fredag 29. september 2017

Prekestolen en skikkelig fin mandag i september.

Sol, vind og 20 grader - i september.

Det er ikke ofte jeg tar turen til Prekestolen. Det er en tur med for mange folk og for mye tilrettelegging. For ikke å snakke om at det koster å parkere.

Det var finværet som gjorde at jeg ville på tur på en mandag. Jeg burde ha holdt meg hjemme.
Sommeren kom sent dette året. Det var blå himmel og varme hjemme. Temperaturen var på morgenen alt opp mot 16-17 ggradet og det var snakk om over 20 grader i løpet av dagen. Perfekt vær for en tur. Jeg burde ha holdt meg hjemme.
For å komme til parkeringsplassen for turen til Prekestolen, må jeg først kjøre til Lauvik, ta ferja til Oanes og så kjøre det siste stykket. Jeg parkerte omtrent i halv elleve tiden, og da var det alt en god del biler. Den første bakken er bratt, og jeg så lite folk. Det passet god med en liten stopp....

Videre var det folk hele veien. Mye utlendinger - en god del kinesere tror jeg. Jeg hørte også norsk, men utlendingene var i flertall. Ikke alle - nesten alle - så ut til å være lite vant med tur på sti. Og stien til Prekestolen er nå svært godt tilrettelagt de fleste plassene. Første gang jeg var her, var det en helt "vanlig" tursti.
Jeg gikk og lurte på hva utlendingen tenkte om meg, en gammel mann med stav og sekk, som for forbi? Jeg kan ikke tenke meg at de helt forsto hva jeg gjorde der. Og jeg burde ha holdt meg hjemme.

Ute på selve platået, var det fullt av folk. Det var tydelig at mange så på stoppen som "nødvendig" og passende, men for egen del var det ikke nødvendig å ta en stopp. Jeg  hadde "eerfaring" nok til å drikke saft før jeg snudde og startet på tilbakeveien.
Med erfaring mener jeg i dette tilfellet at jeg varme og med vind ikke alltid er klar over hvor mye jeg har svettet.

Jeg gikk i ullbluse, de fleste jeg møtte eller gikk forbi hadde vindtett jakke. De må ha svettet mer enn meg.

Tilbakeveien er enkler enn ut til Prekestolen. Det går mye mer ned enn opp og når stien er så godt tilrettelagt som her, er det få hindringer.

Det gikk fort - det første stykket.
Et stykke ned en av bakkene, fikk jeg skikkelig vondt i kneet. Det sa omtrent stopp....

Jeg har hatt litt problemer med kneet i det siste, men til nå har det oppført seg fornuftig. Det har gått greit underveis, men med litt smerter etter turen. Denne gangen gjorde det vont - halvveis tilbake. Jeg prøvde å slakke på tempoet, for å se om det kunne hjelpe. Like vondt.

Det var bare å stå på tilbake til bilen.
Jeg kan ikke si at jeg fulgte med på hvem som kom i mot eller jeg gikk forbi på resten av turen Jeg var nok litt opptatt av mitt eget. Det var fortsatt like fint vær og bra forhold, men jeg la ikke helt merke til det.

Nede på parkeringssplassen kunne jeg se av klokka at det likevel hadde gått fort.

Det ble noen vonde dager - og netter. Ekspertene snakker om sener og belastning og ikke skade på brusk eller tilsvarende. Dette er noe som kan gå godt, men krever opphold i turlivet - for en stund.

Turen var fin den, men hvordan skal det gå uten turer fremover?

søndag 24. september 2017

Broderen og jeg på Synesvarden

Septembertur med innlagt sommer.

Hva med søndagsturen?  Det måtte jo bli en tur. Broderen var ikke sikker på om han var klar for en "langtur". Han slet med et eller annet på den ene hælen. Og lurte på å ta bare en kjapp og grei tur på søndagen.

For egen del måtte jeg jo bestemme meg for å bli med broderen eller ta ut på egen hånd.
Det ble tur med broderen  - selvsagt.

Jeg var overbevist om at broderen mente å ta en tur fra Tovdal til Steinkjerringå. Det viste seg å stemme. Jeg var ikke helt sikker på om det ville bli turen når vi var vel i gang, men det var utgangspunktet.
Ellers var det små hindringer for en grei tur denne søndagen. Været oppførte seg bra på morgenen. Det var litt vind fra øst, og en skikkelig mørk kant i horisonten. Hadde vinden kommet fra vest, ville jeg ha veddet på at vi ville få regn på oss i løpet av en time eller to.

