Rundt Engjavatnet og til toppen av Bjursfjellet.

En lang tur og en flott topp.

Enkelte ganger går ting veldig greit. Denne gangen ble det en tur jeg hadde sett fram til – med en viss angst. Selv om det hadde blitt noen skikkelige langturer i syden, var jeg fortsatt usikker på om formen var god nok til å ta en av mine vanlige langturer.

Broderen ville på tur. Han mente det ville passe å ta en helt grei tur fra Sælandsskogen. Vi har den siste tiden satset på to biler, og der vi starter sammen opp til Stølssletta og Vindskaret. Så ble det et besøk ved treet til Broderen før vi fortsatte veien mot – for min del – Skogen, og for broderen, veien mot Jærbuskaret og Sjelset.

Broderen sliter fortsatt med å komme i form etter en lang periode med skader og lite tur. Han har fått beskjed om å holde turene under en og en halv time – som strekkes til to timer.

Det ble dobbelt så mange biler på parkeringsplassen i Sælandsskogen da jeg og broderen kom i hver vår bil. Det var ikke andre folk, og jeg så ingen andre før jeg kom tilbake til Sælandsskogen.

Broderen satset på å ta det rolig oppover bakkene mot Vindkaret. Jeg får ofte vite at jeg er god til å holde «rett» fart oppover bakker. At jeg holder farten som de andre kan følge. Det ble som vanlig jeg som gikk først.

Det var egentlig tørrere enn hva jeg hadde sett for meg. Ikke så tørt at det ikke var bløte myrer og myrsøkk, men inne i mellom var det tørre strekk. Det var ikke nødvendig å sikre for hvert steg nedover lia mot Bjødnali, men vi gikk likevel ganske forsiktig.

Ved Bjødnali var det nesten grønne marker, og broderen ville selvsagt opp til garden for å ta bilde av treet sitt. Det var lenge siden han hadde tatt det bilde, og syntes det var greit igjen å få kommet til garden – og treet.

Ved porten mot «Skogen» sa broderen takk for følget, og fortsatte mot Sjelset. For min del ble det veien videre innover mot «Skogen». På god vei og i god fart, fikk jeg tid til å tenke på hvor turen burde gå.

Det har blitt mange turer bare rundt Engjavatnet, og jeg hadde på mange ganger vurdert muligheten for å ta oppom Bjursfjellet. Det kunne muligens passe å besøke toppen denne dagen. Om bare regnet holdt seg borte.

Yr hadde meldt opphold denne dagen. Vi hadde til og med et glimt av sol. Overskyet og tørt ville gjøre det ganske greit å ta oppom Bjursfjellet. Vinden var kald, og det ville selvsagt bli kraftigere vind på toppen. Det kunne bli kaldt, men oppholde helt på toppen kunne gjøres kort.

Under Sulken, ble det til at jeg tok oppover mot «den søta hålå» og videre oppover mot toppen av Bjursfjellet, nærmere 200 høydemeter over Engjavatnet. Det er en lang bakke, og med noen timer på beina, gikk det ikke fort.

Likevel syntes jeg det gikk bedre enn hva jeg hadde sett for meg. Formen var god, og jeg kom greit helt opp. Det var ikke mye å se fra toppen denne dagen. Det var dis og sikten dårlig. Det ble ingen pause før jeg tok nedover. I motvind som var kald.

Jeg hadde sett for meg at det ville gå sakte nedover også, men med stort sett tørr sti var det enkelt å komme tilbake til sletta og veien videre mot Jærbuskaret. Det er greit at skoene henger i den bratte bakken nedover.

Fra Jærbuskaret er det bakken ned til Sjelset og vei et stykke, før det igjen blir skogsvei tilbake til parkeringsplassen. Turen denne dagen hadde tatt noe mindre enn fire timer og turen er på nesten 12 kilometer. En flott tur, selv om jeg ikke fikk beundret utsikten på toppen av Bjursfjellet.