Med broderen til Blåfjell og Bjødnali.

Tur med dårlig kne.

Endelig ville broderen være med på tur igjen. Det var en stund siden, og vi pleier å gå sammen minst en gang i uka. Det var på tide.

Broderen har slitt med flere ting. Det siste var at kneet ikke ville samarbeide. Det gjorde skikkelig vondt rett under kneet når han hadde vært ute og spasert. Selv om turen var rimelig kort – og flat.

Det ville derfor ikke bli noen langtur denne dagen, men selv en kort tur var noe å se fram til. Broderen tenkte seg til Bjødnali, men over toppen mot Blåfjell.

Det er muligens en litt kortere tur enn den opp Urdådalen. Det er i hvert fall en god del mer høydemeter. Broderen så for seg å teste kneet opp bakken og eventuelt snu om det skulle bli for galt.

Vi har vært velsignet med flott vår vær i det siste, og selv om det har vært perioder med regn, så har det ikke blitt skikkelig vått i myrene og i stien. Det har vært skikkelig gode forhold for tur.

Denne dagen var det ikke vår det var sommer. Helst kortbuksevær. I det flotte været var det også andre som ville på tur. Det startet en gjeng samtidig med oss, og vi snakket med gjengen oppe ved garden. De var også på samme rundtur som oss.

Trærne har fått blader. Det er grønt på bakken. Vi fant mer enn de vanlige blomstene. Det luktet også einer nedover lia mot Bjødnali. Det er en sommerlukt for meg.

Oppover bakkene mot toppen, spurte jeg broderen hvordan det var med kneet. Litt vondt, men ikke verre enn at han ville fortsette. Nedover bakkene mot Moldtjørnet, spurte jeg om det samme, og fikk samme svar.

Vi gikk helt opp til garden, nærmest for å gjøre turen litt lengre. Det er ikke en spesielt lang tur. Bare en 7-8 kilometer. Bakken opp hjelper jo på, det blir liksom mer trening ut av turen med en skikkelig bakke.

Det ble en tur uten stress. Vi tok det med ro oppover bakkene. Selvsagt ble det litt pusting og pesing, men pulsen kom langt fra opp mot topp. Nedover gikk broderen forsiktig, og det betyr selvsagt at det går rolig for seg.

Fra Bjødnali og tilbake til bilen, er det vei for det meste. Selv om det er bakker ned, så kunne broderen holde en grei fart. Ikke som vanlig, for da er det litt små-springing nedover disse bakkene.

Langs ånå på tilbakeveien mot bilen, ble det varmt. Her sto sola rett ned og det var ikke mye vind inne i skogen. Vi kunne gjerne hatt på kortbukser. Det ble en skikkelig sommer tur.

Denne gangen hadde vi ikke sett på klokka. Det hadde blitt mye småprating underveis. Vi kom begge til bilene i god form og uten egentlig å kjenne turen i beina i det hele tatt.

Det var antakelig rette turen for broderen, for han mente kneet ikke hadde blitt dårligere. Han var klar for nye turer etterhvert.

Steinkjerringå, litle og store Vandavatn og Gauleiksvarden.

En ny rundtur på Høgjæren.

Sigbjørn min svoger, og ofte turfølge, gikk en tur på Høgjæren som var ukjent for meg. Siden jeg jo har tid til å å gå så mange turer som jeg ønsker, og været var bra, var det ingen ting i veien for å forsøke å gå i Sigbjørn sine fotspor.

Det vil si å kjøre til parkeringsplassen ved Holmavatn og så ta fatt på turen mot Steinkjerringå – «Mor Norge». En plass jeg har besøkt nok så mange ganger.

Det har vært en tørr vår, og jeg lurte på hvilke sko jeg skulle velge for turen oppe på Høgjæren. Området er ikke helt uten myr og vann. Det er mange muligheter for å bli våt på beina – om jeg valgte lave sko, mente jeg.

