En lang dag med tur og jobbing.

Flere gulv på Blåfjellenden med ny lakk.

Værmeldingen var full av godord for tirsdag og det skulle fortsatt være forhold for tur på onsdag. Nå skulle det blåse opp, men for en gang skyld ville det bli medvind både fram og tilbake – i følge YR.

Etter å ha kommet hjem fra det som antakelig blir dette årets «lang»tur i heia, ble det en hviledag på mandagen. Det var ikke helt planen, været var bra og jeg går normalt på tur i slikt vær, men dennedagen ble det lite gjort. Jeg var opptatt med å ikke gjøre noe.

Likevel hadde jeg tenkt og kommet til at gulvet i hovedhytta også ville ha godt av en oppfrisking. Ny lakk ville gjøre seg godt, og ikke minst, siden resultatet i annekset var bra, det ville «løfte» stua i hovedhytta også.

Det ble til at jeg tok av gårde mot Hunnedalen tidligere enn vanlig på tirsdagen. Jeg reknet med å være inne ved hytta så pass tidlig at jeg fikk gjort en hel del den dagen. Antakelig ville jeg være ferdig med for-arbeidet og gulvet ville være klar for lakking, før kvelden.

På parkeringsplassen var det ikke mange andre enn meg. Det sto en bil med tilhenger og høye karmer, så det var sauefolk innover. Ikke langt oppe i stien gikk jeg mot en kar fra gjeterhytta på Blåfjellenden. Fra avstand så det ut som om han gikk og tok det svært med ro. Det viste seg at han var på vei ned mot bilen med en sau. Denne var skadd og brukte lang tid på å bevege seg mot veien.

Han var ikke mer en halv-veis på dagens etappe, og hadde alt brukt noen timer. Det er mye arbeid med å ha sauer i heia, selv om det denne gangen bare gikk på tålmodigheten.

I et flott vær fortsatte jeg innover mot Blåfjellenden, og kom ned til hytta rundt 12. Klar til innsats. Det vil si, det satt en kar på trammen, og hadde pause. Han var på dagstur og ville tilbake. Vi pratet litt og det viste seg at han var fra Frafjord, og godt kjent i fjellene rundt oss. Slikt tar tid.

Det ble jobbing noen timer. Først rundt 7 på kvelden var jeg ferdig med dagens arbeid, og kunne ta det litt rolig. Det hadde vært en lang dag med både tur og arbeid.

Det kom folk. Jeg hadde ventet å bli alene på hytta den kvelden. Det kom først en kar som var vandt med å gå., men som ikke hadde vært på selvbetjente turistforenings hytter, og ville sjekke ut systemet.

Det kom også et belgisk par. De hadde vært på ferie i Norge mange ganger, og var godt kjent med turistforeningen. De andre «trakk seg fort tilbake» så det ble en kveld alene for meg.

Det blåste opp i løpet av natten, og sola var godt gjemt bak skyene. Fortsatt var det mildt – heldigvis. Vinden kom rett i mot, men bakken oppover lå i le, og det gikk greit det første stykket.

Et stykke oppe i bakken kom det et par på dagstur. De ville til topps av Blåfjellenden og spurte om den enkleste ruta. Jeg fortalte hvor jeg ville ha gått, men også at vinden ville være sterk – på toppen.

Resten av turen over heia tilbake til Hunnedalen gikk greit. Bakken var tørr, det var opphold og god temperatur. Bare vinden i mot gjorde det litt tyngre enn vanlig.

Dette er en tur jeg har gått svært mange ganger. Likevel er det skikkelig kjekt å gå denne ruta. Jeg kjenner naturen her så godt, at det er lett å se at høsten og vinteren nærmer seg. Foreløpig er det greie forhold.

Fra Vassdalstjørn tilbake til Skreivasskleivane.

Dag 3 i Dyraheio – utenfor sti, over haug og hammer.

Det regnet på ettermiddagen av dag 2, men etter at både gjengen og jeg var vel i hus. Selv om det kom noen skikkelige bøyer, var det tørt i marka og på fjell, da vi startet på den siste dagen av vår fjelltur langt inne i Suldalsheiene.

