Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten

En grei treningstur.

Det er enkelt å planlegge lange flott og kjekke turer. Å gå de samme turene er langt fra like enkelt, og av og til blir det litt mye planlegging. Spesielt om været ikke samarbeider.

YR ville ha det til at mandag skulle det bli greit vær. Omtrent som det vi har hatt en god stund alt. Lite nedbør og mye sol, men litt vind.

Med slikt vær burde det være mulig å gjennomføre de storslagne planene. Jeg hadde tenkt en tur fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og så ta over Resasteinen og Skjørestadfjellet og tilbake via Dalevann og Dale.

En rundtur på opp mot 5-6 timer – minst, mente jeg. Og det burde jo være gjennomførbart – minst, mente jeg.....

Det så ikke like lyst ut for turen på morgenen. Mørke skyer og kaldt. Det lå hagel i hagen, og det hadde vært ned mot null på natten. Ikke optimale forhold for en langtur.

Jeg tok likevel mot Gramstad for å sjekke forholdene. Det var andre på tur denne dagen. Det sto en del biler ved stien mot Paradis-skaret. Skulle jeg ta den veien opp mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet?

Bakken opp mot Mattisrudlå er bratt. Ikke en bakke jeg liker å ta om det er vått og glatt. Jeg valgte å satse på «normalveien» mot Bjørndalsfjellet. Oppe i bakken var det hvitt i søkkene. Ikke snø – heldigvis, men hagel.

Det var likevel en kald start på turen. Det har regnet så pass lite den siste tiden at det likevel var tørt i bakken og enkelt å gå. Stien opp mot Bjørndalsfjellet kan være skikkelig sleip i regn og vått vær.

Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen. Ikke så veldig mange, men jeg var ikke alene. På toppen var det ingen andre, og riktig surt i vinden, Intet blivende sted. Det var bare å komme seg ned over igjen.

Selv om det ikke var «bra» vær, var det likevel vår. Bjørkene sto med den spesielle vårfargen, det var småfugler som kvitret og gjøken gol borte i lia. Nedoverbakkene gikk greit, og jeg begynte å komme i det rette turhumøret.

Nede på veien vurderte jeg et lite øyeblikk om jeg bare skulle slutte av hele turen og ta mot bilen. Det ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten.

Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot Bjørndalsfjellet, heller ikke like lange, men de gir muligheter for å få pulsen høyt opp uansett. Etter hvert kjenner jeg jo bakkene, og kan tilpasse farten. Det ble en grei tur oppover.

Neste spørsmål var om jeg skulle ta mot Dalsnuten. Det ville blitt nok en drøy bakke opp, og en lang tur over slettene tilbake til bilen.

Det ble til at jeg satte kursen direkte mot parkeringsplassen uten noe videre oppover og nedover. En kort tur på 8-9 kilometer og denne dagen brukte jeg omtrent to timer. En standard tur som gir god trening.