Jeg kjøpte et nytt par lette «trekkingsko» - halvhøye Merrell Gore-Tex sko. Det var muligens en grei tur å prøve de nye skoene. De «gamle» Salomon lave sko (med Gore-Tex) gir meg som regel vonde gnagsår de første gangene jeg bruker disse. Jeg tok likevel på de nye skoene. De må jo tas i bruk på et eller annet tidspunkt.

Det var greit vær og god værmelding. Lite vind, 10 grader og det var ikke snakk om nedbør. Helt greit turvær, men det hadde regnet litt i det siste. Det kunne være bløtt enkelte plasser.

På turen mot Holmavatn kunne jeg se at enkelte steder var graset alt skåret og lagt i silo. Det vil si at våren er omme, og at sommeren er kommet. (Nå melder YR om sommertemperaturer om tre dager, men det har YR gjort de siste fem dagene...)

Midt i uka burde det ikke være så mange andre på tur. Det sto likevel en del biler på parkeringsplassen da jeg kom. Jeg møtte likevel bare to stykker på hele turen.

Fra Holmavatn til Steinkjerringå er det god sti, nærmest vei. Det er lagt klopper over de dypeste myrsøkkene og gangsteiner en del plasser. Det er helt greit å gå i lave sko her, og det gjør de fleste.

Vanligvis blir det bare til at jeg snur ved «Mor Norge». Samme sti frem og tilbake. Noen hundre meter fra statuen er det stidele, og det er mulig å gå mot Synesvarden eller tilbake til Holmavatn.

Denne gangen satte jeg kursen mot litle og store Vandavatnet. Det er ikke helt riktig at jeg ikke har vært her før, en gang for riktig lenge siden – omtrent 50 år, var jeg på tur med min svigerfar i dette området. Jeg husker ikke spesielt mye fra turen og terrenget. Det ville bli kjekt å gå på nesten nye veier.

Landskapet og naturen er litt spesiell rundt Steinkjerringå. Flatt, nesten uten «bakker», selv om det er en del høydemeter opp og ned. Uten trær eller busker – utenom planteskog – granskog enkelte plasser. Mye myr og enkelte plasser var det vått. Spesielt inne i skogen rett før store Vandavatnet var det sorpet.

Det er også ganske spesielt med torvmyrene, med klare spor ette torvskjæring. Torv var omtrent det eneste brensel det var mulig å få tak på til midten av forrige århundre. Alle boliger måtte ha sin egen torvbe.

Det tok omtrent to dager å skjære nok torv for en vinter. Så måtte torven «stakkes» og bringes i hus. Alt i alt en del arbeid. Det var torvstakker i en myr ikke langt fra stien for noen år siden. Jeg mener det var Jærmuseet som sto for arbeidet.

Etter å gått rundt både litle og store Vandavatnet endte jeg ut på en parkeringsplass ved Likholen. Fra der og et par kilometer tilbake mot Gauleiksvarden var det traktor vei. Det var enkelt å følge de blåmalte pinnene som sto langs veien, men noen plasser var det vanskelig å komme over uten å bli våt, og dette var i en «tørr» periode. Det bar gjennom en skogdott, og igjen ut på åpne flate høgjæren.

Det siste stykket opp mot Gauleiksvarden gikk stien i slake svinger og fulgte «eskerne» små høydedrag i det myrete området. Som sagt, rimelig flatt, men likevel 50 høydemeter opp til toppen.

Siste stykket gikk samme vei som jeg kom. God sti og ingen problemer, men etter 13-14 kilometer kunne jeg kjenne at jeg hadde vært på tur.

Mattirudlå,Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten.

Bratte bakker og mye folk.

Dagen etter langturen mot Resasteinen og rundt Dalsnuten var jeg tilbake på parkeringsplassen ved Gramstad. Jeg hadde ikke tenkt på noen langtur denne dagen. Bare en helt vanlig tur, men gjerne med litt bakker....

Det finnes noen bakker rundt Gramstad. De fleste stiene byr på en del høydemeter både opp og ned. Det er selvsagt mulig å gå noen turer uten spesielt mye stigning, men de vanligste stiene går til en eller annen topp.