Det ble jo til at jeg tittet på denne mørke himmelen i øst. Den kom ikke nærmere, selv om vinden kom fra samme retning. Tvert i mot ble det lysere etter hvert, og det sprakk opp i lysere felter og til og med enkelte blå områder. Vi fikk sol inne i mellom.
For en gang skyld var stien nesten tørr. Det var helt greit å gå. Men i myrsøkkene var det bunnløs sorpe...

Hva vi ikke helt hadde ventet, var høy temperatur. På parkeringsplassen hev jeg på vindfleecen. Ikke langt oppe i bakken måtte den av igjen. Det ble for varmt. Selv over kanter der vinden tok i, ble det ikke kaldt.

På vei mot Synesvarden kom vi i le for vinden, og fikk sol. Det ble varmt. Nærmest sommer. Bra forhold og sommertemperatur er ikke direkte dagligdags i slutten av september. Det  var helt greit å gå tur i slikt vær. Selv om det ble litt varmt en stund...
Både broderen og jeg syntes det var kjekt med en tur på høgjæren i godt vær. Det var hyggelig å kunne gå uten jakke, med litt sol inne i mellom. Det var ingen klager fra noen kant.

Vi v ar ikke alene om å gå tur i slikt vær. Selv om vår bil var den eneste på parkeringsplassen i Tovdal, så var  det et par foran og vi så folk på Synesvarden, og mer folk på vei da vi kom til toppen.
Nedover mot Holmavatn var det nesten folkevandring. Det kom folk i mot i et sett. Oftest er  det mer folk mellom Holmavatn og Steinkjerringå, men i dag var det helst folk på vei mot Synesvarden.

Antakelig ville mange opp på toppen for å sjekke ødeleggelsene på varden. I følge det jeg fikk høre, skulle de som sto for ødeleggelsene bare ha forsøkt å klatre på varden. Det virket ikke helt troverdig. Steinene var tydelig murt sammen i bak-kant. Nå er det visst lagt penger på bordet slik at noen vil ordene opp.
På toppen av Synesvarden møtte jeg kjentfolk. De var på vei mot Steinkjerringå. Det ble likevel tid til en liten prat. Det er alltid hyggelig å treffe kjente.

Innlagt i søndagens tur er trekanten mellom Synesvarden, Holmavatn og Steinkjerringå - i tillegg til turen frem og tilbake til Tovdal.
Når vi går denne "trekanten" hender det ofte at vi sjekker tiden. Det merkelige er at vi bruker omtrent samme tid enten vi går fort eller sent.
Det er ikke mange minuttene vi går fortere om vi setter opp farten. For å få ned tida som vi bruker rundt, må vi jogge ned bakkene. Det gjorde vi ikke på søndagens tur, derfor ble det som vanlig.

En skikkelig fin søndagstur.

Høst og folk på vei mot Blåfjellenden.

Ukens tur til hytta.

Det er høst. Bjørka i Hunnedalen har fortsatt blader, men fargene er mørke og brune. Myrene er brunrøde, og det er omtrent ikke småfugl å se. Ikke rype heller for den saks skyld. Jegere er det noen få av...

Med både sol og bra temperatur - over 10 grader, måtte det bli en fredag/lørdagstur til Blåfjellenden denne uka. Det begynner å bli så pass sent på året at jeg teller ned hvor mange ganger til, jeg kommer meg inn dette året.

Normalt kommer vinteren rundt 1. november. Vinter i denne forbindelse er snø og is. Det hender at snøen kommer - og går, slik det passer med en tur innover selv om kalenderen viser november. Jeg er ikke glad i is, faren for et fall og dermed en ødelagt rygg eller fot er for stor.
Det går sikkert greit for ungdom. men for oss som er kommet litt opp i åra, er det ikke kjekt å tenke på å bli liggende i heia. Det er mye bedre å ta det med ro, og heller komme seg på tur i lavlandet.
Denne fredagen var det ikke snurten av frost og is. Det var mer sommertemperatur - i Hunnedalen. Det kom en kald vind fra øst, slik at jakken var på stort sett hele turen innover.

Det var ingen biler på parkeringsplassen, men spor i sorpa. De kunne være fra dagen før. Et stykke innover heia, ble sporene tydeligere, og helt sikkert dagsferske.
Det var et par med telt. De holdt på å slå opp teltet omtrent på terrassen da jeg kom. De fleste med telt i sekken følger "T"merket sti. Og mange slår opp teltet i nærheten av turistforeningshyttene, men heldigvis ikke så mange omtrent på hytta.