Denne dagen skulle vi ta oss tilbake til bilene ved dammen i Skreivasskleivane. Utenfor sti og uten mange «nødlinger» til å vise vei. Nå hadde begge turlederne, Guro og Gaute, gått denne turen noen ganger før, så de kjente veien, om ikke i detalj.

De første kilometerne gikk på samme sti som vi kom dagen før. Det var opp og ned bratte skrenter og over småbekker får vi igjen sto under Skreinuten, omtrent der sekkene ventet dagen før.

Det hadde gått jevnt og greit, og vi lå nok noe foran skjema så langt. Gjengen besto av en hel del pensjonister, og noen få ungdom under 30. Ingen var sinker i bakkene og alle langet ut på flatene. Det gikk fort, selv om noen av oss var godt «voksne». En god gjeng å være på tur sammen med.

De første to kilometerne fra der vi tok av fra den T-merkede stien var i grunnen helt greie å gå, selv om det var en og annen ur som måtte passeres. Her gikk det litt nedover mot vannet vi kunne se og langs dette i lettgått terreng. Her manglet det bare noen nødlinger for å gjøre det litt enklere.

Den siste kilometeren fram til Pøyleånå var noe mer utfordrende. Her var terrenget ikke like oversiktlig, og det gikk opp og ned noen skrenter. Det var ikke alltid enkelt å finne «rett vei». Turleder Gaute førte oss likevel trygt til Pøyleånå.

Den siste bakken ned mot elva var ikke helt enkel å finne, men her fikk vi god hjelp av en varde på toppen. Bakken ned var våt og med løse steiner, og jeg for min del gikk forsiktig.

Ved Pøyleånå var det mulig å krysse over ved å ta noen laaange steg fra en side til et par steiner og over på andre side. Det så litt skummelt ut, men alle kom over uten en gang å bli våte på skoene.

På andre siden vokste det mengder av Fjelltjæreblom, som også måtte fotograferes. Jeg for min del har aldri før sett så mange av denne arten samlet på et sted. Et flott syn så pass sent på året. Litt senere gikk vi forbi et lite tre – en bjørk, på bare heia 1100 meter over havet.

Vel over Pøyleåna gjensto de siste par tre kilometerne frem til bilene – og lunch. Det ble en kjekk pause. Fra der vi satt og spiste, kunne vi se bilene på andre siden av en tørrlagt del av Blåsjø. Problemet var å komme fra A til B på en fornuftig måte.

Vi fant en sti som førte oss omtrent ned til vannkanten av Blåsjø – som ikke fantes akkurat der, og så forsvant sti og nødinger. Vi klatret opp en bakke og oppe på toppen fant vi en ny handlingsrekke som gikk mot Skreivasskleivane og bilene. Den «forsvant» også, men da kunne vi se hvor vi skulle ned mot dammen. Det gikk litt tid på det siste stykket, men så lenge vi hadde neonlunde vær var det ikke vanskelig å finne fram.

Vi startet i bra vær, litt sol og litt skyer denne dagen. Det kom noen svarte skyer innover, og vinden ble sterkere. Etterhvert ble det jakke-vær. Hele turen hadde egentlig gått i bra vær, bare den siste timen ble det litt dårligere. Det kom faktisk noen dråper da vi sto ved bilene.

Vi tok en samling ved demningen, og fikk tatt det tradisjonelle bildet av alle deltakerne. Og alle var enig i at vi hadde hatt en fin tur.

Da gjensto bare kjøreturen hjem, men først de 8 kilometerne mot Øvre Moen. Også denne gangen gikk det fint til Øvre Moen, med bare noen få smell, men jeg tror ikke jeg kommer til å forsøke å kjøre den veien flere ganger.

Fra Krossvatn til Vassdalstjørn

Dag 2 av vår tur i Dyraheio – på T meket sti.

Vi våknet til en virkelig flott morgen på Krossvatn. Blå himmel og lite vind. Værmeldingen hadde nevnt 3 grader om natten, men det var mye varmer. En fin opplevelse, å få med seg en flott morgen med klar luft og god sikt.