En god treningsrunde er å gå mot Lutsi for så å ta opp mot Mattirudlå. Bakken opp Rinda er bratt og lang. Ikke så bratt som den jeg gikk dagen før, men brattere enn det jeg liker.

Bakken opp fra Holmavika mot Øvre Eikenuten var både lengre og brattere. Nå var den bakken inne i skogen, mens bakken mot Mattirudlå til dels er på blanke berget med lite mellom horisonten og stien. Eksponert er hva jeg kaller slike plasser.

Likevel var den bakken jeg satte kursen mot denne dagen. Bakken opp mot Mattirudlå bød som vanlig på høy puls og noen krampaktige tak i staven. Det er litt rart det der, bare noe å holde i gjør det lettere å komme seg oppover på de bratteste stedene.

Jeg var ikke alene som klatret opp bakken denne dagen. Jeg hadde følge fra parkeringsplassen av et par. De gikk omtrent like fort som meg, og i bunnen av bakken fikk de gå først. Jeg regnet med at folk som er omtrent 40 år yngre enn meg holder større fart i bakkene.

Mot Bjørndalsfjellet var de et stykke foran. Nedover mot veien tok jeg paret igjen. Det viste seg at de ville på samme runden som meg. Mattirudlå, Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten. Som en liten etterpåklatt, tok de muligens også med Dalsnuten.

Det er jo ikke lange avstanden opp til Dalsnuten fra Kvitemyra og stien mot Gramstad, men når høyden komme i tillegg til at det skal gås både opp og ned, så betyr Dalsnuten omtrent en halv time i tillegg.

Jeg hadde ingen planer om Dalsnuten denne dagen, Det fikk holde med tre topper, og omtrent to timer på tur. Det hadde liksom blitt nok 3 timers turer i det siste.

Ved skiltet som viser 200 meter til toppen av Fjogstadnuten, så jeg paret oppe i bakken. Jeg valgte å gå videre uten den lille avstikkeren opp på toppen.

Det var ingen andre som var på denne turen. Jeg kunne se at det hadde gått andre tidligere på dagen, men for min del var det en tur uten mye folk det strekket.

Det ble litt annerledes nede ved Revholstjørn. Dalsnuten må være et av de mest besøkte turmålene i distriktet. Ikke i klasse med Prekestolen (av noen kalt preikestolen...), men godt besøkt.

Den nye parkeringsplassen med omtrent dobbelt så mange plasser som den «gamle», kommer antakelig godt med i disse Koronatider. Alle skal jo på tur.

Da jeg igjen sto på parkeringsplassen ved Gramstad, tok jeg en oppsummering. Beina kjentes ganske greie. Jeg hadde antakelig fått vondt noen plasser om jeg hadde tatt med Dalsnuten, Knærne var ikke i like god stand. Det hadde antakelig blitt litt for mye av det gode med Dalsnuten på toppen av den vanlige rundturen.

Rundtur - Resasteinen og rundt Dalsnuten.

En skikkelig tung tur på slutten

For bare et år siden, tiden går fort, fant jeg på å gå fra Gramstad til Resasteinen og Dale og tilbake. En kjekk rundtur.

Siden turen starter ved Gramstad, er det ikke nødvendig å tråkke opp fra omtrent havnivå til Resasteinen. Det betyr adskillige høydemeter spart.

Det var muligens tid for å forsøke denne turen på ny. Det er i hvert fall en tur som tar over to timer og er da etter hvert blitt en «langtur». Jeg mente at den tok mellom to og tre timer sist.

Værmeldingen var god, det var Kristi himmelfartsdag og jeg var forholdsvis tidlig ute. Hvor mye folk ville det være på Gramstad. Det viste seg å være adskillige. Nesten hele parkeringsplassen var full, og det rullet stadig inn nye biler.