Etter en kjapp og grei tur over heia, var det godt å komme i hus. I hvert fall til å begynne med, Med 10 grader inne tok det tid å få varmen i hytta, og da gjelder det å få på tørt tøy så snart som mulig.
Etter hvert spredde den gode varmen seg i ovnskroken. Jeg var alene og kunne innta posisjonen rett foran ovnen. Med varm te, skoleboller og tørre klær er det godt å være i hus - og det spesielt i hus på Blåfjellenden.
Det kom folk, og som vanlig ble det en kjekk kveld med prat og fortelling av historier. Det var flere av gjestene som var godt vant med hei og fjell og som hadde egne historier på lur.

Andre var mer uvant med å ta inn på selvbetjente hytter. Blåfjellenden er en hytte der det ofte kommer folk på sin første tur, og det merkes av og til.
Det kom noen dråper  regn ut på ettermiddagen. Senere på natten ble det stjerneklart, men likevel forholdsvis mildt - 6-7 grader. En lei vind fra øst gjorde det likevel litt gufsent på morgenen.
Vindfleecen hadde vært det rette plagget denne dagen. I mangel av det, tok jeg på dobbelt ullsett. Det ble varmt opp bakken, men i vinden - som kom klask i mot - var det bare så vidt nok.

Kalde forhold gir god fart. Det blir automatisk til at jeg går fort om det er kaldt. For å holde varmen antakelig. Siden jeg hadde startet sent, klokka var over 12, møtte jeg folk akkuratt på brinken ned mot hytta. Det viste seg å "nesten" være kjentfolk. De kjente broderen,, og måtte spørre hvem av oss jeg var.
Det var folk i stien denne dagen. Både folk som var på dagstur, to jenter med telt og mange som ville til Blåfjellenden for natta. Alt i alt var det flere folk i stien enn det jeg vanligvis treffer - på en godværsdag i juli...

Nede på parkeringsplassen kunne jeg se at det hadde kommet mange folk etter jeg parkerte på fredagen. Mange biler med tilhnger for sau. Sauebøndne fikk en skikkelig fin dag i heia for ettersanking. Jeg håper de finner mesteparten av sauene som mangler. Det er ikke helt greit at det står sau inne i heia når snøen legger seg.

tirsdag 19. september 2017

Sandvatn og omvisning på den nye tradisjonelle hytta.

Fint vær og greie forhold - for det meste.

Etter en grei og lett tur fredag-lørdag, måtte det bli en mer krevende utflukt på søndagen. Bestyrerinnen hadde gått til Skomagernibå i Hjelmeland på lørdag, og ville helst ikke på tur på søndagen. Broderen var fortsatt opptatt med hytta. Jeg ville bli alene.

Værmelderene var fortsatt enige om at det ikke ville bli regn og at også sola ville titte frem. Denne gangen fikk de bare litt rett.

Det har blitt noen turer inn til Sandvatn dette året. Det bygges ny sikringsbu, og det er jo litt kjekt å følge med hvordan det går.
Denne gangen ville jeg innover for å sjekke fremgangen. Det er planlagt åpning i oktober, og da bør jo det meste være ferdig. Oktober og Sandvatn er en litt spenstig kombinasjon. Så sent og så høyt - opp mot 1000 moh - kan vinteren komme som et skudd.

Det var ikke vinter på søndag. Snarere tvert i mot. Det var ikke riktig forhold for å hoppe ut i badekulpen, men likevel godt nok. Det var blikk stille - i hvertfall 12-13 grader, men overskyet. Egentlig perfekte forhold for å gå tur.
Det er noe eget ved naturen når det er blikk stille. Det merkes muligens bedre på høsten. Da er det omtrent ingen fugler som lager lyd. Ingen sauebjeller eller breking. Bare stille...

Det var uansett skikkelig kjekt å være i heia med slike forhold.

Det kom en del folk imot, men ikke spesielt mange. Jeg lurte på om det ville være folk igjen på hytta når jeg kom dit. Den gamle hytta var tom, men det var arbeidsfolk i gang på annekset.
Det viste seg å være folk jeg burde kjenne, og folk jeg har truffet mange ganger. De var i gang med "avslutningen" på arbeidet med hytta, men tok seg likevel tid til en grundig omvisning på nybygget.