Det er alltid litt styr for å gjøre seg klar for tur etter en natt på en Turistforeningshytte. Med 13 tilsammen i turgjengen går det likevel greit. Turleder Gaute laget havregrøt til de som ville ha, men for min del holdt jeg meg til egen tradisjon med egg og bacon.

Sola skinte og det så ut som om det ville bli en varm dag. Varm dag i september betyr vanligvis rundt ti grader, men denne dagen kunne det bli opp mot 15 grader, og betydelig mer i sola og i le av trekken.

Alt da jeg satt på trappa og tok på støvlene, kunne jeg kjenne sola i ansiktet. Det tegnet til å bli en virkelig flott dag på tur. Det var en glad gjeng som i lang rekke tok mot Vassdalstjørn.

De to første kilometerne gikk tilbake i samme sti som på kvelden dagen før. Denne gang i skikkelig dagslys og med sola i ansiktet. Det virket som om avstanden hadde blitt mindre. Det var i hvert fall en helt grei tur mot sør.

Turen mellom Krossvatn og Vassdalstjørn er på noe over 10 kilometer, og tar – uten pauser og avstikkere – omtrent 4 timer. Vi hadde god tid, og planla å bruke noe mer. En avstikker opp til toppen av Skreinuten inngikk i planen for dagen.

I følge beskrivelsen i UT.no, er dette en tur som går i åpent og tørt høyfjellsterreng. Denne beskrivelsen passe svært godt denne dagen.

Det ble en del stopp underveis. De fleste ville ha med minner hjem, og det ble tatt en god del bilder. Myrull i sollys, var et vanlig motiv, og det var virkelig mange plasser der myrullen sto fint, med flott bakgrunn.

En lemen forsvant for fort til at noen fikk tatt bilde, og like etter møtet med lemen, flagret det opp noen ryper. Som vi heller ikke fikk tatt bilde av.

Dagens eneste utfordring lå i å krysse Pøyleånå. Den kan gå stri og stor i snøsmeltingen og ved mye nedbør. Nå hadde det vært tørt lenge, og «utfordringen» besto i å holde balansen da vi lett hoppet fra stein til stein over elva.

Like under Skreinuten, ble det topp, og gjengen heiv av sekkene for å ta ekstraturen opp mot toppen - på 1215 moh, ned god sikt omtrent i alle retninger. En utsikt jeg ikke fikk med meg.

Jeg fikk anledning til å gå det siste stykket inn mot Vassdalstjørn alene. I flott vær, med sola i ansiktet, ble det en virkelig kjekk opplevelse, Jeg gikk med kartet i neven og fulgte med. En litt uvanlig ting for meg, som oftest går på kjente stier. Nå ville det ikke være lett å gå feil. Jeg befant meg tross alt, på merket sti og det var sol.

Det ble en god del småstopp, både for å sjekke kartet å for å få med meg naturen rundt. Jeg kunne se mange velkjente topper, som Blåbergåsene Urevassnutane og Vassdalsnuten. Jeg hadde ikke besøkt stedene, men lest om disse i gamle årbøker fra turistforeningen. Det var virkelig kjekt å få, i hvert fall se disse stedene.

Siden jeg gikk alene og først, fikk jeg med meg synet av en god del ryper. Noen av de flagret opp omtrent under beina mine, og det var også en enslig lemen som for rundt noen steiner.

Det ble anledning til en hvil på hytta før de andre kom. De hadde hatt en flott tur til toppen av Skreinuten.

Det hadde vært en virkelig flott dag i Dyraheio. Det er antakelig ikke så mange slike dager i september her oppe, vi var maksimalt heldige.

Fra Skreivasskleivane til Krossvatn

Dag 1 av vår rundtur i Dyraheio.

Stavanger Turistforening inviterte til tur i høgheia. Fra Skreivasskleivane til Krossvatn og Vassdalstjørn. Turen ville gå i inne i Dyraheio – nesten så langt inn som det er mulig å komme på merket sti. Deler av turen vil faktisk gå i Bykle kommune.

