Runden fra Gramstad, Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

En grei runde - uten kamera.

Etter mange tørre dager var det igjen snakk om nedbør – i store mengder. Om natten regnet det i bøtter og spann, og det fløt vann i gardsrommet på morgenen. Sola skinte og Yr mente det ville bli bra vær.

Jeg måtte selvsagt ut på tur. Tidligere har jeg planlagt turen over Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten videre til Resasteinen og Skjørestadfjellet med Dalsnuten til slutt. Flere ganger...

Det har ikke blitt noe av denne turen til nå. Var dette dagen for den første i år?

Jeg pakket sekken og tok mot Gramstad. På Gramstad var det en god del andre. Lørdag er turdag ser det ut som. De fleste går mot Dalsnuten, men noen tar turen oppover mot Bjørndalsfjellet.

Jeg tar normalt et bilde ved starten av en tyr. Denne dagen viste det seg å være vanskelig. Kamera – og mobiltelefonen lå igjen hjemme. Jeg får vist lage en sjekkliste for å være sikker på å få med meg alt. Jeg glemmer antakelig skoa en dag – uten sjekkliste. Det får bli noen gamle bilder i dette innlegget denne gangen.

Det var ikke is i stien, men mye vann i myrene. Jeg tar innover Bjørndalsmyra for å komme opp til Mattirudlå. Denne gangen ble det vassing innover myra. Mine ALFA Impact er mer enn to år gamle – nesten ny rekord for fjellstøvler – og holder fortsatt tett. Sålen begynner å bli slitt. Det er mulig å få på ny såle, men skal jeg skifte Gore-Tex-en også?

Av en eller annen grunn møtte jeg ingen og tok ikke noen igjen over Kulheia mot Bjørndalsfjellet. Derimot var det masse folk både oppe ved toppen av Bjørndalsfjellet og på vei opp eller ned. Det var nesten folksomt.

På vei oppover mot Fjogstadnuten, var det ikke et menneske – til å begynne med. Ved gjerdeklyveren under toppen, kom det en hel gjeng løpende i mot. I god fart nedover bakken der jeg går forsiktig – oppover.

Ved stidelet mot Resasteinen og stien videre mot Kvitemyr, måtte jeg igjen ta en beslutning. Skulle jeg ta over mot Resasteinen og Skjørestadfjellet eller rett mot Dalsnuten. Det var vått og glatt og jeg tok den enkle veien mot Dalsnuten.

Det betyr over Kjørkerinnå og ned og over mot stien mellom Dale og Dalsnuten. En ikke helt tørr sti denne dagen, men det var greit å komme fram. Ved trappene var det folk. Jeg kunne jo ikke stå i stien å blåse. Det ble trappen videre med tung pust.

Det var dagen for «amatører» - folk som går få turer og som ikke helt har utstyret i orden. Mange på joggesko. Nå er jo stien til Dalsnuten ganske god, men det er fortsatt noen våte partier. Jeg tror mange ser litt underlig på meg med skitne bukser til knærne og svett så det holder.

På toppen var det en hel del andre. Mange krøp i le av vinden ved varden. Det var ikke sommertemperatur øverst. For meg holdt det likevel å bare rulle ned skjortearmene.

Det ble bare fire topper denne dagen også. Det er likevel en tur med en god del høydemeter, og jeg bruker nesten tre timer på turen.

Bjødnali og rundt Engjavatnet.

Broderen ble med til Bjødnali.

Det ble en tur til Bjødnali og for meg også rundt Engjavatnet. Broderen og jeg prøver å få til en tur i uka. Broderen mener han trenger bakketrening, og bedre kondis, men våre turer langs stranden utfordrer ikke pusten.

Det har jo blitt noen turer til Bjødnali og videre rundt Engjavatnet på oss. Broderen føler de to tre kilometerne ekstra er litt for mye, og sirer takk for turen ved porten inn mot «Skogen»., hvor jeg tar mot den lenge turen.

Det var noe slik vi planla denne dagen også. Vi ble enige om å treffes på parkeringsplassen. Der var det denne dagen en god del biler. Det var andre på tur. Sælandsskogen er jo et mye benyttet utgangspunkt for tur, og de fleste tar nok bare ned til stranden ved Taksdalsvatnet.

Ellers er det mange som tar turen oppover Urdådalen til Bjødnali. Det er mye stein i stien oppover dalen. For vår del fortrekker vi å gå om Stølssletta og Vindskaret. Det var den turen vi startet på denne dagen.