Heldigvis er flere av turene fra Gramstad forholdsvis korte. Opp og ned Dalsnuten kan gjøres kjapt, og selv med små barn trenger det ikke gå mer enn et par timer. Det betyr en god del utskifting av bilene, og som regel plass til en bil til.

Jeg fulgte veien mot Revholstjørn, for så å ta mot Resasteinen istede for mot toppen av Dalsnuten. Det er litt over en kilometer fra der stien ta av mot Resasteinen og opp til selve steinen. Og omtrent 100 høydemeter. Det virker som om det er en del mer enn 100...

En ny kilometer til myra mellom Skjørestadfjellet og Jødestadfjellet, og jeg tar som vanlig av stien og setter kursen over myra og mot stien rundt mot Li.

Der går det en «traktorvei» mot venstre og nedover mot Dalevannet. Det er en sti fra der «veien» slutter, men den finner jeg bare sånn en gang i blant. Denne dagen var stien søkk borte....

Vel tilbake på STFstien, valgte jeg å følge denne helt ned til Dale. Det var masse folk på vei både opp og ned mellom Dalevann og Dale.

På Dale var det omtrent ikke en parkeringsplass å oppdrive. Det kom fortsatt biler. Jeg hadde jo ikke bilen der, så turen gikk videre tilbake mot Revholstjørn - og eventuelt Dalsnuten?

Et stykke oppover, sto det et skilt som viste vei, men også nedover og rundt Dalsnuten. 3,1 kilometer til Gramstad? Jeg hadde aldri gått den veien før. Det var muligens på tide å gjøre seg kjent med den rundturen.

Jeg hadde hørt at det var en bratt bakke opp fra veien. Mye av turen ville gå langs veien mot Holmavika. Det kunne ikke være lange avstanden å komme seg opp til topp. Det kunne stemme med at det var en bratt bakke opp.

Den første delen av turen langs veien – litt oppe i lia, var helt grei. Nesten opparbeidet vei. Så ble det opp og ned, rundt steiner og til dels over steiner. Hva jeg kaller en «tung» sti. Det ville, trodde jeg, ta minst en time å komme til bilen fra Dale, 3 kilometer i timen er ikke fort, når sekken er lett.

Jeg brukte 20 minutter på de første 800 meterene. Uten oppoverbakke. Det ble ikke lettere da jeg tok fatt på bakken. 200 høydemeter på under 500 meter. Det høres muligens greit ut med en vinkel på omtrent 45 grader, men for alle som har prøvd, så vet de at det ikke går uten svette og høy puls.

Jeg kom opp, men ikke verdens beste form. Det var heldigvis helt greit å gå tilbake til bilen fra toppen. Grei nedoverbakke og god sti den siste kilometeren. Det tok mer en en time å gå fra Dale til Gramstad under Dalsnuten.

Turen er en flott «utfordring» for de som liker bratte bakker. Jeg tror det kommer til å bli få ganger jeg går der. Det blir ikke lettere med bratte bakker med årene.

Synesvarden og Steinkjerringå på Høgjæren.

Et flott turområde.

En dag med bra vær bør utnyttes. En tur bør stå på programmet, men hvor. Det er alltid et spørsmål. Siden treningssenteret er stengt, så hard det blitt to dager i uka til som må fylles med ett eller annet. Tur for eksempel.

Det er vanskelig å finne nye turer. Jeg er ikke noe spesielt glad i nye ting. Ikke en gang turer i nytt terreng. Det blir som regel til at jeg går på gamle stier og tar turer som jeg kjenner godt. Spesielt om jeg er alene.

Bestyrerinnen er ikke helt sikker på om jeg bør ta ut alene i det hele tatt, men etter mer enn 30 år på tur, så er det også en vane. Hun ber i hvert fall om å bli orientert om hvor turen går, og ser helst at jeg holder meg på merket sti. Det blir liksom lettere å finne meg om jeg skulle brekke et bein....

Området rundt Synesvarden er et greit sted å gå tur. Der er det lite fare for å gå seg vill. Det er egentlig vanskelig å finne en plass for å «tre av på naturens vegne». En rød jakke kan sees flere kilometer.