I tidligere tider – før Blåsjø, ville det ta dager å komme inn til Vassdalstjørn, nå er det bare en kort dagsetappe fra bilvei. Dette er et område jeg ikke ofte har besøkt. Stranddalen er ikke langt unna, og der har jeg jo vært noen ganger. Det kunne passe bra med en langtur i september.

Nå var værmeldingen virkelig god – til å være i starten av høsten. Oppe på toppen av Rogaland ville nok temperaturen være noe lavere enn lengre nede, men det ville fortsatt være ganske varmt. Det var få unnskyldninger for ikke å hive seg med på turen.

Vi skulle starte på fredag og ville være tilbake på søndag. Starten gikk greit, men en ulykke i en tunnel på vei mot starttidspunktet, gjord at vi kom litt sent igang. Det kunne lett bli mørkt før vi kom fram.

Den største utfordringen på hele turen var å komme fra Øvre Moen (startpunkt for stien mot Stranddalen) og til enden av veien i Skreivasskleivane. «Vei» er en liten overdrivelse – dette er en svært oppkjørt grusvei, med dype renner og løs stein og grus i bratte bakker. Det gikk i første gir og vi brukte antakelig 30 minutter på 8 kilometer.

Vi gjorde oss klar til å ta ut og pakket sekkene. Det vil si at i tillegg til det vi hadde med i sekken, kom det også noe av fellesmaten. Ryggsekken min var tyngre enn vanlig, og jeg lurt litt på hvordan det ville gå.

Turen startet over noen sperredammer som skal holde Blåsjø i sjakk. Nå var Blåsjø nesten 100 meter vekk og et godt stykke under oss. Nedtappet så det holder.

Etter sperredammene var det ikke mye flate partier. Det begynte med en skikkelig bratt bakke, og fortsatte opp og ned. Enkelte plasser var det litt «utsatt», og ikke helt enkelt for meg med et snev av høydeskrekk. Det gikk bedre etter hvert. Jeg ble antakelig mer vandt med forholdene.

Hele området ligger på et «platå» (det prekambriske peneplan....) skapt av isen, bortsett fra at dette på ingen måte er flatt selv om det meste ligger fra over 1000 til 1200 meter over havet. Den høyeste toppene – Snønuten, var lett synlig det meste av turen, og er på 1604 moh.

Første etappen, fra Skreivasskleivane til Krossvatn, gikk over Storseinheia. Det var opp og ned på sti som bare var merket med nødlinger. Likevel var det greit å finne fram. Stien er antakelig godt brukt, og det var flere enn oss 13 på fellestur fra Stavanger Turistforening som var ute og gikk.

Etter 5-6 kilometers tur over Storsteinsheia, kom vi inn på den T-merkede stien og fulgte denne fram til hytta. Vi var ved hytta rundt halv ni, og klokka ni begynte det å mørkne. Vi fikk heldigvis ikke bruk for hodelyktene denne gangen.

Etter en lang kjøretur, fikk vi en virkelig flott tur over heia. Sola skinte, det var tørt og lite vind. Det var ikke direkte sommertemperatur, men likevel skikkelig greit turvær. Det er noe litt spesielt med slike turer i kveldslys. Sola kommer lavt og skyggene blir lange. Naturen går liksom til ro for dagen, og for oss var det godt å komme fram.

Selv om det «bare» ble en tur på noe over to timer, fikk vi en virkelig flott opplevelse denne dagen. Kveldlyset og solnedgangen satte et flott punktum for en fin første dag på tur. Vi hadde to dager å se fram til. Starten på vår rundtur var i hvert fall kjempeflott.

Farvel til et par godt brukte ALFA Impact

Endring er aldri kjekt, selv om det er til det bedre.

Det er ikke lett å ta farvel med et skopar som trofast har tjent meg vel i lengre tid. Det var med en viss spenning jeg kjøpte mitt første par med ALFA Impact. Svinedyre sko, men med «garanti» for omtrent det meste...

Lesten var omtrent som på ALFA Walk King og den skoen passer meg svært godt. Det ble derfor ingen stor overraskelse at også Impact passet på foten. Det som skilte litt fra Walk King var at Impact ikke trengte «inngåing». De passet med en gang. Og ga ikke noe ubehag første gang jeg tok skoene i bruk.

