Resasteinen og Dalevatn fra Gramstad.

En flott, men tung vårtur.

Det har vært mange turer i det siste. Flott turvær får ta skylda. Det er jo ikke mulig å sitte inn og se ut på det flotte været. Jeg må på på tur. Det gjelder bare å finne ut hvor turen bør gå. Noe som ikke alltid er helt enkelt.

Det var fortsatt sol og lite vind. Temperaturen går ned mot null å natten, men siden det er tørt, blir det likevel lite is av det. Denne dagen skulle bli like bra som de tidligere, bare varmere. Det kunne jo bli snakk om vår.

De siste årene har det blitt noen vårturer rundt Resasteinen ned til Dalevatn og så opp til Dalsnuten, før jeg tar mot bilen. Et par av turene har blitt skikkelige langturer, hvor jeg og har tatt med Matirudlå og Bjørndalsfjellet. Det var ikke planen denne dagen.

Jeg tenkte på å gå over Fjogstadnuten til Resasteinen og så ned til Dalevatn og vider. Om det ble Dalsnuten på slutten, fikk jeg se ved stikrysset oppi bakken fra Dale, Det er en lang og tung bakke oppover, så det kunne muligens passe å ta direkte mot bilen.

Turen om Dalevatn fra Gramstad, er en typisk vårtur. Det passer best å gå i noenlund dagslys, og det kan være skikkelig bløtt i myene på vinteren. Vi er bare så vidt over midten av mars. Det er normalt fortsatt vinter, men denne dagen fristet det med en vårtur.

I fjor ble det en tur oppom både Mattirudlå og Bjørndalsfjellet før jeg fortsatte over veien og over Fjogstadnuten til Resasteinen. Denne gangen sa jeg til meg selv at jeg ikke skulle utfordre skjebnen med en så lang tur, og bare ta direkte over Fjogstadnuten.

Fra Gramstad gikk jeg derfor direkte opp til stien mot Fjogstadnuten og videre mot Svarthålsleitet og over til Sørdalsleitet. Bakken opp til Resasteinen er like bratt og lang som alltid, og - som alltid – jeg kom opp..

Videre mot Dalevatn tok jeg først på T-merked sti mot Skjørstadfjellet og mot flyvraket.. Der gikk jeg videre på umerket sti, først videre øst før jeg tok en sti over flyene mot nord. Denne stien er egentlig godt merket med store varder på småtoppene bortover.

Denne gang fant jeg også røde merker fra i fjor, som ledet meg bort til skogsveien og rundt og ned mot bakken oppfor Dalevatnet. Jeg fornyet noen gamle «merker» (rød tape) nedover bakken, men etterhvert har jeg gått her så mange ganger at jeg finner fram uten.

Merkene treffer en «vei» som går over til sti, som igjen treffer den merkede stien fra Kjedalsfjellet. Videre ble det stien ned til dammen og veien nedover mot Dale. Det er så pass lett å gå nedover bakken at jeg gikk god tid til å tenke på bakken opp mot Dalsnuten.

Bakken opp fra Dale til Dalsnuten er både lang og tung. Det ble både sure bein og tung pust før jeg nådde opp til trappene på nordsiden av Dalsnuten. Her var det folk. Det ble bare en liten pustepause før jeg tok fatt på trappene.

Jeg gikk over marka og mot trappene på sørsiden og videre oppover til toppen. Der er bakken så pass grei at jeg kan gå noenlunde «normalt». Bortsett fra at andre antakelig ikke ser noe «normalt» i en gammel gubbe som strever seg opp til toppen.

Etter en runde rundt varden øverst gikk jeg ned over samme vei som jeg var kommet opp og så ned mot Kvitemyr og Revholstjørn. Veien vider mot bilen er heldigvis helt grei å gå.

Denne dagen hadde turen tatt nesten tre og en halv time, selv om den ikke er på mer enn ca 12 kilometer. En drøy tur denne dagen. Antakelig på grunn av ganske mange turer i det siste.