Og det var kjekt.
Det er samme arkitekt som har tegnet denne hytta som også har tegnet både Sandvatn og Blåfjellenden og annekset på Blåfjellenden. Det er mye gjenkjennelig på den nye hytta. Siden jeg synes Blåfjellenden er den fineste og mest praktiske og beste hytta til STF (helt upartisk - selvsagt) er det ikke så urimelig at jeg også likte det nye annekset.

Det nye tilskuddet til STF, har lite til felles med de tre siste hyttene foreningen har bygget. Det minner veldig mye mer om en "tradisjonell" turistforeningshytte. Jeg følte meg i hvert fall umiddelbart hjemme i hytta.
Når hytta også er "billig" og har mange soveplasser, synes jeg det er gode grunner for å fortsette med slike "tradisjonelle " bygg.

Det ble en hyggelig halvtime i selskap med arbeidsfolka. Det er kjekt å høre hva andre mener om hytter og innredning, og skikkelig morsomt å få lov til å nevne egne meninger om innredningen.
Turen tilbake til Lortabu ble ikke helt like kjekk som turen inn. Det kom en liten kald trekk fra sør, som gjorde det nødvendig å ha jakken på. Og sannelig kom det ikke noen dråper også.

Ingen dag uten regn denne sommeren, virker det som.

mandag 18. september 2017

Høst og fjelltur hører sammen.

Fint vær og fin tur.

Det blir omtrent en tur til Blåfjellenden i uka i sesongen. Det hender "ferie" kommer inn og forstyrrer den ukentlige turen, men utenom det, en tur i uka til hytta. De siste årene oftest inn på fredagen med retur på lørdagen. To korte dager, og så en lang søndagstur.

Å gå lange turer tre dager på rad, tror jeg ville bli for mye, om det ble gjennomført hver uke. I tillegg er det jo ting som bestyrerinnen helst seg jeg gjør hjemme...
Det har ikke blitt noen vanlig tur de siste ukene. Først var det ferie, så har det  blitt noen dagsturer frem og tilbake (som er en "lang" tur.) Denne uka lå alt til rette for en helt vanlig tur til Blåfjellenden fra fredag til lørdag.

Forberedelsen hjemme innebærer et par timer med kost og støvsuger. Av en eller annen merkelig grunn påvirker dette turen inn i heia noen timer senere. Fredagsturen blir ofte vesentlig tyngre enn returen på lørdagen. Nå er sekken et par kilo lettere dagen etter, men det kan ikke gjøre hele forskjellen.

Hva med været? Dette året har det vært mye snakk om været. Det har regnet omtrent hver dag. I forkant av helga var værmelderene enige om at denne helgen ville bli knallbra.
Sol og lite vind og bra temperatur for årstiden.

De fikk rett nesten hele tiden....

Veien gjennom Dirdal var åpnet. Det betyr bare en times kjøring. Omkjøringen har gjort at det er blitt færre turer opp til Hunnedalen, men heldigvis er veien nå åpnet. På parkeringsplassen var det få biler utenom min. Det kunne tyde på få folk innover.

Nå kommer det ofte folk innover i mørket, spesielt på fredagen, så jeg reknet ikke med å bli alene.
Selv om det hadde vært lite nedbør de siste dagene, var det fuktig. Myrer og alle sorpehull var fortsatt våte - og dype... Som vanlig ble jeg skitten til langt op mot lårene.
Selv om det gikk tungt opp bakkene, var et kjekt å være på tur. Det hang noen hvite dotter på himmelen, men det var stor sett sol hele turen inn. Sola varmet og det var bare en liten trekk som så vidt laget krusinger på vannene.

En skikkelig fin høstdag. Det er slike dager som gjør opp for alle turene i regn.
Fargene er mørke og det er brunt som dominerer. Det er fortsatt blader på bjørke, men ikke skikkelige farger på bladene. For å få fram høstfargene trengs det en frostnatt. Med blå himmel og lite vind, trodde jeg at det ville bli frost til natta, men temperaturen holdt seg godt over frysepunktet.

Det ble litt jobbing på hytta, og jeg måtte selvsagt også ta i et tak med kost og fille. Ellers ble kveld og morgen omtrent som alltid. Veldig kjekt.
Det regnet på morgenen. Ingen dag denne sommeren uten en regnbyge eller to. Men det klaret fort opp og ble etter hvert nydelig vær.