Nesten i bunn av bakken, ble det stopp. Nedenfor oss var det folk i gang med å dele opp bambusgran til stokker. Granen skal tas ut av verneområdet, og det ville jo passe at den kom til nytte og ikke bare råtnet vekk, selv om det var planen.

Vi hørte rop nedenfra. Det var Harry som var på jobb. Han er pensjonist som oss, men har den siste tiden jobbet med stiene rund Melsvatnet. Nå var han opptatt i Sælandsskogen. Det er bra at noen gjør en innsats.

Etter en ganske lang tørr periode, var det igjen bløtt i marka. Nedover mot Moldtjørn var det sørpebløtt i myra, og det ble nærmest vassing enkelte plasser. Heldigvis var det ikke så mye vann i tjernet at vi måtte opp i steinene, men kunne holde oss nede i myra.

Vi måtte selvsagt legge turen om Bjødnali. Det er noe med et tre. Denne dagen var det andre som også tok pause ved garden. Det satt en hel gjeng litt lengre opp ved steinmurene. Antakelig var de kommet opp Urdådalen.

Vi tok veien mot Sjelset og ved porten mot «Skogen» sa broderen takk for følget og fortsatte opp bakken, mens jeg labbet veien videre mot «Skogen». Selv om turen går på vei, synes jeg det er virkelig flott her.

På en runde rundt Engjavatnet uten andre i følget blir det ikke til at jeg stopper for en pause. Denne gangen suste jeg bare videre i gjeilen mot brønnen og torvmyra. Det ble ikke en gang en liten stopp for å ta bilde.

Det var ikke så mye vann i Skogsånå at den bød på hindringer. Det var bare å tråkke over, og fortsette stien videre mot traktorveien over Eengjanemyra. Jeg fikk likevel tid til å kikke meg rundt.

Oppover bakken mot Jærbuskaret, gikk det lettere enn det har gjort den siste tiden. Endelig ser det ut til at formen kommer opp på nivå med det den var i høst. Det lover godt for turene senere på sommeren og ut over høsten.

Fra Sjelset er det vei eller god sti og her kunne jeg holde høy fart. Det var bare en bil utenom min på parkeringsplassen. De andre som vi så ved Bjødnali, var kommet ned lege før jeg kom.

Turen er på 10-11 kilometer og denne dagen gikk det unna på to og en halv time.

Ulvarudlå

En flott topp.

Mandag var det meldt bra vær. Resten av uka ville det være mye regn og dårligere vær. Nå trenger ikke YR å ha rett. Spesielt ikke mer en to-tre dager frem i tid. Det var i hvert fall ingen grunn til å sitte hjemme. Det måtte bli en tur.

Våren har kommet tidlig dette året, og det er et par turer jeg pleier å gå på vårparten som jeg ellers unngår. Ellers på året er det som oftest dyr på beite, og det er ikke spesielt morsom å måtte pløye seg gjennom en flokk stor dyr.

En av turene går til Karten og Brusanuten. Den gikk jeg for bare en kort stund siden. Dette er en grei tur over et par topper, og tar omtrent to og en halv time.

I tillegg til turen over Karten og Brusanuten, er det en tur til Ulvarudlå som også er en slik tidlig vårtur. Ulvarudlå ligger ikke langt fra Karten og Brusanuten, men staten på turen går fra en helt annen plass.

Toppen av Ulvarudlå er noen meter lavere enn Brusanuten, men den ligger mer åpent. Utsikten øverst eer verdt å ta med, men det har blåst en del ganger. Slik var det også denne gangen. Selv om det ikke var sterk vind, så ble det fort kaldt.

Det er ikke helt lett å finne parkeringsplassen ved Tjåland, men om du kjører til Undheim og tar opp Sikvalandsveien og kjører – nesten – til Tjålandsvatnet, vil du se et skilt som viser vei til «turvei» opp til høyre.

Nå er det ikke plass til mange biler på parkeringsplassen, men denne dagen var det bar to andre og plass til flere enn min. Det litt spesielle med denne turen er alle steingjerdene og rester av buer og løer i nærheten av stien.

Det viser at heia og utmarken var i bruk i mange generasjoner. Et slit og mye arbeid for bare å lage gjerdene. Jeg lurere på om ikke minst to av murene som ligger nær stien, er gamle høyløer. Høyt oppe og nær myrer.