Ingen andre stillet opp for tur denne dagen. Det passet ikke for Bestyrerinnen, og broderen sliter med et kne – når han ikke også har problemer med podagra. Det er så pass vondt at han velger å stå over noen dager.

Jeg hadde bare tenkt en litt kort tur. Et par timer muligens. Den vanlige runden fra Holmavatn er på omtrent 7-8 kilometer og tar rundt en og en halv time. Egentlig ikke nok til å bli tatt med i loggen.

En annen mulighet er å ta fra parkeringsplassen ved Topdalsveien. Det gir mulighet for turer av forskjellig lengde.

Direkte fra bilen til Steinkjerringå over Synesvarden er ca to timer og 8-9 kilometer tur-retur. Fra bilen til Holmavatn over Synesvarden og videre til Steinkjerringå og retur samme vei er 11-12 kilometer, og nærmere tre timer. Fra Topdalsveien er det mulig å velge det som passer den dagen.

Denne dagen passet det med noe midt i mellom. Jeg gikk mot Synesvarden, hvor det var et par andre, og fortsatte mot Steinkjerringå. Det er adskillig flere som går mellom Steinkjerringå og Holmavatn enn de andre turene. Jeg gikk videre mot Holmavatn, og møtte en del.

Fra Holmavatn er det en del oppoverbakker mot Synesvarden, og det blir litt trening ut av det. Siden det var tørt i bakken og ikke nedbør, ble det en grei tur.

Mellom Holmavatn og Synesvarden er det ofte ungdyr på beite. Jeg har med stav, og det har hendt at jeg har måttet gå gjennom flokken av dyr.

Dyrene var alt på beite. Det er forholdsvis tidlig på året, men de holdt seg på god avstand fra stien. Ulempen med dyra, er at de tråkker opp stien slik at den blir et sammenhengende sorpehull. Ikke slik denne dagen. Det var tørt.

I øst var det kommet opp flere vindmøller. Nå er det snart vindmøller rundt hele horisonten. Det begynner å bli litt for mange etter min smak. Det er omtrent ikke mulig å ta bilder uten at det er vindmøller i bakgrunnen.

Det er heldigvis fortsatt høy himmel og god sikt både til hav og hei fra store deler av stien der jeg gikk. Det er noe eget med å gå sånn i marka, å kunne se langt. En flott tur uansett.

En flott tur rundt Lifjellet i Sandnes.

Nesten alene, og en virkelig kjekk tur.

Av og til stemmer ikke varselet til YR. Av og til blir det til og med bedre enn YR varsler. Av og til er bakken tørr og fin, selv om det har regnet noe. Av og til velger jeg å gå på tur på tross av at det blåser, sludder og er bare 4 grader. Av og til er jeg heldig....

Det hender jeg får en skikkelig flott tur, selv om jeg i utgangspunktet lurte på om jeg i det hele tatt burde begi meg ut i terrenget det. Denne lørdagen var en slik dag.

Værmeldingen var ikke god. Det skulle regne omtrent hele dagen. Vinden skulle bli opp mot kuling og temperaturen skulle være lav.

På vei innover mot Dale, blåste det. I starten var det bare regn som kom, men etter hvert ble det sludd. Termometeret i bilen viste 4 grader. Slikt er egentlig ikke turvær.

Jeg hadde planlagt den vanlige turen rundt Lifjellet. Det har vært den vanligste lørdagsturen i mange år. Her an jeg i hvert fall ikke gå feil.

Burde jeg ta den vanlige runden, eller skulle jeg bare gå opp mot toppen og se hvor langt jeg kom. Av erfaring vet jeg jo at om jeg kommer opp, blir det som oftest til at jeg fortsetter og plutselig så er jeg mer enn halvveis på runden.

Skulle jeg heller snu og holde meg inne en lørdag? Det ble til at jeg kjørte till Dale for å sjekke forholdene, og så fikk jeg se. Jeg hadde sekken på ryggen, staven i hånden og var langt nedover veien mot Dalsvågen da jeg kom på at jeg jo skulle vurdere hvor turen skulle gå.