Nå, etter nesten tre år, er sålen slitt, og det er et hull fremme på tuppen av gummikanten. Skoene er likevel fortsatt «tørre». Det eneste jeg har gjort med skoene i de årene jeg har brukt disse, er å skifte en skolisse.

Skoene er ikke veldig godt påpasset. De har sjeldent blitt pusset, og blitt ganske røft behandlet. Det har hendt at de har stått til tørk nok så nær ovnen – uten at det viser på læret.

Det er jo nettopp når skoene er utslitt at de er behagelige å bruke. Da passer de foten nærmest perfekt. Det har blitt til at jeg har utsatt og utsatt å tas i bruk et nytt par med Impact, som har ligget klar i eska de kom i.

Det er litt vemodig å pusse skoa for siste gang, og vite at nå – nå er det stopp. Heldigvis skal de få være med på en siste tur. En riktig langtur over flere dager. Det blir et verdig farvel til et trofast par med sko.

Dagstur til Blåfjellenden.

En ikke helt vanlig langtur lengre.

Det ble en dagstur innover til Blåfjellenden denne uka. I det flotte turværet vi er velsignet med, ville jeg forsøke meg på noen andre turer også. I tillegg til visse sosiale forpliktelser hjemme. Det gir lite tid for overnattingsturer til Blåfjellenden.

Tirsdag mente Yr det ville være bra turvær med mye sol, lite vind og ikke noe nedbør. De mente om noe så pass sjeldent, som at det ville bli om medvind både inn og tilbake. Ikke spesielt sterk vind som nevnt, men tross alt medvind begge veier.

En tur frem og tilbake til Blåfjellenden på dagen er ikke lengre noe dagligdags og enkelt. Turen er på 16 kilometer – til sammen, og selv om jeg går noe kjappere enn de oppsatte tre timene hver vei, så blir det en lang dagsetappe totalt.

Som broderen er jeg blitt mer og mer «skeptisk» til lange turer. Restitusjon etter en langtur tar tid. Det er ikke like greit å ta ut på tur dagen etter. For min del, blir det også ikke så ofte at jeg kjører på for fullt oppover bakkene. Det blir helst til at jeg går i et jevnt tempo.

Det var nesten ingen andre biler på parkeringsplassen, og jeg møtte bare et utenlandsk par på hele turen. De kom i mot meg, og hadde vært på hytta en natt.

Nå var det en riktig flott dag for en lang heiatur. Selv om turen ville gå på sti som jeg har gått svært mange ganger, var det likevel kjekt å kjenne varmen fra sola i nakken, tråkke på tørr sti og - ikke minst – nesten ikke kjenne vekta av sekken. Den veide ikke mange kilo denne dagen.

Det er ikke lengre tvil om at høsten er i anmarsj. Bjørkene i Hunnedalen har fått gule blader, og det ligger mange blader på bakken. Heia er blitt brun igjen, og mistet mye av grønnfargen. Småfuglene er omtrent forsvunnet. Det sto sauer ved Tangane, og de ventet på å få komme ned.

En av sauene hadde sår på bakparten. Det må ha vært et dyr som har skadet sauen. Antakelig hund, men jeg kan jo ikke være sikker.

Jeg ville inn til hytta, egentlig annekset, for å sjekke hvordan lakkingen av gulvet tar seg ut. Lakken var gammel, og jeg er slett ikke noen ekspert på lakking av gulv. Det går normalt godt.

Gulvet så bra ut, men selvsagt viste det en stripe av rulla der det ikke burde være slike spor. Alt i alt var jeg likevel godt fornøyd. Jeg fikk på plass bord og stoler og ryddet opp etter jobben.

Det tok ikke lang tid, men jeg hadde lovet meg selv at denne gangen skulle jeg ta en skikkelig lang pause. Det ble til at jeg sovnet i benken.

Litt ut på ettermiddagen pakket jeg sekken – som var blitt lettere etter at jeg hadde spist maten, og jeg snørte skoene, klar for ny tur. Bakken opp mot heia, er dryg og bratt, men denne gangen gikk det ganske greit. Antakelig på grunn av lett sekk.

