Rundt Lifjellet fra Dale.

Dette er blitt en tung tur.

Været har litt å si for hvor jeg velger å gå tur. Jeg holder meg mye hjemme om det skal regne hele dagen. Med litt regn kan det bli en kjapp og grei tur. Denne dagen skulle det «bare» blåse, men sola ville være fremme.

Vind er greit, men kommer den over 17-17 m/sek, kan det være vanskelig å helt ha kontroll på beina. Da er vinden så pass kraftig at det ikke er lett å holde stø kurs. Det skulle bare blåse opp mot 18 m/sek i kastene, noe som er greit.

Likevel syntes jeg det ikke var dagen for en tur oppe i åpne heia. Det ville passe best i skog eller i hvert fall i lavlandet – med litt mindre vind. Det ville for eksempel være helt greit med en runde fra Sælandsskogen.

Nå hadde jeg nettopp gått den vanlige turen rundt Engjavatnet. Var det ikke en annen tur som kunne passe? Etter litt fundering kom jeg på at jeg jo har gått rundt Lifjellet i omtrent storm. Det kunne passe å ta denne turen.

Det er et lite problem med Lifjellturen. Den er etter hvert blitt en ganske krevende langtur. Alderen gjør forskjell. Før brukte jeg under to og en halv time på turen. Sist jeg gikk runden, ble det omtrent tre timer. I tillegg var det en skikkelig tung tur.

Det gikk lett det første stykket utover langs fjorden. Stien er lagt litt annerledes enn før, men nå var det blåst ned trær over stien. Det gikk greit å komme rundt. Videre utover var det flere trær som lå over stien og ute ved Einerneset lå det en stor rotvelte.

Det som manglet var folk. Jeg traff ikke et menneske på turen før jeg var på vei nedover mot Dalevaten. Det var det folk som hadde slått seg ned med hengekøye og de tok livet ganske rolig. Ikke alle haster rundt i full fart.

I alle årene jeg har gått denne turen, har jeg strevd med farten i bakken opp fra Bymarka. Det er en både lang og bratt bakke. Heer blir det høy puls nesten uansett. Denne gangen var det ikke pulsen som laget problemer. Beina bli skikkelig sure alt i starten.

Jeg trodde jo at med alle de turene jeg går, så burde jeg ha et godt grunnlag. Det må nok være litt for mange og lange turer, som slo ut. Det ble i hvert fall en tung bakke opp denne gangen.

Bakken opp fra Revesdal mot Dalevatn, pleier også å være tung å komme opp. Denne gangen tok jeg det med ro. Det gikk ikke fort, men jeg kom da opp. Fra toppen og nedover mot Dalevatnet gikk greit. Det er jo bare nedoverbakke.

Normalt blir det lett jogg nedover den bratte lia mot Dale. Bakken opp hadde tatt på. Denne gang ble det såvidt mer enn forsiktige steg.

Turen hadde tatt tre timer denne dagen. Selv om forholdene var bedre enn forrige gang så gikk det ikke fortere. Det blir nok til at jeg unngår denne turen i fremtiden, for ikke å bli minnet på hvor sakte det går.