Jeg hadde det ikke travelt. Likevel var jeg klar til å ta ut i ellevetiden. Bakken opp fra Blåfjellenden er lang, bratt enkelte steder, og tung. Med litt rolig gåing, kommer jeg normalt opp i god form til å fortsette i bra tempo.

Dette ble ikke den dagen der jeg kom fort frem. Alt i bakken traff jeg folk, og jeg veksler normalt noen ord med de jeg treffer som skal til hytta. For å spørre hvor de har tenkt seg dagen etter eller liknende.
Og det kom en god del folk i mot. Flere bare på dagstur. Og i det  fine været var det helt greit å gå tur. Andre kom i mot, for å gå inn til hytta på lørdagen med retur på søndagen. Høsten er jo den tiden det er mest folk på hyttene i Frafjordheiene.
Med mange små stopp, ble det en mer enn grei tur tilbake. Jeg gikk i bare en tynn ullbluse. noen mente det var for lite, og det var kaldt en liten stund øverst. Nedover mot Hunnedalen var det helt greit, helst med en smak av sommer.

En fin tur.

onsdag 13. september 2017

En våt tur til Bjødnali.

Med Bestyrerinnen på søndagstur.

Jeg så ikke fram til søndagsturen. Lørdag hadde gitt regn på tilbakeveien - på tross av værmeldingen. Yr meldte om regn utover dagen på søndagen. Det er til å bli i dårlig humør av....

Broderen skulle ikke på tur, men bestyrerinnen var villig til å bli med. Hun mente vi burde ta en tur langs sjøen. Det  er ofte mindre regn ute i sjøkanten enn bare litt lengre inne i landet.

Jeg  hadde ikke tenkt på hvor turen burde gå. Regnet er til å bli i dårlig humør av...
Vi ble ikke enige om hvor turen skulle gå. Først da klokka nærmet seg 10 og vi burde komme oss ut, dukket det opp et forslag om å ta turen rundt Sælandsfjellet med Urdalen og Bjødnali.

Urdalen opp til Bjødnali er en "utfordring" i regn, eller når steinene er våte, så det ville i så fall ta noe lengre enn "vanlig".

Vi ble fort enige om at dette ville være en grei tur på en våt dag.
Nå var det ikke regn som møtte oss på parkeringsplassen i Sælandsskogen. Det var sol...
Det gode været gjorde at vi kom i godt humør. Det ble plutselig kjekt å være på tur. Både Bestyrerinnen og jeg kommenterte naturen, kikket på blomster, og hadde det kjekt - på tur.

Oppover Urdalen ble det som antatt. Vått og glatt. Det er mue stein, og den er glatt. Såpeglatt. Vi tok det med ro, og gikk forsiktig. Jeg satte føttene forsiktig ned mellom steinen, og stolte egentlig ikke på noen stein, selv om de omtrent var flate som en pannekake.
Det gikk rolig oppover, men ikke for de to katene som kom farende bakfra. De hadde det travelt og balansen i orden. De for forbi og det tok ikke lang tid før de forsvant oppover.

Det var ikke bare steinene som var våte. Det var vått overalt. Det har regnet hele sommeren. Elver og bekker er store, men ikke flomstore. Marker og myrer er gjennomvåte. Sorpehullene i stien var bunnløse. Det er mer vann på markene og oppe i heia enn jeg noen gang har opplevd.  Alt er gjennomvått.

Sola forsvant bak noen skyer og det trakk opp litt dis og skyer  fra sør. Vi fikk noen få dråper på oss, før det igjen ble bra vær. Det var ingen grunn til å sitte hjemme....

Det har vi opplevd noen ganger. Værmeldingen er dårlig. Humøret er dårlig. Været blir bra. Humøret blir bedre.
På Bjødnalia var det tid for en liten pause. Bjødnali er gammel gard, med steingarder og rester av bygninger. Fra trappa på hytta som står igjen, er det utsikt nedover Urdalen og ut mot havet. Stedet ligger så pass høyt at det minner litt om hei og høgjæren. For både Bestyrerinnen og meg er det kjekt å oppsøke slike plasser.

Selv om turen rundt Sælandsfjellet ikke er blant de lengste. (Bare så vidt 2 timer eller  8 kilometer) så er den akkurat så lang at den kan komme med på min turblogg. Denne dagen var turen akkurat passe.
Halve turen går i terreng, og resten for en stor del på god grusvei. Etter å ha kommet opp til Bjødnali, er resten greit å gå. Det er likevel helt greit å ta denne turen for det er lite hus og bil å se, snarere tvert i mot. enkelte plasser er det god utsikt over Jæren og ut mot havet. Med så pass mye vann overalt, passet det egentlig godt å gå på god sti.

