Lammanuten i Tysvær.

En skikkelig topptur.

Bestyrerinnen ville inn til hytta i Tysvær for å gjøre en liten jobb. Hun kunne tenke seg at jeg ble med for å hjelpe med noen ganske få ting som hun ikke kunne klare på egenhånd. Nå kunne jeg i grunnen tenke meg en hviledag, så det passet greit å ta innover på lørdag.

Nå er vi så heldige å ha turvenner boende ikke langt fra hytta, Vi inviterte til et lite rekemåltid på kvelden, og på spørsmål var Anne Margrete og Edvin klar for tur på søndag. Edvin ønsket å ta en litt lengre og «tyngre tur, så det ble bare oss to som tok ut på topptur.

Edvin, som i år blir en godt voksen mann, har fortsatt som mål å ta til toppen av Lammanuten en gang i året. Lammanuten er det høyeste fjellet i Tysvær og rager 631 moh. Det kunne passe at jeg ble med.

Vi avtale å møtes for å kjøre bort til parkeringsplassen ved Sandvik. Været så ut til å bli bra, selv om det ikke var meldt mye sol. Det var i hvert fall ikke snakk om vind. Det er «bare» 600 høydemeter til toppen...

Jeg hadde selv tenkt på denne turen. Da Edvin foreslo å gå til toppen av Lammanuten, sjekket jeg når jeg sist gikk den lange bakken opp. Det var omtrent 7 år siden. Den gang gikk det ikke lett oppover de siste bakkene. Jeg syntes det var bratt og på toppen, tenkte jeg på returen over blanke berg og nedover noen bratte kanter.

Selvsagt gikk det greit nedover den gangen, men det tok tid, og jeg gikk forsiktig. Noe jeg hadde tenkt å gjøre om vi tok turen igjen. Vi startet oppover veien, som gikk over i sti etter omtrent 1,7 kilometer.

Videre skiftet det mellom bakker opp og flate myrer. I de små bakkene, gikk stien enten på blanke svaberg oppover eller i dype groper der stien hadde gravd seg ned. Det tok tid. På de flate myrene var det lagt ut ganglemmer og her gikk det kvikt.

Oppover de siste par hundre høydemeterne, som forrige gang var litt skremmende, gikk det denne gangen helt uten problemer. Det vil si at det etter hvert ble tungt å holde følge med Edvin. Det ble vanskelig å holde pulsen på et rimelig nivå, og bare et par kjappe skritt var nok til å få skikkelig høy puls.

Vi kom selvsagt til toppen – etter å ha gått på siden av den første varden. Vi var ikke alene. Det var folk da vi kom, og mens vi hadde pause, kom det flere. Det ble folksomt etter hvert. Vi møtte også en del på veien nedover.

Edvin hadde sjekket tiden opp og da vi igjen sto på den første lange gangbanen, viste klokka at vi hadde brukt like lang tid oppover som nedover på det stykket. Vi hadde gått forsiktig nedover og brukte tiden.

Turen som er 5,5 kilometer opp og selvsagt det samme nedover, er krevende. Det viser også på hvor mye tid folk bruker. Noen går opp – og ned, på godt under tre timer. Vi brukte nok så nøyaktig fire timer – med pause. Andre har nevnt fem timer totalt.

Det ble 18.000 skritt på dagens tur. Det gir mange små steg oppover bakkene. På flat mark blir det 12-1300 skritt på kilometeren, her ble det godt over 1600. Det var kjekt å prøve seg på en skikkelig topptur igjen. Det er en stund siden jeg gikk 600 høydemeter omtrent på så kort tid.

Takk til Edvin, som igjen fikk dratt meg med på en – for meg – litt utfordrende tur. Som alltid gikk det helt greit, og jeg hadde denne gangen også en god følelse da vi sto ved bilen etter en flott tur.