En rundtur fra Gramstad med fem topper.

Fortsatt litt is, men våren er på gang.

Etter å ha gått ganske mange kilometer dagen før,var jeg i grunnen ikke klar for en ny langtur. Det kunne passe med en helt grei tur på to timer eller litt mer. Det er noen turer ut fra Gramstad som normalt går greit.

Jeg tenkte på en tur over Fjogstadnuten og over til Resasteienen, og så tilbake. Det kunne muligens gå med en tur opp til toppen av Dalsnuten. På morgenen virket det som litt for mye. Jeg satte i hvert fall kursen mot Gramstad.

Det var mange andre som ville på tur denne dagen. Med frost om natten trodde jeg at mange ville holde seg hjemme, men is er vist ingen hindring for de fleste. Kan alderen ha noe med dette å gjøre?

Det var is langs veien oppover. Ved gjerdeklyveren mot Bjørndalsfjellet, ble det likevel til at jeg tok turen oppover. Det var is i stien, men det gikk greit å komme forbi og oppover mot Bjørndalsmyra, som ikke var hard.

Innover myra ble jeg kjapt alene, og det var heller ikke spor i stien. Det var heller ikke folk oppe ved Mattirudlå eller over Kulheie mot Bjørndalsfjellet. Der var det både folk på vei oppover og det kom andre i mot, på vei nedover.

For meg ble det en kjapp stopp for å ta de vanlige bildene før jeg fortsatte nedover mot veien. Det var mindre is i stien nedover enn da jeg gikk opp. Heldigvis var stien oppover mot Fjogstadnuten helt isfri.

Dette er en sti jeg har gått ganske mange ganger. Jeg treffer vanligvis en del folk her, og det er ofte folk på toppen av Fjogstadnuten. Etter å ha kommet opp, var det ikke noen i det hele tatt. Først da jeg hadde kommet meg over Kyrkerinda og nedover mot Kvitemyr kom det far og sønn i mot. Begge voksne.

De kom ned stien direkte fra Dalsnuten. Samme sti som jeg skulle opp. Der er det ikke ofte jeg ser folk. Det gikk greit oppover, og fra trappene og videre var det selvsagt masse andre på tur. Jeg kom meg til toppen og tok den vanlige runden rundt varden, før jeg fortsatte nedover.

Jeg hadde så vidt tenkt på Øvre Eikenuten tidligere. Ved trappen mot sør ble det til at jeg også la turen om den femte toppen for dagen. Det er egentlig ikke noen lang omvei, og selv om det er noen bakker, går det greit. Spesielt siden det er lagt gangveier over de største myrene.

Sola hadde tørket opp bakken nedover mot Gramstadtjørnet, men ikke så mye at jeg turde slippe meg løs nedover. Det ble forsiktig gåing der det fortsatt var vått.

Nede ved bilen sjekket jeg klokka, og kunne se at dagens tur hadde tatt over tre timer. Da jeg sjekket bildene etter turen fant jeg også ut at jeg nok hadde brukt lengre tid en vanlig for å nå toppen av Bjørndalsfjellet.

Det var første gang i 2025 det ble alle fem toppene. Første gang siden i oktober i fjor. Det kan lett bli flere slike turer i år.