Det siste stykket var spesielt sorpet. Veien var mer myr enn vei, og det rant over alt.

Vi kom rundt, og det ble en fin tur. Væremeldingen fikk ikke rett - før på veien hjem. Da kom regnet.

søndag 10. september 2017

Lørdagstur med høstfarger i lia.

Blåfjellenden fram og tilbake.

Det har blitt lite langturer dette året - så langt. Og det er ikke mange ukene til is og snø atter melder sin ankomst. Normalt skjer dette i månedsskiftet oktober - november. Med andre ord 7 uker igjen.
Noen av ukene vil jo også bli brukt til andre ting enn langturer - det  vil si korte turer...

Denne helgen måtte jeg bestemme meg for enten å ta en tur inn til Blåfjellenden lørdag/søndag, eller frem og tilbake på lørdagen, for så å ta søndagsturen sammen med broderen eller Bestyrerinnen.

Været avgjorde valget. De ble meldt om store nedbørsmengder på fredagen. Det var årsaken til at en fredag-lørdagstur falt bort. Lørdag ble varslet med lite regn og noe sol. Det ble derfor en tur frem og tilbake på lørdagen.
Det gode spørsmålet må ellers bli: hvorfor så få langturer.

En god forklaring er selvsagt omkjøringen gjennom Gloppedalen. Det betyr nesten en time lengre transporttid, og en god del ekstra kilometer, for å komme opp i Hunnedalen.

Eller kan det bare være alt regnet vi har hatt i sommer. Selv Stavanger Aftenblad har fortalt at sommeren 2017 har hatt mer regn enn på mange år - 65 år ble nevnt...
Det er i hvert fall helt sikkert at jeg er blitt mindre og mindre glad i å starte i regnvær, for å gå våt et par timer eller deromkring. Det hjelper ikke med dyre klær. Enten blir jeg våt av regnet - og det er kalt - eller så blir jeg våt av svette. Det er i det minste varmt - til jeg stopper.

Det kan jo også være at alderen endelig gjør en forskjell. I tidligere tider var det ikke så mange som ble så gammel som meg. Folk levde ikke ofte til de ble over 70.  De gikk ikke i heia i alderdommen - som begynte mye tidliger i "gamle dager". Jeg går fortsatt turer i heia, og regner med å fortsette med det i noen år.
Langturer - flere dager med over 6 timer på beina hver dag blir det muligens færre av fremover. Det kan jo også henge sammen med at jeg ikke finner det like interessant å gå i dårlig vær, etter 30-40 år.

Nok om det. På lørdag ble det en langtur. Frem og tilbake til Blåfjellenden er en langtur. Det ble, neste sevfølgelig, regn på tilbaketuren. Ingen dag uten regn denne sommeren. Det ble likevel aldri "surt". Selv med regn i mot og litt vind, var det hyggelig å gå over heia mot Hunnedalen. Tungt, men hyggelig.

Innover gikk i bra vær. Sol over høstlandskap. Bjørkene i lia ned mot veien var alt blitt brune. Det lå blader på bakken. På bare to uker hadde høsten gjort sitt inntog og jaget vekk mye av grønnfargen.

Det var et fint syn å se blåfjellenden i høstfarger. Det var sauer på Blåfjellenden, forrige uke var det sanking og denne uka var det ettersanking. Snar vil det ikke være flere bjeller å høre, og først til neste år vil det igjen være sau å se.
På hytta lå det to par fjellsko - uten såler. Det er mange som sverger til de "gode gamle" militærskoene. Sålen bør i så fall sjekkes om skoene ikke er i regelmessig bruk. Sålen går ut på dato...
Og akkuratt nå ligger det altså to par sko uten såler. Noen må ha  hatt problem med å komme videre.

For egen del var det helt greit å ta fatt på bakken opp og veien hjem. Det ble en fin langtur på lørdagen.

onsdag 6. september 2017

Mot Flørli fra Blåfjellenden.

Lørdagskveld på Blåfjellenden.

Det er ikke så mange ganger jeg har tilbabrakt lørdagskvelden på Blåfjellenden de siste årene. Det har som oftest blitt til at jeg går inn på fredag og tilbake på lørdagen. Det hender jeg går fram og tilbake samme dag, men da vanligvis på en søndag.