Det er noen bakker oppover mot Butjønnene, men fra der og opp er det en drøy og stedvis ganske bratt bakke. Heldigvis er belønningen for strevet med å komme til toppen, utsikten.

Det pleier å være noe dype myrsøkk i stien fra Ulvarudlå og ned til Aurenes. En grunn til å velge denne turen var nettopp at det hadde vært tørt ganske lenge. Det var ikke vanskelig å komme tørrskodd fram denne dagen.

Det er egentlig ikke langt fra toppen av Ulvarudlå og ned til Aurenes, det er nesten to forskjellige verdener. Oppe i heia er det stein, myr og lyng. Nede ved Aurenes er det vanlig jordbruk som dominerer.

Likevel er det kjekt å finne den gamle ferdselsveien mellom Aurenes og Tjåland. Den er fint vedlikeholdt, og her må det ha gått folk i mange generasjoner.

Det står på skiltet ved Tjåland at turen er på 7 kilometer, og dette stemmer nok, men det føles lenger. Det viser også på tiden. Jeg brukte noe over to timer på turen, og da går det ikke veldig fort. Det er en kjekk og kort tur.

Søndagstur fra Bore til Reve med bestyrerinnen.

En grei søndagstur.

Det ble litt sent på dagen før Bestyrerinnen og jeg begynte å diskutere tur. Hvor vi kunne gå og når. Dagen før hadde stort sett gått med til å feire at det var femti år siden vi vandret nedover kirkegulvet i Bore kirke som nygifte. Tiden går.

Siden det ikke lenger var morgen, burde det bli en tur i nærheten. En strandtur kunne passe bra, og da ligger Borestranden bare noen få kilometer fra stuedøra. Vi var enige om at det vill passe å ta mot sør denne dagen.

Nå ligger Reve havn litt under fem kilometer sør for parkeringsplassen. For meg er det en forholdsvis kort og grei tur. For bestyrerinnen er det en litt lengre tur enn det hun pleier å gå. Siden dette er en temmelig flat tur, uten utfordringer, mente jeg det ville være mulig komme hele veien sørover til havna.

Nå kunne været gi noen små utfordringer. Det var meldt opphold, men en del skyer. Det var vinden som lett kunne bli sterk på åpne stranden. Det var meldt om vind på 7-8 m/sek, men opp mot 12-14 m/sek i kastene.

Det var forbausende mye bil på parkeringsplassen. Likevel var det ikke spesielt mange som gikk stien sørover mot Fuglingene. Det viste seg å være mange som ville surfe denne dagen, og på Borestranden var det greie bølger.

Vinden kom sørøst fra og vi fikk den i mot oss på vei sørover. Det ble litt «full fart» til vi fikk opp varmen. Egentlig var det en helt grei dag med litt sol inne i mellom, men vinden gjorde det kaldt.

Vi tråkket bare på sand noen få meter ved Sandsenden, mens resten av turen gikk på innsiden av stranden eller litt ovenfor rullesteinsstranden. Både bak sanddynene og ovenfor rullesteinsstranden, er det helt greit å gå. Det er virkelig god sti for det meste.

Jeg gikk alene det siste stykket mot havnen. Bestyrerinnen ble opptatt med blomster, og det ble videre et par stopp for å ta bilder av tjeld på en stor stein ved Kyrksteinsstranden. Det er den eneste store steinen og antakelig Kjyrkjesteinen, men hvorfor den har det navnet er ikke lett å forstå.

Det ble ingen stopp ved havnen jeg tok kjapt nordover. Med høy fart, tok det ikke lang tid før tok igjen bestyrerinnen. Hun var opptatt med å ta bilde av en mengde løvetann som sto og lyste gult inne mellom steinene på stranden. Et flott syn.

Vi kom tilbake til bilen i god form. Det ble denne dagen en ganske kort tur. Bare så vidt over 9 kilometer, og vi var tilbake ved bilen i god tid til middag. En grei tur sammen med bestyrerinnen.

Rundt Lifjellet fra Dale.

Dette er blitt en tung tur.

Været har litt å si for hvor jeg velger å gå tur. Jeg holder meg mye hjemme om det skal regne hele dagen. Med litt regn kan det bli en kjapp og grei tur. Denne dagen skulle det «bare» blåse, men sola ville være fremme.

