjørndalsfjellet så jeg en gjeng, Jeg regnet med å ta gjengen igjen på toppen, men de var alt på vei nedover mot veien, og først nesten nede ved veien gikk jeg på jentene.

De kunne fortelle at de ville ta 7-nuts turen den dagen. De hadde startet fra Vatne og var nå på vei mot Resasteinen og Skjørestadfjellet. Før de ville oppom Dalsnuten og Øvre Eikenuten og så siste topp.

Vi snakket litt om ruta videre. Jeg hadde også tenkt meg til Resasteinen og Skjørestadfjellet. Det ville nok også bli en tur oppom Dalsnuten, og jentene fikk meg til å tenke på Øvre Eikenuten. Tok jeg den med på dagens tur, ville det bli seks av de syv toppene fra 7-nuts turen for meg denne dagen.

Videre mot Fjogstadnuten og forbi, var det de mørke skyene over meg som dominerte. Det kom noen dråper. Om det kom skikkelig regn, så ble det en kjapp tur tilbake til bilene, tenkte jeg.

Regnet kom aldri, men det ble heller ikke sol, som YR mente vi ville få. Det ble til at jeg tok stien mot Løemyr og Sørdalsbakken og Resasteinen. Bakken oppover er bratt og tung, og har ikke blitt mindre bratt men mer tung etter hvert.

Det gikk greit opp til flyvraket og videre over til østsiden og den flotte stølsveien videre nedover mot Skaret og stien over Skreppå og tilbake til stidelet ved Sørdalsleitet. Her ble det - selvsagt – sen vanlige veien over markene ned mot den merkede stien.

På veien nedover mot enden av Løemyr, tittet sola gjennom skydekket, og det ble lysere. Det kunne se ut som godværet yr nevnte ville dukke opp. Jeg tok den umerkede stien mot Dalsnuten og videre til sørsiden og opp til toppen.

Her var jeg ikke alene. «Alle» var på vei til Dalsnuten. Da jeg kom var det ikke mange biler på parkeringsplassen, men nå så det ut til å være mange. Det var i hvert fall mange på tur.

Det minnet litt om fuglefjell øverst. Det satt folk over alt. For meg ble det en kjapp runde rundt varden, før jeg fortsatte nedover og over mot trappene mot Revholstjørn.

På den siste kilometeren innover til bilen, ble jeg glad for kortbuksa. Det ble varmt og sommer. Det hadde vært en helt grei tur, men mer vann og søle enn jeg hadde tenkt. Turen gikk unna på de vanlige 3-4 timene, og er på omtrent 12 kilometer.

Rundtur i Madlandsheia i august.

En flott tur i heia med både utsikt og bademuligheter.

Tidlig i år laget jeg en liste over endel turer jeg ønsket å gjennomføre i løpet av sommeren og høsten. Det er ikke første året jeg tenker slik, men jeg har til nå ikke klart å gjennomføre alt jeg planla.

I år har det blitt en god start. Jeg kom meg til Viglesdalen ganske tidlig. Det har blitt en rundtur i Frafjordheiene, og nå sist ble det en tur til Støle. Det gjenstår en tur ned Fidjadalen og et besøk på Melands Grønahei, og det er ikke umulig at jeg får med med disse også.

Selvsagt sto også en rundtur i Madlandsheia på planen. Dette er en tur jeg setter stor pris på og som jeg gjerne tar flere ganger i løpet av sesongen.

Min rundtur i Madlandsheia går fra nedre parkeringsplass og opp mot Sirdalsloen men videre opp forbi Røde Kors hytta og ned til indra Fisketjønn og opp Høylandskaret, om Vådlandsnuten og ned til Rolighetsvatnet og videre på drifteveien ned Maribakken tilbake til bilen.

Turen er omtrent 12 kilometer og Vådlandsnuten er over 300 høydemeter over startpunktet, og det er noen gode bakker i tillegg. Turen vil nok ta nesten 5 timer med noen pauser underveis.

Den store forskjellen i forhold til «gamle dager» er at bakkene mot Fisketjønnene er helt dekket med trær. Her var det åpent lende tidligere – for 50 år siden.

Nå er stien fortsatt godt synlig, og jeg har ikke problemer med å finne fram. Fra Fisketjønnene er Vådlandsnuten lett synlig langt der oppe. Bakkene oppover er både våte og lange, og det tar tid før utsikten på toppen kan beundres.