På Dale var det bra vær da jeg kom. Sol, og vinden kjentes jo ikke inne i skogen. Tingene gikk automatisk.

Med værmeldingen i friskt minne, kikket jeg meg tilbake, og kunne se mørke skyer mot sør. Over Stavanger i nordvest var det også tunge regnskyer. Jeg var omringet av regn så det ut til, men i sørvest, der vinden kom fra, var det lyst og med blå himmel. Det ville i hvert fall ikke komme regn på en stund....

Jeg håpet at regnet ville holde seg vekk til jeg var kommet over det meste av svabergene bortover mot Bymarka. Det kom ikke en dråpe.

Kunne det virkelig være opphold helt til jeg km til Bymarka. Regnet kom ikke, og jeg fikk en tur opp bakken uten nedbør.

Nå pleier jeg å få det dårligste været på toppen. Det var svarte skyer omtrent hele horisonten rundt, men på Lifjellet var det tørt og opphold.

Det ble en kjekk tur, ikke bare fordi regnet hold seg vekk, men også på grunn av at bakken var tørr og det var lett å gå. Selv bakkene var ikke spesielt tunge. Det var en dag da det meste stemt.

Det ble en av de turene hvor jeg kunne løfte hånden og gi et lite gledesutbrudd da jeg kom ned til bilen. Det hadde vært en av de turene som burde huskes.

Selv noen ganske få dråper helt på slutten kunne ikke ta fra meg gleden ved en spesielt flott tur.

Rundtur fra Gramstad med Bjørndalsfjellet og Dalsnuten

Ikke en skikkelig langtur, men med mange høydemeter.

Etter å ha skulket unna den lange turen, var jeg klar for ny prøve på onsdag. Værmeldingen var adskillig bedre. Det kunne til og med bli sol. Det var forhold for en lengre tur.

Siden jeg hadde planlagt en riktig langtur, og ikke klart å gjennomføre, tok jeg til vettet og tenkte bare på en litt lengre tur.

Hva med å starte på Gramstad, gå mot Paradisskaret og så opp Rinda til Mattisrudlå og videre til Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten, for så å ta en kjapp tur opp på Dalsnuten. Ikke så lang som den jeg hadde planlagt tidligere, men lengre enn den jeg virkelig gjennomførte.

Denne dagen var YR og værgudene nok så enige. Det var sol og noen lyse skyer. Ikke mye vind og forholdsvis tørt fortsatt. Bra forhold for en tur. Her var det bare å komme i gang.

Andre hadde også sjekket YR eller muligens sett ut vinduet. Det var en god del biler på Gramstad. Ikke så mye som på en god søndag, men det var mye folk og bil.

Jeg var ikke alene om å gå mot Paradisskaret. Jeg møtte til og med et par som kom i mot. Der bakken oppover Rinda starter, øverst i Paradisskaret sto det en jente og lurte hvor hun burde gå.

Hun hadde kommet opp fra Vatne og tok sikte på Bjørndalsfjellet. Det ble antakelig en rundtur mot Gramstad. Jeg kunne høre andre oppe i bakken, og tok igjen en gjeng. Vi kom alle omtrent samtidig opp til toppen.

Bortover mot Bjørndalsfjellet var det en hel gjeng. Jeg tok forbi og kom til toppen av Bjørndalsfjellet alene. Det var ikke noen grunn for å stoppe opp, så jeg fortsatte mot Fjogstadveien..

Det kom mye folk i mot i bakken ned fra toppen. Først jenta jeg hadde snakket med i bakken, dernest den gjengen jeg hadde gått forbi. Det var hjertelaget på tur. Det virket ikke som om disse folkene hadde vært på tur i området før. De var glade for litt informasjon om hvor de burde gå for å komme nedover mot parkeringsplassen.