Vind er greit, men kommer den over 17-17 m/sek, kan det være vanskelig å helt ha kontroll på beina. Da er vinden så pass kraftig at det ikke er lett å holde stø kurs. Det skulle bare blåse opp mot 18 m/sek i kastene, noe som er greit.

Likevel syntes jeg det ikke var dagen for en tur oppe i åpne heia. Det ville passe best i skog eller i hvert fall i lavlandet – med litt mindre vind. Det ville for eksempel være helt greit med en runde fra Sælandsskogen.

Nå hadde jeg nettopp gått den vanlige turen rundt Engjavatnet. Var det ikke en annen tur som kunne passe? Etter litt fundering kom jeg på at jeg jo har gått rundt Lifjellet i omtrent storm. Det kunne passe å ta denne turen.

Det er et lite problem med Lifjellturen. Den er etter hvert blitt en ganske krevende langtur. Alderen gjør forskjell. Før brukte jeg under to og en halv time på turen. Sist jeg gikk runden, ble det omtrent tre timer. I tillegg var det en skikkelig tung tur.

Det gikk lett det første stykket utover langs fjorden. Stien er lagt litt annerledes enn før, men nå var det blåst ned trær over stien. Det gikk greit å komme rundt. Videre utover var det flere trær som lå over stien og ute ved Einerneset lå det en stor rotvelte.

Det som manglet var folk. Jeg traff ikke et menneske på turen før jeg var på vei nedover mot Dalevaten. Det var det folk som hadde slått seg ned med hengekøye og de tok livet ganske rolig. Ikke alle haster rundt i full fart.

I alle årene jeg har gått denne turen, har jeg strevd med farten i bakken opp fra Bymarka. Det er en både lang og bratt bakke. Heer blir det høy puls nesten uansett. Denne gangen var det ikke pulsen som laget problemer. Beina bli skikkelig sure alt i starten.

Jeg trodde jo at med alle de turene jeg går, så burde jeg ha et godt grunnlag. Det må nok være litt for mange og lange turer, som slo ut. Det ble i hvert fall en tung bakke opp denne gangen.

Bakken opp fra Revesdal mot Dalevatn, pleier også å være tung å komme opp. Denne gangen tok jeg det med ro. Det gikk ikke fort, men jeg kom da opp. Fra toppen og nedover mot Dalevatnet gikk greit. Det er jo bare nedoverbakke.

Normalt blir det lett jogg nedover den bratte lia mot Dale. Bakken opp hadde tatt på. Denne gang ble det såvidt mer enn forsiktige steg.

Turen hadde tatt tre timer denne dagen. Selv om forholdene var bedre enn forrige gang så gikk det ikke fortere. Det blir nok til at jeg unngår denne turen i fremtiden, for ikke å bli minnet på hvor sakte det går.

Resasteinen og Dalevatn fra Gramstad.

En flott, men tung vårtur.

Det har vært mange turer i det siste. Flott turvær får ta skylda. Det er jo ikke mulig å sitte inn og se ut på det flotte været. Jeg må på på tur. Det gjelder bare å finne ut hvor turen bør gå. Noe som ikke alltid er helt enkelt.

Det var fortsatt sol og lite vind. Temperaturen går ned mot null å natten, men siden det er tørt, blir det likevel lite is av det. Denne dagen skulle bli like bra som de tidligere, bare varmere. Det kunne jo bli snakk om vår.

De siste årene har det blitt noen vårturer rundt Resasteinen ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten, før jeg tar mot bilen. Et par av turene har blitt skikkelige langturer, hvor jeg og har tatt med Matirudlå og Bjørndalsfjellet. Det var ikke planen denne dagen.

Jeg tenkte på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen og så ned til Dalevatn og vider. Om det ble Dalsnuten på slutten, fikk jeg se ved stikrysset oppi bakken fra Dale, Det er en lang og tung bakke oppover, så det kunne muligens passe å ta direkte mot bilen.

Turen om Dalevatn fra Gramstad, er en typisk vårtur. Det passer best å gå i noenlund dagslys, og det kan være skikkelig bløtt i myene på vinteren. Vi er bare så vidt over midten av mars. Det er normalt fortsatt vinter, men denne dagen fristet det med en vårtur.

I fjor ble det en tur oppom både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg fortsatte over veien og over Fjogstadnuten til Resasteinen. Denne gangen sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle utfordre skjebnen med en så lang tur, og bare ta direkte over Fjogstadnuten.