Det er adskillig lettere nedover Rolighetsdalen og ned til Rolighetsvatnet. Her Treffer jeg vanligvis folk, og denne dagen kom det ei jente ruslende oppover, Hun skulle rundt som meg, men motsatt vei.

Like ved stidelet ved Rolighetsvatnet møtte jeg en mann. Han gikk med 10 liter maling og skulle ned til Øvre Frøylandstølen. En tung bør, men det så ut til å være en grei vekt for den karen.

Like etter å ha gått over Løedal, traff jeg to til. De var på vei mot Dokkolstølen, og var interessert i om jeg viste noe om veien videre. Det er jo ikke merket sti videre fra stidelet ved Rolighetsvatnet, men tydelig tråkk og de skulle jo et stykke langs den gamle drifteveien. De fant enkelt fram.

Oppe i høyden blåste det en del. Jeg gikk forbi Langatjødn og vurderte om det kunne passe med en dukkert, men det ville bli kaldt i vinden. Nede i bunn av Maribakken fant jeg en liten kulp som det – nesten – var mulig å dukke seg i.

Det ble en virkelig flott pause i sol og nesten ikke vind. Kaldt vann og saft, gjorde det hele ekstra bra. Det hadde vært en svett tur så langt. Det er alt en del bjørker med brune blader, og gresset er brunt i toppene. Det går mot sensommer.

Forhåpentlig vil det fortsatt bli noen varme og solfylte dager, men uansett så har sommeren så lang vært bra. Jeg var fortsatt i god form da jeg sto ved bilene. Denne turen har vært tyngre tidligere.

Støle turisthytte i 2024.

Denne turen var - igjen - en flott opplevelse.

Selvsagt er Blåfjellenden en virkelig flott plass, men jammen er det bra å komme til Støle. Det er virkelig flott å få oppleve Støle en gang til.

Nå går jeg bare til Støle om været er bra. Det er muligens litt annerledes å være på den hytta i dårlig vær, men jeg leter etter to dager med sol og flott vær før jeg tar turen. I flott vær er det virkelig kjekt å ta turen innover fra Skreå.

Nå vil nok noen hevde at turen fra Skreå er litt ødelagt siden det er vei inn til Grunnetjødnå. Jeg kan være enig, men vil jeg oppleve Trongene, Flæet, Øyestøldalen og området rundt hytta,så er turen inn fra Skreå et godt valg. Ikke for langt og rimelig greit.

Rimelig greit er egentlig ikke ordene jeg vil bruke om stien gjennom ytre Trongane. Her er det bygd opp stølsvei – en smal sådanne, i bergveggen. Med fjell på den ene siden og stup på den andre. Med et snev av høydeskrekk, så er det ikke like enkelt å passere her. Men flott og spennende er det.

Turen inn skal være nesten 13 kilometer. På brua ved Grunnetjødn står det et skilt som viser 5,5 kilometer tilbake til Skreå og 7,5 kilometer til Støle. Det virker kortere enn 5,5 kilometer til Skreå, men det skyldes sikkert veien som gjør det lett og greit å komme fram.

Stykket mellom Grunnetjødn og Øyestøl er tungt å gå. Det går litt over haug og hammer, og fra Grunnetjødn til sletta ved Flæet, mister jeg alltid stien, eller mer korrekt den forsvinner på svabergene.

Etter å ha strevd litt for å komme fram til Øystøl og Øyestøldalen, er det kjekt å komme ned i den åpne og vide dalen. Her er det temmelig flatt, men med en del myr. De gamle plankene er nesten forsvunnet, og en gang har jeg nærmest vasset over myrene. Denne gangen var det tørt.

Øyestøldalen er litt annerledes enn det jeg er vant med fra Blåfjellenden og Fidjadalen. Fra litt oppe i bakken over Øyestøl er det lett å se store deler av dalen og det virker langt til enden av dalen. Og det er selvsagt enda lengre, men flott er det med elva som renner ved siden av stien og rabber dekket med Røsslyng som denne gangen var i full blomst.

De siste stykket inn mot sletta ved Støle er ikke like greit. Her går stien inne ved fjellveggen over stein og i små myrhull. Det tar litt tid. Her må noen ha gått på en smell, for ut på kvelden i halv tolv-tiden kom et helikopter og hang nettopp over dette stykket. Antakelig for å plukke opp noen som hadde skadet seg.