Jeg hadde ikke problemer med å finne fram. Det ble likevel til at jeg stoppet opp et par plasser bare for å se meg rundt. Våren er kommet for fullt. Bjørka står lyse grønn markene har fått grønt gras, blåbærlyngen stå med blomst. Det er en like stor opplevelse hvert å å se vinteren forsvinne og våren komme.

Det er som oftest ikke mange folk som går til Fjogstadnuten. Her hender det jeg går alene, og dette er også en grei plass å stoppe opp for å se litt utover. Denne dagen hadde jeg tenkt meg til topps på Dalsnuten, og der er det enda bedre utsikt enn fra Fjogstadnuten.

Jeg kan ikke si det går fort opp fra Revholstjørn til toppen av Dalsnuten, selv om jeg tok den «nye» stien opp rundt utsiden av Dalsnuten. Det hadde blitt noen høydemeter alt, og bakken opp krever sitt uansett.

Nedover går mye greiere. For meg med stive bein etter mange høydemeter, ble det ikke noen kjapp tur ned bakken, selv om det er «trapp» for det meste.

Bortover flyene mot Gramstad, fikk jeg mer opp farten, men ble likevel tatt igjen av en gjeng ungdommer. De var antakelig rundt 50 år yngre enn meg....

En flott tur i godt vær. Kunne jeg ha klart den lange Turen?

Bjørndalsfjellet og Fjogstadnuten

En grei treningstur.

Det er enkelt å planlegge lange flott og kjekke turer. Å gå de samme turene er langt fra like enkelt, og av og til blir det litt mye planlegging. Spesielt om været ikke samarbeider.

YR ville ha det til at mandag skulle det bli greit vær. Omtrent som det vi har hatt en god stund alt. Lite nedbør og mye sol, men litt vind.

Med slikt vær burde det være mulig å gjennomføre de storslagne planene. Jeg hadde tenkt en tur fra Gramstad til Bjørndalsfjellet og videre over Fjogstadnuten og så ta over Resasteinen og Skjørestadfjellet og tilbake via Dalevann og Dale.

En rundtur på opp mot 5-6 timer – minst, mente jeg. Og det burde jo være gjennomførbart – minst, mente jeg.....

Det så ikke like lyst ut for turen på morgenen. Mørke skyer og kaldt. Det lå hagel i hagen, og det hadde vært ned mot null på natten. Ikke optimale forhold for en langtur.

Jeg tok likevel mot Gramstad for å sjekke forholdene. Det var andre på tur denne dagen. Det sto en del biler ved stien mot Paradis-skaret. Skulle jeg ta den veien opp mot Mattisrudlå og Bjørndalsfjellet?

Bakken opp mot Mattisrudlå er bratt. Ikke en bakke jeg liker å ta om det er vått og glatt. Jeg valgte å satse på «normalveien» mot Bjørndalsfjellet. Oppe i bakken var det hvitt i søkkene. Ikke snø – heldigvis, men hagel.

Det var likevel en kald start på turen. Det har regnet så pass lite den siste tiden at det likevel var tørt i bakken og enkelt å gå. Stien opp mot Bjørndalsfjellet kan være skikkelig sleip i regn og vått vær.

Det var andre på tur mot Bjørndalsfjellet denne dagen. Ikke så veldig mange, men jeg var ikke alene. På toppen var det ingen andre, og riktig surt i vinden, Intet blivende sted. Det var bare å komme seg ned over igjen.

Selv om det ikke var «bra» vær, var det likevel vår. Bjørkene sto med den spesielle vårfargen, det var småfugler som kvitret og gjøken gol borte i lia. Nedoverbakkene gikk greit, og jeg begynte å komme i det rette turhumøret.

Nede på veien vurderte jeg et lite øyeblikk om jeg bare skulle slutte av hele turen og ta mot bilen. Det ble til at jeg tok mot Fjogstadnuten.

Bakkene opp mot Fjogstadnuten er ikke like bratte som opp mot Bjørndalsfjellet, heller ikke like lange, men de gir muligheter for å få pulsen høyt opp uansett. Etter hvert kjenner jeg jo bakkene, og kan tilpasse farten. Det ble en grei tur oppover.

