Bjørndalsfjellet og Dalsnuten og litt til.

Den korte runden fra Gramstad.

Det var ens stund siden jeg hadde gått den vanlige turen fra Gramstad. Nå hadde det vært et besøk i syden med mange turer, men likevel ville det være greit å ta til Gramstad for å gå Mattirudlå, Bjørndalsfjellet, Fjogstadnuten og Dalsnuten.

Det kunne jo være moro å sjekke om jeg er kommet i bedre form etter treningsleiren i Syden. Det virket i hvert fall slik, og på denne turen har jeg god kontroll på hvor lang tid jeg bruker opp bakkene til Mattirudlå og bort til toppen av Bjørndalsfjellet.

Slik jeg går denne turen, tar jeg først oppover veien mot Fjogstad, og over gjerdeklyveren og opp til Bjørndalsmyra. Samme vei som mot Bjørndalsfjellet, men ikke helt til topps. Det er et stykke innover myra som kan være vått, og ta tid, men vanligvis går det grei å komme opp mot toppen til Mattirudlå.

Fra jeg starter nede ved parkeringsplassen, til jeg står ved varden på toppen av Bjørndalsfjellet, går det temmelig nøyaktig en time, om ikke tar det med ro. Det blir ikke ofte en rolig tur opp bakkene til myra.

Selv om jeg ikke tok det direkte rolig denne gangen, kom pulsen aldri opp i rød sone. Jeg gikk heller ganske jevnt og det ble ikke noen små pustepauser oppover, annet enn for å ta noen bilder...

Det kom en jente fra Mattirudlå i det jeg kom opp i skaret. Hun hadde ingen problemer med å holde god fart over Kulheia. Jeg hadde i hvert fall problemer med å holde følge.

Det var ensomt og kaldt på toppen av Bjørndalsfjellet. Det ble straks bedre nedover mot veien. Det kom folk i mot, og det var helt greit å komme i ly for vinden. Det pleier nesten alltid å være folk mellom Kvitemyr og veien – over Fjogstadnuten. Denne gang traff jeg bare en gjeng.

Det kan være at forholdene ikke var slik at folk ville på tur. Det er jo fortsatt temmelig bløtt i marka, og det er sleipt i sorpa. Det var meldt regn, og jeg hadde trodd det ville bli vått når jeg nærmet meg Dalsnuten. Denne gang tok YR litt feil, og det holdt seg tørt hele turen,

Det var aldri snakk om å ta om Resasteinen. Det er fortsatt en litt for lang tur med våte myrer og stier. Det var heller aldri snakk om å ikke ta over Kyrkerindå og videre oppover til Dalsnuten. Bakken oppover og trappene var blitt litt lettere, men etter et par timer på tur, kunne jeg kjenne at det hadde tatt på.

Som vanlig gikk jeg opp trappene på nordsiden og over marka til trappene i sør. Det gjør at jeg kan holde grei fart og unngå klatringen rett opp til toppen. Den stien er litt utsatt for meg.. Trappene kan selv bestemor gå.

Denne dagen var det folk på toppen. Jeg tok noen bilder, gikk rundt varden og fortsatte nedover samme vei som jeg var kommet opp. Det går lettere nedover enn oppover.

Det er heltgreit med vei det siste stykket inn til Gramstad. Jeg har i det siste gått mye på god sti og vei, og bakker er derfor en utfordring. Formen kom seg på vei mot bilen,

Det ble nesten tre timer på tur med fire topper. En grei tur, med nok oppover bakker – og nedover bakker. Jeg måler turen til å være omtrent 11 kilometer.