Denne gangen kom jeg til Blåfjellenden fra Langavatn og skulle til Flørli på søndagen.
Det var folk da jeg  kom og vi ble etterhvert ganske mange på hytta. Omtrent som i gode gamle dager - 50 gjester eller der omkring.

Bortsett fra at i "gamle dager" var det alle i den gamle hytta.
Sauesankingen er i gang. Det betyr at høsten er her. Folkene på Fidjastølen kommer forbi på lørdagen, dagen før de tar sauene til Hunnedalen. Jeg  har ofte vært på hytta nettopp denne dagen, og fikk også i år anledning til å tilby kaffe. Folkene, far og sønn, den yngre generasjon skal jo overta, + en til, hadde hatt en lang dag.

Med mye folk og unger, får jeg ofte litt å gjøre, både å ønske velkommen, og henvise til plass, men også tilby kaffe. Det siste blir i hvert fall satt pris på...

Og slik går kvelden.
Jeg måtte tidlig opp på søndagen. Sosiale forpliktelser gjorde at jeg helst burde være tidlig hjemme. Det går en båt rundt ett (12:45). Med god fart burde det holde om jeg startet mellom åtte og ni.
Jeg kom meg avgårde like over åtte. Da hadde jeg ikke verken ryddet eller vasket, det fikk andre ta seg av denne gangen.

Temperaturen var høstlig fra morgenen av. under ti grader, og det blåste en del. Detble kaldt i vinden, men med vinden bakfra og bakke opp, var det likevel ikke nødvendig med jakke.
Utenom vinden var det sol - i nor og vest. Bak meg hauget det opp mørke skyer. Jeg gikk og lurte på når været ville ta meg igjen. Skyene kom liksom ikke nærmere. De kom fra sør, og da legger de ofte fra seg fuktigheten før de når oss. I hvert  fall til å begynne med. Jeg hadde sol omtrent hele tiden.

Jeg satset på 4 timer over heia, og jeg vet nok så sikkert hvor langt jeg må nå i løpet av en, to og tre timer.  Den første timen holdt jeg skjema, den andre lå jeg litt forran, og ttredje rett på - nede på kaia i Flørli var jeg bare noen minutter før fire timer var gått.

Selv om jeg nok prøvde å holde farten opp, glemte jeg ikke å se meg rundt. Jeg må innrømme at jeg nok tenkte på hvor mange flere ganger jeg får anledning til å gå nettopp denne turen. Og om det vil bli flere i det hele tatt.
Denne dagen var det i hvert fall mye å glede seg over. Været, utsikten, formen og naturen rundt meg. Dette var en av de dagene da det var lett å være på tur. Det er ikke alltid bakkene opp går så greit. Det er ikke alltid jeg når toppen av en bakke uten å tenke på at det var en bakke mindre før turen tar slutt.

Nedover mot Flørli år det  - nedover. Mye nedover.

Til å begynne med slakt, deretter bratt, og nesten nederst brattere. Uten at det blir vanskelig eller stupbratt. Det kan lett bli en belastning for utrente bein. For meg var det helt greit. Dette var en av de gangene jeg kom ned uten å måtte ta en pause i bakken for å hvile knærne.
Det var ikke mange andre ute å gikk. Oppe mot demningen ble jeg stoppet av sauefolk (i bil), som lurte på om jeg hadde sett sau. Litt lengre nede, traff jeg et tysk par som ville til Langavatn. Det ble etter hvert klart at de hadde med telt, og ville bruke mange dager på turen. Helt greit det, for som dagstur kan den lett ta opp mot 9 timer.
På kaien i Flørli var det mye folk. Trappene trekker mange, og det var flere grupper som startet i det jeg kom. De skulle ikke med samme ferje som meg. Som jeg nådde med nesten en times margin.

Jeg kunne virkelig ha tatt det mer med ro over heia, men jeg tror egentlig ikke jeg helt vet hvordan det gjøres.

mandag 4. september 2017

Langavatn og Blåfjellenden.

Fint vær inne i mellom og mye sorpe.

Det er mye jeg ikke forstår, men at det alltid skal regne på vei innover mot Langavatn - på tross av fin-fin værmelding, er vanskelig å akseptere. Hjemme skinte sola, værmeldingen var bra.