Neste spørsmål var om jeg skulle ta mot Dalsnuten. Det ville blitt nok en drøy bakke opp, og en lang tur over slettene tilbake til bilen.

Det ble til at jeg satte kursen direkte mot parkeringsplassen uten noe videre oppover og nedover. En kort tur på 8-9 kilometer og denne dagen brukte jeg omtrent to timer. En standard tur som gir god trening.

Brusanuten og Karten

Bestyrerinnen og jeg på fredagstur.

Det var Bestyrerinnen som foreslo å ta turen til høgjæren for å besøke Karten og Brusanuten. Denne toppen har vi ikke besøkt så veldig mange ganger. De første gangene i dårlig vær.

Denne dagen var værmeldingen grei. Det var snakk om vind, men sol og lite skyer, og ikke nedbør. Selv om det har regnet litt de siste dagene, så er det fortsatt tørt i marka.

Turen til Karten og Brusanuten passer beste om det er tørt. Stien går gjennom noen gode myrer og det kan være vått....

Det er bare tre år siden første gang vi var på denne toppen, og det har ikke blitt mer en 5 besøk til nå. Det var så avgjort tid for et nytt besøk. Været var jo også på vår side, det har ikke alltid vært tilfelle på våre tidligere turer til Brusanuten.

Det er ikke helt lett å finne parkeringsplassen for turen. Den er heller ikke spesielt stor 8-10 biler og det er fullt. Vi fant en plass blant 4-5 andre biler.

«Parkeringsplassene» ligger et par hundre meter fra Buevegen – riksvei 504 mellom Varhaug og Bue på E 39. Fra Kartavollkrysset, rett ved Karlsbua, er det litt under 2 kilometer til en avkjørsel, og 200 meter inn fra veien er det plass til bilene. Det er en driftsbygning der, som er synlig fra veien.

Den enkleste måten å finne avkjørselen på, er å kikke etter en stikkvei til høyre (sør) rett etter Husavannet, men før Mellomstrandvannet. Altså mellom de to vannene.

Fra «parkeringsplassen» går det en grusvei oppover og rundt det store jordet ved parkeringsplassen. Veien skal følges et godt stykke oppover, og helt till toppen av Karten om den skal besøkes på turen.

Veien mot Brusanuten tar av til venstre ved Kartavannet, og fortsetter langs vannet. Om Karten inngår i turplanene, blir det å gå fra dette krysset og opp, og så samme vei tilbake,

Fra krysset går veien mot andre enden av Kartavannet. Derfra og til toppen er det bare å følge stien. Den går gjennom skogen over bekken og opp til heia over skogen. Så bærer det opp noen bakker og over en gjerdeklyver. Derfra er det lett å se varden på toppen, Stien fortsetter videre over toppen og ned. Så blir det myr og steinet sti til en ny traktorvei. Et stykke nedover står det veiviser tilbake til Kartavannet og veien som ble brukt opp.

Rundturen er på 9-10 kilometer og det kan lett gå 3 timer.

For vår del, som er kjent i terrenget, ble det en litt annen vei mot toppen av Karten. Det ble ikke lange stoppen der. Vinden blåste oss kjapt nedover mot Kartavannet. Det ble heller ingen stopp på toppen av Brusanuten. Det var vinter forhold. Kald vind og lite sol.

Nede i bakkene ble det straks mye bedre, og det ble helt greit å ta en pause bak en stein. Det var skikkelig tørt i bakken. Det var bare å spasere over myrene, men selv med lang «tørke» var det plasser der det var mulig å bli våt på beina.

Vi fikk en kjekk og flott tur, selv om det blåste skikkelig enkelte plasser. Det ble helst til at vi ikke kikket på utsikten men ned i stien. Utsikten, både fra Karten og Brusanuten er ellers verdt å få med seg. Selv om det er mange vindmøller rundt i horisonten.