Turen tilbake til Hunnedalen ble ikke det slitet jeg hadde trodd. Det gikk ganske lett, og bakkene var ikke lengre eller tyngre enn vanlig. Nesten nede i Hunnedalen begynte jeg å sparke bort i steiner, og hadde ikke «helt» kontroll på beina. Typisk tegn på at jeg likevel begynner å bli trett.

Nede ved bilen var jeg ganske pigg og ikke «kjørt» i det hele tatt. Muligens er jeg for skeptisk til langturer. Det kan se ut som om jeg fortsatt kan ta ut på en 6 timers tur i ny og ne.

Gramstad - bare fire topper denne gang.

En grei runde.

Inne i mellom alle turene til Blåfjellenden må det bli noen «vanlige» turer også. Rundt Lifjellet var jeg i forrige uke, og det har i tillegg blitt noen turer fra Sælandsskogen.

YR var raus med godord for mandag og selv om det hadde blitt frem og tilbake til Blåfjellenden på lørdag og søndag, ville det være synd å ikke komme på tur denne dagen også.

Jeg er ikke sikker på om YR får med seg alt. Selv med god værmelding kom det med noe som var mistenkelig likt på regn. Vindusviskerne på bilen gikk i hvert fall noen drag. Det må ha vært noe annet....

Jeg planla i utgangspunktet bare en kjapp tur, og tenkte på Vårlinuten. En tur på knappe 6 kilometer og som burde gå unna på under to timer – en kjapp og grei tur, som ikke uten videre blir med i bloggen.

Nå var det en stund siden jeg hadde tatt det som etter hvert har blitt en standard tur. Fra Gramstad til Mattisrudlå og så Fjogstadnuten og eventuelt Dalsnuten. De siste gangene har jeg også lagt inn Øvre Eikenuten noen ganger. Da blir det ingen kjapp og grei tur, men en tur på opp mot fire timer og med en god del høydemeter opp og ned.

Det ble til at jeg satset på denne vanlige turen – en gang til. Nå går min vei mot Mattisrudlå først oppover stien mot Bjørndalsfjellet og så tar jeg innover Bjørndalsmyra.

Denne dagen var myra fortsatt ganske bløt, men det var likevel greit å komme fram. «Noen» hadde gått innover, så stien viste ganske bra, men opp bakkene opp mot skaret under nuten, var det ikke mye spor å se, og stien var temmelig overgrodd. Jeg har gått her noen ganger og husker så vidt – hvor «stien» går heldigvis.

Det er jo ikke ofte noe nytt å skrive om, fra de turene jeg ofte går. Denne gang var det litt morsomt. Jeg traff en jente ved Mattisrudlå. Vi vekslet noen ord, før jeg tok mot Bjørndalsfjellet og hun den lille bakken mot selve toppen.

.Vi skulle begge mot Bjørndalsfjellet, men hun gikk en litt annen vei en meg, så vi passerte bare hverandre med noen meter i mellom.

Jeg gikk og lurte på når hun ville ta meg igjen nedover mot Fjogstadveien. Det skjedde ikke før i bakkene opp mot Fjogstadnuten. Hun tok oppom toppen, mens jeg for forbi nedenfor.

Det ble nok et møte da hun gikk forbi på flyene mot Kvitemyr og Revholen. Da spurte jeg om hun også skulle oppom Dalsnuten. Det var planen mente hun, og jeg måtte jo – selvsagt - følge opp. Nå tok hun den bratte veien rett opp mot toppen, mens jeg tok den litt mer «vennlige» stien på sørsiden. Hvor jeg igjen traff jenta. Hun på vei ned og jeg på vei opp.

Det ble siste topp for meg denne dagen, men hun mente at Øvre Eikenuten også måtte med i programmet. Jeg tok veien om Revholen tilbake til Gramstad.

Dt ble ikke en runde med alle 5 toppene denne gangen. Det ble likevel en tur på nesten tre timer, og jeg var godt fornøyd med turen.