Det var tid for den tradisjonelle turen til Langavatn, Blåfjellenden og Flørli.
Men det like tradisjonelle regnet på vei inn mot Langavatn på fredagskvelden kan jeg godt klare meg uten.
Med mye dårlig vær denne sommeren, har det liksom ikke passet å ta ut på tur. Dagsturer er greit, men flere dager med regn i heia har mistet litt av sjarmen. Denne helga ville det passe. Høst, sol og fint vær.

Værgudene hadde ikke oppfattet beskjeden fra værmelderene. Det var sorpe og vann i mengder. Og regn.

Turen holdt på å gå i dass. Det er ingen i Lysebotn som kjører "drosje" lengre. Hopperne har en bil oppover mot Kjerrag noen ganger til dagen, det er alt. Jeg klarte å få en kar til å svinge meg opp til Akslaråtjørn. Heldigvis....
Oppe i heia var det aktivitet. Det bygges ny kraftlinje fra Lysebotn. Og det var mye folk, biler og et helikopter langs veien innover mot dammen. Og det smalt av og til. Antakelig mastefestene som må forankres skikkelig.

Langs Langavatnet er alt som ellers. Stien er litt mer oppgått, og det er tydelige spor av folk, men ellers stor sett som det alltid har vært. Hytta er synlig på lang avstand over - nettopp - Langavatn.
Det er skjelden folk på hytta når jeg kommer. De fleste ruker dagen. Denne gangen var det to gjester fra Israel som hadde brukt dagen da de ankom. Med å bære sykler.
En eller annen hadde klart å fortelle disse karene at det lot seg helt greit gjøre å sykle til Kjerrag og videre til Langavatn. Denne "en eller annen" har ikke helt peiling. Det er ikke helt greit å sykle der oppe.

Det er jo interessant med folk fra andre land. Jeg har ikke snakket med så veldig mange fra Israel, men noen få. Disse var godt voksne og hadde meninger om mye, selv om vi ikke diskuterte de vanskeligste spørsmålene. Den ene karen var bonde i ørkenen. Og kontrasten var stor til heia i Ryfylket. Da vi fortalte om snø - så vi ikke kunne finne dassen, tror jeg ikke de helt var sikre på at vi holdt oss til sannheten. Den andre karen var utviklingsansvarlig for styringssystemer for mobilnett. Han hadde god kontakt med nettet via en dings. Antakelig ikke i vanlig salg....
Det kom flere folk. Om ikke kjente så i hvert fall nesten. Fra Jæren og med i Jæren turlag. Det ble en hyggelig kveld.

Lørdags morgen hadde værmelderne rett. Sol og lite skyer. Temperaturen - omtrent 4 grader, og det blåste noen meter i sekundet. Heller kjølig i skyggen.

Klokka ble over 10 før jeg tok fatt på turen nedover mot Blåfjellenden. Selv om det var sol, så var det det så avgjort ikke tørt i bakken. Søla lå dyp enkelte plasser, og etter et par "utglidinger" fant jeg ut at jeg måtte bare ta det med ro.

Nå var det heller ikke spesielt vanskelig å ta det med ro. Sol og blå himmel, gjorde at landskapet fremsto i beste stil. Det var dagen for å kikke seg rundt, og prøve å få med noe av stemningen og forholdene. Bortsett fra sorpa - selvsagt. Den hang seg på buksebeina uansett...
Det gikk en kar oppover en li, et stykke fra stien. Jeg lurte på hva han gjorde der. Det kunne være en av bøndene, men stilen var ikke helt som en av sauefolka.

Litt lengre nede - på Blåstølmyra - møtte jeg to andre karer. De spurte om jeg hadde sett folk, og jeg kunne bekrefte det. I korte bukser og med blå ryggsekk.

De var tre på vei fra Blåfjellenden mot Langavatn. Og hadde på mystisk vis klart å komme fra hverandre.

Et godt stykke lengre nede kom det en ny gutt gående. Med blå sekk og i korte bukser.
Tredjemann....
Han hadde (slik jeg forsto det) gått mot Sandvatn og snudd da kameratene ikke kom etter. De var jo på vei mot Langavatn.

Jeg håper de møttes på Langavatn, men hva gjorde den andre karen oppe i lia?

Mengder av sauer som hadde gått stien rett før jeg kom nedover, gjorde at det ble ennå mer sorpe. Det ble skikkelig vanskelig å holde balansen enkelte plasser.

Jeg hang buksa til tørk da jeg nådde Blåfjellenden.

Det bøttet ned på ettermiddagen....