Fra Gramstad gikk jeg derfor direkte opp til stien mot Fjogstadnuten og videre mot Svarthålsleitet og over til Sørdalsleitet. Bakken opp til Resasteinen er like bratt og lang som alltid, og - som alltid – jeg kom opp..

Videre mot Dalevatn tok jeg først på T-merked sti mot Skjørstadfjellet og mot flyvraket.. Der gikk jeg videre på umerket sti, først videre øst før jeg tok en sti over flyene mot nord. Denne stien er egentlig godt merket med store varder på småtoppene bortover.

Denne gang fant jeg også røde merker fra i fjor, som ledet meg bort til skogsveien og rundt og ned mot bakken oppfor Dalevatnet. Jeg fornyet noen gamle «merker» (rød tape) nedover bakken, men etterhvert har jeg gått her så mange ganger at jeg finner fram uten.

Merkene treffer en «vei» som går over til sti, som igjen treffer den merkede stien fra Kjedalsfjellet. Videre ble det stien ned til dammen og veien nedover mot Dale. Det er så pass lett å gå nedover bakken at jeg gikk god tid til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten.

Bakken opp fra Dale til Dalsnuten er både lang og tung. Det ble både sure bein og tung pust før jeg nådde opp til trappene på nordsiden av Dalsnuten. Her var det folk. Det ble bare en liten pustepause før jeg tok fatt på trappene.

Jeg gikk over marka og mot trappene på sørsiden og videre oppover til toppen. Der er bakken så pass grei at jeg kan gå noenlunde «normalt». Bortsett fra at andre antakelig ikke ser noe «normalt» i en gammel gubbe som strever seg opp til toppen.

Etter en runde rundt varden øverst gikk jeg ned over samme vei som jeg var kommet opp og så ned mot Kvitemyr og Revholstjørn. Veien vider mot bilen er heldigvis helt grei å gå.

Denne dagen hadde turen tatt nesten tre og en halv time, selv om den ikke er på mer enn ca 12 kilometer. En drøy tur denne dagen. Antakelig på grunn av ganske mange turer i det siste.

Med broderen til Bjødnali.

Det ble en tur rundt Engjavatnet for meg.

Broderen ville på tur for å teste formen i bakker. Han mente det var greit om vi gikk fra Sælandsskogen og den vanlige runden. Nå hadde jeg nettopp gått ut tur fra Sælandsskogen, men det ville være helt greit å ta en ny tur.

Etter en lang og våt vinter, har værgudene fått det for seg at vi fortjener noen tørre og solrike dager. Det mangler noen grader for at det helt skal være vår. Nettene er kalde med frost, og broderen er som vanlig litt skeptisk til glatte stier.

Vi startet litt senere enn vanlig for at sola skulle få tak, og vi så ikke spor av is oppover mot Stølssletta. Det var heller ikke hard i myra nedover mot Bjødnali. Siden det var rimelig tørt kunne vi holde bra fart nedover.

Det ble en liten stopp der veien tar oppover og stien fortsetter mot garden. Det satt et par og de var i tvil om hva som var greieste vei tilbake til bilen. De så i hvert fall ikke syn på å gå tilbake nedover Urdådalen. Der var det for mye stein.

Vi anbefalte å gå mot Bjødnali og ta veien videre mot Sjelset og Sælandsskogen. De mente det ville være bedre å ta opp bakken og over Vindskaret og ned. Det er antakelig rasker, men jeg tror det hadde vært greiere å gå veien.

Vi for vår del fortsatte videre mot Bjødnali og tok oppom gården. Både for å få tatt bilde av treet, og for å sitte ned en stund. Broderen mente vi hadde gått litt for fort.

Etter en liten pause fortsatte vi bortover veien, og ved porten mot «Skogen» skilte vi lag. Broderen fortsatte oppover veien og ville ta den greie turen tilbake. Jeg gikk videre mot «Skogen» og rundt Engjavatnet.

Denne dagen var dyra på plass ute på enga ved «Skogen». Og der holdt de seg. Jeg kunne se spor helt fra porten ved vatnet, og var litt redd for at jeg måtte enten gå rundt flokken eller snu . Det ordner seg det meste.

Ved porten ned mot Skogsånå, ble det en liten stopp for å ta bilde av restene av mølla og ut over vannet. Det var så pass lite vann i ånå denne dagen at jeg kunne gå rett over. Det hender jeg har litt problemer her.