Det er helt greit å se hytta ligge oppe på høyden. Det er godt å komme fram, og å kunne sette seg ned for en liten pause og se ut over dalen og nedover Kvitladalen. Det følger selvsagt med et obligatorisk bad i elva.

Vi var fem som overnattet på hytta denne natten, og fikk med oss en skikkelig bra morgen. Sol, blå himmel og nesten vindstille. Alt fra tidlig på dagen var det varmt.

I slikt vær av det bare kjekt å rusle tilbake samme vei som jeg var kommet. Det ble en flott tur tilbake mot Øyestøl, og selv om jeg nok tenkte på stien gjennom ytre Trongande, nå gikk det selvsagt helt greit på tilbaketuren også.

Denne gang ble det en stopp ved Grunnetjødn. Temperaturen var så pass bra at det passet greit med et bad – og en pause.

Det siste stykket langs vei mot Skreå er langt og litt kjedelig, og det var helt greit å komme fram til bilen – og en flaske varm pepsi.

En kjapp tur på Høgjæren sammen med broderen.

Flotte forhold for tur.

Høgjæren har lenge vært en helt vanlig plass for tur. Både lange og korte turer. Den vanlige turen fra Holmavatn mot Steinkjerringå og opp til Synesvarden og tilbake, på omtrent 7-8 kilometer, blir ikke med i loggen. Fra Tovdalsveien og sørover, (forskjellige veier) er lang nok.

Denne dagen var det snakk om turen fra Tovdalsveien til Synesvarden og ned til Steinkjerringå, og retur samme vei. En tur på omtrent en mil og som nå tar oss litt over to timer.

Det er ofte været som avgjør hvor vi tar ut på tur. Denne dagen var det meldt om bra turvær med varme og lite vind. Det er nettopp vinden som kan sette en stopper for turer på Høgjæren. Her er det åpent og lite som gir ly. Ikke et tre og bare ganske lave åser og rygger.

Med sol og lite vind, passet det bra å dra til parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Vi var eneste bil da vi kom, men det var en gjeng ungdommer som kom i mot da vi var nesten ferdig med vår tur.

Broderen var klar da jeg kom. Han ville starte med de tunge fjellskoene, mens jeg hadde på lette terrengsko. Han mente det ville være fuktig, men jeg trodde det helst ville være tørt.

Det viste seg å være skikkelig bra forhold med tørr og god sti. Vi kunne starte med bare sommertøy, og glemme regn og vind denne dagen. Det er kjekt å gå i dette åpne landskapet når forholdene er slik. Det er lite mellom oss og vår herre på slike dager.

Nå er terrenget litt kjedelig. Det er liksom det samme – stort sett. En lang bakke opp til Synesvarden – med god utsikt både mot havet og innover i heia. Og noen lange bakker nedover mor Steinkjerringå.

Alt fra Synesvarden er det mulig å se Steinkjerringå nede på Jolosteinen. Det er noen små dumper på vei nedover, men stort sett så er det mulig å se statuen resten av turen nedover.

Det er laget en egen turvei opp mot Kartakalven for å komme til Synesvarden. Vi går ofte en traktor vei opp den første bakken, og sparer litt høyde på den måten. Problemet er at det – selvsagt – går ungdyr i utmarka, og det er ikke morsomt å presse seg forbi en stor flokk kyr for å komme videre. Denne dagen så vi ikke snurten av dyr – heldigvis.

Det gikk greit å komme til Synesvarden, og denne dagen var det også andre å tur. Det flotte turværet hadde fått flere enn oss til å ta mot Høgjæren. Flere enn det pleier å være på en vanlig dag.

Ved Steinkjerringå satte det en kar, men ingen av de andre som kom bak oss tok bort til Jolosteinen. De tok kjappeste veien mot Holmavatn.

Det ble ingen pause denne gangen. Da vi sto ved Steinkjerringå mente broderen at vi bare fikk fortsatte. De ble heller ingen drikkepause på vei tilbake.

Vi har gått turen kjappere, men denne dagen gikk turen i et greit tempo, og broderen var godt fornøyd med å ha gjennomført en flott tur, som for ham fortsatt er en «langtur» på en mil eller vel det. Det var uansett kjekt å være på tur med broderen, og godt turvær gjorde det ekstra bra.