Det er ikke lange stykket fra Skogsånå og bort til traktorveien opp mot Jærbuskaret. Det er likevel så pass flott natur det lille stykket, at jeg gleder meg til denne delen av turen. Denne dagen var det bare trær, men med sol og vårlys. Det vil være virkelig kjekt å ta turen med bjørka så vidt grønn – i god vær.

Fra Jærbuskaret og tilbake til bilene er det vei eller god sti, og nedoverbakke den første kilometeren. Fra Sjelset og til Sælandsskogen er det to kilometer, og de pleier å gå fort.

Som vanlig hadde det vært en kjekk og grei tur.. Det er utrolig lite snø oppe i heia, så det kan hende at jeg kan bytte ut turen rundt Engjavatnet med heiaturer tidligere enn vanlig.

Steinkjerringå og rundt Vandavatnet

En grei langtur.

Et par av turen på Høgjæren går jeg ofte. Det blir ganske mange turer ut fra parkeringsplassen ved Tovdalsveien. Opp og ned til Steinkjerringå eller en rundtur. Turer på to-tre timer eller der omkring. Det er flere muligheter.

Med utgangspunkt i Holmavatn, blir det som oftest bare en kjapp rundtur til Steinkjerringå og Synesvarden. En for kort tur til å bli med i loggen. I fjor ble det en rundtur til Steinkjerringå og Vandavatnet med bestyrerinnen. En langtur for hun.

Som vanlig lurte jeg på hvor jeg skulle gå. Høgjæren var et alternativ, men var det ikke mulig å ta litt andre plasser enn de vanlige? Rundturen til Steinkjerringå og Vandavatnet dukket opp. Det ville være en grei og ikke alt for lang tur.

For at denne turen skal være grei å gå, må det være tørt i marka. Det er noen skikkelige myrer, og selv traktorveien kan by på overraskelser – sånn plutselig. Det er dype spor og mellom sporene kan det være myrsøkk.

Nå har det vært tørt noen dager, men på søndagens tur fant vi likevel enkelte plasser der det fortsatt var bløtt. Jeg håpet at vinden og sola har tørket opp jorda etter hvert. Det var jo en stund siden bestyrerinnen og jeg gikk turen. Det var på tide å forsøke på ny.

Det var ikke mange andre biler på parkeringsplassen da jeg kom. Sola skinte omtrent fra blå himmel, og det var noen få grader over null. Vinden fra dagen før hadde delvis forsvunnet, selv om det trakk godt enkelte plasser.

Turveien fra Holmavatn til Steinkjerringå er grei å gå, men det er en stund siden de oppgraderte fra sti til turvei, og den kunne trenge litt fornyelse enkelte steder. Det er også noen drøye bakker oppover, og her må jeg etterhvert ta ned tempoet for ikke å bli helt sprengt.

Nesten ved Steinkjerringå, var det stopp for å prate med eieren av hyttene rett ved stien. Han hadde gjort klar for brenning av gran, men ville ikke sette i gang før det ble mer fuktig. De lengre ned mot Brusali, hadde ikke ventet. Det steg opp røyk fra en ganske stor brann.

Det var ganske tørt ved Steinkjerringå, men bare et lite stykke videre mot litle Vandavatnet måtte jeg ta lange steg og gå litt rundt myrsøkkene. Litt lenger inne går stien langs myrer hvor det er tatt ut torv i generasjoner. Det er lett å se skuren etter torvskjæringen.

Her er det heldigvis lagt ut gangveier, og det gikk greit å komme fram tørrskodd. Nede ved store Vandavatnet er det store områder som er dyrket, og det går traktorvei nordover mot skogen og utmarka.

Det er rett i veien de største hindringen kom. Veien går rett over et myrsøkk og jeg fant ikke bunn med stokken. Det ble å tråkke forsiktig fra tue til tue ute i myra. Stien vider mot Gauleiksvarden går i krøll for å holde seg på de tørre ryggene.

Oppover mot det som er kalt Gauleiksvarden (Den ligger egentlig litt lengre sør for stien) er det ikke bratte bakker, men etter å ha vært på tur et par timer, kommer pulsen fort opp.

Videre er det samme vei som jeg kom. En helt grei turvei, men denne gang med bakkene nedover, Noe som er mye enklere.

Hele turen tok meg tre timer, og den er nok på omtrent 13 kilometer. En flott tur, men helst når det har vært tørt en stund.